Hvem bør oppdra barna?

[hoppsideisi]

''Det som er synd med dagens foreldre er at de ofte blander omsorg og oppdragelse og ikke forstår at barna trenger oppdragelse også og ikke bare omsorg''

Er ikke oppdragelsen en del av omsorgen da? Det mener ihvertfall jeg.

Joda omsorg er jo en del av oppdragelsen men jeg synes det virker som mange foreldre overøser ungene med omsorg(kjærlighet, tilgjengelighet fra foreldrenes side, å "bli sett" konstant) og det er bra! MEN enkelte glemmer at det ligger mye omsorg i grensesetting også, så de lar være å sette grenser i frykt(kanskje) for at ikke barna skal få nok omsorg. Tror ikke alle forstår at det å få grenser mm skaper trygghet og gode relasjoner...de tror kanskje grenser ødelegger barna????de tør kanskje ikke være tydelige, konsekvente og bestemte overfor barna??

Jeg jobber på skole og er ganske sjokkert over hvor mange av barna som d..... i tilsnakk, svarer frekt tilbake hvis de får grenser, ikke hører etter og eller ikke bryr seg...det må jo komme av at de ikke er vant med den slags hjemme?? eller hva tror dere andre?

[Gjest speer]

jeg vet flere som har levert dem i 9 mnd alder. men det vanlige er nok 1 år.

Og barnehagen tilfredsstiller neppe ettåringens behov

"– Jeg kan vanskelig se at de minste barnas tilknytningsbehov kan tilfredsstilles fullt ut i en barnehagesituasjon, sier professor Lars Smith ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo."

http://www.apollon.uio.no/vis/art/2009_1/artikler/barnehagebarn

[hoppsideisi]

Jeg mener at det er foreldrene sin oppgave å oppdra sine barn. Jeg har også en far som var så sint nesten alltid. Vi var nesten redde ham. Godt var det at han kun var hjemme i helgene.

Jeg hadde et innlegg for en stund siden om det samme, da skrev jeg om siden det er så mange frekke, uhøflige, respektløse barn og ungdommer i landet, om det kan ha sammenheng med at begge foreldre arbeider. og at barna blir slengt i en barnehage fra de er 9 mnd. Da var det vel to som var enig med meg, og resten mente at barna skulle få oppdragelse både hjemme og i barnehagen.

Når så mange var uenige, så har vi kanskje svaret på det jeg lurte på, siden så mange overlater mye av oppdragelsen til barnehagen.

Men til ditt spørsmål, så mener jeg at så lenge vi er så egoistiske og får barn, så må vi ta jobben med å oppdra dem, og gi dem gode og viktige verdier i livet.

Da blir det nesten som å legge skylden på mor nok en gang fordi hun siden 1960 tallet har begynt å jobbe...litt merkelig dette argumentet synes jeg. De fleste barn får oppdragelse selv om de går i barnehage og unga har alltid gått på skole og dermed vært borte fra foreldrene. Jeg tror i motsetning til deg at det er sunt at foreldrene får impulser fra andre steder enn familien og dermes kan være gode rollemodeller for barna. Jeg vokste opp på 70 tallet og selv om min mor var hjemmeværende lekte hun aldri med oss men brukte tida inne til å vaske eller tive lommetørkler så jeg så nok ikke henne mer enn barna mine ser meg selv om jeg jobber 100 %.

[hoppsideisi]

Da blir det nesten som å legge skylden på mor nok en gang fordi hun siden 1960 tallet har begynt å jobbe...litt merkelig dette argumentet synes jeg. De fleste barn får oppdragelse selv om de går i barnehage og unga har alltid gått på skole og dermed vært borte fra foreldrene. Jeg tror i motsetning til deg at det er sunt at foreldrene får impulser fra andre steder enn familien og dermes kan være gode rollemodeller for barna. Jeg vokste opp på 70 tallet og selv om min mor var hjemmeværende lekte hun aldri med oss men brukte tida inne til å vaske eller tive lommetørkler så jeg så nok ikke henne mer enn barna mine ser meg selv om jeg jobber 100 %.

Jeg mente stive lommetørkler....eller hva for noe hun holdt på med.

