Vennevalg, verdivalg...

[tzatziki1365380058]

Synes jeg ofte leser om at barn må få lov til å velge venner fritt, ikke kan tvinges til å leke sammen, ikke skal invitere folk de ikke "liker" i bursdag ovs.

Jeg skjønner deler av argumentasjonen, barn må lære å sette grenser : Ikke gjøre ting mot sin vilje, ikke bli innvadert av folk som trår over grensene...

Men hva med å lære det motsatte? Det er, etter min mening, minst like viktig å lære seg å omgås mennesker man ikke klaffer 100 % med, som å lære å "verne seg" mot uønsket kontakt. Vi må alle forholde oss til mennesker vi går mer eller mindre bra sammen med. Vi kan ikke velge kolleger, naboer og svigerfamilie fritt - for å nevne noe.

Dessuten - det barnet som kun forholder seg til en type mennesker ( vel, ikke bare, men stort sett, da....), går glipp av en rekke muligheter til å oppdage at sannheter sjeldne er svart/hvite: Stort sett går det an å finne noe positivt ved ethvert menneske, men det finner man jo ikke ut før man tilbringer tid med. Barna blir jo snytt for muliheten til å oppleve at folk man trodde man ALDRI kom til å llike, kan bli bestevenner, dersom man bare blir kjent nok.

Men man må orke å tilbringe tid med, for å finne ut alle disse tingene.

Omgås man bare en type mennersker, de man liker, så tror jeg man kan bli en ganske "treg", lite fleksibel type selv, på sikt. En som må ha det akkurat "sånn" for å trives. En slik rigiditet, i forhold til andre mennesker og/eller situasjoner, er i alle fall ikke noe jeg ønsker for barna mine.

Dessuten - hva med å lære å ta hensyn til andres følelser? Lære at man ikke skal såre unødig? Lære å trå varsomt i og med respekt i forhold til andres følelser? Lære normal folkeskikk og et inkluderende menneskesyn? Ikke bli selvutslettende, men heller ikke tillate seg å "utslette"...

Er virkelig hovedproblemet i dag at barn og ungdom er for lite egoistiske? At de IKKE tør å sette grenser, at de lar seg innvadere, at de blir selvutslettende?

Det stemmer veldig dårlig med min erfaring.

[Gjest sjøstjerna]

Hos oss har de kunne invitert hele klassen- eller bare noen få.

[tzatziki1365380058]

Hos oss har de kunne invitert hele klassen- eller bare noen få.

Men jeg snakker ikke først og fremst om bursdager. Vi er også strenge på hvordan barna inviterer til bursdager, men det dreier seg tross alt bare om en dag i året.

[jubalong70]

Så enig med deg!

[PieLill]

Du har helt klart et poeng.

Har selv til tider vært ganske sjokkert over hvor lettvindt en del voksne kan skyfle barn unna, eller tillate sine egne håpefulle å gjøre det.

mvh

[Mammantil3]

For meg er det viktig at barna lærer seg å _omgås_ alle typer, også de de ikke "liker" eller klaffer i interesser med - men jeg tvinger dem ikke til å _leke_ med barn de ikke går over ens med.

Slik er det i min voksenverden også, så jeg synes ikke ungene skal ha det noe dårligere.

[Gjest dolberta]

Kjempeinnlegg! Tankevekkende og velskrevet. Takk

[UlrikkeE]

Nøyaktig sånn tenker jeg også!!

Det beste man kan gjøre for ungene sine er å lære dem hvordan verden funker, tenker jeg - og det funker ikke sånn at man kan kutte ut dem som "ikke passer inn" der og da, uansett hva grunnen er...

Flott innlegg

[Gjest Nickløsheletia]

Unger lærer å omgås forskjellige typer mennesker allerede fra barnehagestadiet og de lærer det videre på barne, ungdom,videregående, under studier og deretter i jobb.

Fritid er fritid.

