Han svarer på mld - men er fremdeles en #¤%¤%&&!

[morsan]

Jeg ser at flere i tråden fortsatt mener at du må informere ham om graviditeten. Vent i det minste til du har passert 12 uker med god margin, så du slipper å oppleve at han prøver å presse deg til abort. Du kan like gjerne vente til etter at barnet er født, så får du en velfortjent pause fra denne mannen.

Jeg må sette to sitater i motsatt rekekfølge her:

''Vent i det minste til du har passert 12 uker med god margin, så du slipper å oppleve at han prøver å presse deg til abort. ''

Enig i det.

''Jeg ser at flere i tråden fortsatt mener at du må informere ham om graviditeten. ''

Stusser over uttrykket "fortsatt" her - akkurat som at det å være en dårlig kjæreste/venn betyr at man ikke har gjort seg fortjent til å vite at man skal bli far...

[Gjest Ulvinnen]

Jeg må sette to sitater i motsatt rekekfølge her:

''Vent i det minste til du har passert 12 uker med god margin, så du slipper å oppleve at han prøver å presse deg til abort. ''

Enig i det.

''Jeg ser at flere i tråden fortsatt mener at du må informere ham om graviditeten. ''

Stusser over uttrykket "fortsatt" her - akkurat som at det å være en dårlig kjæreste/venn betyr at man ikke har gjort seg fortjent til å vite at man skal bli far...

Angående siste sitat: Jeg ser at det falt ut noe der. Det skulle stå: "At noen fortsatt mener at du nå skal informere om at han skal bli far". Jeg mener at alle barn har rett til å få vite hvem faren deres er. Men jeg mener at det ikke haster. Hun kan godt vente til etter fødselen og vel så det. Barnet vil ikke begynne å savne en far før det er minst et par år, og da kan det være godt for trådstarter å slippe å forholde seg til ham før hun må. Jeg tror det er enklere for henne å gjennomføre svangerskap, fødsel og spedbarnstid uten denne mannen i livet sitt.

Når barnet er så gammelt at det kan være alene med far et par dager, er tiden inne til å introdusere ham.

[Gjest mener jeg]

Angående siste sitat: Jeg ser at det falt ut noe der. Det skulle stå: "At noen fortsatt mener at du nå skal informere om at han skal bli far". Jeg mener at alle barn har rett til å få vite hvem faren deres er. Men jeg mener at det ikke haster. Hun kan godt vente til etter fødselen og vel så det. Barnet vil ikke begynne å savne en far før det er minst et par år, og da kan det være godt for trådstarter å slippe å forholde seg til ham før hun må. Jeg tror det er enklere for henne å gjennomføre svangerskap, fødsel og spedbarnstid uten denne mannen i livet sitt.

Når barnet er så gammelt at det kan være alene med far et par dager, er tiden inne til å introdusere ham.

Synes det er dårlig gjort å komme etter et par år og si at han er far. At han opptrer dårlig nå er en ting, men jeg synes det er opp til han om han ønsker å begynne å ta del i barnets liv helt fra starten av. Kanskje han også trenger et svangerskap på å venne seg til tanken? Det er på en måte en sak mellom ham og barnet, ikke han og henne, og ikke hennes valg å ta, mener jeg.

Jeg synes han har rett til å vite at han skal bli far. Fordi det dypest sett er en sak mellom han og ungen som kommer.

[morsan]

Angående siste sitat: Jeg ser at det falt ut noe der. Det skulle stå: "At noen fortsatt mener at du nå skal informere om at han skal bli far". Jeg mener at alle barn har rett til å få vite hvem faren deres er. Men jeg mener at det ikke haster. Hun kan godt vente til etter fødselen og vel så det. Barnet vil ikke begynne å savne en far før det er minst et par år, og da kan det være godt for trådstarter å slippe å forholde seg til ham før hun må. Jeg tror det er enklere for henne å gjennomføre svangerskap, fødsel og spedbarnstid uten denne mannen i livet sitt.

