Ekspertsvar Ulik måte å takle brudd på

[Gjest Rita37]

Hvordan kan en mann som blir forlatt gå på jobb hver dag og fungere som vanlig, mens en dame i samme situasjon ikke klarer dette? Hun blir dermed både syk og sykmeldt i en periode. Er det bare menn som ikke viser følelser som klarer dette? Eller er det bare ulik måte og takle sorg på? Det jeg ikke skjønner er hvordan de mennene klarer å fungere i dagliglivet helt upåvirket av det som har skjedd.

[200eek]

Det er det slettes ikke alle som klarer vet du

Men generelt så kan det nok være en litt større prosentandel kvinner som sliter mer åpenlyst med følelsene/problemene i forhold til f.eks. brudd enn menn.

Kvinner er jo kjent for å i større del være litt mer følelsesmennsker enn menn, eller at de viser følelser mer åpenlyst enn menn bedre sakt

Mannen kan ha det like vondt som kvinnen, han har bare en annen måte å takle det på

[Gjest Elextra]

Dette er vel ikke nødvendigvis kjønnsfordelt?

Det finnes ulike måter å takle sorg og savn på. Noen synes det fungerer best å leve som vanlig og få tankene i andre baner, andre blir apatiske og/eller dyrker sorgen "på heltid", og det finnes veldig mange mellomting mellom disse. Kanskje er det flest menn i førstnevnte kategori?

[Gjest 101010]

Jeg er dame og gikk på jobb etter et samlivsbrudd til tross for at jeg hadde lagt våken hele natten og grått. Hvorfor skal jeg sitte hjemme og sture? Min beste måte å takle bruddet på var å være opptatt med noe, og ikke ligge hjemme i sengen og synes synd på meg selv..

[Gjest Rita37]

Jeg er dame og gikk på jobb etter et samlivsbrudd til tross for at jeg hadde lagt våken hele natten og grått. Hvorfor skal jeg sitte hjemme og sture? Min beste måte å takle bruddet på var å være opptatt med noe, og ikke ligge hjemme i sengen og synes synd på meg selv..

Det handler vel ikke om å synes synd på seg selv, men det er vel ikke noe særlig å sitte på jobb og gråte i ny og ne? Eller er du flink til å "skjule ting" for omgivelsene?

[Gjest Elextra]

Det handler vel ikke om å synes synd på seg selv, men det er vel ikke noe særlig å sitte på jobb og gråte i ny og ne? Eller er du flink til å "skjule ting" for omgivelsene?

''Det handler vel ikke om å synes synd på seg selv, men det er vel ikke noe særlig å sitte på jobb og gråte i ny og ne? Eller er du flink til å "skjule ting" for omgivelsene?''

Det handler vel om å konsentrere seg om jobben når en er der, skyve andre ting unna, og ikke tillate seg selv å gråte.

Svært mange har vel vært der en eller annen gang.

[Gjest Rita37]

''Det handler vel ikke om å synes synd på seg selv, men det er vel ikke noe særlig å sitte på jobb og gråte i ny og ne? Eller er du flink til å "skjule ting" for omgivelsene?''

Det handler vel om å konsentrere seg om jobben når en er der, skyve andre ting unna, og ikke tillate seg selv å gråte.

Svært mange har vel vært der en eller annen gang.

Jo, jeg skjønner det- men poenget er at da er man sterk følesmessig. Jeg vet både om menn og kvinner som har vært sykemeldt i flere mnd. (flest kvinner). Jeg selv klarer heller ikke å få bort de vonde tankene en hel dag, men bare en time eller to.

[Gjest Elextra]

Jo, jeg skjønner det- men poenget er at da er man sterk følesmessig. Jeg vet både om menn og kvinner som har vært sykemeldt i flere mnd. (flest kvinner). Jeg selv klarer heller ikke å få bort de vonde tankene en hel dag, men bare en time eller to.

Jeg forstår ikke at det kan komme noe som helst godt ut av en sykmelding på flere uker eller flere måneder i forbindelse med et brudd. I det hele tatt må det være godt å utrette noe og ha tankene i andre baner enn kvernende rundt problemstillinger som antakelig ikke har noen løsning.

Noe annet er det vel om en samtidig har en depresjon, men selv ved depresjon anbefales vel bruk av minst mulig sykmelding.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Poenget er ikke først og fremst hvordan en har det, men hvordan en tar det. Å gå på jobb er en meget god strategi.

[Chezka]

...og likevel - dine "betraktninger" til tross; Statistisk sett er det KVINNENE som klarer seg best etter å ha blitt forlatt, enten ved skilsmisse eller død....

