Verden raser sammen!

[positivmennedbrutt]

Jeg er en mann som har vært samboer med verdens flotteste dame i snart 14 år. Vi har tre barn sammen, hus, bil, hytte og hund.

Livet har slett ikke alltid vært enkelt, men sammen har vi alltid funnet løsningene. Mens de eldste barne var små tok min samboer utdannelse og jeg var den som jobbet døgnet rundt for å finansiere dette. Vi kjøpte oss hus og alt det andre jeg nevnte og jeg har vært den som har stått for dette. Min samboer har jobbet deltid og vært hjemme og tatt seg av barna. Det hun har tjent har gått til hverdagslige ting. Våre barn har aldri manglet noe og min samboer har alltid fulgt dem nøye opp. Hun har rett og slett vært fantastisk!

Som alle andre har vi hatt våre oppturer og nedturer og siden jeg er positiv av natur har jeg alltid sett lyset i enden av tunnelen og jobbet hardt for å komme dit. Jeg har alltid tatt meg av barna og min samboer på beste måte! Stått opp om morgenen og fulgt dem rundt hvor det skulle være uansett om jeg har vært helt utkjørt.

Etter flere graviditeter, med påfølgende vektøkning startet min samboer en effektiv slanke- og treningskur i fjor. Fra å være smålubben (jeg har alltid elsket henne uansett hvordan hun har vært!!!) har hun gått til å bli en virkelig sjarmerende "sexbombe" som alle gir komplimenter til. Jeg har dessverre ikke blitt lagt merke til de gangene jeg har forsøkt meg på det samme. Det virker som hun blir helt blendet av andres oppmerksomhet og ikke har sett meg i den store sammenhengen.

For ca 2 måneder siden startet hun med å gå ut på byen sammen med en venninne. Til å begynne med hadde jeg ikke så mye i mot det (det er jo ganske naturlig i et hvert forhold), men når dette ble hver helg begynte jeg å bli oppriktig bekymret! Ikke bare var de på disco, men hun tok også med seg barna for å overnatte hos venninnen.

Sist helg hadde vi en skikkelig krangel hvor jeg sa at jeg ikke kunne finne meg i dette lengre og at hvis det var slik hun ville fortsette så kunne vi like godt flytte fra hverandre! Dette ble sagt i fortvilelse og forbannelse og jeg angrer veldig på det.

Jeg har forsøkt å prate med henne i denne perioden om forholdet vårt og hva hun vil/ikke vil. Til svar har jeg bare fått at hun vet ikke.

På søndags kveld fikk jeg endelig snakket ut med henne og hun fortalte meg at hun var blitt så usikker på oss og hennes eget liv. Var det dette hun ville resten av livet? Var jeg den rette? Finnes det andre og bedre ting her i livet? etc. etc. Jeg spurte henne rett ut om hun ikke ville ha meg lengre men hun bare svarte at hun ikke visste. På mandag snakket vi sammen på nytt og da var det plutselig det at hun ikke visste om hun elsket meg lengre og at man ikke kunne leve sammen med en man ikke elsket av hele sitt hjerte. Hun ønsker seg en pause/at forholdet tar slutt i noen måneder slik at hun kan få tid til å tenke seg om. Samtidig vil hun fortsette å gå ut og treffe andre mennesker (hun har også sagt at dersom det blir snakk om sex så kan hun også tenke seg å ha det med andre). Hun sier videre at jeg også står fritt til å gjøre det samme!!??

Avslutningsvis sier hun at hun gjør dette for å finne ut av seg selv og om følelsene for meg skal våkne til liv. Hun ønsker at alt skal bli som før og at ting skal ordne seg.

Jeg er rett og slett livredd og grepet av total panikkangst!! Jeg har ikke sovet på fire dager og har ikke klart å spise. Jeg skjønner overhodet ikke hvordan noen kan forvente at de skal leve livet (disco, sex, dater etc med andre) mens deres partner gjennom 14 år bare skal finne seg i å vente til man har funnet ut av situasjonen. Jeg er absolutt ikke interessert i, eller i stand til å kunne gjøre det samme som det hun tenker. Hvordan skulle jeg kunne gå ut på byen (ikke kan jeg det heller pga intens jobbing de nærmeste mndr) og treffe andre for sex og morro mens jeg elsker min samboer??

Er det i det hele tatt mulig å skru av følelsene sine slik mot en man elsker og som er far til våre felles barn? Hvordan skal jeg kunne leve i månedsvis i uvisshet når jeg vet at hun er ute for å treffe andre eller "finne ut av livet sitt"?? Jeg klarer det bare ikke og jeg er dypt fortvilet!

Jeg har sagt til henne at man må gjøre seg ferdig ett sted før man går videre til neste. I vårt tilfelle betyr det å selge hus, bil etc etc og avslutte det vi har i dag. Men det vil hun ikke og mener at jeg stresser og presser henne. Hun sier at jeg må tenke på det beste for barna og at det vil være opprivende for dem å måtte flytte før vi ser hva som kommer til å skje.

