Kan man få tause barn til å prate mer?

[Gjest et stille barn]

men spørsmålet her er jo om du er fornøyd med å være en stille person og om det har skapt problemer for deg. Jeg synes det er mye flott med innadvendte personer også. De er ofte gode lyttere. jeg kan ha en helt annen dialog med en som er innadvendt enn en person som er utadvendt. vi trenger begge deler i samfunnet. Man kan godt være en innadvendt person og klare seg helt bra for det å ha et bra liv. Det er en forskjell på ikke like å snakke så mye kontra det å ha angst eller vegring for å snakke med andre

Men jeg først og fremst stiller spørsmål om her er hvorvidt dette hemmer henne sosialt. Hvis hun omtrent ikke klarer å prate med fremmede så vil jo det bli et stort problem for henne etterhvert.På skolen legges det jo til mere selvstendighet på dette jo eldre hun blir. Hvis hun da ikke klarer å si noe høyt i klassen hvordan vil hun få det fremover da?

Jeg svarte på det du skrev om pressing, ikke noe annet. Og jeg svarte at det med pressing overhodet ikke har hjulpet meg, men snarere tvert imot.

Det er sikkert imidlertid også forskjell på hvordan man presses.

Og jeg er ikke i tvil om at det nok er lurt å hjelpe barnet på en måte. Jeg vet imidlertid ikke hvordan.

[Gjest varsånnselv]

det jeg sliter mest med, er at jeg føler at jeg plager henne hvis jeg spør mer. Det er som å kaste en ball til en person som ikke kaster den tilbake. Jeg vet heller ikke om personen i det hele tatt ønsker å ha ballen.

jeg merker at jeg blir veldig usikker i forhold til slike mennesker, kanskje også fordi jeg føler meg avvist. Jeg får en følelse av personen egentlig ikke liker meg. Nå er jo det bare mine følelser, virkeligheten kan være helt anderledes. Men følelsen av å være plagsom sitter i meg.

Det jeg lurer på er om slike personer som er så innadvente liker at noen stiller spørsmål og er interesserte i dem eller om de misliker det sterkt? Hva tenker du?

Det tror jeg er veldig individuelt. Du kan ikke tvinge barnet til å prate mer enn det vi.

Tror det er viktig å gå forsiktig frem og ta et skritt av gangen til en vinner tilliten til barnet. Jeg tror det ofte er vanskelig for slike barn å snakke med voksne, de er ofte mer "utadvendte" mot andre barn, men trekker seg tilbake når det gjelder voksne, nesten som en slags autoritetsangst.

Men viktig å ikke gi opp.

Av og til kan det hjelpe å sette seg ned med barnet og snakke om noe som interesserer det.

Merket det f.eks. med sønnen til en jeg kjenner, han trakk seg veldig tilbake og virket nesten overlegen.

Jeg vet det er lett å føle seg oversett av barnet, mislikt, avvist osv,

men det skal en ikke tenke, for det er ikke slik barnet føler det.

Jeg så ungen satt seg ved datamaskinen og spilte et spill jeg hadde spilt før.

Jeg pratet om spillet - og ungen åpnet seg

Vi hadde noe å prate om.

[Gjest de tause barna]

Det tror jeg er veldig individuelt. Du kan ikke tvinge barnet til å prate mer enn det vi.

Tror det er viktig å gå forsiktig frem og ta et skritt av gangen til en vinner tilliten til barnet. Jeg tror det ofte er vanskelig for slike barn å snakke med voksne, de er ofte mer "utadvendte" mot andre barn, men trekker seg tilbake når det gjelder voksne, nesten som en slags autoritetsangst.

Men viktig å ikke gi opp.

Av og til kan det hjelpe å sette seg ned med barnet og snakke om noe som interesserer det.

Merket det f.eks. med sønnen til en jeg kjenner, han trakk seg veldig tilbake og virket nesten overlegen.

Jeg vet det er lett å føle seg oversett av barnet, mislikt, avvist osv,

men det skal en ikke tenke, for det er ikke slik barnet føler det.

Jeg så ungen satt seg ved datamaskinen og spilte et spill jeg hadde spilt før.

Jeg pratet om spillet - og ungen åpnet seg

Vi hadde noe å prate om.

Å presse et barn til å prate er jo aldri bra Det fungerer mot sin hensikt. Barn som feks har selektiv mutisme vil bare lukke seg enda mere.