Når barnet er så gammelt at det kan være alene med far et par dager, er tiden inne til å introdusere ham.

Jeg er ikke enig. Jeg synes han bør få vite det før barnet kommer, men gjerne først etter at 'abortfristen' er omme.

Husk på at han ikke vet at han skal bli far, så hans dårlige oppførsel skyldes ikke hans innstilling til _barnet_. Jeg tar det for gitt at trådstarter er frerdig med han som _kjæreste_, men pga barnet må hun forholde seg til han i fremtiden, noe hun kunne latt være dersom hun ikke ventet hans barn.

Jeg synes at det å la være å fortelle han om barnet fordi han har vært en dust som kjæreste og venn er i samme kategori som å si at utro ektemenn ikke skal få ha omsorg for barn etter en skilsmisse.

[Mary Poppins]

Jeg er ikke enig. Jeg synes han bør få vite det før barnet kommer, men gjerne først etter at 'abortfristen' er omme.

Husk på at han ikke vet at han skal bli far, så hans dårlige oppførsel skyldes ikke hans innstilling til _barnet_. Jeg tar det for gitt at trådstarter er frerdig med han som _kjæreste_, men pga barnet må hun forholde seg til han i fremtiden, noe hun kunne latt være dersom hun ikke ventet hans barn.

Jeg synes at det å la være å fortelle han om barnet fordi han har vært en dust som kjæreste og venn er i samme kategori som å si at utro ektemenn ikke skal få ha omsorg for barn etter en skilsmisse.

Helt enig

[Gjest Si at du har bestemt at han skal bli far]

Jeg har en venninne som møtte en artig og fin fyr for et par måneder siden. Han hadde vært singel en stund etter et havarert samboerskap, og har rota litt rundt etter dette. En av jentene han hadde "en greie" med begynner nå å være et gnagsår i min venninnes ferske forhold. Hun driver og ringer og sender sms og sier at hun har noe viktig å si, men når han møter henne har hun ikke det. Hun vil bare vite hvorfor han ikke vil være sammen med henne, om han skjønner at han har såeret/ sårer henne etc. Han sletter de fleste sms, tar ikke telefonen, og har tom. møtt henne for å si at han ikke er interessert uten at dette har hatt varig virkning. Min venninne har begynt å føle at hun lever i en film der Glen Close er en av karakterene, og hun vet ikke lenger hva hun skal tro.

Jeg håper inderlig at du ikke min venninnes nye kjærestes eks!

[Gjest Ulvinnen]

Synes det er dårlig gjort å komme etter et par år og si at han er far. At han opptrer dårlig nå er en ting, men jeg synes det er opp til han om han ønsker å begynne å ta del i barnets liv helt fra starten av. Kanskje han også trenger et svangerskap på å venne seg til tanken? Det er på en måte en sak mellom ham og barnet, ikke han og henne, og ikke hennes valg å ta, mener jeg.

Jeg synes han har rett til å vite at han skal bli far. Fordi det dypest sett er en sak mellom han og ungen som kommer.

Nå har trådstarter gjort mange forsøk på å få kontakt og fortelle ham at hun er gravid. Han har svart at han ikke ønsker å ha noe mer med henne å gjøre. Da har trådstarter strekt seg så langt hun har kunnet, og barnefaren fortjener ikke mer, før etter at barnet er født.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg er ikke enig. Jeg synes han bør få vite det før barnet kommer, men gjerne først etter at 'abortfristen' er omme.

Husk på at han ikke vet at han skal bli far, så hans dårlige oppførsel skyldes ikke hans innstilling til _barnet_. Jeg tar det for gitt at trådstarter er frerdig med han som _kjæreste_, men pga barnet må hun forholde seg til han i fremtiden, noe hun kunne latt være dersom hun ikke ventet hans barn.

Jeg synes at det å la være å fortelle han om barnet fordi han har vært en dust som kjæreste og venn er i samme kategori som å si at utro ektemenn ikke skal få ha omsorg for barn etter en skilsmisse.

