Tidsklemma med syke gamle foreldre

[avidi]

Jeg har lenge sett fram til at junior skal bli selvgående og selvstendig slik at jeg fikk tid til å gjøre ting for meg selv. Han er nå en stor og fornuftig gutt på 12 år som klarer seg selv, men jeg er mer i tidsklemma nå enn da han var mindre.

Min mor er syk og skrøpelig og trenger hjelp tild et meste og jeg føler meg ganske skvist. Selvfølgelig stiller jeg opp for henne så mye jeg kan og skyver på avtaler og egne syssler for å hjelpe. Jeg jobber i redusert stilling pga problemer med helsa. De dagene jeg ikke jobber skal jeg egentlig trene og hente meg inn igjen. Men mor må stadig til lege, tannlege og behandlinger og må ha hjelp til å komme seg fram og tilbake, hjelp å fortelle hva legene sier (hører veldig dårlig),hjelp til å handle. Alle disse tingene prøver hun å få lagt til de dagene jeg kan være med henne forståelig nok. Hun er også veldig redd for å være alene hjemme pga mye og uforklarlige smerter og ringer meg daglig for å spørre hva hun skal gjøre.

Jeg blir litt oppgitt og lei men får dårlig samvittighet også hvis jeg må si nei når hun ber om hjelp. Sånn som situasjonen er nå må jeg sjekke om hun skal avgårde noe sted før jeg lager planer for meg selv.

Dette var kveldens hjertesukk om tidsklemma.

[Gjest Dolores77]

Kanskje dere kunne søkt kommunen om mer hjelp,

hjemmehjelp, evnt. korttidsplass på sykehjem for en periode...

[Mammantil3]

Ta kontakt med kommunen, legg fram situasjonen og krev at de setter inn tiltak. Kanskje hun må bo et annet sted, kanskje kan hun greie seg hjemme. Det må de være med på å finne ut av.

Når det gjelder det å ha med seg noen til tannlege/lege/behandlinger osv., så kan man både få en støttekontakt og man kan kontakte frivillighetssentralen.

Du kan ikke fortsette å utslette deg selv, du MÅ bruke fridagene dine som du skal. Hvis ikke mor skjønner det, så må du rett og slett bare si at du ikke kan hjelpe henne.

[Liliaceae]

Du har ikke noen å dele dette med da? Søsken, en god nabo av henne som har litt ekstra tid og overskudd?

Hva med å kontakte kommunen, de må vel kunne hjelpe til med noe avlastning, hjemmehjelp som kommer til henne jevnlig? Hva med at hun bor litt i avlastningshjem i perioder?

[EnolaGay]

Kvinnerollen...!! En mann ville satt kona på "jobben" eller stått på døra til kommunen for lenge siden!

Og det synes jeg du skal gjøre også, før du ender opp så ødelagt selv at junior på 12 går rundt med evig dårlig samvittighet...

[avidi]

Kanskje dere kunne søkt kommunen om mer hjelp,

hjemmehjelp, evnt. korttidsplass på sykehjem for en periode...

Hjemmetjenesten har henne på lista si, men det eneste de gjør er å stikke hodet innom og se at hun har stått opp og fått i seg mat så løper de videre.

Mor hadde et korttidsopphold på tre uker på sykehjem tidlig i vår men det var ennå mer slitsomt for meg. Hun ringte meg to-tre ganger pr dag, hun måtte ha mer medidiner, rene klær, kjedet seg og følte seg dårlig. Den plassen hun hadde var beregnet for "friske" eldre som klarte seg selv men som trengte litt ekstra tilsyn, mer som et hotellopphold med tilsyn.

Jeg har en søster som trår til litt innimellom når hun har anledning men det praktiske faller stort sett på meg.

[Gjest fibrodama]

Hjemmetjenesten har henne på lista si, men det eneste de gjør er å stikke hodet innom og se at hun har stått opp og fått i seg mat så løper de videre.