Men slik jeg ser det så kan man heller pushe dem litt, gi dem et forsiktig dytt. Hvis barnet aldri møter noen forventinger om å prate så er vel ikke det helt bra for barnet heller. Mange mennesker har angst for å prate høyt i forsamlinger, men den angsten blir vel heller ikke noe bedre hvis de ikke får prøvd seg?, Noen ganger må man bare kaste seg ut i det selv om det er tøft Mange fikser det å tale høyt i forsamlinger bedre etter å ha gjort det noen ganger, selv om de aldri blir helt komfortable med det. Men om man kaster opp av angst tre uker før man skal fremføre noe så har det jo blitt et stort problem..

Denne jenta vil ikke 'være på scenen når klassen hennes har juleavslutning. Da har hun på eget initiativ tatt rollen som kostymeansvarlig og deler ut kostymene til de andre barna.

Å forvente at hun skal klare å ha hovedrollen i et teaterstykke blir et urealistisk krav. Men kan hun klare å ha en liten statistrolle? Er det et greit mål?

''Jeg så ungen satt seg ved datamaskinen og spilte et spill jeg hadde spilt før. Jeg pratet om spillet - og ungen åpnet seg Vi hadde noe å prate om''

jeg stiller også spørsmål om det hun liker og interesserer seg for, men jeg får ikke så mye ut av henne. Men det gjør ingen av de andre i familien min som ikke treffer henne regelmessig.

[Kolesjanka]

Å presse et barn til å prate er jo aldri bra Det fungerer mot sin hensikt. Barn som feks har selektiv mutisme vil bare lukke seg enda mere.

Men slik jeg ser det så kan man heller pushe dem litt, gi dem et forsiktig dytt. Hvis barnet aldri møter noen forventinger om å prate så er vel ikke det helt bra for barnet heller. Mange mennesker har angst for å prate høyt i forsamlinger, men den angsten blir vel heller ikke noe bedre hvis de ikke får prøvd seg?, Noen ganger må man bare kaste seg ut i det selv om det er tøft Mange fikser det å tale høyt i forsamlinger bedre etter å ha gjort det noen ganger, selv om de aldri blir helt komfortable med det. Men om man kaster opp av angst tre uker før man skal fremføre noe så har det jo blitt et stort problem..

Denne jenta vil ikke 'være på scenen når klassen hennes har juleavslutning. Da har hun på eget initiativ tatt rollen som kostymeansvarlig og deler ut kostymene til de andre barna.

Å forvente at hun skal klare å ha hovedrollen i et teaterstykke blir et urealistisk krav. Men kan hun klare å ha en liten statistrolle? Er det et greit mål?

''Jeg så ungen satt seg ved datamaskinen og spilte et spill jeg hadde spilt før. Jeg pratet om spillet - og ungen åpnet seg Vi hadde noe å prate om''

jeg stiller også spørsmål om det hun liker og interesserer seg for, men jeg får ikke så mye ut av henne. Men det gjør ingen av de andre i familien min som ikke treffer henne regelmessig.

''Denne jenta vil ikke 'være på scenen når klassen hennes har juleavslutning. Da har hun på eget initiativ tatt rollen som kostymeansvarlig og deler ut kostymene til de andre barna.''

Dette høres ut som ei jente som kommer til å finne sin egen måte å takle introvertheten sin på, og klare seg helt fint :-)

[Gjest de tause barna]

''Denne jenta vil ikke 'være på scenen når klassen hennes har juleavslutning. Da har hun på eget initiativ tatt rollen som kostymeansvarlig og deler ut kostymene til de andre barna.''

Dette høres ut som ei jente som kommer til å finne sin egen måte å takle introvertheten sin på, og klare seg helt fint :-)

Spørsmålet er jo om det finnes like mange kreative forslag i andre situasjoner hun blir eksponert for eller om det blir akseptert.

[Gjest varslikselv]

Å presse et barn til å prate er jo aldri bra Det fungerer mot sin hensikt. Barn som feks har selektiv mutisme vil bare lukke seg enda mere.

Men slik jeg ser det så kan man heller pushe dem litt, gi dem et forsiktig dytt. Hvis barnet aldri møter noen forventinger om å prate så er vel ikke det helt bra for barnet heller. Mange mennesker har angst for å prate høyt i forsamlinger, men den angsten blir vel heller ikke noe bedre hvis de ikke får prøvd seg?, Noen ganger må man bare kaste seg ut i det selv om det er tøft Mange fikser det å tale høyt i forsamlinger bedre etter å ha gjort det noen ganger, selv om de aldri blir helt komfortable med det. Men om man kaster opp av angst tre uker før man skal fremføre noe så har det jo blitt et stort problem..