Da er vi åpenbart uenige på dette punktet.

[Lillemus]

Angående siste sitat: Jeg ser at det falt ut noe der. Det skulle stå: "At noen fortsatt mener at du nå skal informere om at han skal bli far". Jeg mener at alle barn har rett til å få vite hvem faren deres er. Men jeg mener at det ikke haster. Hun kan godt vente til etter fødselen og vel så det. Barnet vil ikke begynne å savne en far før det er minst et par år, og da kan det være godt for trådstarter å slippe å forholde seg til ham før hun må. Jeg tror det er enklere for henne å gjennomføre svangerskap, fødsel og spedbarnstid uten denne mannen i livet sitt.

Når barnet er så gammelt at det kan være alene med far et par dager, er tiden inne til å introdusere ham.

Her er jeg fullstendig uenig med deg - faren bør få vite det så snart som mulig - eller aldri mener jeg. Å komme slengende etter et par år og tro at han da vil være mer innstilt på å være med å ta seg av barnet er mildt sagt naivt og blåøyd.

[Mrs. Wallace]

Jeg er ikke enig. Jeg synes han bør få vite det før barnet kommer, men gjerne først etter at 'abortfristen' er omme.

Husk på at han ikke vet at han skal bli far, så hans dårlige oppførsel skyldes ikke hans innstilling til _barnet_. Jeg tar det for gitt at trådstarter er frerdig med han som _kjæreste_, men pga barnet må hun forholde seg til han i fremtiden, noe hun kunne latt være dersom hun ikke ventet hans barn.

Jeg synes at det å la være å fortelle han om barnet fordi han har vært en dust som kjæreste og venn er i samme kategori som å si at utro ektemenn ikke skal få ha omsorg for barn etter en skilsmisse.

Veldig enig.

[Mrs. Wallace]

Nå har trådstarter gjort mange forsøk på å få kontakt og fortelle ham at hun er gravid. Han har svart at han ikke ønsker å ha noe mer med henne å gjøre. Da har trådstarter strekt seg så langt hun har kunnet, og barnefaren fortjener ikke mer, før etter at barnet er født.

''Da har trådstarter strekt seg så langt hun har kunnet, og barnefaren fortjener ikke mer, før etter at barnet er født.''

Nei, men barnet fortjener kanskje mer - og da bør man vel legge til rette for at en ålreit relasjon skal kunne oppstå?

[Gjest Ulvinnen]

Jeg har en venninne som møtte en artig og fin fyr for et par måneder siden. Han hadde vært singel en stund etter et havarert samboerskap, og har rota litt rundt etter dette. En av jentene han hadde "en greie" med begynner nå å være et gnagsår i min venninnes ferske forhold. Hun driver og ringer og sender sms og sier at hun har noe viktig å si, men når han møter henne har hun ikke det. Hun vil bare vite hvorfor han ikke vil være sammen med henne, om han skjønner at han har såeret/ sårer henne etc. Han sletter de fleste sms, tar ikke telefonen, og har tom. møtt henne for å si at han ikke er interessert uten at dette har hatt varig virkning. Min venninne har begynt å føle at hun lever i en film der Glen Close er en av karakterene, og hun vet ikke lenger hva hun skal tro.

Jeg håper inderlig at du ikke min venninnes nye kjærestes eks!

Du bør vel like mye håpe at ikke eksen til trådstarter er din venninnes kjæreste? Han ser ikke ut til å være stort å samle på.

[EnolaGay]

Synes det er dårlig gjort å komme etter et par år og si at han er far. At han opptrer dårlig nå er en ting, men jeg synes det er opp til han om han ønsker å begynne å ta del i barnets liv helt fra starten av. Kanskje han også trenger et svangerskap på å venne seg til tanken? Det er på en måte en sak mellom ham og barnet, ikke han og henne, og ikke hennes valg å ta, mener jeg.

