Skal ungene dine på universitet eller lignende?

[laban]

Jeg blir helt flau på vegne av alle svarene her.

Hvorfor det? De er da ganske varierte og balanserte - de fleste håper at ungene vil ta utdannelse (noe som er svært sannsynlig, statistisk sett), men ikke nødvendigvis på øverste nivå - og mange har så små barn at dette er helt i det blå uansett.

Hva hadde du ventet av DOL-mødrene, da? At de regnet med at avkommet skulle droppe ut midt i vgs?

[Gjest GA]

Jeg blir helt flau på vegne av alle svarene her.

Hva blir du flau over? At mange ønsker ungene sine en god utdannelse? Det er ikke mange årene siden det var en umulighet i min familie...

[Katt-ja]

Eldste planlegger høyere utdannelse, ja.

Yngste er foreløpig fascinert av enkle løsninger, men er oppegående nok, så det kan jo hende at han lander på noe mer teoretisk enn søppeltømming ;-)

Vi voksne er høyere utdannet (teknisk), så det er litt "normalen" i vår familie med en del utdanning...

[mariaflyfly]

Jeg blir helt flau på vegne av alle svarene her.

Hvorfor det?

[Mary Poppins]

Nå har ikke jeg barn, men dersom jeg får friske og oppegående barn så vil jeg nok forvente at de tar høyere utdanning ja. Det samme gjorde mine foreldre med meg og mine søsken.

[Sør]

(I tilfelle noen tror det, dette var ikke for å "lure"/"fange" noen.)

Denne tråden var noen jeg tenkte på ifb. med at det ble snakket om hvilken forventninger foreldre hadde til ungene i en av trådene. Altså, at mange innvandrerforeldre nettopp hadde høye forventninger (eller at ungene selv så det) og at det resulterte i at mange av ungene faktisk fikk høyere utdanning. (Så kan man selvsagt diskutere hvorvidt dette er "skadelig" eller ei.)

(For det som spurte i tråden: 1) Jeg har ikke barn selv, 2) Alle mine søsken/far har doktorgrad, 3) Det var aldri noe "press" hjemme hos oss, men at man skulle på universitetet var egentlig like "normalt" som å begynne på grunnskolen, så det var ikke noe man snakket om.)

Med vennlig hilsen

[Gjest lalula]

(I tilfelle noen tror det, dette var ikke for å "lure"/"fange" noen.)

Denne tråden var noen jeg tenkte på ifb. med at det ble snakket om hvilken forventninger foreldre hadde til ungene i en av trådene. Altså, at mange innvandrerforeldre nettopp hadde høye forventninger (eller at ungene selv så det) og at det resulterte i at mange av ungene faktisk fikk høyere utdanning. (Så kan man selvsagt diskutere hvorvidt dette er "skadelig" eller ei.)

(For det som spurte i tråden: 1) Jeg har ikke barn selv, 2) Alle mine søsken/far har doktorgrad, 3) Det var aldri noe "press" hjemme hos oss, men at man skulle på universitetet var egentlig like "normalt" som å begynne på grunnskolen, så det var ikke noe man snakket om.)

Med vennlig hilsen

Jeg var vel den først i min familie som tok høyere utdanning i godt voksen alder. Min man har ikke det, men alle våre tre barn har satset på dette. De har ikke vært under press, men vi har sagt det vi har ment var best for hver enkelt ut ifra evner og forutsetning. Det tror jeg er det viktigste.

[AAA]

Jeg er i samme situasjon som avidi nedenfor her - har en på høyskole og en i grunnskolen. Han minste sa allerede etter ca. 6 uker i første klasse at han skulle gå "gymlinja" på videregående. I likhet med ca. halve kullet sitt skal han bli profesjonell fotballspiller, evt. noe med actionnivå i retning av 330-skvadronen.

Kanskje han blir gymlærer, det er mye skolefolk på min side av familien. Tror ikke han er noen mastergrad-spire.

Det som betyr noe for meg, er at de faktisk tar en eller annen utdannelse, slik at de har papirer på kvalifikasjonene sine. Om den utdannelsen er på universitetsnivå, høyskolenivå eller lavere, spiller ingen rolle for meg.

''Det som betyr noe for meg, er at de faktisk tar en eller annen utdannelse, slik at de har papirer på kvalifikasjonene sine. Om den utdannelsen er på universitetsnivå, høyskolenivå eller lavere, spiller ingen rolle for meg.''

Mine er så små enda at det ikke er så lett å se i hva retning de heller mot. Men jeg er veldig enig i Laban over her. :-)

[Gjest Nickløsheletia]

(I tilfelle noen tror det, dette var ikke for å "lure"/"fange" noen.)