Denne jenta vil ikke 'være på scenen når klassen hennes har juleavslutning. Da har hun på eget initiativ tatt rollen som kostymeansvarlig og deler ut kostymene til de andre barna.

Å forvente at hun skal klare å ha hovedrollen i et teaterstykke blir et urealistisk krav. Men kan hun klare å ha en liten statistrolle? Er det et greit mål?

''Jeg så ungen satt seg ved datamaskinen og spilte et spill jeg hadde spilt før. Jeg pratet om spillet - og ungen åpnet seg Vi hadde noe å prate om''

jeg stiller også spørsmål om det hun liker og interesserer seg for, men jeg får ikke så mye ut av henne. Men det gjør ingen av de andre i familien min som ikke treffer henne regelmessig.

Vet du, selv om jeg ikke likte å prate høyt i klassen eller prate med folk jeg ikke kjente så godt,

Så var teaterforestilling noe jeg faktisk taklet. Da hadde jeg liksom en rolle, jeg var ikke meg…. Jeg skrev faktisk et stykke hvor jeg hadde en av hovedrollene…

Tror dette var veldig bra terapi for meg.

Jeg tror det er viktig å lokke slike sjenerte ut i situasjoner hvor de egentlig ikke tør, for det er bare øvelse som hjleper. Å unngå det man er redd gjør jo ting bare verre.

Husker læreren min sa til meg at jeg måtte ikke bli butikkdame eller lignende der jeg måtte ha med folk å gjøre jeg som var så sjenert. Men det er jo nettopp det som er viktig, å ha med folk å gjøre, man bli rjo ikke mindre sjenert av å unngå situasjoner hvor man må ha med folk å gjøre. Jeg har en jobb nå hvor jeg daglig prater med mange kjente og ukjente og det har vært rene terapien for meg, føler meg slett ikke særlig sjenert lenger, kan være situasjoner som gjør meg usikker, men tror nok mine tidligere klassekamerater hadde fått hakeslepp om de så hvor modig jeg nå var. Et helt annet menenske  Og så mye bedre jeg har det med meg selv.

Er lett å føle seg mobbe tog utelatt når man er sjenert, fordi en ikke tør å ta initiativ selv.

[Gjest de tause barna]

Vet du, selv om jeg ikke likte å prate høyt i klassen eller prate med folk jeg ikke kjente så godt,

Så var teaterforestilling noe jeg faktisk taklet. Da hadde jeg liksom en rolle, jeg var ikke meg…. Jeg skrev faktisk et stykke hvor jeg hadde en av hovedrollene…

Tror dette var veldig bra terapi for meg.

Jeg tror det er viktig å lokke slike sjenerte ut i situasjoner hvor de egentlig ikke tør, for det er bare øvelse som hjleper. Å unngå det man er redd gjør jo ting bare verre.

Husker læreren min sa til meg at jeg måtte ikke bli butikkdame eller lignende der jeg måtte ha med folk å gjøre jeg som var så sjenert. Men det er jo nettopp det som er viktig, å ha med folk å gjøre, man bli rjo ikke mindre sjenert av å unngå situasjoner hvor man må ha med folk å gjøre. Jeg har en jobb nå hvor jeg daglig prater med mange kjente og ukjente og det har vært rene terapien for meg, føler meg slett ikke særlig sjenert lenger, kan være situasjoner som gjør meg usikker, men tror nok mine tidligere klassekamerater hadde fått hakeslepp om de så hvor modig jeg nå var. Et helt annet menenske  Og så mye bedre jeg har det med meg selv.

Er lett å føle seg mobbe tog utelatt når man er sjenert, fordi en ikke tør å ta initiativ selv.

jeg har selv gått i en amatørteatergruppa med folk fra alle aldrer. Det har vært folk der som begynte som var overbevist om at dette kom de ikke til å klare. De var usikre og måtte nærmest ha en sufflør ved siden av seg.

Men så skjer det jo noe når man har fått prøvd seg litt. Jeg ser en enorm fremgang for de som var dritnervøse i begynnelsen og helst hadde lyst til å kaste opp. De har nå tatt større roller og trives med det. Det er helt utrolig å tenke på hvordan de var når de først begynte. Selvfølgelig er vi alle nervøse før forestillinger, det tror jeg ikke vil kommer utenom. Men når man først har fått smaken på å stå på scenen så vil man gjerne fortsette.