Mor hadde et korttidsopphold på tre uker på sykehjem tidlig i vår men det var ennå mer slitsomt for meg. Hun ringte meg to-tre ganger pr dag, hun måtte ha mer medidiner, rene klær, kjedet seg og følte seg dårlig. Den plassen hun hadde var beregnet for "friske" eldre som klarte seg selv men som trengte litt ekstra tilsyn, mer som et hotellopphold med tilsyn.

Jeg har en søster som trår til litt innimellom når hun har anledning men det praktiske faller stort sett på meg.

Du får gjøre alle rundt deg klar over ta du ikke er frisk selv heller, og er avhengig av trening for å beholde helsa (hvis jeg skjønner deg riktig). Ta kontakt med kommune/NAV og forklar at hvis du ikke får hjelp så ender du på full uføretrygd med dette racet du har nå. jeg vet hva jeg snakker om, jeg endte slik! Alle plager jeg hadde økte i takt med syke foreldre, og jeg kom meg aldri igjen, uføretrygd var det det endte med. Faresignalet er når en ikke er frisk i utgangspunktet, det finnes ikke noe som er mer tyngende enn omsorgsoppgaver for sjuke pårørende. Og jeg har kjent den der med samvittigheten og den der 'en må jo'. Men du bør jo ikke la det gå like langt som meg. Dårlig samvittighet får gjerne vi kvinner åkke som, og jeg har det for mine barn som jeg ikke orket følge opp mens de gamle var syke. Skulle ønske jeg heller hadde hatt det for de gamle.

[BobbyPeru]

Det er ikke meningen at du skal bruke all din tid på mora di. Særlig ikke i din situasjon. Prioriter deg selv litt mer uten å få dårlig samvittighet. Lykke til.

[Gjest Dolores77]

Hjemmetjenesten har henne på lista si, men det eneste de gjør er å stikke hodet innom og se at hun har stått opp og fått i seg mat så løper de videre.

Mor hadde et korttidsopphold på tre uker på sykehjem tidlig i vår men det var ennå mer slitsomt for meg. Hun ringte meg to-tre ganger pr dag, hun måtte ha mer medidiner, rene klær, kjedet seg og følte seg dårlig. Den plassen hun hadde var beregnet for "friske" eldre som klarte seg selv men som trengte litt ekstra tilsyn, mer som et hotellopphold med tilsyn.

Jeg har en søster som trår til litt innimellom når hun har anledning men det praktiske faller stort sett på meg.

Høres slitsomt ut. Du må bare stå på ditt og mase på kommunen om mer hjelp.

Evnt om hun har behov for langtidsplass på sykehjem.

[avidi]

Du får gjøre alle rundt deg klar over ta du ikke er frisk selv heller, og er avhengig av trening for å beholde helsa (hvis jeg skjønner deg riktig). Ta kontakt med kommune/NAV og forklar at hvis du ikke får hjelp så ender du på full uføretrygd med dette racet du har nå. jeg vet hva jeg snakker om, jeg endte slik! Alle plager jeg hadde økte i takt med syke foreldre, og jeg kom meg aldri igjen, uføretrygd var det det endte med. Faresignalet er når en ikke er frisk i utgangspunktet, det finnes ikke noe som er mer tyngende enn omsorgsoppgaver for sjuke pårørende. Og jeg har kjent den der med samvittigheten og den der 'en må jo'. Men du bør jo ikke la det gå like langt som meg. Dårlig samvittighet får gjerne vi kvinner åkke som, og jeg har det for mine barn som jeg ikke orket følge opp mens de gamle var syke. Skulle ønske jeg heller hadde hatt det for de gamle.

Du er inne på noe viktig der,jeg har har i utgangspunktet planer om å trape opp jobb fra høsten av ( mildt press fra arb.giver) men som det ser ut nå har jeg nok med de 50 % jeg jobber. Får jo høre fra mor " så godt at du ikker er i full jobb, jeg hadde ikke klart meg uten deg" Får bare se om vi kan få til en løsning som er til beste for alle.

