om å bo med en hasj-narkoman

[Gjest ButterFLY]

Hei, jeg lurer på om det finnes andre i samme situasjon som meg. Jeg er 26 år og har nettopp flyttet ut fra min x-kjæreste, hovedsaklig på grunn av hans hasjrøyking. Alle dere som skriver om hvor ufarlig dette stoffet er, har virkelig ikke peilig! Jeg har levd i et hasj-helvete i 2 år, uten helt å skjønne at det var riv ruskende galt. Jeg er jo tross alt sinnsykt glad i ham.... men, når man har opplevd å komme hjem fra jobb med stua fylt med kompiser og hasjrøyk, likegyldigheten som langtidsbruk medfører(han er 33 år og har røyka siden han var 18), latterliggjøringa av meg i miljøet hans (jeg tar totalt avstand fra hasj) - så er det veldig lett å få et annet syn på saken. Han har veldig dårlig hukommelse, liker best å sitte hjemme i stua med kompiser og spille kort eller se på tv, hvis han ikke er på jobb. Og jeg ble så lei av alle argumentene og all kranglinga om hvor farlig/ikke farlig dette er. Han prøvde å slutte for min skyld en gang, men måtte gi opp etter et par måneder, blant anna fordi kompisene hans slutta å besøke ham (JEG la ned forbud var dermed den kjipe).

Det har tatt meg veldig lang tid å innse at dette ikke kunne gå, blant annet fordi han er veldig sjarmernde og oppegående osv ellers. Ingen som ikke selv har opplevd å bo så tett med en hasj-narkoman kan skjønne hva dette går ut på.

MEN, likevel savner jeg ham veldig veldig. Innerst inne vet jeg jo at han aldri kommer til å forandre seg, og at han alltid kommer til å ha lyst på en blås et par tre ganger i uka.

Bør jeg gi ham en sjanse? vente og se? kanskje han forandrer seg nå når han skjønner at han er alene og forlatt? Jeg har ikke noen tro på det selv heller.... men jeg må bare spørre likevel.

B.

[livato]

Tror ikke han forandrer seg. Det er ihvertfall størst sjanse for at han vil fortsette som før, selv om han klarer å skjerpe seg en tid. Det er synd at det skal være sånn. Men mennesker blir avhengig av så mye rart. Og det skal ikke så mye til før et menneske mister kontrollen. Rart, men det er akkruat der de fleste tabber seg. De ser på seg selv som uovervinnelige.... Tror at de alltid skal beholde kontrollen, men så går det en stund, og så er de blitt slave.

Kan gjelde både for stoff, følelser og mye annet.......

[Gjest kjell]

KOm deg videre, tror dere er best tjent med å treffe noen som er mer kompatible.

[Ziirine]

De fleste av oss bruker rusmidler i en eller annen form, men ulike folk har ulike motiver for å bruke dem.

Det er her jeg mener det skumle ligger. Jeg synes prinsipielt ikke at det er noe værre om noen misbruker hasj, som om noen misbruker alkohol. Skadevirkningene på en selv og belastningen på de nærmeste rundt er like store.

Om du skal ta han tilbake er vel opp til deg å bedømme, det er du som kjenner han. Men han må jo være innstilt på å finne seg nye venner, gjøre om på rutiner i hverdager, fikse helgene på en annen måte - på mange måter starte et nytt liv. Om det å være sammen med deg er motivasjon nok - det vet jeg ikke. For noen er trangen etter rusmidler så stort, at det overskygger det man må gi avkall på.

Gull og grønne skoger kan vel muligens eksistere, men du bør vel kunne kreve at han søker profesjonell hjelp. Et misbruk er ikke lett å komme ut av alene, og langt ifra alle klarer det. Som jeg sa tidligere - det ligger nok i motivasjonen. Og den må han jo vise deg at han har. Selv hadde jeg ikke tatt til takke med ord. Jeg hadde krevd at etter ord følger det handling.

[Gjest Magna]

Tror ikke han forandrer seg. Det er ihvertfall størst sjanse for at han vil fortsette som før, selv om han klarer å skjerpe seg en tid. Det er synd at det skal være sånn. Men mennesker blir avhengig av så mye rart. Og det skal ikke så mye til før et menneske mister kontrollen. Rart, men det er akkruat der de fleste tabber seg. De ser på seg selv som uovervinnelige.... Tror at de alltid skal beholde kontrollen, men så går det en stund, og så er de blitt slave.