Jeg synes han har rett til å vite at han skal bli far. Fordi det dypest sett er en sak mellom han og ungen som kommer.

Det synes ikke jeg, For å gå gravid i ni mnd med en mann hengende etter seg, som hater, truer, ødelegger, maser, stiller urimelige krav og presser. Det er ikke bra for helsa til hverken mor eller barn.

Tror du at denne karen vil sitte stille og godta faktum hele svangerskapet? Hvorfor skal mor utsette seg selv for en ni måneder lang kampanje som går ut på at hun har ødelagt livet hans, han skal ta fra henne barnet, han skal ha 50/50 fra dagen etter fødsel. Han skal hindre henne i å flytte, han forteller alt og alle at hun har lurt ham. Osv osv osv.

Hvorfor mener du at hun skal utsette seg OG fosteret for dette stresset?

[Gjest Elextra]

Jeg er ikke enig. Jeg synes han bør få vite det før barnet kommer, men gjerne først etter at 'abortfristen' er omme.

Husk på at han ikke vet at han skal bli far, så hans dårlige oppførsel skyldes ikke hans innstilling til _barnet_. Jeg tar det for gitt at trådstarter er frerdig med han som _kjæreste_, men pga barnet må hun forholde seg til han i fremtiden, noe hun kunne latt være dersom hun ikke ventet hans barn.

Jeg synes at det å la være å fortelle han om barnet fordi han har vært en dust som kjæreste og venn er i samme kategori som å si at utro ektemenn ikke skal få ha omsorg for barn etter en skilsmisse.

Enig.

[Gjest Ulvinnen]

''Da har trådstarter strekt seg så langt hun har kunnet, og barnefaren fortjener ikke mer, før etter at barnet er født.''

Nei, men barnet fortjener kanskje mer - og da bør man vel legge til rette for at en ålreit relasjon skal kunne oppstå?

Hvilken relasjon kan oppstå mellom far og barn før barnet er født? Det er mye større sjangse for at forholdet far/barn blir godt hvis foreldrene samarbeider. Og da tror jeg det er godt at de to er borte fra hverandre noen måneder, så mor får roet seg og får et godt svangerskap, uten å måtte forholde seg til barnefaren.

[Attekattenoa]

Jeg er ikke enig. Jeg synes han bør få vite det før barnet kommer, men gjerne først etter at 'abortfristen' er omme.

Husk på at han ikke vet at han skal bli far, så hans dårlige oppførsel skyldes ikke hans innstilling til _barnet_. Jeg tar det for gitt at trådstarter er frerdig med han som _kjæreste_, men pga barnet må hun forholde seg til han i fremtiden, noe hun kunne latt være dersom hun ikke ventet hans barn.

Jeg synes at det å la være å fortelle han om barnet fordi han har vært en dust som kjæreste og venn er i samme kategori som å si at utro ektemenn ikke skal få ha omsorg for barn etter en skilsmisse.

Enig.

[løvinne71]

Det synes ikke jeg, For å gå gravid i ni mnd med en mann hengende etter seg, som hater, truer, ødelegger, maser, stiller urimelige krav og presser. Det er ikke bra for helsa til hverken mor eller barn.

Tror du at denne karen vil sitte stille og godta faktum hele svangerskapet? Hvorfor skal mor utsette seg selv for en ni måneder lang kampanje som går ut på at hun har ødelagt livet hans, han skal ta fra henne barnet, han skal ha 50/50 fra dagen etter fødsel. Han skal hindre henne i å flytte, han forteller alt og alle at hun har lurt ham. Osv osv osv.

Hvorfor mener du at hun skal utsette seg OG fosteret for dette stresset?

Hvis han er typen til å reagere på den måten, så vil nok de reaksjonene du beskriver komme uansett hvilket tidspunkt han får vite om barnet. Og er det virkelig så mye lettere å forholde seg til dette når man har en ett-toåring, tror du?

