Hvordan bevare "interessen" i et forhold?

[Gjest RegineR]

Langvarige forhold handler mye om vilje,sies det. Det kan ikke være en rosenrød forelskelse hele tiden, fordi alle mennesker har sine feil. Er det alltid slik at en kan være mindre forelsket i den man er sammen med, men følelsene kommer ALLTID tilbake om begge "jobber" for forholdet? Hva er grunnene til at enkelte mister gnisten og interessen? Skyldes dette at man fokuserer på negative egenskaper hos partneren og lar disse overskygge de positive eller finnes det andre årsaker?

Ikke minst hvordan demper man tvil når de fleste sier at man skal følge magefølelsen sin?

[Gjest Dolores77]

Jeg tror hverdagen ødelegger. Man må ikke glemme hvorfor man falt for hverandre.

Ha litt alenetid, date, gå ut på restaurant.

Masser kjæresten, gjør små ting i hverdagen.

Og ha masse sex

[Gjest Prioriter-prioriter-prioriter]

Dersom du har en tvil, så for alt i verden følg magefølelsen. En tvil skal man ikke trosse! Dersom det bare er deg det går ut over om du fortsetter så er det jo noe annet, men dersom du har små barn så må du prioritere de. spesielt om de er under 10 år.

Jeg har brent meg før, nå skal jeg vente lenge før jeg involverer mine barn i mitt nye forhold. noe annet ville vært uansvarlig som forelder.

men hehe, jeg aner ikke om du har barn da:P litt engasjert her ja

[Gjest Tatjana]

''Langvarige forhold handler mye om vilje,sies det. Det kan ikke være en rosenrød forelskelse hele tiden, fordi alle mennesker har sine feil.''

Etter min erfaring stemmer dette bra. Alle har sine feil, og etter en stund på en rosa sky oppdager man partnerens mindre positive sider. Og partneren oppdager ens egne. En forelskelse er en tilstand hvor man opphøyer den man er forelsket i, til å være noe bortimot Guds gave til menneskeheten og perfekt. Dette stemmer sjelden...

''Er det alltid slik at en kan være mindre forelsket i den man er sammen med, men følelsene kommer ALLTID tilbake om begge "jobber" for forholdet?''

Alltid er et sterkt ord. Jeg tror ikke at det _alltid_ er slik, men jeg har i min omgangskrets sett ekteskap som har gått i oppløsning fordi den ene (eller begge) har gitt opp for lett, etter min mening. Det er likevel ikke så lett å si, da jeg som utenforstående ikke har tilgang til all informasjon om hvordan forholdet har vært.

Jeg mener at det erforskjell på et "nytt" forhold, og et langvarig ekteskap/samboerforhold med felles barn. I det siste tilfellet bør man kjempe og stå på litt. Er forholdet relativt nytt, og man kjenner at det skurrer, bør man kanskje heller følge magefølelsen og dumpe ham/henne, _før_ man kommer i den situasjonen at man sitter der med felles barn og hus og hjem.

''Hva er grunnene til at enkelte mister gnisten og interessen? Skyldes dette at man fokuserer på negative egenskaper hos partneren og lar disse overskygge de positive eller finnes det andre årsaker?''

Det er vel omtrent like mange årsaker til dette som det finnes oppløste forhold, tror jeg. Noen ganger skyldes det nok at folk rett og slett ikke passer sammen. Andre ganger kan den ene åparten ha vært utro eller gjort noe annet dumt. Eller den ene forelsker seg i en annen og insisterer på å leve ut sine følelser. Noen slutter å kommunisere og sklir bare fra hverandre. Andre er forelsket i forelskelsen og kutter ut så snart følelsene ikke er like stormende lenger.

''Ikke minst hvordan demper man tvil når de fleste sier at man skal følge magefølelsen sin?''

Ikke hør på "de fleste". "De fleste" kan ikke bestemme hvordan du skal leve ditt liv og ditt forhold. Du må rett og slett ta avgjørelsen selv.

Som jeg sa tidligere oppi her, det er forskjell på om det er et relativt nytt forhold eller om dere har barn, hus og stasjonsvogn. Og årsaken til at du tviler er også viktig. Bare du har all informasjonen og du er derfor den eneste som kan ta et gjennomtenkt valg.

[Gjest RegineR]

''Langvarige forhold handler mye om vilje,sies det. Det kan ikke være en rosenrød forelskelse hele tiden, fordi alle mennesker har sine feil.''

Etter min erfaring stemmer dette bra. Alle har sine feil, og etter en stund på en rosa sky oppdager man partnerens mindre positive sider. Og partneren oppdager ens egne. En forelskelse er en tilstand hvor man opphøyer den man er forelsket i, til å være noe bortimot Guds gave til menneskeheten og perfekt. Dette stemmer sjelden...