[Gjest harikkenickfortiden]

Og barnehagen tilfredsstiller neppe ettåringens behov

"– Jeg kan vanskelig se at de minste barnas tilknytningsbehov kan tilfredsstilles fullt ut i en barnehagesituasjon, sier professor Lars Smith ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo."

http://www.apollon.uio.no/vis/art/2009_1/artikler/barnehagebarn

det var en bra link, som understreker det jeg mener. og tenk; det står: før var mor den viktigste i barnets liv, nå har de profesjonelle overtatt den jobben. Det står ikke at likestillingen nå har gjort at mor og far er likestilte overfor barna, men at barnehagene har overtatt!

og dette er en høyt utdannet person det blir linket til, husk det, dere som er så opptatt av utdannelse.

[Gjest harikkenickfortiden]

Uansett hvem som skal oppdra dem eller ikke, det er de som ikke har barn som er flinkest til oppgaven.

enig!

[Gjest harikkenickfortiden]

Dette koker jo ned til hvordan man definerer ordet "oppdra."

Noen synes dette ordet omfatter det meste som er med på å forme barnets utvikling mht oppførsel og verdisyn. Mens andre forestiller seg mere konkret læring / konkrete handlinger som "oppdragelse."

I min oppfatning er oppdragelse "alt" som som kan bidra til at barna lærer å bli flinke og selvstendige, og til å bli "gode" medmennesker.

Men hvem mener du har ansvaret for å oppdra barna? føler du som nabo at du har ansvar for å oppdra nabojenta?

[laban]

det var en bra link, som understreker det jeg mener. og tenk; det står: før var mor den viktigste i barnets liv, nå har de profesjonelle overtatt den jobben. Det står ikke at likestillingen nå har gjort at mor og far er likestilte overfor barna, men at barnehagene har overtatt!

og dette er en høyt utdannet person det blir linket til, husk det, dere som er så opptatt av utdannelse.

Det er mye som kan sies om ettåringer i barnehage. Hva som er best kommer f.eks. veldig an på både ettåringen, barnehagen og ikke minst hva som er alternativet.

Men det er ikke mulig å gi barnehagen skylden for ungdommens oppførsel nåtildags. Det er først nå de aller, aller siste årene at så mange ettåringer går i barnehagen. For 15 - 20 år siden var de ettåringene som fikk plass i barnehagen enten utstyrt med egne problemer, foreldre med problemer, kjempeflaks ved en loddtrekning eller med bostedet (f.eks. i en kommune der pengesekken rant over av vannkraftmidler) eller foreldre med bedriftsbarnehage eller en annen privat (og svindyr) løsning i ryggen. Det er et _faktum_ og det er også omtalt i artikkelen.

Det store flertall av de barna som er store nok til å være frekke og ulydige, begynte i barnehagen i 3-årsalderen, hvis de var så heldige å få plass da.

[Gjest harikkenickfortiden]

Det er foreldrene som har hovedansvaret for å oppdra barna. Men det er viktig at barn ikke tror de kan gjøre hva som helst så sant foreldrene er ute av syne. Ser man noen barn som gjør noe galt, f.eks. plage andre barn, så gjør man rett i å gripe inn.

Man trenger ikke nødvendigvis å kjefte. Etter min erfaring er det mye bedre virkning om man sier i fra på en rolig, skikkelig måte.

hvis en har oppdratt barna godt, så vil de ikke benytte anledningen til å gjøre noe galt når foreldrene er borte.

[Holmes]

hvis en har oppdratt barna godt, så vil de ikke benytte anledningen til å gjøre noe galt når foreldrene er borte.

Det er stor forskjell på dressur og oppdragelse. I dressur oppfører du deg ordentlig pga frykt for straff. Har du oppdragelse så vet du hvorfor du skal oppføre deg ordentlig, og har lyst til å være grei.

Barn gjør ikke som foreldre sier, de gjør som foreldre gjør!

[Gjest tenk over]

Men hva legger du i å oppdra barn da?

All den tid jeg ikke er sammen med barna mine, og de får veiledning og tilsnakk av andre voksne, så er jo det med på å forme de?

Men hva om du som forelder ikke er enig i måten naboen oppdrar på? Eller om du er uenig med naboens verdisyn? Vi voksne er ikke alltid enige vi heller. Personlig er jeg veldig forsiktig med å oppdra andres barn.

[Gjest Ulvinnen]

hvis en har oppdratt barna godt, så vil de ikke benytte anledningen til å gjøre noe galt når foreldrene er borte.

Ha ha, beklager, men nå måtte jeg le! Du er vel blandt dem som ikke tror at barna dine kan gjøre noe galt heller?