[frosken]

I motsetning til de fleste i denne tråden, så tror jeg ikke løsningen primært ligger i å mase på kommunen. Du beskriver en mor som er i en slags mellomposisjon mellom det å _måtte_ ha mye hjelp og en som er ganske selvhjulpen. Det vil neppe hjelpe noe særlig med mer kommunal hjelp - det hun jo ønsker og føler behov for er nettopp hjelp fra sine nærmeste - eller en type hjelp som uhyre sjelden gis via det offentlige. Merker at jeg faktisk blir litt provosert over at enkelte ser ut til å tenke at løsningen er sykehjem når eldre begynner og bli skrøpelige og litt klengete på sine nærmeste.

Jeg tror at løsningen ligger i å kommunisere mest mulig åpent med din mor om situasjonen. Snakke om at du på den ene siden ønsker å hjelpe henne - men at du også er et sted i ditt eget liv hvor du trenger energi til å få til en god tilværelse. Prøve å bli enige om hva som er det viktigste av det du hjelper henne med og så fortsette med det - men så samtidig kanskje kunne kutte ut noe av det andre. Prøve å komme frem til noen felles prioriteringer ut i fra målsettingen om at både hun _og_ du skal ha et godt liv.

I tillegg kan du kanskje diskutere med din søster om hun kan stille opp litt mer?

Hvis hun er ensom, så kan dere kanskje klare å finne frem til noen form for dagsenteraktivitet av et eller annet slag, sånn at hun kan få dekket noe mer av sitt sosiale behov via andre enn bare deg.

Jeg tenker at det å få eldre foreldre er en del av det å være voksen, og at det er en livsoppgave på linje med andre forpliktelser å prøve å finne løsninger som er rimelig gode for alle parter.

Håper du finner frem til noe som kan bli litt mindre energitappende for deg:-)

[illuminatum]

Hjemmetjenesten har henne på lista si, men det eneste de gjør er å stikke hodet innom og se at hun har stått opp og fått i seg mat så løper de videre.

Mor hadde et korttidsopphold på tre uker på sykehjem tidlig i vår men det var ennå mer slitsomt for meg. Hun ringte meg to-tre ganger pr dag, hun måtte ha mer medidiner, rene klær, kjedet seg og følte seg dårlig. Den plassen hun hadde var beregnet for "friske" eldre som klarte seg selv men som trengte litt ekstra tilsyn, mer som et hotellopphold med tilsyn.

Jeg har en søster som trår til litt innimellom når hun har anledning men det praktiske faller stort sett på meg.

En ting du er nødt til for å mer hjelp er å være konkret på hvordan hverdagen hennes er og hva din mor trenger hjelp til.

Skriv detaljert og sent til kommunen.

[avidi]

I motsetning til de fleste i denne tråden, så tror jeg ikke løsningen primært ligger i å mase på kommunen. Du beskriver en mor som er i en slags mellomposisjon mellom det å _måtte_ ha mye hjelp og en som er ganske selvhjulpen. Det vil neppe hjelpe noe særlig med mer kommunal hjelp - det hun jo ønsker og føler behov for er nettopp hjelp fra sine nærmeste - eller en type hjelp som uhyre sjelden gis via det offentlige. Merker at jeg faktisk blir litt provosert over at enkelte ser ut til å tenke at løsningen er sykehjem når eldre begynner og bli skrøpelige og litt klengete på sine nærmeste.

Jeg tror at løsningen ligger i å kommunisere mest mulig åpent med din mor om situasjonen. Snakke om at du på den ene siden ønsker å hjelpe henne - men at du også er et sted i ditt eget liv hvor du trenger energi til å få til en god tilværelse. Prøve å bli enige om hva som er det viktigste av det du hjelper henne med og så fortsette med det - men så samtidig kanskje kunne kutte ut noe av det andre. Prøve å komme frem til noen felles prioriteringer ut i fra målsettingen om at både hun _og_ du skal ha et godt liv.