''Er det alltid slik at en kan være mindre forelsket i den man er sammen med, men følelsene kommer ALLTID tilbake om begge "jobber" for forholdet?''

Alltid er et sterkt ord. Jeg tror ikke at det _alltid_ er slik, men jeg har i min omgangskrets sett ekteskap som har gått i oppløsning fordi den ene (eller begge) har gitt opp for lett, etter min mening. Det er likevel ikke så lett å si, da jeg som utenforstående ikke har tilgang til all informasjon om hvordan forholdet har vært.

Jeg mener at det erforskjell på et "nytt" forhold, og et langvarig ekteskap/samboerforhold med felles barn. I det siste tilfellet bør man kjempe og stå på litt. Er forholdet relativt nytt, og man kjenner at det skurrer, bør man kanskje heller følge magefølelsen og dumpe ham/henne, _før_ man kommer i den situasjonen at man sitter der med felles barn og hus og hjem.

''Hva er grunnene til at enkelte mister gnisten og interessen? Skyldes dette at man fokuserer på negative egenskaper hos partneren og lar disse overskygge de positive eller finnes det andre årsaker?''

Det er vel omtrent like mange årsaker til dette som det finnes oppløste forhold, tror jeg. Noen ganger skyldes det nok at folk rett og slett ikke passer sammen. Andre ganger kan den ene åparten ha vært utro eller gjort noe annet dumt. Eller den ene forelsker seg i en annen og insisterer på å leve ut sine følelser. Noen slutter å kommunisere og sklir bare fra hverandre. Andre er forelsket i forelskelsen og kutter ut så snart følelsene ikke er like stormende lenger.

''Ikke minst hvordan demper man tvil når de fleste sier at man skal følge magefølelsen sin?''

Ikke hør på "de fleste". "De fleste" kan ikke bestemme hvordan du skal leve ditt liv og ditt forhold. Du må rett og slett ta avgjørelsen selv.

Som jeg sa tidligere oppi her, det er forskjell på om det er et relativt nytt forhold eller om dere har barn, hus og stasjonsvogn. Og årsaken til at du tviler er også viktig. Bare du har all informasjonen og du er derfor den eneste som kan ta et gjennomtenkt valg.

Hva mener du med et "nytt" forhold? Forhold som har vart i 2-3 år uten barn og felles bolig? Hvorfor mener du at slike forhold ikke er verdt å kjempe for? Da velger man den enkleste utveien om man følger magefølelsen og ikke har jobbet for forholdet.

Hva tror du kan være årsakene til at folk slutter å kommunisere med hverandre i et forhold? Irritasjonsmomenter, konfliktsky partner, negative egenskaper som gjør at det ikke er mulig å snakke med partneren sin osv.?

[Gjest sjøstjerna]

''Langvarige forhold handler mye om vilje,sies det. Det kan ikke være en rosenrød forelskelse hele tiden, fordi alle mennesker har sine feil.''

Etter min erfaring stemmer dette bra. Alle har sine feil, og etter en stund på en rosa sky oppdager man partnerens mindre positive sider. Og partneren oppdager ens egne. En forelskelse er en tilstand hvor man opphøyer den man er forelsket i, til å være noe bortimot Guds gave til menneskeheten og perfekt. Dette stemmer sjelden...

''Er det alltid slik at en kan være mindre forelsket i den man er sammen med, men følelsene kommer ALLTID tilbake om begge "jobber" for forholdet?''

Alltid er et sterkt ord. Jeg tror ikke at det _alltid_ er slik, men jeg har i min omgangskrets sett ekteskap som har gått i oppløsning fordi den ene (eller begge) har gitt opp for lett, etter min mening. Det er likevel ikke så lett å si, da jeg som utenforstående ikke har tilgang til all informasjon om hvordan forholdet har vært.

Jeg mener at det erforskjell på et "nytt" forhold, og et langvarig ekteskap/samboerforhold med felles barn. I det siste tilfellet bør man kjempe og stå på litt. Er forholdet relativt nytt, og man kjenner at det skurrer, bør man kanskje heller følge magefølelsen og dumpe ham/henne, _før_ man kommer i den situasjonen at man sitter der med felles barn og hus og hjem.

''Hva er grunnene til at enkelte mister gnisten og interessen? Skyldes dette at man fokuserer på negative egenskaper hos partneren og lar disse overskygge de positive eller finnes det andre årsaker?''