Barn er ikke roboter, de er barn. De har egen vilje, og kan gjøre ting selv om de vet at det er galt. På samme måte som voksne kan bryte fartsgrensen eller snyte på skatten, selv om de utmerket vet at det er galt.

[Liliaceae]

Men hva om du som forelder ikke er enig i måten naboen oppdrar på? Eller om du er uenig med naboens verdisyn? Vi voksne er ikke alltid enige vi heller. Personlig er jeg veldig forsiktig med å oppdra andres barn.

Vel, det er jo ikke til å komme utenom at vi voksne har forskjellig grensesetting. Kanskje er jeg strengere enn andre foreldre, eller motsatt.

Men barna har heller ikke vondt av å oppleve at "slik gjør mamma'en og pappa'en til Lise det". De aksepterer og godtar at folk er forskjellige og at husreglene er ulike. Det skal ganske mye til før jeg reagerer, og man må også klare å svelge noen kameler og være litt rause overfor andres verdisyn og grensesetting.

Og jeg er også sikker på at jeg får vite det av mine barn om de blir irettesatt på en slik måte at jeg bør si ifra til de som gjorde det, om de overreagerte eller de presser sin egen religion på barna mine eller andre ekstreme eller merkelige ting.

For eksempel da:

Hos meg må alle barna rydde sin egen tallerken etter mat, uavhengig om barna har venner på besøk.

Hos oss må vi ta litt hensyn fra syv-åtte tiden, for da legger minstejenta seg. Det skjønner de store veldig godt, men det er jo noe man slipper å gjøre hos andre som ikke har små barn i huset.

Jeg vil vite hvor barna er. Går de til til lekeplassen eller til et sted utenfor synsvidde, må jeg få beskjed og jeg sier ifra om når jeg ønsker at de skal være tilbake.

Så hvis barna har overnattingsgjester, gjelder det selvsagt vennene deres også. Det er jeg som har ansvar for de.

Man må også lære seg å slippe kontrollen litt når barna hos andre. Hos oss hender det de eldste får med seg penger og går til butikken og kjøper seg is, og da ringer jeg ikke foreldrene til barnas venner først og spør om lov. Vi spanderer selvsagt is på de også.

Men skulle jeg få en reaksjon i etterkant av foreldrene, vil jeg selvsagt være påpasselig med å unngå at det skjer når akkurat det barnet er på besøk.

Selv om vi normalt spiser snop kun på lørdager og ved bursdager og lignende anledninger, gir jeg ikke beskjed til foreldrene til barnas venner om barna skulle få snop der.

Vanlig normal oppførsel og folkeskikk gjelder ved oppdragelse og grensesetting som ved andre ting. Kan ikke skjønne at det er problematisk at barna har sosial omgang med andre, som igjen fører til at andre voksne setter grenser og således er med på å oppdra de.

[Gjest harikkenickfortiden]

Ha ha, beklager, men nå måtte jeg le! Du er vel blandt dem som ikke tror at barna dine kan gjøre noe galt heller?

Barn er ikke roboter, de er barn. De har egen vilje, og kan gjøre ting selv om de vet at det er galt. På samme måte som voksne kan bryte fartsgrensen eller snyte på skatten, selv om de utmerket vet at det er galt.

hvis mine barn svarer læreren frekt, bråker i timene, mobber andre, ja, da har jeg feilet som mor. bare for å ta eksempler.

[Gjest Tatjana]

''Mange er selfølgelig med å oppdrar barna ved siden av foreldrene.

Er det egentlig dette så bra? Bør ikke foreldrene være såpass mye sammen med barna sine at det er de som oppdrar barna?''

For å oppnå dette må jo foreldrene være sammen med barna sine hele tiden, absolutt hele tiden, helt til de er ferdig oppdratt. Og jeg vet ikke åssen det er med deg, men jeg mener nå det er naturlig at jeg ikke er med dem på skolen for eksempel. Det hender også at de besøker venner uten at jeg er med.

Og hvis mine barn gjør noe dumt når jeg ikke er der, på skolen for eksempel, så mener jeg det er helt naturlig og riktig at læreren tar det der og da, i stedet for å ringe meg, slik at jeg enten må møte opp på skolen og snakke til barnet mitt, eller at jeg skal ta det med barnet om ettermiddagen, når det kanskje er timer siden det skjedde.