[Gjest Tatjana]

Men det er velge ganske strenge kriterier for å få en slik diagnose? Slik jeg forstår diagnosen så sier ikke barnet et pip i enkelte situasjoner. Denne jenta kan snakke, men hun snakker lavt og hun snakker å slite som mulig, så hun har ikke fullstendig snakkesperre.

Jeg er en mere perifer person i hennes liv, så det er helt naturlig at det ikke akkurat blir en veldig åpen og uanstrengt samtale mellom oss. Men likevel synes jeg det er litt sært at hun ikke kan si noe mer enn enstavelsesord, de fleste barn klarer vel å uttrykke seg litt bedre uansett om det er en kjent eller mer perifer person som spør om noe? Hun må jo forholde seg til alle andre mennesker også. Hva om noen skulle ringe feil til mobiltelefonen hennes, hun må vel også kunne si at det er feil person/nummer? Eller hva om hun skulle rote seg bort et sted og må spørre andre voksne hvor hun er hen, evnt at hun har mistet noen folk? Hvis du da ikke kan prate i de situasjonene så synes jeg det er bekymringsverdig.

Det er jo folk her som sier "gi henne tid". det er klart, men nå er hun ti år. Hvor lenge skal man vente før en forventer noe mer av henne? Jeg tenker at hvis man venter for lenge med å få henne ut av tausheten så vil det bli mer vanskelig for henne. Det samme er det jo med selektiv mutisme, om de ikke får hjelp tidlig så blir lidelsen nærmest kronisk.

Ja, det er bekymringsfullt. Veldig bekymringsfullt. Hun moren jeg kjenner til et barn med selektiv mutisme sier akkurat det samme: Hva om de roter seg bort, for de kan ikke be om hjelp. Det er veldig mye som kan gi problemer når man ikke snakker.

Barn med selektiv mutisme _kan_ jo snakke, men de gjør det ikke. Og det er en slags fobi. og jo mer de blir presset, jo verre blir angsten og jo tausere blir barna.

Og selv om din niese (var det det?) ikke har selektiv mutisme og heller ikke oppfyller diagnosekriteriene så ville jeg bare komme med en liten motvekt til de som sier press på. Det er ikke alltid at det å presse er den lureste løsningen.

Selv om vi utenforstående DOLere mener at hun må skilles fra søsteren og lære seg å snakke sjøl, så kan det faktisk hende at det å ha søsteren med seg er noe som gir henne trygghet nok til faktisk å hviske fram noen ord og ikke bli helt taus. jeg vet ikke, for jeg kjenner henne ikke, men jeg tenker at foreldrene kanskje vet det.

[Gjest de tause barna]

Ja, det er bekymringsfullt. Veldig bekymringsfullt. Hun moren jeg kjenner til et barn med selektiv mutisme sier akkurat det samme: Hva om de roter seg bort, for de kan ikke be om hjelp. Det er veldig mye som kan gi problemer når man ikke snakker.

Barn med selektiv mutisme _kan_ jo snakke, men de gjør det ikke. Og det er en slags fobi. og jo mer de blir presset, jo verre blir angsten og jo tausere blir barna.

Og selv om din niese (var det det?) ikke har selektiv mutisme og heller ikke oppfyller diagnosekriteriene så ville jeg bare komme med en liten motvekt til de som sier press på. Det er ikke alltid at det å presse er den lureste løsningen.

Selv om vi utenforstående DOLere mener at hun må skilles fra søsteren og lære seg å snakke sjøl, så kan det faktisk hende at det å ha søsteren med seg er noe som gir henne trygghet nok til faktisk å hviske fram noen ord og ikke bli helt taus. jeg vet ikke, for jeg kjenner henne ikke, men jeg tenker at foreldrene kanskje vet det.

''Selv om vi utenforstående DOLere mener at hun må skilles fra søsteren og lære seg å snakke sjøl, så kan det faktisk hende at det å ha søsteren med seg er noe som gir henne trygghet nok til faktisk å hviske fram noen ord og ikke bli helt taus. jeg vet ikke, for jeg kjenner henne ikke, men jeg tenker at foreldrene kanskje vet det.''

Nå har nok jeg mere fantasi og katastrofetanker enn folk flest, men jeg tenker: hva som de skulle skje denne søsteren noe?. Da vil jo alt stoppe opp. det får store konsekvenser når hun spiller så mye på henne.