I tillegg kan du kanskje diskutere med din søster om hun kan stille opp litt mer?

Hvis hun er ensom, så kan dere kanskje klare å finne frem til noen form for dagsenteraktivitet av et eller annet slag, sånn at hun kan få dekket noe mer av sitt sosiale behov via andre enn bare deg.

Jeg tenker at det å få eldre foreldre er en del av det å være voksen, og at det er en livsoppgave på linje med andre forpliktelser å prøve å finne løsninger som er rimelig gode for alle parter.

Håper du finner frem til noe som kan bli litt mindre energitappende for deg:-)

Mange kloke ord der Frosken. Jeg tenker også at det å ha gamle foreldre er en del av livet, det er bare at det blir litt mye akkurat nå.

Mor har dagsenterplass en dag pr uke, men som oftest orker hun ikke å benyte plassen for hun føler seg så dårlig og da blir dagene lange.Hun er også av den forsiktige typen som ikke tør å ringe på hos nabeoen for å ta en prat. Hun bor i seniorboliger på stedet hun vokste opp og kjenner mange av naboene fra "gamle dager".

Jeg har prøvd å fortelle henne at jeg ikke alltid kan stille opp. Hun skjønner det der og da men etter noen dager dukker det opp et "problem" igjen som hun må ha hjelp til. Da har hun glemt eller fortrengt det jeg har sagt tidligere, hun er på grensen til å bli dement. Min søster stiller opp på kveldstid når hun har anledning, mest for at mor skal ha litt selskap.

[Speak]

Dette er jo kjempevanskelig. Jeg forstår godt at du sliter med både prioriteringer og samvittighet.

Men det du kanskje glemmer her er din egen helse, og at 12-åringer også trenger oppfølging selv om han er både stor og selvstendig.

Så jeg tror du må være flinkere med å prioritere.

Det er sikkert enkelte ting du gjør for din mor som er viktigere enn andre ting. (F.eks. handling og rengjøring i huset/leiligheten hennes kan like gjerne andre gjøre.)

Kanskje du også kan avtale noe fast med din søster slik at ho har en del av som er hennes oppgaver?

Tenkt også på at din mor sikkert kommer til å bli sykere og kreve mer etter hvert. Hvordan skal du løse det?

Jeg synes min mor har gjort det greit overfor min bestemor. Ho sier at min bestemor må klare seg selv i hverdagen. Dvs. at kommunen da må stille opp med den hjelpen som kreves. Det ho gjør er å stille opp ved spesielle anledninger. (Mer akutt når ho må til legen f.eks.) I tillegg bruker de mye tid sammen. Rent sosialt. F.eks. tar ho med min bestemor på hytteturer, på besøk i bursdager osv.

På den måten får de mye positiv tid sammen i stedet for bare plikter. Det ser ut til å fungere utmerket for alle parter.

Min mor kan da også da på 14 dagers ferie uten å måtte tenke på pliktene sine.

[avidi]

Dette er jo kjempevanskelig. Jeg forstår godt at du sliter med både prioriteringer og samvittighet.

Men det du kanskje glemmer her er din egen helse, og at 12-åringer også trenger oppfølging selv om han er både stor og selvstendig.

Så jeg tror du må være flinkere med å prioritere.

Det er sikkert enkelte ting du gjør for din mor som er viktigere enn andre ting. (F.eks. handling og rengjøring i huset/leiligheten hennes kan like gjerne andre gjøre.)

Kanskje du også kan avtale noe fast med din søster slik at ho har en del av som er hennes oppgaver?

Tenkt også på at din mor sikkert kommer til å bli sykere og kreve mer etter hvert. Hvordan skal du løse det?

Jeg synes min mor har gjort det greit overfor min bestemor. Ho sier at min bestemor må klare seg selv i hverdagen. Dvs. at kommunen da må stille opp med den hjelpen som kreves. Det ho gjør er å stille opp ved spesielle anledninger. (Mer akutt når ho må til legen f.eks.) I tillegg bruker de mye tid sammen. Rent sosialt. F.eks. tar ho med min bestemor på hytteturer, på besøk i bursdager osv.