''Tenker på min egen barndom. Om min mor kjeftet på meg, så lærte jeg litt uten å bli så såret. Men de gangene jeg ble kjeftet på av andre, som f.eks nabomødre eller av læreren så ble jeg forferdelig såret.''

Da hadde du en flink mor, og så var du antagelig ganske sart av deg (eller hadde noen fryktelig sinte voksne rundt deg).

''Læreren var ofte så sint på meg at jeg mistet til slutt respekten.''

Hvis han (hun) var så sint så ofte var det ikke noen god lærer...

''Jeg var flau i flere år etterpå en liten episode hvor en nabomor kjeftet på meg.''

Det måtte da være en veldig veldig graverende episode. Det er vel ikke helt vanlig at normalt tilsnakk gjør barn flaue i årevis?

''Jeg tenker at mine foreldre burde vært litt flinkere til å fortelle meg rett og galt. Da hadde jeg sluppet desse forferdelige skamfølelsene jeg fikk.''

Tar tilbake det jeg sa over her, om at moren din var flink. Hun burde jobbet litt mer med å lære deg både om rett og galt, men også at det ikke er verdens undergang at barn får tilsnakk av andre voksne.

[trollemor;o)]

Dette er helt normalt og absolutt slik det bør være. OM mine barn gjør noe upassende så håper jeg at noen gir de beskjed slik at de lærer. (Vi som foreldre kan ikke være rundt de 24/7...)

[Gjest togli]

Jeg følte også bare skam dersom jeg fikk skjenn av andre enn mamma og pappa... Jeg ville ikke likt at mine barn fikk kjeft, men de kunne godt blitt snakka til på en respektfull måte. Tror det er mye mer effektivt!

Min niese ble erta av to gutter i klassen og fortalte dette hjemme. Søstra mi møtte disse guttene på en felles tilstelning på skolen og gikk bort til dem for en prat. Hun forklarte på en rolig måte at datra hadde vært litt lei seg fordi hun hadde følt seg erta av dem. Gutta så ganske så betutta ut og søstra mi sa at hun jo visste at de var to kjekke gutter som helt sikkert visste at dette var feil og at hun var sikker på at de ikke ville gjøre det mer. Deretter snakka de om noe helt annet og hyggeligere

Guttene har siden den gangen aldri erta henne, men alltid vært hyggelige både mot henne og søstra mi

[løvinne71]

Men hvem mener du har ansvaret for å oppdra barna? føler du som nabo at du har ansvar for å oppdra nabojenta?

Her kommer vi jo tilbake til det jeg sa om hvordan man definerer det å "oppdra"

Hvis nabojenta spiser middag hos meg, og f.eks griser / leker med maten, så vil jeg jo si til henne at det ikke kan holde på sånn, og at hun skal spise pent.

Jeg vil kanskje også minne henne om å vaske hendene før og/eller etter vi spiser.

Og hvis hun f.eks er en skikkelig "skravlebøtte", så vil jeg kunne si til henne at nå må hun være stille en stund, så andre får komme til.

I min oppfatning så er slike ting en del av oppdragelsen. Så svaret på spørsmålet ditt blir JA, jeg er med på å oppdra nabojenta ved å rettlede og/eller irettesette hvis situasjonen krever det når hun er under mitt påsyn.

[Gjest harikkenickfortiden]

Her kommer vi jo tilbake til det jeg sa om hvordan man definerer det å "oppdra"

Hvis nabojenta spiser middag hos meg, og f.eks griser / leker med maten, så vil jeg jo si til henne at det ikke kan holde på sånn, og at hun skal spise pent.

Jeg vil kanskje også minne henne om å vaske hendene før og/eller etter vi spiser.

Og hvis hun f.eks er en skikkelig "skravlebøtte", så vil jeg kunne si til henne at nå må hun være stille en stund, så andre får komme til.

I min oppfatning så er slike ting en del av oppdragelsen. Så svaret på spørsmålet ditt blir JA, jeg er med på å oppdra nabojenta ved å rettlede og/eller irettesette hvis situasjonen krever det når hun er under mitt påsyn.

Ok. Ja, det er vi enige om å være uenige om den saken. Om jeg har måtte rettlede, hysje på barn som har vært hos oss, så har jeg aldri tenkt på at jeg har vært med og oppdratt dem. Jeg har vært den voksne, og barnet har hørt på det som den voksne har sagt. hvis ikke barnet da var godt oppdratt, ville det drite i hva andre voksne sa til dem. Det er det jeg mener med det grunnleggende.