[Babette]

''Det jeg ikke skjønner er hvordan de mennene klarer å fungere i dagliglivet helt upåvirket av det som har skjedd.''

Tilsynelatende upåvirket behøver jo ikke å bety at de er upåvirket.

Sånn generelt sett har jeg samme inntrykk som deg: Av de jeg kjenner som har gjennomgått samlivsbrudd (og det er ikke få!) er det ingen menn som har vært sykmeldt, men mange kvinner.

Uansett kan det være godt å være på jobb og tvinge seg til å tenke på andre ting enn bruddet. Å sitte hjemme og kope er det verste. Hvis man gråter hele tida, skjønner jeg at man ikke orker å gå på jobben, men jeg tror det gjør godt hvis man klarer det.

Selv opplevde jeg en dramatisk skilsmisse eter 20 års ekteskap, men var ikke borte fra jobben et sekund. Og neiggu om jeg gret..

I mitt tilfelle var ikke jobben noe fristed i det hele tatt, jeg kunne risikere å overraske mannen og elskerinnen i et bøttekott eller på kopirommet. Et pikant trekantdrama i offentlig sektor!

Men jeg kom meg gjennom det. En stund hadde jeg vondt i kjevene av bokstavelig talt å bite tenna sammen, men takket være løpeturene mine holdt jeg meg på beina.

Matlysten beholdt jeg også, og heldigvis gikk jeg ikke ned et gram i vekt.

[morsan]

Poenget er ikke først og fremst hvordan en har det, men hvordan en tar det. Å gå på jobb er en meget god strategi.

''Poenget er ikke først og fremst hvordan en har det, men hvordan en tar det. ''

Finn? Er det deg??

[PieLill]

Noen ganger tror jeg sykemeldingsgraden kan ha sammenheng med hvem som får hovedansvaret for barna etter bruddet.

Man kan ta seg sammen å gå på jobb, men er man helt tom når man kommer hjem til barna, går det ikke.

Det kan også ha med hvilken yrke man har. Har man f.eks. en jobb der man må gi svært mye av seg selv (mange typiske kvinneyrker) kan det være vanskeligere å takle jobben.

mvh

[Gjest sorgreaksjoner]

Enig med NHD.

Enig!

Jeg har vært borti noen traumatiske tilfeller,

men har alltid gått på jobb, og det har faktisk vært terapi for meg,

det er det som har holdt meg på beina.

hadde jeg gått hjemme hadde jeg gått der med tankene og bare blitt enda dårligere.

Jeg opplevde brann, en far som døde av sykdom, det ble slutt med min samboer

osv, alt dette på et år... men jeg gikk på jobb. Ja, jeg var faktisk på jobb samme dag

det var brann, til mine kollegers forundelse...

Og nei, jeg benektet ikke tingene som hadde skjedd, prøvde ikke leve "normalt",

men følte for avbrekk fra de vonde følelsene. På jobb får en mulighet til å tenke på andre ting. Kan hende det er vanskelig til tider, en blir litt ukonsentrert, men en blir på en måte tvunget til å ta avbrekk fra de vonde følelsene.

Jo, jeg måtte på do noen ganger og gjemme meg og gråte ut litt, men lot tårene kommer, det er viktig å få ut følelsene også.

Så kan hende virket det på andre at jeg var uanfektert, at jeg ikke brydde meg, men jeg har aldri likt å gråte på skuldrene til folk. Jeg bearbeider følelsene selv, og det funker bra for meg. Andre trenger kanskje klapp på skulderen og en klem, men det er det verste for meg, da syns jeg bare enda mer synd på meg selv...

Så å gråte ut for meg selv, da blir jeg i så mye bedre humør etterpå.

Og nå noen år etterpå har jeg det så bra som det.

Jeg tror ikke jeg hadde kommet så lett ut av dette hadde jeg gått hjemme og sullet.

Men som sagt, folk er forskjellige. Folk har forskjellige måter å takle ting på.

[bustebeisa]

Tror ikke det går så mye på kjønn dette her. Har også sett mannfolk bli sykemeldt av brudd eller andre traumatiske hendelser.

Selv kom jeg hjem fra formiddagsskiftet, snakket med samboeren den gang, kom frem til at vi skulle gå fra hverandre og gikk på jobb igjen på natta. Hadde en samtale med sjefen om hva som skjedde, fikk frie tøyler til å disponere tiden litt, men jobbet helt som normalt.

Hadde også eksamen samme dag som pappa ble gravlagt. Fikk ordnet det slik at jeg fikk begynne en time tidligere enn resten og hadde egen vakt.

For meg handlet det om å tenke logisk oppe i det vonde. Hva vil hjelpe?