Jeg skjønner det bare ikke. Kan det være bra for barna å være sammen med en voksen som skal ut hele tiden og en annen voksen som er hjemme og nervøs for hele livsgrunnlaget sitt?

Hun har på tro og ære sverget på at hun ikke har møtt andre eller har noe konkret i kikkerten. Jeg vil gjerne tro på henne, men er det mulig?

Hva skal jeg gjøre??

[laban]

Jeg vet ikke om dette har så veldig mye med deg å gjøre - det høres ut til å være litt sånn tradisjonell midtlivskrise / "var dette alt"-problemer.

Men jeg tror jeg ville revurdert den intense jobbingen du har planer om. Det kan tenkes (men jeg VET ikke) at hun har forsøkt å gi deg noen hint i flere år, mens du har (i følge din egen formulering) jobbet døgnet rundt.

Jeg vet ikke hva hun ønsker seg, men jeg vedder ganske mye på at det ikke er at alt skal roe seg og bli nøyaktig som før. Det må dere nesten finne ut av sammen.

Beklager at dette neppe var til særlig hjelp.

[EnolaGay]

Hun har oppdaget seg selv på nytt og nå vil hun ha mer uten å se at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på andre siden.

Det ville kanskje vært en idè å gå til samtale hos noen, men noe sier meg at det ikke ville nytte... hun er fjorten år igjen...Og det kan se ut som hun forlanger at du skal sitte hjemme som "forelderen" hennes med tryggheten klar, om hun ikke greier å fly alikevel.

Hadde det vært meg så hadde jeg satt hardt mot hardt med det samme. Og gitt klar beskjed om at dersom hun ikke begynner å se hjemover så er det over og hun må ut. Et av problemene er at hun nok ikke har særlig respekt for deg. Du gjør hva hun sier og kryper etter; kjedelig.

Hun vil gjerne leve sitt liv. Så da får du leve ditt!

[Gjest prust]

Jeg forstår godt at du har det forferdelig! Jeg fatter ikke hvordan et voksent menneske kan tro at hun kan få både i pose og sekk på den måten - din trygghet med hus og familie, og samtidig fullstendig frihet og festing og flørting.

Ring familiesenteret i kommunen og si at det er krise. Be om samtale, og helst bør dere komme begge to.

[positivmennedbrutt]

Jeg vet ikke om dette har så veldig mye med deg å gjøre - det høres ut til å være litt sånn tradisjonell midtlivskrise / "var dette alt"-problemer.

Men jeg tror jeg ville revurdert den intense jobbingen du har planer om. Det kan tenkes (men jeg VET ikke) at hun har forsøkt å gi deg noen hint i flere år, mens du har (i følge din egen formulering) jobbet døgnet rundt.

Jeg vet ikke hva hun ønsker seg, men jeg vedder ganske mye på at det ikke er at alt skal roe seg og bli nøyaktig som før. Det må dere nesten finne ut av sammen.

Beklager at dette neppe var til særlig hjelp.

God Kveld og takk for fine svar.

Da jeg er i den posisjonen jeg er i nå er det godt å få tilbakemeldinger uansett positive eller negative! Når man er midt oppe i en krise i livet så er det ikke så lett å se "skogen for bare trær".

Har jobbet mye og til tider døgnet rundt. Dette har vært nødvendig for at vi rett og slett skulle kunne etablere oss og overleve. Fra høsten av hadde jeg uansett tenkt å trappe betydelig ned og dette var min samboer også inneforstått med og det var noe vi hadde planlagt sammen. Til tross for at jeg har jobbet hardt vil jeg understreke at jeg alltid har vært tilstede.

Når det gjelder midtlivskrise så tror jeg det er mye rett i det. Men er det ikke slik at man bør tenke seg om både en og to ganger når man har barn og forplikelser sammen? I mine øyne så kan man jo ikke bare glemme det livet man har for sin egen fornøyelses skyld. At noen vil bryte opp må man jo bare akseptere, men å leve livet mens den andre part venter synes jeg er urimelig. Mye bedre å si tingene slik de er og avvikle det man har uansett hvor vondt og sårt det kommer til å bli.

Hadde det bare vært meg og henne så hadde jo tingene vært mye enklere, men her snakker vi om barna også.

Har vært i kontakt med familievern kontoret i kommunen, men her hadde de ingenting å tilby før i slutten av august. Var imidlertid så heldig å bli henvist til en privatpraktiserende og fikk time imorgen. Vi skal gå sammen og jeg er veldig spent på hva som kommer ut av det. Uansett greit å ha en profesjonell tredjepart som kan komme med synspunkter.

Noen som har erfaringer med slikt?

[laban]

God Kveld og takk for fine svar.

