Hvordan snur man en dårlig trend?

[Glimtipper]

Jeg slutter meg i hovedsak til froskens svar - som vanlig.

Men har lyst å legge til litt om angst og utprøving av grenser.

Det er jo ikke bare lillesøsteren som er et nytt moment i livet hans, det har skjedd så utrolig mye.

Nytt land, nytt språk, skolestart - og ikke minst utredningene.

Jeg vet jo ikke hvor omfattende de har vært, men min erfaring er at slike utredninger ofte skaper angst hos barn fordi de sitter igjen med en følelse av at "noe er galt med meg, jeg er ikke bra nok - og hva skjer med meg nå?" ( Derfor er det sjelden at utredning av fysiske skader eller sykdom får samme konsekvenser, der et det noe konkret som barnet forstår)

Redselen for å bli "byttet ut" når der kommer nye søsken er i tillegg ofte sterkere når barn har opplevet / vet om foreldres samlivsbrudd.

Man skal aldri undervurdere barns fantasi!

Og med all usikkerhet er det ut fra barnets logikk like greit å tøye grensene maximalt og få de fryktede konsekvensene iverksatt først som sist.

Jeg synes tiltakene dere har satt i gang virker bra.

Om du så putter på fortellinger om hvor glad du var da han var født, hvor søt etc...alt positivt du kan komme på som gir han følelse av å være elsket og ønsket er gode godnatt-historier.

Videre hjelpsøking hos profesjonelle ville jeg utsatt, med mindre det er helt krise.

Derimot - alt som kan avlaste deg og gi deg større overskudd og tålmodighet burde prioriteres.

Men- med arbeidstider etc her, vet jeg det er vanskelig.

Lykke til!!

''Nytt land, nytt språk, skolestart - og ikke minst utredningene. Jeg vet jo ikke hvor omfattende de har vært, men min erfaring er at slike utredninger ofte skaper angst hos barn fordi de sitter igjen med en følelse av at "noe er galt med meg, jeg er ikke bra nok - og hva skjer med meg nå?"''

Jeg vet ikke hva han har oppfattet i forhold til utredningene. Vi har fremdeles ikke fått igangsatt statutory assessment, dessverre. Så langt er derfor utredningen noe overfladisk. Så langt jeg forstår er han ganske fornøyd med oppmerksomhet en til en med en voksen. Han avviser venner når han vil jobbe med lesing og språk med assistenten sin.

''Om du så putter på fortellinger om hvor glad du var da han var født, hvor søt etc...alt positivt du kan komme på som gir han følelse av å være elsket og ønsket er gode godnatt-historier.''

Ja, det er en god ide. Han har snakket en del om at "snart er det min tur til å være baby". Vi har derfor sett på babybilder av han, snakket om hvordan det var når han var baby osv. Jeg skal prøve å fokusere mer på hvor glade vi var for at vi fikk nettopp han.

[frosken]

Han har ikke skoleferie ennå.

Han klarer å forklare følelsene sine ganske godt. Her om dagen, når jeg ba han si unnskyld for å ha spyttet på gulvet, så sa han nei. Han sa at han måtte si unnskyld for så mye, så nå orket han ikke. Så da vet jeg det. Han sier også at han føler vi ikke hører på han (og det er ofte den klagen som utløser raserianfall). Problemet er at han egentlig bare vil krangle (eller at det ender med krangel, fordi han ikke vet hvordan man ellers snakker sammen). Det er når vi prøver å avslutte de samtalene eller snakke om noe annet at han føler det som om vi ikke lytter til han.

''Problemet er at han egentlig bare vil krangle (eller at det ender med krangel, fordi han ikke vet hvordan man ellers snakker sammen). Det er når vi prøver å avslutte de samtalene eller snakke om noe annet at han føler det som om vi ikke lytter til han.''

Han har kanskje litt rett? At dere går lei av hans ikke så elegante kommunikasjonsferdigheter, og forsøker å fokusere på noe annet. Det er ikke så langt unna at dere ikke hører på ham.