Det er vel omtrent like mange årsaker til dette som det finnes oppløste forhold, tror jeg. Noen ganger skyldes det nok at folk rett og slett ikke passer sammen. Andre ganger kan den ene åparten ha vært utro eller gjort noe annet dumt. Eller den ene forelsker seg i en annen og insisterer på å leve ut sine følelser. Noen slutter å kommunisere og sklir bare fra hverandre. Andre er forelsket i forelskelsen og kutter ut så snart følelsene ikke er like stormende lenger.

''Ikke minst hvordan demper man tvil når de fleste sier at man skal følge magefølelsen sin?''

Ikke hør på "de fleste". "De fleste" kan ikke bestemme hvordan du skal leve ditt liv og ditt forhold. Du må rett og slett ta avgjørelsen selv.

Som jeg sa tidligere oppi her, det er forskjell på om det er et relativt nytt forhold eller om dere har barn, hus og stasjonsvogn. Og årsaken til at du tviler er også viktig. Bare du har all informasjonen og du er derfor den eneste som kan ta et gjennomtenkt valg.

Enig i svært mye av det du sier.

Tror mange forventer/krever for mye av et forhold, og at mange lett fokuserer på de negative tingene med partneren.

[Gjest sjøstjerna]

Hva mener du med et "nytt" forhold? Forhold som har vart i 2-3 år uten barn og felles bolig? Hvorfor mener du at slike forhold ikke er verdt å kjempe for? Da velger man den enkleste utveien om man følger magefølelsen og ikke har jobbet for forholdet.

Hva tror du kan være årsakene til at folk slutter å kommunisere med hverandre i et forhold? Irritasjonsmomenter, konfliktsky partner, negative egenskaper som gjør at det ikke er mulig å snakke med partneren sin osv.?

Hva mener du med å slutte å kommunisere?

mens man er ny-forelsket så har man vannvittig mye å snakke om. Man forsøker å bli kjent osv.

Jeg er i langvarig forhold. Jeg må si at vi ikke snakker like mye som før, fordi vi _vet_ mye om hverandre- og kjenner hverandre godt.

Vi forteller hverandre små-ting i løpet av de fleste hverdagene. De dype samtalene er skjer mer sjeldent. Vi vet jo hva den andre mener om mye.

[Gjest RegineR]

Hva mener du med å slutte å kommunisere?

mens man er ny-forelsket så har man vannvittig mye å snakke om. Man forsøker å bli kjent osv.

Jeg er i langvarig forhold. Jeg må si at vi ikke snakker like mye som før, fordi vi _vet_ mye om hverandre- og kjenner hverandre godt.

Vi forteller hverandre små-ting i løpet av de fleste hverdagene. De dype samtalene er skjer mer sjeldent. Vi vet jo hva den andre mener om mye.

Det var vel ikke jeg som tok opp begrepet først, men jeg tenkte på å slutte å snakke sammens om problemer.

[Gjest Tatjana]

Det var vel ikke jeg som tok opp begrepet først, men jeg tenkte på å slutte å snakke sammens om problemer.

Ja, jeg tenkte også på det å slutte å snakke sammen om problemer, men også det å slutte å snakke sammen om andre ting enn de rent praktiske.

Med "nytt" forhold tenkte jeg ikke på forhold som hadde vart såpass lenge som 2-3 år nei, mer av typen 6 måneder. Og årsaken er at jeg mener at hvis det skurrer tidlig og den ene eller begge er i tvil tidlig om dette er noe å satse på, er det like godt å gå hver til sitt før man blir etablert sammen. Hvis du etter 6 måneder tviler på at du har funnet Mannen i ditt liv, og er mest irritert over ham, da vil ikke forholdet bli bra. Jeg har imidlertid ikke noe statistisk belgg for dette, det er min mening.

Det er også et faktum at det mye enklere å slå opp med en kjæreste når man hverken bor sammen, er gift eller har barn, enn det motsatte. Er man gift, må man gjennom en juridisk prosess som heter skilsmisse. Har man barn sammen, må man svelge kameler og ta hensyn til barna oppi det hele. Og jeg mener at hensynet til barna skal veie _tungt_, for de er en uskyldig part.

Hvorfor folk slutter å kommunisere vet jeg ikke. I min omgangskrets har jeg sett ulike varianter av det: Noen bestemmer seg bare for at de ikke gidder å satse på partneren lenger, og slutter derfor å kommunisere. Noen gjør dumme ting, som å være utro eller svikte partneren på andre måter. Det kan selvsagt også være elementer av det du nevner, konfliktsky og vegrer seg for å ta opp problemene, går og gnager på irritasjonsmomenter, vektlegger partnerens negative sider så sterkt at det helt fortrenger de postitive. Det kan jo selvsagt også ha noe med hvordan partneren mottar ens forsøk på kommunikasjon. Antagelig finnes det omtrent like mange årsaker som det finnes problemer.