Utroskap! Er vi drittsekker, eller kan denne galskapen forklares.

[Gjest Petter 30 år]

Hei ! Jeg heter Petter, og er 30 år. Jeg er en rolig hjemme mann, som liker og være hjemme med familien. Ikke mye festing og rot, og jeg har det bra sammen med samboeren min. Likevel klarte jeg og være utro?! Jeg sitter med fryktelig mye ubesvarte spørsmål etter min utroskap.! Jeg lever i et kjempegodt forhold, og vi har faktisk veldig lite problemer. Vi har to flotte sønner sammen, og hverdagen går bra. Jeg har hvertfall ikke samlivsproblemer og legge skylden på, ikke det at jeg leter etter noen sympatisører på område. For dette er ille saker! Jeg har begynnt og tenke litt alternativt på min situasjon nå etter et år med mye dårlig samvittighet, og tøff gjenoppretting av tillit med min forståelses fulle samboer som jeg er helt åpen med om problemene mine. Så etter og ha "tråkka" meg selv ned i gjørma, og plaget meg selv nok med dårlig samvittighet og selvbilde så må jeg gjøre noe. Jeg er veldig selvkritisk og ser mine egene problemer stort sett. Det jeg har lært meg er at jeg er nesten helt besatt av å få bekreftelser fra en kvinne på forskjellige måter. Når jeg får et blikk, klarer jeg ikke annet enn og møte det med et smil tilbake. I store forsamlinger, på fest eller annet speider jeg ubevist nesten etter et blikk, et smil, eller lignende. Noe annet blir unaturlig for meg. Og derfor blir jeg også veldig lett sjarmert av en kvinne. Jeg husker at jeg fikk et smil og mange bekreftende blikk fra ei Jente jeg likte godt mens jeg var i forhold med min samboer. Jeg hadde denne jenta i hodet i lange tider etterpå, og endte nesten opp med og savne henne litt. Det var da jeg forsto at jeg virkelig har problemer her! Jeg begynte og trekke i tvil at vi mennesker skal være så monogame som vi gjerne velger og leve etter. Vi er mennesker og ikke programvare! Er dette virkelig naturlig for oss? Når jeg hele tiden må kjempe mot følelser som jeg kjenner sitter dypt forankret nærmest biologisk i kroppen, skal jeg gå rundt og klandre og plyndre meg selv da. Tro meg, jeg ønsker ikke og være utro, og langt derfra såre min samboer. Men når jeg ble utsatt for " min fristelse " var jeg rett og slett sjanse løs. Alt føltes så naturlig! Det er jo sånn at vi menn skal forplante oss, har vi da noe i oss som gjør denne oppgaven til en livslang syklus som aldri ser ut til og dø ut. Biologisk sett! Og at dette kan hjelpe oss langt på vei og være utro. Dette er ikke for og få en unskyldning får udåden min, men når jeg har lært meg og leve med dette blir jeg nesten fasinert av hvordan kan dette skje sett ut fra sånn som jeg kjenner meg selv. Jeg er jo så glad i familien min! Og nå syntes jeg det er bare tungt og være i et forhold, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre! Det er vannskelig og leve et liv i dårlig samvittighet fordi dette hele tiden plager meg, selv om jeg har vært fysisk utro bare en gang. Så er vi rett og slett drittsekker, eller kan noen faktisk slite med noe som hjelper oss i og være utro?