Synes Liza kom med noen forslag som han kanskje vil like. De fleste unger liker historier om da de selv var små, og dersom du klarer å komme på episoder som du husker som gode, så vil det kanskje være godt for dere begge å dvele litt ved dem.

Du skriver at det nå er 8 uker siden lillesøster er født. Det er _ikke_ lenge :-)

Jeg også lurte på om det fantes noen avlastningsmuligheter for dere. Kan noen fra familien din komme og avlaste litt?

[Gjest Liza i London]

Så godt at du kom innom i dag:-)

ja, hvor skal man ellers være når altfor mange kjeldelige oppgaver står i kø?

[frosken]

ja, hvor skal man ellers være når altfor mange kjeldelige oppgaver står i kø?

Hmmm... der minnet du meg på at jeg for en time siden bare skulle ha en fem minutters pause...

*tusler tilbake til bunken med ugjorte ting*

God sommer forresten:-)

[Glimtipper]

''Problemet er at han egentlig bare vil krangle (eller at det ender med krangel, fordi han ikke vet hvordan man ellers snakker sammen). Det er når vi prøver å avslutte de samtalene eller snakke om noe annet at han føler det som om vi ikke lytter til han.''

Han har kanskje litt rett? At dere går lei av hans ikke så elegante kommunikasjonsferdigheter, og forsøker å fokusere på noe annet. Det er ikke så langt unna at dere ikke hører på ham.

Synes Liza kom med noen forslag som han kanskje vil like. De fleste unger liker historier om da de selv var små, og dersom du klarer å komme på episoder som du husker som gode, så vil det kanskje være godt for dere begge å dvele litt ved dem.

Du skriver at det nå er 8 uker siden lillesøster er født. Det er _ikke_ lenge :-)

Jeg også lurte på om det fantes noen avlastningsmuligheter for dere. Kan noen fra familien din komme og avlaste litt?

Joda, vi er jo utrolig lei kranglingen. Personlig er jeg også lei av alle setningene og ordene som ikke gir mening, som jeg så må bruke tjue minutter på å tolke. Akkurat den biten kan ikke han gjøre noe som helst med, selvfølgelig, men jeg utelukker ikke at han også henviser til denne oppgittheten (som jeg prøver å skjule) når han ikke føler seg lyttet til.

Kranglingen, der i mot, vil jo nødvendigvis ha den konsekvensen av at andre enten avslutter samtalen, bytter tema eller blir sinte. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan unngå disse konsekvensene. Jeg er i alle fall ikke interessert i å debattere om jeg skal spise grøt eller knekkebrød til frokost de neste to timene

Ang. historiene, så har vi sett på bilder og snakket om når han var baby. Siden alle sier lillesøsteren hans er så søt, så forteller jeg om hvor flott alle syntes han var - som smilte så mye og var så glad i alle. Men siden Lisa nevnte det, så kom jeg på at jeg ikke har snakket om hvor glade VI var for at vi fikk han. Så jeg skal fortelle mer om det

Familie kommer den 15. Moren min har vært og dratt allerede. Dessverre hadde han da omgangssyke. Men nå kommer onklene, så da blir det litt annet å tenke på enn mamma og baby og pappaer som kommer og går.

Like etter det skal han til pappaen sin i tre netter. Krysser fingrene for at det vil hjelpe litt, det også.

[UlrikkeE]

Jeg skal ikke skyte noen, men jeg må bare si at jeg er uenig i at denne fremgangsmåten er bra.

Hvorfor skal man avvise et barn som ønsker oppmerksomhet? Hvor er logikken i det? Vil ikke barnet bare få "bevis" for at mamma ikke bryr seg om meg lengre? I mine øyne er det riktigere å gi barnet oppmerksomhet, og prøve å vri oppmerksomheten fra negativ til positiv.

For eksempel hvis han spytter på golvet, noe som selvsagt ikke er lov, så ser jeg egentlig ingen grunn til "null oppmerksomhet". Da tørker man opp fra golvet, og hvis barnet selv deltar i tørkingen, så gir man skryt for at barnet hjalp til. Man kan la være å påpeke det negative, la være å kjefte, men ikke isolere barnet.