Kan gjelde både for stoff, følelser og mye annet.......

DU får det bare vondt....

[Gjest Daisy]

Hvis du gir han et ultimatum: deg eller hasjen, og så gjør noe med det dersom han bryter avtalen, tror jeg han vil komme på bedre tanker dersom han vil beholde deg.

En venninne av meg stilte dette ultimatumet til sin samboer, og han har sluttet (inntil nå hvertfall).

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Butterfly!

Jeg synes du har tatt et modig skritt og et klokt valg ved å flytte fra din hasj- narkomane kjæreste.

Du er sterk.

Jeg forstår at du fortsatt er betatt av han og savner han. Mitt råd er likvel: stå på ditt valg, ved å velge hans levesett bort fra ditt liv. Jeg råder deg til ikke å gi han en sjanse nå. Ved å gi han en sjanse, bidrar du antakelig til å utsette hans egenbehandling.

Forsøk å flytte fokus vekk fra han og fyll opp med annet innhold og andre mennesker.

[Gjest Yngve]

Nå vet ikke jeg så mye om ham, men fyrer han en blås 2 til 3 ganger i uka tror jeg du overdriver kraftig ved å kalle ham hasj-narkoman.

Jeg tror neppe han kommer til å forandre seg angående hasjbruken. Derimot kan det hende han vil begynne å respektere ditt syn i større grad.

Skal dette fungere må dere nok føye dere begge to. Du kan ikke tvinge på ham, etter hva jeg forstår av innlegget, ditt reaksjonære syn på hasjrøyking. Videre er det ganske hensynsløst av ham og invitere kompiser hjem til dere for å røyke, når han åpenbart vet ditt standpunkt. Det er tross alt også ditt hjem.

Skal dette funke må han kutte ut røykinga hjemme hos dere, og du må respektere at han tar seg en blås i ny og ne sammen med kompiser. Klarer du ikke svelge det er jeg redd du bør glemme ham jo fortere jo heller.

[Gjest ButterFLY]

Hei alle dere som har svart.. og tusen takk! Det hjelper veldig å høre andres syn på saken....jeg tror mange av dere som skriver at han aldri kommer til å forandre seg har rett...det er bare så hardt å innse. Selvsagt går det an å TRO at han kanskje skal slutte en gang... men han har jo røyka så lenge, og er så avhengig. Hele sjela hans ligger i dette. Uten hasjen er han ikke seg selv helt... det er det som er så trist.

Jeg har bestemt meg for å presse meg selv til å droppe ham. På en måte er jeg jo avhengig selv, - ikke av hasj, men av ham. Eller rettere sagt: TANKEN på ham og oss to sammen. Men glansbildet som var i starten finnes jo ikke lengre. Uansett.

Fra nå av skal jeg slippe å se inn i et par matte røde og glansløse øyne når vi går ut sammen og slippe å irritere meg grønn over dette her omtrent annahver dag!

Håper jeg greier det!

[trio]

Hei alle dere som har svart.. og tusen takk! Det hjelper veldig å høre andres syn på saken....jeg tror mange av dere som skriver at han aldri kommer til å forandre seg har rett...det er bare så hardt å innse. Selvsagt går det an å TRO at han kanskje skal slutte en gang... men han har jo røyka så lenge, og er så avhengig. Hele sjela hans ligger i dette. Uten hasjen er han ikke seg selv helt... det er det som er så trist.

Jeg har bestemt meg for å presse meg selv til å droppe ham. På en måte er jeg jo avhengig selv, - ikke av hasj, men av ham. Eller rettere sagt: TANKEN på ham og oss to sammen. Men glansbildet som var i starten finnes jo ikke lengre. Uansett.

Fra nå av skal jeg slippe å se inn i et par matte røde og glansløse øyne når vi går ut sammen og slippe å irritere meg grønn over dette her omtrent annahver dag!

Håper jeg greier det!

Bra! _Du vet_ at det aldri vil bli bedre.

Din samboer vil ikke se at vennene hans ikke er noen venner fordi venner kommer på besøk også når der ikke er hasj å få.