Da er jo faktisk barnet fysisk tilstede, og vil dermed havne midt i konflikten mellom foreldrene.

Dessuten er det god grunn til å anta at han vil reagere ennå sterkere på å ha blitt "lurt" i 2-3 år, enn om han får en mulighet til å venne seg til tanken før barnet blir født.

Hvis man i utgangspunktet ikke ønsker å bli far, så er det nok utvilsomt en langt større "krise" å plutselig få vite at man er far til en to-åring, (og kanskje har etablert seg på annet hold) enn å få vite om en uønsket graviditet som noen måneder senere vil bli et barn.

Muligheten er jo også tilstede for at han vil føle seg snytt og skuffet over å ha blitt fratatt muligheten til å være tilstede for barnet og bli kjent med det.

Jeg tror dette kan være vanskeligere å tilgi/akseptere enn det at hun velger å bære frem et barn mot hans vilje.

Så selvom det til syvende og sist er kvinnene som bestemmer når det gjelder å føde et barn, så synes jeg det er mannens rettighet å i det minste få vite om sin farsrolle, og dermed kunne ta sitt valg deretter.

Og husk at det å få et barn egentlig ikke bare angår henne og ham.

Det er muligens foreldre og søsken inne i bildet (på hans side)som skal bli besteforeldre, tanter/onkler, som også ville satt pris på å få vite dette.

Jeg synes derfor det er hennes "plikt" å ta sjansen på at hans reaksjoner kan bli negative. Så får hun heller ta det derifra hvis det skulle oppstå problemer.

Da har hun ihvertfall sitt på det tørre, og kan ikke klandres i ettertid for å ha holdt tilbake såpass viktig informasjon..

Alternativt får hun la være å fortelle noe noengang, men da er nok risikoen ganske stor for å bli "avslørt"

[Gjest Ulvinnen]

Hvis han er typen til å reagere på den måten, så vil nok de reaksjonene du beskriver komme uansett hvilket tidspunkt han får vite om barnet. Og er det virkelig så mye lettere å forholde seg til dette når man har en ett-toåring, tror du?

Da er jo faktisk barnet fysisk tilstede, og vil dermed havne midt i konflikten mellom foreldrene.

Dessuten er det god grunn til å anta at han vil reagere ennå sterkere på å ha blitt "lurt" i 2-3 år, enn om han får en mulighet til å venne seg til tanken før barnet blir født.

Hvis man i utgangspunktet ikke ønsker å bli far, så er det nok utvilsomt en langt større "krise" å plutselig få vite at man er far til en to-åring, (og kanskje har etablert seg på annet hold) enn å få vite om en uønsket graviditet som noen måneder senere vil bli et barn.

Muligheten er jo også tilstede for at han vil føle seg snytt og skuffet over å ha blitt fratatt muligheten til å være tilstede for barnet og bli kjent med det.

Jeg tror dette kan være vanskeligere å tilgi/akseptere enn det at hun velger å bære frem et barn mot hans vilje.

Så selvom det til syvende og sist er kvinnene som bestemmer når det gjelder å føde et barn, så synes jeg det er mannens rettighet å i det minste få vite om sin farsrolle, og dermed kunne ta sitt valg deretter.

Og husk at det å få et barn egentlig ikke bare angår henne og ham.

Det er muligens foreldre og søsken inne i bildet (på hans side)som skal bli besteforeldre, tanter/onkler, som også ville satt pris på å få vite dette.

Jeg synes derfor det er hennes "plikt" å ta sjansen på at hans reaksjoner kan bli negative. Så får hun heller ta det derifra hvis det skulle oppstå problemer.

Da har hun ihvertfall sitt på det tørre, og kan ikke klandres i ettertid for å ha holdt tilbake såpass viktig informasjon..

Alternativt får hun la være å fortelle noe noengang, men da er nok risikoen ganske stor for å bli "avslørt"

''Hvis han er typen til å reagere på den måten, så vil nok de reaksjonene du beskriver komme uansett hvilket tidspunkt han får vite om barnet. Og er det virkelig så mye lettere å forholde seg til dette når man har en ett-toåring, tror du?''