På den måten får de mye positiv tid sammen i stedet for bare plikter. Det ser ut til å fungere utmerket for alle parter.

Min mor kan da også da på 14 dagers ferie uten å måtte tenke på pliktene sine.

Jeg tenker mye på at 12-åringen også trenger oppfølging, han er mange måter fortsatt "liten" selv om han er stor og selvstendig. Han er nå full fart inn i puberteten med de utfordringer det fører med seg, så jeg må jo være der for ham også.

Vi har søkt om fast sykehjemsplass til mor men hun er foreløpig ikke dårlig nok til det. Hun har rengjøringshjep hver 14.dag og får hjelp til dusj en gang pr. uke. Mer enn det har ikke bydelen ressursser til.

[Gjest kjempeviktig]

Har vært der du er nå. Men du vet at dette ikke kan fortsette! Da kolapser du helt og blir sur og tverr.

Vet du sikkert at det ikke er demens også her? Det er viktig å få utredet aller først. Uansett må du henvende deg til hjemmesykepleien. De kan overta mye av daglig stell. I mange byer og tettsteder finnes også frivillighets sentraler hvor frivillige mennesker drar rundt til eldre folk og hjelper dem med vanlige ting, handling osv . eller bare tar en kaffekopp med dem for å holde dem med selvskap. Ta kontakt med komunen så vet de nok om hva som finnes i ditt nærmiljø.

Du skal selvsagt først prioritere deg og dine barn og partner. Så må du sette av en dag eller kveld i uka hvor du kan hjelpe din mor, og det du da ikke rekker å gjøre, ja det må utsettes.

Har du søsken så må de også bruke noen timer til det samme.

Men ta vare på deg selv med god samvittighet!

[Gjest kjempeviktig]

Mange kloke ord der Frosken. Jeg tenker også at det å ha gamle foreldre er en del av livet, det er bare at det blir litt mye akkurat nå.

Mor har dagsenterplass en dag pr uke, men som oftest orker hun ikke å benyte plassen for hun føler seg så dårlig og da blir dagene lange.Hun er også av den forsiktige typen som ikke tør å ringe på hos nabeoen for å ta en prat. Hun bor i seniorboliger på stedet hun vokste opp og kjenner mange av naboene fra "gamle dager".

Jeg har prøvd å fortelle henne at jeg ikke alltid kan stille opp. Hun skjønner det der og da men etter noen dager dukker det opp et "problem" igjen som hun må ha hjelp til. Da har hun glemt eller fortrengt det jeg har sagt tidligere, hun er på grensen til å bli dement. Min søster stiller opp på kveldstid når hun har anledning, mest for at mor skal ha litt selskap.

Ser her at du mener hun er på grensen til dement. Få dette utredet med en gang. Hvis diagnosen kommer så vil du få mye mer hjelp ifra hjemmesykepleien. Demens pasienter kan få mye oppfølging hvis man er litt på hugget og krever. Loven verner mye om disse.

[Speak]

Jeg tenker mye på at 12-åringen også trenger oppfølging, han er mange måter fortsatt "liten" selv om han er stor og selvstendig. Han er nå full fart inn i puberteten med de utfordringer det fører med seg, så jeg må jo være der for ham også.

Vi har søkt om fast sykehjemsplass til mor men hun er foreløpig ikke dårlig nok til det. Hun har rengjøringshjep hver 14.dag og får hjelp til dusj en gang pr. uke. Mer enn det har ikke bydelen ressursser til.

Hva har de tenkt til å gjøre dersom du ikke kan stille opp da? Faren med å begynne å stille opp, er at bydelen (i ditt tilfelle) bruker deg for alt du er værdt.

Husk at den som skriker høyest får først og best hjelp.

[Gjest hos oss]

Pass på at din mor blir godt nok utredet mht demens, både tidlig medisinering og riktig pleie kan gjøre livet utrolig mye bedre for henne og dere pårørende.