I bursdager har min eldste ønsket å invitere alle både jentene og guttene i klassen De andre to har enten invitert alle guttene eller alle jentene. Utestengelse er ikke lov.

Utover det har de fått velge vennner selv og det skulle da bare mangle.

Ingen andre skal få fortelle meg hva slags venner jeg skal ha, så jeg ser ingen grunn til å tvinge på venner på ungene mine.

Det jeg heldigvis ser er at de uansett har veklset på til langt opp i ungdomskolealder og etterhvert i vderegående har det blitt mer faste gjenger, mens noen få er mer nære enn andre.

Jeg ser også at vennene til barna/ungdommene mine er svært forskjellige individer alle sammen og ikke _en mennesketype_ som du sier. Så denne tregheten er jeg ikke så veldig bekymret for altså :-)

Hva er nå forresten en mennesketype?

Høfliget, respekt og alt du nevner er selvsagt viktig å vise utover vennegjengen.

[Angustia]

Unger lærer å omgås forskjellige typer mennesker allerede fra barnehagestadiet og de lærer det videre på barne, ungdom,videregående, under studier og deretter i jobb.

Fritid er fritid.

I bursdager har min eldste ønsket å invitere alle både jentene og guttene i klassen De andre to har enten invitert alle guttene eller alle jentene. Utestengelse er ikke lov.

Utover det har de fått velge vennner selv og det skulle da bare mangle.

Ingen andre skal få fortelle meg hva slags venner jeg skal ha, så jeg ser ingen grunn til å tvinge på venner på ungene mine.

Det jeg heldigvis ser er at de uansett har veklset på til langt opp i ungdomskolealder og etterhvert i vderegående har det blitt mer faste gjenger, mens noen få er mer nære enn andre.

Jeg ser også at vennene til barna/ungdommene mine er svært forskjellige individer alle sammen og ikke _en mennesketype_ som du sier. Så denne tregheten er jeg ikke så veldig bekymret for altså :-)

Hva er nå forresten en mennesketype?

Høfliget, respekt og alt du nevner er selvsagt viktig å vise utover vennegjengen.

Amen :-)

[Gjest GA]

raushet er en fin egenskap (og da mener jeg ikke bare materiellt)

[tzatziki1365380058]

raushet er en fin egenskap (og da mener jeg ikke bare materiellt)

Det har du SÅ rett i!

Da jeg giftet meg, fikk jeg brev fra en av mine beste venner, som dessverre ikke kunne komme i bryllupet. Han hadde noen års erfaring fra ekteskap, og sa han ville gi oss ett eneste råd, nemlig "Vær raus!"

Jeg har tenkt på det SÅ mange ganger siden. Jeg husker ikke mye fra talene i btyllupet, men brevet fra denne vennen, står brent fast! Har ikke alltid klart å etterleve det, men det har virkelig vært et mål for meg..

Det er fint å være rundt rause mennesker! Og jeg har det i alle fall mye bedre med meg selv når jeg klarer å være raus. I forhold til andre, men også i forhold til meg selv!

[Bookworm]

Jeg er enig med deg i at det er viktig at barna også lærer å omgås mennesker de ikke klaffer 100% med, men at man (som vi voksne) skal omgås disse i situasjoner hvor det er naturlig - på skolen, fritidsaktiviteter og andre ting hvor mange mennesker er samlet. Man trenger ikke å invitere disse menneskene hjem på fritiden...

Som voksen er jeg vant til å omgås mennesker jeg "ikke liker" på kosøvelse, i foreninger osv osv, men jeg inviterer ikke disse folkene hjem til meg, nettopp fordi jeg ikke klaffer med dem. Men jeg omgås dem i en høflig og hyggelig tone i de sammenhenger dette er påkrevet.

[Liliaceae]

Barna omgås forskjellige folk helt fra barnehagen.