Å argumentere for hvor farlig et rusmiddel er hjelper ikke stort på noen som er avhengig, heller ikke

å fortelle hvor vondt man har det fordi han/hun ruser seg.

Først og fremst må din samboer ha et eget ønske om å slutte, _da_ kan du være den som er der, hjelper ham, motiverer ham å gir ham ny støtte selv da han sprekker, for det vil han gjøre underveis. Det kreves mot og styrke fra dere begge to, har han det tror du?

[frika]

Bra! _Du vet_ at det aldri vil bli bedre.

Din samboer vil ikke se at vennene hans ikke er noen venner fordi venner kommer på besøk også når der ikke er hasj å få.

Å argumentere for hvor farlig et rusmiddel er hjelper ikke stort på noen som er avhengig, heller ikke

å fortelle hvor vondt man har det fordi han/hun ruser seg.

Først og fremst må din samboer ha et eget ønske om å slutte, _da_ kan du være den som er der, hjelper ham, motiverer ham å gir ham ny støtte selv da han sprekker, for det vil han gjøre underveis. Det kreves mot og styrke fra dere begge to, har han det tror du?

Snakker om å overdramatisere! Er du like hysterisk når du hører om folk som tar seg noen øl et par-tre ganger i uka?

[trio]

Snakker om å overdramatisere! Er du like hysterisk når du hører om folk som tar seg noen øl et par-tre ganger i uka?

frika, yngve

Dere har visst ikke helt tatt poenget. Det er ikke snakk om hvor farlig eller ufarlig hasj er, men om hvordan butterFLY opplever sin samboer da han er i hasjrus. Det er ganske så forskjell på noen i hasjrus og en som har tatt seg en øl. Jeg har opplevd akkurat det butterfly har og tro meg, det er nok så ubehaglig å se sin samboer slik. Han blir til en ukjent. Likgyldig og merkelig. Selv om rusen ikke varer så veldig lenge er det alt annet en kjekkt. Den dårlige hukommelsen er en plage som jeg forbannet mangen ganger og vennene som slettes ikke er noen venner sånn egentlig, slike folk liker jeg ikke å ha inn i hjemmet mitt. Det skjønner vel dere to også?

- trio

[trio]

Snakker om å overdramatisere! Er du like hysterisk når du hører om folk som tar seg noen øl et par-tre ganger i uka?

frika, yngve

Dere har visst ikke helt tatt poenget. Det er ikke snakk om hvor farlig eller ufarlig hasj er, men om hvordan butterFLY opplever sin samboer da han er i hasjrus. Det er ganske så forskjell på noen i hasjrus og en som har tatt seg en øl. Jeg har opplevd akkurat det butterfly har og tro meg, det er nok så ubehaglig å se sin samboer slik. Han blir til en ukjent. Likgyldig og merkelig. Selv om rusen ikke varer så veldig lenge er det alt annet en kjekkt. Den dårlige hukommelsen er en plage som jeg forbannet mangen ganger og vennene som slettes ikke er noen venner sånn egentlig, slike folk liker jeg ikke å ha inn i hjemmet mitt. Det skjønner vel dere to også?

- trio

[frika]

frika, yngve

Dere har visst ikke helt tatt poenget. Det er ikke snakk om hvor farlig eller ufarlig hasj er, men om hvordan butterFLY opplever sin samboer da han er i hasjrus. Det er ganske så forskjell på noen i hasjrus og en som har tatt seg en øl. Jeg har opplevd akkurat det butterfly har og tro meg, det er nok så ubehaglig å se sin samboer slik. Han blir til en ukjent. Likgyldig og merkelig. Selv om rusen ikke varer så veldig lenge er det alt annet en kjekkt. Den dårlige hukommelsen er en plage som jeg forbannet mangen ganger og vennene som slettes ikke er noen venner sånn egentlig, slike folk liker jeg ikke å ha inn i hjemmet mitt. Det skjønner vel dere to også?

- trio

Tro meg, jeg kan alt om dette. Mannen min røyker hasj, ikke hver dag, men flere ganger i uka. Før røyka han hver dag. Det rare er at da jeg ga opp å mase om det, så begynte han å røyke mindre helt av seg selv. Hvis man ikke går rundt og irriterer seg konstant, går det fint an å leve sammen med en som røyker litt! Det er all irritasjonen som ødelegger et forhold. Vi har alle våre dårligere sider, mannen min sin er at han røyker hasj. Jeg har mange andre som jeg ikke vil gå inn på her. Men vi har det godt sammen fordet!