Jeg tenker også på muligheten for at søsteren blir lei av det hele og vil løsrive seg fra det hele, hvordan vil det gå med henne da?

Dessuten er jeg redd for at dette opplegget også kan virke hemmende for den mere utadvente søsteren. Kanskje hun også føler et slags press på å være der for søsteren, at det vil gå utover henne også. Barn er jo veldig loyale, og at det er fort å gå inn i roller som det vil være trøblete å gå ut av.

Det er greit at de har en del aktiviteter sammen men jeg synes også at den tause også kan ha noen egne arenaer og ikke være sammen med søsteren hele tiden. Hun må jo også bli selvstendig etterhvert.

[Gjest Tatjana]

''Selv om vi utenforstående DOLere mener at hun må skilles fra søsteren og lære seg å snakke sjøl, så kan det faktisk hende at det å ha søsteren med seg er noe som gir henne trygghet nok til faktisk å hviske fram noen ord og ikke bli helt taus. jeg vet ikke, for jeg kjenner henne ikke, men jeg tenker at foreldrene kanskje vet det.''

Nå har nok jeg mere fantasi og katastrofetanker enn folk flest, men jeg tenker: hva som de skulle skje denne søsteren noe?. Da vil jo alt stoppe opp. det får store konsekvenser når hun spiller så mye på henne.

Jeg tenker også på muligheten for at søsteren blir lei av det hele og vil løsrive seg fra det hele, hvordan vil det gå med henne da?

Dessuten er jeg redd for at dette opplegget også kan virke hemmende for den mere utadvente søsteren. Kanskje hun også føler et slags press på å være der for søsteren, at det vil gå utover henne også. Barn er jo veldig loyale, og at det er fort å gå inn i roller som det vil være trøblete å gå ut av.

Det er greit at de har en del aktiviteter sammen men jeg synes også at den tause også kan ha noen egne arenaer og ikke være sammen med søsteren hele tiden. Hun må jo også bli selvstendig etterhvert.

''Det er greit at de har en del aktiviteter sammen men jeg synes også at den tause også kan ha noen egne arenaer og ikke være sammen med søsteren hele tiden. Hun må jo også bli selvstendig etterhvert.''

Selvsagt bør hun det. Poenget mitt var mer at vi som utenforstående ikke har det hele og fulle bildet. Hva om og hvis om - det er mye som kan skje. Min bekjente, moren som jeg har referert til i tidligere innlegg her i denne tråden, sa også noe om det. Hva om hun går seg vill? Hun kan ikke spørre etter veien eller be om hjelp. Hva om hun må ringe til noen? Svare i telefonen? Hva om mor får et illebefinnende og datteren må ringe etter sykebil?

Målet må selvsagt være at barnet på sikt skal få et lykkelig liv og klare og fungere i samfunnet på best mulig måte, inkludert å noen ganger snakke med fremmede mennesker. Enten det er å spørre etter veien, kjøpe togbillett i en billettluke (hvis slike fremdeles finnes da...), be om hjelp i butikken eller hva som helst.

Jeg har imidlertid ikke full og fast tro på at Fasiten er å skille henne fra søsteren NÅ og tvinge henne og presse henne og dermed blir alt bra. Fordi min erfaring tilsier at nettopp tvang og press gjør usikkerheten større og barna tausere.

Og når hun ikke en gang kan "snakke" skriftlig ved å svare på sms fra andre enn de helt nærmeste, da har hun et stort problem. Et problem jeg virkelig håper at foreldrene får hjelp til å takle, slik at barnet også får det bedre.

[Gjest de tause barna]

''Det er greit at de har en del aktiviteter sammen men jeg synes også at den tause også kan ha noen egne arenaer og ikke være sammen med søsteren hele tiden. Hun må jo også bli selvstendig etterhvert.''

Selvsagt bør hun det. Poenget mitt var mer at vi som utenforstående ikke har det hele og fulle bildet. Hva om og hvis om - det er mye som kan skje. Min bekjente, moren som jeg har referert til i tidligere innlegg her i denne tråden, sa også noe om det. Hva om hun går seg vill? Hun kan ikke spørre etter veien eller be om hjelp. Hva om hun må ringe til noen? Svare i telefonen? Hva om mor får et illebefinnende og datteren må ringe etter sykebil?