Vi møter ulike folk hele livet, det er naboer, folk i klassen, i fritidsaktiviteteter og ellers opp gjennom i arbeidslivet. Det er mange man ikke har særlig kjemi med, men man lærer da å være høflig og dannet overfor alle.

Synes egentlig at det holder, jeg da. At man ikke trenger å ha nærkontakt med andre man ikke har noe særlig kjemi med. Dette er da også naturlig for barn.

Når det gjelder å inkludere andre barn i bursdagsselskaper er dette en selvfølge når barna går i barnahage/barneskole. Alle guttene eller alle jentene i samme avdeling/gruppe for eksempel. Ingen skal stenges ute fra fellesskapet.

Men dette er altså én gang i året, og således ikke noe "offer" i seg selv.

[tzatziki1365380058]

Barna omgås forskjellige folk helt fra barnehagen.

Vi møter ulike folk hele livet, det er naboer, folk i klassen, i fritidsaktiviteteter og ellers opp gjennom i arbeidslivet. Det er mange man ikke har særlig kjemi med, men man lærer da å være høflig og dannet overfor alle.

Synes egentlig at det holder, jeg da. At man ikke trenger å ha nærkontakt med andre man ikke har noe særlig kjemi med. Dette er da også naturlig for barn.

Når det gjelder å inkludere andre barn i bursdagsselskaper er dette en selvfølge når barna går i barnahage/barneskole. Alle guttene eller alle jentene i samme avdeling/gruppe for eksempel. Ingen skal stenges ute fra fellesskapet.

Men dette er altså én gang i året, og således ikke noe "offer" i seg selv.

''At man ikke trenger å ha nærkontakt med andre man ikke har noe særlig kjemi med. Dette er da også naturlig for barn.''

Det er vel her jeg synes vi foreldre gir oss for lett, og ikke tør utfordre ungene våre sterkt nok. Jeg tror barn kunne utvidet horisonten betraktelig mye mer enn de gjør, dersom foreldre hadde lagt opp til det.

Jeg tror også det går an å lære å like personer man i utgangspunktet er svært forskjellig fra, og mangler "kjemi" med. Det dreier seg stort sett om å gidde å bli godt NOK kjent. Det er så vidt jeg vet også forsket mye på - nærhet til "objektene" er mer avgjørende for hvor velvillig og knyttet til man blir, enn "obkjetenes" egenskaper, i følge det psykologipensumet jeg har vært gjennom i min spede psykologistudent-tid.

I tillegg synes jeg foreldre ofte fremmer favorisering/utestengig ved å lage altfor rigide regler for hva barna får lov til. Strenge regler for hvor mange som får være med hjem, kan inviteres i bursdag osv, tjener ikke akkurat barns evne til inkludering. Det er slett ikke uvanlig at barna ønsker å invitere mange, men ikke får lov av foreldre - med resultatet at noen stakkars sjeler gjerne ikke blir invitert noe sted, fordi de står på "hvis det er plass-listen" for mange av barna - nederst på rangstigen - og fordi foreldre lærer barna at de kan invitere "max halvparten", "alle unntatt 5 stk" osv. Det ER ikke nødvendigvis greit å invitere "alle unntatt 5" dersom det er de samme 5 som aldri blir invitert. Det er bare veldig lett å skjule seg bak en sånn argumentasjon.

[Liliaceae]

''At man ikke trenger å ha nærkontakt med andre man ikke har noe særlig kjemi med. Dette er da også naturlig for barn.''

Det er vel her jeg synes vi foreldre gir oss for lett, og ikke tør utfordre ungene våre sterkt nok. Jeg tror barn kunne utvidet horisonten betraktelig mye mer enn de gjør, dersom foreldre hadde lagt opp til det.

Jeg tror også det går an å lære å like personer man i utgangspunktet er svært forskjellig fra, og mangler "kjemi" med. Det dreier seg stort sett om å gidde å bli godt NOK kjent. Det er så vidt jeg vet også forsket mye på - nærhet til "objektene" er mer avgjørende for hvor velvillig og knyttet til man blir, enn "obkjetenes" egenskaper, i følge det psykologipensumet jeg har vært gjennom i min spede psykologistudent-tid.

