Enda en Fritzgalning

[EnolaGay]

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10008562

Det står i artikkelen på svenske nettsider at "jenta omtrent ikke kan kommunisere"

Og jeg lurer meg på, for jeg tenker slik at under slike omstendigheter, så holder man seg i live. På ren instinkt. Slik folk som har ligget med brukne bein i fjellet i en uke. Og skulle vært død. Og så løper risikoen at når redningen kommer så slapper de av og dør!

Denne jenta og andre, er det noen ganger bedre å bli værende i den tilstanden. Fremfor å komme ut av det og måttet ta inn hva som har skjedd med en? (Og ikke "bedre" som i at man skal la dem være der.. herregud..)

Jeg har noen ganger tenkt på en del av de tingene som hendtem meg som barn og ung (uten NOEN sammenligning med disse stakkars kvinnene!) Og tenkt at jeg følte jo at jeg hadde det greit.. jeg hadde liksom adoptert min mors holdning "det var jo ikke SÅ ille.." Og så levde jeg bare uten å reagere. Så gikk det noen år, jeg havnet i terapi og den fulle tyngden av hvor jævlig det egentlig var, og hvor skylda egentlig lå. Dundret ned over meg. Og nå føler jeg meg så "arrete". Det er vondt å innse at jeg er blitt handikappet på sett og vis av det. Som en usynlig rullestol.

Hvordan blir livet etterpå for disse kvinnene? Kan de noen sinne legge seg om kvelden og føle ro? Er de bare så glade for at de kom ut at de kan sjalte ut alle de vonde tingene, eller lever de med den sorgen over tapet av noe i seg hele tiden?

Er det språket som definerer graden av smerte vi føler? Jeg hadde ikke ord som barn og ung. Og ingen som hørte. Men jeg følte meg bedre da, midt oppi det. Enn når krisen var over og jeg måtte "skru av alarmen". Og noen ganger føles det som om det blir verre og ikke bedre over tid!

Jeg skulle ønske jeg kunne gitt jenta et bad og en fin kjole. Og en trygg seng å sove i hver natt.

[Liliaceae]

Stakkars mennesker, de er merket for livet. Og hvordan de nå blir behandlet og får behandling fremover over lang tid vil vel være avgjørende for hva slags liv de vil ha.

Blir helt kvalm av å lese om slike forskrudde mennesker og hva de kan gjøre mot andre mennesker - ikke minst sine egne.

Og at det kan pågå over så lang tid, er jo bare helt forferdelig.

Jeg tror i alle fall ikke det er bedre for de å måtte fortsette å leve så kummerlig og være underernært og under kuede forhold som dette innebærer. Ja, det er vondt å komme ut av "boblen" de har levd i, men de vil også kunne få oppleve masse godt.

Bli mett og få tilfredsstilt fysiske behov som å slippe å fryse for eksempel.

Få verdighet og forståelse av andre, slippe angst og bekymringer, klare å uttrykke seg og kommunisere med andre, lære å lese, lære nye ting og oppleve lykkelige stunder og takknemlighet. Motta og gi kjærlighet.

Alt dette gjør det jo virkelig verdt å bygge opp mennesker fra den tilstanden "monsteret" har satt de inn i.

[Glimtipper]

Psykologen min sa at en av grunnene til at jeg er så velfungerende på tross av PTSD etter seksuelle misbruk og voldtekt er at jeg ikke dveler ved "hva som kunne ha vært". Å fullt ut akseptere situasjonen som den er og var (slik man gjør når man er barn, fordi man ikke vet bedre og slik jeg har valgt å gjøre det som voksen) gjør at energien er reservert til å takle realitetene.

Det øyeblikk hovedfokuset blir på hva som ikke skulle ha skjedd og at jeg vil ha det ugjort, så klarer jeg heller ikke takle hverdagen.

Mange opplever kunnskapen om/tankene om hva som kunne ha vært (idyllen som ble brutt, nåtiden man ikke kan få tilbake i lykkens fortegn) som et sjokk når de er ferdige med å overleve og kan leve (bli voksen, komme ut av en farlig situasjon, starte terapi). Derfor kan de dermed føle at de får det mye verre en periode. Når de er tilbake til et punkt hvor de aksepterer fortiden og nåtiden slik de er og fokuserer på å forandre framtiden, så kan de begynne å leges.

Det er hva jeg tror, i alle fall

[Gjest Elextra]

''Ugjerningene skal ha skjedd utenfor den avsidesliggende fiskerlandsbyen Experimento i Brasil.

''

Ikke mye er uprøvd i den landsbyen :#

[EnolaGay]

Psykologen min sa at en av grunnene til at jeg er så velfungerende på tross av PTSD etter seksuelle misbruk og voldtekt er at jeg ikke dveler ved "hva som kunne ha vært". Å fullt ut akseptere situasjonen som den er og var (slik man gjør når man er barn, fordi man ikke vet bedre og slik jeg har valgt å gjøre det som voksen) gjør at energien er reservert til å takle realitetene.

Det øyeblikk hovedfokuset blir på hva som ikke skulle ha skjedd og at jeg vil ha det ugjort, så klarer jeg heller ikke takle hverdagen.

Mange opplever kunnskapen om/tankene om hva som kunne ha vært (idyllen som ble brutt, nåtiden man ikke kan få tilbake i lykkens fortegn) som et sjokk når de er ferdige med å overleve og kan leve (bli voksen, komme ut av en farlig situasjon, starte terapi). Derfor kan de dermed føle at de får det mye verre en periode. Når de er tilbake til et punkt hvor de aksepterer fortiden og nåtiden slik de er og fokuserer på å forandre framtiden, så kan de begynne å leges.

Det er hva jeg tror, i alle fall

Takk for godt svar! :0)

Jeg tror jeg tenker slik jeg og, selv om jeg ikke er bevisst tanken, på et vis.. Og så pleier jeg å se på alle barna mine, hjemmet mitt og snill ektemann. Det er ikke alle forunt å få det selv om de er aldri så lykkelige og velfungerende!