Denne tråden var noen jeg tenkte på ifb. med at det ble snakket om hvilken forventninger foreldre hadde til ungene i en av trådene. Altså, at mange innvandrerforeldre nettopp hadde høye forventninger (eller at ungene selv så det) og at det resulterte i at mange av ungene faktisk fikk høyere utdanning. (Så kan man selvsagt diskutere hvorvidt dette er "skadelig" eller ei.)

(For det som spurte i tråden: 1) Jeg har ikke barn selv, 2) Alle mine søsken/far har doktorgrad, 3) Det var aldri noe "press" hjemme hos oss, men at man skulle på universitetet var egentlig like "normalt" som å begynne på grunnskolen, så det var ikke noe man snakket om.)

Med vennlig hilsen

''Altså, at mange innvandrerforeldre nettopp hadde høye forventninger (eller at ungene selv så det) og at det resulterte i at mange av ungene faktisk fikk høyere utdanning''

Forventningene må være realistiske. Vi med flere unger vet at ungene er forskjellige og forventningene blir deretter.

Mine unger skal få bestemme selv, men jeg håper de velger noe som passer dem og som gjør dem tilfreds med valget.

Hvis de er helt på bærtur, vil vi selvfølgelig forsøke å rettlede dem. Dette gjelder f.eks om min datter fremdeles vil bli kunster om 10 år. Enn så lenge skal hun få lov til å leve lykkelig uvitende om at det kanskje er litt urealistisk:-)

[Gjest prust]

Han på 11 skal bli profesjonell fotballkeeper og arkitekt :-) Etter å har blitt innvidd i deler av "Mengele Zoo" i helga av sin entusiastiske mor har han også funnet ut at det å finne nye blomster med til nå ukjente medisinske virksoninger for å kurere kreft og andre sykdommer, kan være et spennende yrke også!

Hun midterste skal bli bussjåfør og frisør, og kanskje befal (har en vanvittig stemme) :-)

Hun yngste vil bli lærer eller førskolelærer.

Vi skal i alle fall oppmuntre dem om godt skolearbeid og utdanning - og så håper jeg de velger noe de vil trives med!

[illuminatum]

Ja, vi jobber hele tiden med leselyst og driver å innprenter at høyere utdanning gir muligheter. "Heldigvis" kjenner vi noen som jobber på fabrikk og er arbeidsledige nå. Dette hjelper på motivasjonen.

[Shadow 650]

Ho lille mi vil bli hundefrisør )

[Gjest sånn gikk det...]

Jeg har ikke barn, men som barn selv var jeg veldig skoleflink og "skulle bli noe stort" ifølge min familie. Jeg har alltid likt å lære nye ting og å få utfordringer, så jeg hadde også selv sett for meg en høyere universitetsutdannelse. Etter at jeg var ferdig på videregående ble jeg student ved UiB, og senere ved UiO. Desverre klarte jeg aldri å fullføre fordi jeg ble syk. Det meste av 20-årene mine er "borte", og jeg er bare glad jeg har klart å komme meg i jobb i det hele tatt. Lykken er at jeg fikk god hjelp for sykdommen (etter 10 år, vel og merke), og dermed har klart det som for meg virket umulig, nemlig å få meg en utdanning. Kort, men den har gitt meg en god jobb, og til høsten starter jeg på videreutdanning som gir meg en svært god jobb. Dette er jeg veldig stolt av, selv om det ikke ble som tenkt. Fra en framtid som sansynlig trygdet, har jeg reist meg, og sett at selv om drømmen om en akademisk utdanning brast har jeg klart meg godt likevel. I den jobben jeg har nå får jeg brukt evnene mine, om kanskje noen andre enn dem jeg trodde jeg skulle få brukt i utgangspunktet.

Jeg syns det er viktig å oppfordre til høyere utdanning, men jeg syns ikke yrkesskole står noe tilbake for en utdanning på universitet. Vi trenger folk "på gølvet" like mye som akademikere. Hvis jeg får barn en gang ønsker jeg at de skal finne noe de trives med, men det må være noe som er realistisk mtp å klare seg økonomisk. Er ønsket å bli kunstner vil jeg sterkt oppfordre til en annen utdanning ved siden av, i tilfelle man ikke blir en Picasso.

[ariadne]

Jeg kjenner ei som lurer på om hun kan bli både sirkusprinsesse og frisør. Og det kan hun selvsagt!

[mariaflyfly]

Han på 11 skal bli profesjonell fotballkeeper og arkitekt :-) Etter å har blitt innvidd i deler av "Mengele Zoo" i helga av sin entusiastiske mor har han også funnet ut at det å finne nye blomster med til nå ukjente medisinske virksoninger for å kurere kreft og andre sykdommer, kan være et spennende yrke også!