Det er faktisk ikke så big deal om folk røyker litt hasj innimellom.

[trio]

Tro meg, jeg kan alt om dette. Mannen min røyker hasj, ikke hver dag, men flere ganger i uka. Før røyka han hver dag. Det rare er at da jeg ga opp å mase om det, så begynte han å røyke mindre helt av seg selv. Hvis man ikke går rundt og irriterer seg konstant, går det fint an å leve sammen med en som røyker litt! Det er all irritasjonen som ødelegger et forhold. Vi har alle våre dårligere sider, mannen min sin er at han røyker hasj. Jeg har mange andre som jeg ikke vil gå inn på her. Men vi har det godt sammen fordet!

Det er faktisk ikke så big deal om folk røyker litt hasj innimellom.

ja men skjønner du ikke??? det dreier seg jo ikke om å irritere seg på....!!!!

Det er mulig det ikke gjør DEG noe at DIN samboer røyker opp til flere ganger for uke, men nå dreier det seg ikke om deg gjør det vel?

[frika]

ja men skjønner du ikke??? det dreier seg jo ikke om å irritere seg på....!!!!

Det er mulig det ikke gjør DEG noe at DIN samboer røyker opp til flere ganger for uke, men nå dreier det seg ikke om deg gjør det vel?

Hvorfor ble hun sammen med ham da, når hun ikke vil ha ham som han er?

[Gjest ButterFLY]

Hei alle dere som har svart.. og tusen takk! Det hjelper veldig å høre andres syn på saken....jeg tror mange av dere som skriver at han aldri kommer til å forandre seg har rett...det er bare så hardt å innse. Selvsagt går det an å TRO at han kanskje skal slutte en gang... men han har jo røyka så lenge, og er så avhengig. Hele sjela hans ligger i dette. Uten hasjen er han ikke seg selv helt... det er det som er så trist.

Jeg har bestemt meg for å presse meg selv til å droppe ham. På en måte er jeg jo avhengig selv, - ikke av hasj, men av ham. Eller rettere sagt: TANKEN på ham og oss to sammen. Men glansbildet som var i starten finnes jo ikke lengre. Uansett.

Fra nå av skal jeg slippe å se inn i et par matte røde og glansløse øyne når vi går ut sammen og slippe å irritere meg grønn over dette her omtrent annahver dag!

Håper jeg greier det!

Jeg syns debatten her er ganske interessant, fordi den viser bare at dette her er så veldig individuelt.

Men jeg vil bare si at jeg PLANLA aldri å bli sammen med min eks-type, og jeg visste heller ikke at han røyka i starten... jeg visste heller ikke hva det innebar... EN ting er å kjenne noen som gjør det og henge med dem av og til og være på nachspiel der noen gjør det. Noe HELT annet er det etter min mening å BO tett sammen med en slik person. Alle som røyker er selvsagt ikke like heller, men noen typiske fellestrekk er jo nettopp det vi har snakka om her, nemlig sløvhet og likegyldighet og en sterk tro på SELV at man kan slutte når som helst osv.

Da jeg skrev om at han sikkert kom til å fortsette å ta seg en blås to-tre ganger i uka resten av livet, var det med tanke på at han kanskje selv tror det vil si å slutte. Nå røyker han mye mer...noen kvelder tungt med pipe, kortspill og masse kompiser, andre ganger en "lett" joint etter jobben for å roe seg og samle tankene og bli mer kreativ (han jobber i media og er en ganske profilert person).

Uansett, pointet er at for MEG - som tar avstand til det GÅR det bare ikke - selv om det skjærer i hjertet mitt.

[Gjest Orcide]

Nei, du er ikke den eneste som har havnet i en slik situasjon. Jeg har selv vært der...og er der kanskje enda også...fordi jeg fortsatt er glad i ham.

Stormforelsket meg i dette menneske, og han i meg.

Vi hadde blitt kjent for flere år siden i jobbsammenheng, og gnisten mellom oss var der allerede da. Vi hadde det alltid gøy sammen, kunne snakke om alt, hadde samme humor ect.