Da jeg er i den posisjonen jeg er i nå er det godt å få tilbakemeldinger uansett positive eller negative! Når man er midt oppe i en krise i livet så er det ikke så lett å se "skogen for bare trær".

Har jobbet mye og til tider døgnet rundt. Dette har vært nødvendig for at vi rett og slett skulle kunne etablere oss og overleve. Fra høsten av hadde jeg uansett tenkt å trappe betydelig ned og dette var min samboer også inneforstått med og det var noe vi hadde planlagt sammen. Til tross for at jeg har jobbet hardt vil jeg understreke at jeg alltid har vært tilstede.

Når det gjelder midtlivskrise så tror jeg det er mye rett i det. Men er det ikke slik at man bør tenke seg om både en og to ganger når man har barn og forplikelser sammen? I mine øyne så kan man jo ikke bare glemme det livet man har for sin egen fornøyelses skyld. At noen vil bryte opp må man jo bare akseptere, men å leve livet mens den andre part venter synes jeg er urimelig. Mye bedre å si tingene slik de er og avvikle det man har uansett hvor vondt og sårt det kommer til å bli.

Hadde det bare vært meg og henne så hadde jo tingene vært mye enklere, men her snakker vi om barna også.

Har vært i kontakt med familievern kontoret i kommunen, men her hadde de ingenting å tilby før i slutten av august. Var imidlertid så heldig å bli henvist til en privatpraktiserende og fikk time imorgen. Vi skal gå sammen og jeg er veldig spent på hva som kommer ut av det. Uansett greit å ha en profesjonell tredjepart som kan komme med synspunkter.

Noen som har erfaringer med slikt?

Det høres veldig lurt ut å snakke med noen som kan se det litt fra utsiden.

Du har helt rett i at man ikke bør gjøre noe hodestups når det er barn med i bildet. De fleste som tenker med hodet og ikke bare med følelsene, vil være enige i det.

Lykke til!

[EnolaGay]

God Kveld og takk for fine svar.

Da jeg er i den posisjonen jeg er i nå er det godt å få tilbakemeldinger uansett positive eller negative! Når man er midt oppe i en krise i livet så er det ikke så lett å se "skogen for bare trær".

Har jobbet mye og til tider døgnet rundt. Dette har vært nødvendig for at vi rett og slett skulle kunne etablere oss og overleve. Fra høsten av hadde jeg uansett tenkt å trappe betydelig ned og dette var min samboer også inneforstått med og det var noe vi hadde planlagt sammen. Til tross for at jeg har jobbet hardt vil jeg understreke at jeg alltid har vært tilstede.

Når det gjelder midtlivskrise så tror jeg det er mye rett i det. Men er det ikke slik at man bør tenke seg om både en og to ganger når man har barn og forplikelser sammen? I mine øyne så kan man jo ikke bare glemme det livet man har for sin egen fornøyelses skyld. At noen vil bryte opp må man jo bare akseptere, men å leve livet mens den andre part venter synes jeg er urimelig. Mye bedre å si tingene slik de er og avvikle det man har uansett hvor vondt og sårt det kommer til å bli.

Hadde det bare vært meg og henne så hadde jo tingene vært mye enklere, men her snakker vi om barna også.

Har vært i kontakt med familievern kontoret i kommunen, men her hadde de ingenting å tilby før i slutten av august. Var imidlertid så heldig å bli henvist til en privatpraktiserende og fikk time imorgen. Vi skal gå sammen og jeg er veldig spent på hva som kommer ut av det. Uansett greit å ha en profesjonell tredjepart som kan komme med synspunkter.

Noen som har erfaringer med slikt?

Ja jeg har erfaring. Og den er fortsatt at dersom den ene parten er fjortis igjen, så har man som den voksne ansvarlige parten ikke en dritt man skulle ha sagt.

Med mindre man kommer med glassklar tale og direkte konsekvens med det samme.

[Gjest ikke mist motet]

Helt klart en vanskelig situasjon du er kommet i nå. Jeg har ikke så mange gode råd å komme med annet enn å holde motet oppe og ikke mistet respekten for seg selv oppi det hele. Du er et menneske du og, og det er ikke riktig at du skal "holdes på gress" til hun finner ut hva hun vil.

Gå i samtale slik dere planlegger, fortell henne at et evt brudd er hennes valg og ikke noe du ønsker og vis følelser, at hun er alt du drømmer om osv. Hvis ingenting hjelper og hun fortsetter "utforskingen" sin så sett foten ned og gå videre med livet ditt du også. Hvis hun ikke da oppdager hva hun er i ferd med å miste, så er det vel en mening med at det ikke skal bli dere to. En dag oppdager hun nok sikkert at gresset ikke er grønnere på andre siden...

[Gjest Føler masse med deg]

Du høres ut som en veldig klok mann, som ikke fortjener dette. Lykke til!