Hun midterste skal bli bussjåfør og frisør, og kanskje befal (har en vanvittig stemme) :-)

Hun yngste vil bli lærer eller førskolelærer.

Vi skal i alle fall oppmuntre dem om godt skolearbeid og utdanning - og så håper jeg de velger noe de vil trives med!

''Hun midterste skal bli bussjåfør og frisør, og kanskje befal (har en vanvittig stemme) :-)

''

Hahaha!

[Mrs. Wallace]

Jeg har ikke barn, men som barn selv var jeg veldig skoleflink og "skulle bli noe stort" ifølge min familie. Jeg har alltid likt å lære nye ting og å få utfordringer, så jeg hadde også selv sett for meg en høyere universitetsutdannelse. Etter at jeg var ferdig på videregående ble jeg student ved UiB, og senere ved UiO. Desverre klarte jeg aldri å fullføre fordi jeg ble syk. Det meste av 20-årene mine er "borte", og jeg er bare glad jeg har klart å komme meg i jobb i det hele tatt. Lykken er at jeg fikk god hjelp for sykdommen (etter 10 år, vel og merke), og dermed har klart det som for meg virket umulig, nemlig å få meg en utdanning. Kort, men den har gitt meg en god jobb, og til høsten starter jeg på videreutdanning som gir meg en svært god jobb. Dette er jeg veldig stolt av, selv om det ikke ble som tenkt. Fra en framtid som sansynlig trygdet, har jeg reist meg, og sett at selv om drømmen om en akademisk utdanning brast har jeg klart meg godt likevel. I den jobben jeg har nå får jeg brukt evnene mine, om kanskje noen andre enn dem jeg trodde jeg skulle få brukt i utgangspunktet.

Jeg syns det er viktig å oppfordre til høyere utdanning, men jeg syns ikke yrkesskole står noe tilbake for en utdanning på universitet. Vi trenger folk "på gølvet" like mye som akademikere. Hvis jeg får barn en gang ønsker jeg at de skal finne noe de trives med, men det må være noe som er realistisk mtp å klare seg økonomisk. Er ønsket å bli kunstner vil jeg sterkt oppfordre til en annen utdanning ved siden av, i tilfelle man ikke blir en Picasso.

Fint og klokt innlegg!

[Axcia]

Han på 11 skal bli profesjonell fotballkeeper og arkitekt :-) Etter å har blitt innvidd i deler av "Mengele Zoo" i helga av sin entusiastiske mor har han også funnet ut at det å finne nye blomster med til nå ukjente medisinske virksoninger for å kurere kreft og andre sykdommer, kan være et spennende yrke også!

Hun midterste skal bli bussjåfør og frisør, og kanskje befal (har en vanvittig stemme) :-)

Hun yngste vil bli lærer eller førskolelærer.

Vi skal i alle fall oppmuntre dem om godt skolearbeid og utdanning - og så håper jeg de velger noe de vil trives med!

Ler av det samme som flyfly :-)))

[Mirabell]

Jeg har et ønske/forventning om at barna skal ta høyere utdanning, ja. "Time will show"

[Spirello]

Siden han ikke har begynt på skolen ennå er det litt tidlig å svare på.. Jeg bare håper han tar en utdanning han trives med, og at han får en trygg jobb som er bra nok betalt til at han klarer seg godt.. Å tjene masse er ikke et mål, men å ha en jobb der man tjener godt er jo selvfølgelig ikke å forakte

Men det å velge et yrke der man kan finne seg jobb, og som man trives med og kan utviklies og utfordres i er det viktigste.. sammen med pengene da. Så jeg håper han finner ut av hva han vil når den tid kommer.

[Gjest Selvfølgelig]

Ja, det regner vi med, og vil bli svært forbauset hvis ikke. Det var alltid en selvfølge for meg og mine søsken, og aldri et valg vi tok egentlig, akkurat slik som man etter barneskolen begynner på ungdomsskolen, begynner man på høyere utdanning etter videregående. Hva ellers? Men mine er små ennå. tror allikevel de må(?) i dagens og morgendagens samfunn, skal de bli noe utradisjonelt/populært/sært som kunstnere/musikere må de allikevel på høyskole, idrettstjerner går vel på idrettshøyskolen osv. Hvis de skulle insistere på å jobbe i butikk eller lignende (eller er popstjerner eller fotballproffer i en alder av 18), regner jeg med motivasjonen kommer senere og at høyere utdanning blir det uansett, bare litt senere. Det siste kan forøvrig være lurt har jeg sett, man vet gjerne litt bedre hva man vil og bør begynne på litt ut i tyveårene.