Hold kontakten med kommunen, slik at de er klar over henne og hennes / deres behov for mer hjelp (selv om de ikke i dag kan møte deres ønsker med nok tilsyn og hjelp). Når ting forverrer seg, kan det være alfa og omega at det står beskrevet i hennes mappe at dere lenge har bedt om mer hjelp, hvis dere først sier fra når det er helt krise, tar det myye lenger tid. Gi beskjed til kommunen at begge barna er i full jobb, slik at de ikke baserer tilbudet på at en av dere er delvis hjemme hvis dere ikke er det.

Du og søsteren din bør sette dere ned sammen, og gjerne sammen med ektefellene deres også. (Som en annen skrev her, hvis dere hadde vært to brødre, hadde konenene deres antageligvis gjort en ganske stor innsats). Hvis du har tenkt å begynne å jobbe 100%, så bør dere sammen lage en avtale om når dere har anleding til å hjelpe henne, og hva hver enkelt kan bidra med.

kanskje det (din fulltidsjobb) vil være den utløsende faktoren for at dere får fordelt omsorgsoppgavene bedre mellom alle i familien (og kommunen), og at ikke du alene er den som fyller opp overalt det trengs.

Min bror handler en fast handleliste for svigermor hver fredag, i tillegg ringer han henne hver fredag i lunsjen, og hører om det er noe ekstra hun trenger som han skal kjøpe med seg. Nevøen min på 16 sykler innom henne en gang i uken, snakker litt og gjør enkle oppgver (fyller opp ved til peisen, bærer ut aviser, skrur i en lyspære..)

Hvor mye dere skal bestemme "over hodet" på moren din om fordelingen av omsorgsoppgavene, og hvor mye hun skal involveres i, kommer jo helt an på hvilken stand hun er i til å delta i dette. Ikke minst derfor er det greit å få utredet henne mht demens, er hun begynnende dement, kan det være at dere i mye større grad må fordele oppgavene / dagene litt rigid mellom dere, for å sørge for at det ikke går for lang tid mellom noen er innom henne, og for at man ikke kan stole på at hun ber om hjelp når hun trengere det.

[frosken]

Mange kloke ord der Frosken. Jeg tenker også at det å ha gamle foreldre er en del av livet, det er bare at det blir litt mye akkurat nå.

Mor har dagsenterplass en dag pr uke, men som oftest orker hun ikke å benyte plassen for hun føler seg så dårlig og da blir dagene lange.Hun er også av den forsiktige typen som ikke tør å ringe på hos nabeoen for å ta en prat. Hun bor i seniorboliger på stedet hun vokste opp og kjenner mange av naboene fra "gamle dager".

Jeg har prøvd å fortelle henne at jeg ikke alltid kan stille opp. Hun skjønner det der og da men etter noen dager dukker det opp et "problem" igjen som hun må ha hjelp til. Da har hun glemt eller fortrengt det jeg har sagt tidligere, hun er på grensen til å bli dement. Min søster stiller opp på kveldstid når hun har anledning, mest for at mor skal ha litt selskap.

Kan det hjelpe å innføre faste tidspunkter i uken hvor du alltid drar innom? Det vil jo ikke fungere i forhold til at hun gjerne vil ha følge til lege ol, men det kan være en grei løsning i forhold til alle de praktiske småtingene. Å relativt konsekvent kunne si at "ja, det skal jeg gjøre når jeg kommer på torsdag" kan kanskje virke strukturerende for dere begge.

Det blir vel ofte en slags balansegang på mange måter. Det er ikke noe gøy å kjenne på dårlig samvittighet, og noen av oss er mer samvittighetsfulle enn andre. Ved å være hjelpsom - men samtidig prøve å ikke alltid stille umiddelbart - tror jeg kan fungere. Siden moren din er såpass skrøpelig så gjelder det vel å finne et nivå som kan fungere for deg også på lengre sikt.

Kan ungene dine være noe til hjelp?