Men den gangen var jeg allerede i et forhold, og dessuten så var han jeg jobbet sammen med mye yngre enn meg, så at det skulle bli noe mellom oss var for meg utenkelig. Det var utenkelig for ham også, det fikk jeg vite mange år senere .

Vi var så like, men samtidig så forskjellige. Han holdt jo på med sitt og hadde sine interesser (som å røyke bønner sammen med sine kompiser), jeg var ikke av det slaget der.

Så for ham var jeg den uoppnåelige, den han aldri kunne få. Og for meg var han den jeg trivdes sammen med, hadde det gøy sammen med, men utenkelig som partner.

Men...det var en gnist der mellom oss, en tiltrekkning...vi storkoste oss i hverandres selskap.

Vi mistet kontakten da både han og jeg sluttet på daværende arb.plass.

Og årene gikk.

Forholdet til min partner ble også slutt noen år etter.

Og det rare er: Dagen min daværende partner hadde hentet sine siste ting hos meg, den dagen møter jeg plutselig og helt uventet min tidligere arb.kol. igjen! Det hadde gått godt og vel 4 år siden vi så hverandre sist.

Og der var han! Helt ut av intet! Der sto han, i samme kø som meg i butikken.

Og så begynte det hele å rulle.

Det ble et par ut av oss. Vi var stormforelsket. Vi "bablet" begge om at dette måtte være skjebnen :-)

Vi hadde ikke sett snurten av hverandre på mange år, og her satt vi nå som et par. Han var lykkelig, han hadde klart å få den dama han drømte om for mange år siden og som han aldri klarte å glemme.

Og jeg var lykkelig, han hadde "vokst" på disse årene, og gnisten mellom oss var fortsatt like fasinerende.

Han hadde vokst ja....men ikke nok!!

Han røyket fortsatt sine rever. Det gjorde meg ikke stort i begynnelsen. Men etterhvert så kom han med den ene unnskyldningen etter den andre for å "stikke av" til sine kompiser for å røyke.

Èn liten uoverenstemmelse mellom oss var ofte nok til at han kunne bryte avtaler vi hadde for dagen, og heller dra til sine "venner" og trøste seg med en rev eller 5.

For han ble jo såååå deppa og nedfor når vi hadde kranglet ikke sant, så da måtte han jo trøste seg selv!!! Som om ting blir noe bedre av det der!

Han brøt til stadighet avtaler og løfter. Og enda værre ble det når hans far døde. Da tok det helt av!!

Han var ikke til å snakke til på mange mnd.

Vi kom oss igjenom det der også...delvis. Men det var ikke lett.

Han skjerpet seg. Men rett som det var så skled han ut igjen. Og han brukte de samme unnskyldningene: krangler mellom oss, at han var så deppa, at det nærmest var min feil at han fyrte de revene fordi jeg maste om at nå måtte han sette en stopper for det opplegget sitt, hvis ikke kom hele forholdet til å gå i dass!!

Og det gikk i dass!

Jeg orket til slutt ikke mer.

Siste tiden føltes det som om vi nærmest skulet på hverandre, jeg fordi jeg ikke stolte på ham lenger, og han fordi han sikkert følte min misstenksomhet. Og det ble enda mere krangler.

Det var bare en ting å gjøre, gjøre det slutt. For et slikt opplegg i et forhold, det går bare ikke!

Var helt enig ham! For noen dager...så klikket det for ham!

Vil ikke gå nærmere innpå det her hva som skjedde.

Men nå er han iallefall ute av livet mitt....eller er han?

Jeg som deg, savner ham...fryktelig også til tider. Jeg elsker ham jo!

Men jeg biter tenna sammen.

Tenker som Solveig Vennesland sier...jeg må IKKE ta ham tilbake nå, for det vil bare utsette hans egenbehandling!

Han vil jo ut av dette selv, men klarer det ikke pga av sine kompiser sier han.

Vel, hvis jeg virkelig var og fortsatt er "drømmekvinnen" hans, så har han jo valget nå...prøve å komme seg på bena, og vise hva han vil med livet sitt, vise hva som er av verdi for ham...Et liv med den han elsker eller et liv med sine såkalte venner og reven....