Jeg er rett og slett prinsippiell motstander av å isolere barn som straff, og jeg tror ikke at noen barn blir "snille" eller veloppdragne av å tilbringe tiden alene mens resten av familien koser seg sammen.

Jeg har stor tro på positiv forsterkning, men skal man gjøre det bør man unngå negativ forsterkning samtidig, mener jeg. Det å isolere ungen er negativ forsterkning.

Jeg syns også at man av og til kan overse ting som er galt, og heller lede oppmerksomheten til barnet over til noe annet. Ungen spytter på golvet for å få oppmerksomhet, og får det - men ikke på den måten barnet ønsket.

I stedet kan man fokusere på de positive tingene, og kanskje overse spyttingen (men ikke overse hvis han spytter på andre mennesker). Kanskje kan man bare tørke opp i stillhet, uten et ord, og lete etter de positive tingene han sikkert også gjør. For eksempel at han er en flink storebror.

Kanskje man kan tørke opp spyttet og be storebror passe lillesøster litt mens mamma tørker opp fra golvet - så får man sjansen til å skryte av han etterpå for at han har passet søsteren.

Jeg forventer ikke at alle er enige - men for meg er det nesten ENDA viktigere å markere hva jeg aksepterer og hva jeg ikke aksepterer i sånne situasjoner hvor barnet er frustrert og vil teste. Når man har akseptabel oppførsel får man være en del av fellesskapet - det er lov til å være sinna og frustrert, det er ikke følelsene som sådan man ikke aksepterer - men spytting, slåing og sparking er ikke lov i dette huset, uansett hva årsaken er til at man er sint!

Så lenge barnet får lassevis med positiv oppmerksomhet når oppførselen er ok, ser jeg på ingen måte problemet.

Men som sagt, jeg har full respekt for dem som velger å gjøre det annerledes, altså

[jubalong70]

Hva om dere først snakker med ham og forteller at om han gjør slik og sånn, så må han sitte i time-out et sted det er veldig kjedelig å sitte. Og så er dere veldig konsekvente med det?

Og når han har hatt en periode med god oppførsel - i begynnelsen kanskje bare noen timer - så får han klistremerke (eller noe annet) som belønning. Perioden utvides gradvis.

Kanskje han/dere trenger hjelp av noen utenfra? PPT eller noe tilsvarende?

Uansett tror jeg det er essensielt at dere er 100% konsekvente 100 av tiden når dere "straffer" for dårlig oppførsel.

[Gjest Liza i London]

''Nytt land, nytt språk, skolestart - og ikke minst utredningene. Jeg vet jo ikke hvor omfattende de har vært, men min erfaring er at slike utredninger ofte skaper angst hos barn fordi de sitter igjen med en følelse av at "noe er galt med meg, jeg er ikke bra nok - og hva skjer med meg nå?"''

Jeg vet ikke hva han har oppfattet i forhold til utredningene. Vi har fremdeles ikke fått igangsatt statutory assessment, dessverre. Så langt er derfor utredningen noe overfladisk. Så langt jeg forstår er han ganske fornøyd med oppmerksomhet en til en med en voksen. Han avviser venner når han vil jobbe med lesing og språk med assistenten sin.

''Om du så putter på fortellinger om hvor glad du var da han var født, hvor søt etc...alt positivt du kan komme på som gir han følelse av å være elsket og ønsket er gode godnatt-historier.''

Ja, det er en god ide. Han har snakket en del om at "snart er det min tur til å være baby". Vi har derfor sett på babybilder av han, snakket om hvordan det var når han var baby osv. Jeg skal prøve å fokusere mer på hvor glade vi var for at vi fikk nettopp han.

Her kommer du inn på en av "kjepphestene" mine.

Og når jeg svarer er det ikke spesiellt rettet til deg, men til mange småbarnsforeldre - men jeg kan ikke dy meg :-)

(Men du kan kanskje ha nytte av svaret også)

Barn kan sette umåtelig pris på den oppmerksomheten de får i form av utrederens absolutte fokusering på dem.

Men det forhindrer ikke at utredninger kan ha den konsekvens jeg skrev om tidligere.