I tillegg synes jeg foreldre ofte fremmer favorisering/utestengig ved å lage altfor rigide regler for hva barna får lov til. Strenge regler for hvor mange som får være med hjem, kan inviteres i bursdag osv, tjener ikke akkurat barns evne til inkludering. Det er slett ikke uvanlig at barna ønsker å invitere mange, men ikke får lov av foreldre - med resultatet at noen stakkars sjeler gjerne ikke blir invitert noe sted, fordi de står på "hvis det er plass-listen" for mange av barna - nederst på rangstigen - og fordi foreldre lærer barna at de kan invitere "max halvparten", "alle unntatt 5 stk" osv. Det ER ikke nødvendigvis greit å invitere "alle unntatt 5" dersom det er de samme 5 som aldri blir invitert. Det er bare veldig lett å skjule seg bak en sånn argumentasjon.

''I tillegg synes jeg foreldre ofte fremmer favorisering/utestengig ved å lage altfor rigide regler for hva barna får lov til. Strenge regler for hvor mange som får være med hjem, kan inviteres i bursdag osv, tjener ikke akkurat barns evne til inkludering. Det er slett ikke uvanlig at barna ønsker å invitere mange, men ikke får lov av foreldre - med resultatet at noen stakkars sjeler gjerne ikke blir invitert noe sted, fordi de står på "hvis det er plass-listen" for mange av barna - nederst på rangstigen - og fordi foreldre lærer barna at de kan invitere "max halvparten", "alle unntatt 5 stk" osv. Det ER ikke nødvendigvis greit å invitere "alle unntatt 5" dersom det er de samme 5 som aldri blir invitert. Det er bare veldig lett å skjule seg bak en sånn argumentasjon.''

Veldig interessant det du tar frem der, og vi alle kan nok gå inn i oss selv her.

For egen del, har jeg bare ikke ressurser til å bare gi, gi og gi. Det vil si at jeg ikke er så veldig interessert i at barna får ta med venner hjem som er konstant frekke, ødelegger leker, tegner på veggene eller tilsvarende destruktive handlinger og dårlig påvirkning på mine barn.

Jeg har rett og slett ikke ressurser til å oppdra eller ta meg av slike barn.

Jeg ønsker gjerne å utvide omgangskretsen til barna mine, men om det er klin umulig å lage skikkelige avtaler med vennene (nå er de jo så store at det burde være mulig) eller foreldrene om når de skal hjem, og om de skal gå selv eller må hentes osv., synes jeg det bli i overkant komplisert.

Vi har selv en travel hverdag med jenter som skal hit og dit på div. aktiviteter, og belager oss på å hente de hos venner, eller de må gå hjem. Da orker vi ikke være taxi for deres venner som spiser og drikker og koser seg her, men som ikke ble hentet likevel, og det ble plutselig mørkt og skummelt å gå hjem..

De får rett og slett kun komme når vi vet vi har tid til å kjøre de hjem, uten at vi selv får problemer med å få kabalen til å gå opp.

Ja, det utelukker sikkert noen flotte barn, men omstendighetene rundt blir for usunne eller for komplisert å forholde seg til for oss.

Slik er det for vår del. Brutalt, men sant.

Må si jeg savner den tiden da jeg selv var barn.

Da tok vi bena eller syklene fatt og lekte ute hele dagen, gjerne en hel gjeng. Alle var med! Også løp vi hjem til formiddagsmat og middag, og møttes igjen for å leke mer. En herlig tid, uten masse avtaler og foreldre som måtte involveres. Sikker på at det var færre barn som falt utenfor da, for da var man ikke avhengige av foreldre som stilte opp. Vi lekte ute i gata og i hagene til hverandre.