Har du vært gravid? Mange gravide blir veldig sårbare pga hormonene som raser. Tar lett til tårene og er "tynnhudede". Når barnet er ute, den nybakte mor har vennet seg til situasjonen og fått rutiner på plass, er hun mye mer rustet til å konfrontere en uvillig far.

Hvorfor skal hun gjøre det vanskligere for seg selv enn nødvendig?

[Gjest MayLynn]

Jeg er ikke enig. Jeg synes han bør få vite det før barnet kommer, men gjerne først etter at 'abortfristen' er omme.

Husk på at han ikke vet at han skal bli far, så hans dårlige oppførsel skyldes ikke hans innstilling til _barnet_. Jeg tar det for gitt at trådstarter er frerdig med han som _kjæreste_, men pga barnet må hun forholde seg til han i fremtiden, noe hun kunne latt være dersom hun ikke ventet hans barn.

Jeg synes at det å la være å fortelle han om barnet fordi han har vært en dust som kjæreste og venn er i samme kategori som å si at utro ektemenn ikke skal få ha omsorg for barn etter en skilsmisse.

Også enig

[EnolaGay]

Hvis han er typen til å reagere på den måten, så vil nok de reaksjonene du beskriver komme uansett hvilket tidspunkt han får vite om barnet. Og er det virkelig så mye lettere å forholde seg til dette når man har en ett-toåring, tror du?

Da er jo faktisk barnet fysisk tilstede, og vil dermed havne midt i konflikten mellom foreldrene.

Dessuten er det god grunn til å anta at han vil reagere ennå sterkere på å ha blitt "lurt" i 2-3 år, enn om han får en mulighet til å venne seg til tanken før barnet blir født.

Hvis man i utgangspunktet ikke ønsker å bli far, så er det nok utvilsomt en langt større "krise" å plutselig få vite at man er far til en to-åring, (og kanskje har etablert seg på annet hold) enn å få vite om en uønsket graviditet som noen måneder senere vil bli et barn.

Muligheten er jo også tilstede for at han vil føle seg snytt og skuffet over å ha blitt fratatt muligheten til å være tilstede for barnet og bli kjent med det.

Jeg tror dette kan være vanskeligere å tilgi/akseptere enn det at hun velger å bære frem et barn mot hans vilje.

Så selvom det til syvende og sist er kvinnene som bestemmer når det gjelder å føde et barn, så synes jeg det er mannens rettighet å i det minste få vite om sin farsrolle, og dermed kunne ta sitt valg deretter.

Og husk at det å få et barn egentlig ikke bare angår henne og ham.

Det er muligens foreldre og søsken inne i bildet (på hans side)som skal bli besteforeldre, tanter/onkler, som også ville satt pris på å få vite dette.

Jeg synes derfor det er hennes "plikt" å ta sjansen på at hans reaksjoner kan bli negative. Så får hun heller ta det derifra hvis det skulle oppstå problemer.

Da har hun ihvertfall sitt på det tørre, og kan ikke klandres i ettertid for å ha holdt tilbake såpass viktig informasjon..

Alternativt får hun la være å fortelle noe noengang, men da er nok risikoen ganske stor for å bli "avslørt"

Når man har en toåring og har vært alene hele tiden, så er man ikke så sårbar for den typen angrep lenger.

Og de andre problemstillingene, søsken etc er kun hypoteser og løse tanker, Man kan ikke ta hensyn til hvis om atte dersom atte muligens flere år inn i fremtida. Og det er i alle fall IKKE mors ansvar! Fars familie og fars fremtidige familie, er fars ansvar!

Barnet står ikke mindre i midten selv om det ikke er født.

Du forutsetter en hel masse følelser som FAR her, over en mann som antakeligvis vil blånekte totalt. Det er ønsketenking. Politisk korrekt ønsketenkning.