Målet må selvsagt være at barnet på sikt skal få et lykkelig liv og klare og fungere i samfunnet på best mulig måte, inkludert å noen ganger snakke med fremmede mennesker. Enten det er å spørre etter veien, kjøpe togbillett i en billettluke (hvis slike fremdeles finnes da...), be om hjelp i butikken eller hva som helst.

Jeg har imidlertid ikke full og fast tro på at Fasiten er å skille henne fra søsteren NÅ og tvinge henne og presse henne og dermed blir alt bra. Fordi min erfaring tilsier at nettopp tvang og press gjør usikkerheten større og barna tausere.

Og når hun ikke en gang kan "snakke" skriftlig ved å svare på sms fra andre enn de helt nærmeste, da har hun et stort problem. Et problem jeg virkelig håper at foreldrene får hjelp til å takle, slik at barnet også får det bedre.

Jeg tenker ikke på å at hun fra nå skal skilles fullstendig fra søsteren, det ville vært veldig brutalt, nesten som å skille siamesike tvillinger Men at man gradvis forsøkte å se hvilke settinger hun kan fikse greit alene. Man kan også oppmuntre henne til å si ting selv uten å gå veien om søsteren hele tiden. Man må gjøre de stegene som er nødvendig for at hun skal bli mest mulig selvstendig.

Denne jenta har alltid vært engstelig. Når hun var fire år så var det en periode hun ikke turde å gå ut fordi hun var redd for katten til naboen. Hunden vår måtte vi ha på et eget rom når hun kom på besøk. Så det ble nok et problem når onkelen hennes skaffet seg hund. Det tok lang tid for henne å være i samme rom som hunden. Så det er nok noe i genene her vil jeg tro.

[Gjest Tatjana]

Jeg tenker ikke på å at hun fra nå skal skilles fullstendig fra søsteren, det ville vært veldig brutalt, nesten som å skille siamesike tvillinger Men at man gradvis forsøkte å se hvilke settinger hun kan fikse greit alene. Man kan også oppmuntre henne til å si ting selv uten å gå veien om søsteren hele tiden. Man må gjøre de stegene som er nødvendig for at hun skal bli mest mulig selvstendig.

Denne jenta har alltid vært engstelig. Når hun var fire år så var det en periode hun ikke turde å gå ut fordi hun var redd for katten til naboen. Hunden vår måtte vi ha på et eget rom når hun kom på besøk. Så det ble nok et problem når onkelen hennes skaffet seg hund. Det tok lang tid for henne å være i samme rom som hunden. Så det er nok noe i genene her vil jeg tro.

''Man må gjøre de stegene som er nødvendig for at hun skal bli mest mulig selvstendig.''

Kanskje foreldrene faktisk jobber med dette? Kanskje andre instanser også jobber med dette? Du skrev lenger opp i tråden at du er en noe perifer person i barnets liv, og da er det slett ikke sikkert at du får vite alt sånn.

Hun jeg har snakket om flere ganger her nå sa at hennes barn taushet er noe de har jobbet med i alle år, men at det er vanskelig å snakke med folk om det. Fordi barnet prater med noen så får folk lett inntrykk av at hun er trassig og vrang når hun ikke vil prate, lat når hun ikke vil skrive. Det er vanskelig å få folk til å forstå hvor stort problemet er, og mange vil også si at måten de jobber på er feil, og de gjør for lite.

[Gjest de tause barna]

''Man må gjøre de stegene som er nødvendig for at hun skal bli mest mulig selvstendig.''

Kanskje foreldrene faktisk jobber med dette? Kanskje andre instanser også jobber med dette? Du skrev lenger opp i tråden at du er en noe perifer person i barnets liv, og da er det slett ikke sikkert at du får vite alt sånn.

Hun jeg har snakket om flere ganger her nå sa at hennes barn taushet er noe de har jobbet med i alle år, men at det er vanskelig å snakke med folk om det. Fordi barnet prater med noen så får folk lett inntrykk av at hun er trassig og vrang når hun ikke vil prate, lat når hun ikke vil skrive. Det er vanskelig å få folk til å forstå hvor stort problemet er, og mange vil også si at måten de jobber på er feil, og de gjør for lite.

Jeg tror nok at de jobber med det. Det tviler jeg ikke på. Men selvfølgelig lurer jeg på om de gjør nok, eller om de gjør det riktig.

Men det er selvfølgelig helt riktig at jeg er mere perifer person i hennes liv, så jeg skal selvfølgelig uttale meg bombatisk. Men jeg lurer likevel på det, uten at jeg har tenkt til å drøfte det med foreldrene hennes.