Det er et ofte underestimert problem at unger med litt over gjennomsnittlig intelligens ofte har en "vanskeligere" barndom enn andre.

Dette skyldes at de er istand til å trekke konklusjoner man slett ikke forventer av dem.

Men fordi de ikke har de nødvendige erfaringer og kognitive evner til å trekke de riktige konklusjoner ( ifølge vår voksne logikk og våre realiteter), så blir ofte deres slutt resultat preget av skremmende fantasier.

Med et barn som har dårlig ekspessivt språk er det selvsagt vanskelig å få innblikk i hva de tenker og evt frykter.

Men når deres hverdag avviker fra jevnaldrendes, enten det er i form av utredninger eller voksen en-til-en kontakt kan det være absolutt nødvendig å la dette bli et tema, igjen gjerne i form av godnatthistorier der disse avvikene blir utgangspunkt i eventyr med "lykkelig slutt".

[Gjest også en mamma]

Jeg forventer ikke at alle er enige - men for meg er det nesten ENDA viktigere å markere hva jeg aksepterer og hva jeg ikke aksepterer i sånne situasjoner hvor barnet er frustrert og vil teste. Når man har akseptabel oppførsel får man være en del av fellesskapet - det er lov til å være sinna og frustrert, det er ikke følelsene som sådan man ikke aksepterer - men spytting, slåing og sparking er ikke lov i dette huset, uansett hva årsaken er til at man er sint!

Så lenge barnet får lassevis med positiv oppmerksomhet når oppførselen er ok, ser jeg på ingen måte problemet.

Men som sagt, jeg har full respekt for dem som velger å gjøre det annerledes, altså

Jeg respekterer også din mening, jeg er bare helt uenig. :-)

Må også si at vi har hatt noen runder med diverse oppførsel, og hele poenget mitt er vel egentlig konsentrert i Glimtippers tittel på tråden - hvordan snur man en dårlig trend.

For meg er det sånn at man snur en dårlig trend ved å møte den på en helt annen måte enn før. Når spiralen er nedadgående og negativ må noen (de voksne) ta ansvar for å snu den med å møte negativt med positivt, i stedet for å møte negativt med negativt og fortsette den negative spiralen.

[Gjest togli]

Jeg skjønner godt at dette føles veldig vanskelig for dere og det virker jo som dere prøver å gjøre ting på riktig måte...

Min eldste datter var til tider en prøvelse for oss. Hos henne var det perioder som var verre enn andre og hun oppførte seg utmerket ute blant folk. Det var hjemme hun tok ut alle frustrasjoner.

Tilslutt valgte jeg å ta henne med til en biopat som hadde fått svært gode skussmål fra folk jeg kjente. Biopater mener "blokkeringer" i kroppen hindrer "fri flyt" (jada Sør, ikke bland deg inn i denne tråden ;-)) og skaper feilkoblinger i hjernen(?) bl.a.

Blokkeringene kan komme av diverse grunner (tøff fødsel, skilsmisse i hjemmet, egen sykdom etc). For vår del starta det hele like etter at datteren min hadde feberkramper 15 mnd gammel. Ca en mnd etterpå starta "trassalderen" og den var beinhard Hun ble liksom aldri ferdig med den heller..

Biopaten gjorde diverse "øvelser" med henne og på en måte "prata" til kroppen hennes. Det var merkelig å se hvordan datteren min responderte på "samtalen". Hun hadde tre behandlinger og ble som et nytt menneske etterpå Hodepinen hun var svært plaga med (tok til og med MR) forsvant og hun ble plutselig "normal". Nå er hun 13 år gammel (to-tre år siden hun ble behandla) og har aldri vært mindre "trassig" ;-)

Bare et lite tips om dere er åpne for å prøve noe som sikkert regnes for å være alternativ behandling

Sånn ellers tror jeg på det andre skriver her om at dere må sørge for nok alenetid/samtaler med gutten - der fokus må være på hvor glade dere er i akkurat ham

Min mellomste datter var fire når hun ble storesøster (10 nå). Hun sier hun aldri glemmer at jeg forklarte henne at jeg hadde mange rom i hjertet mitt, og tre av rommene var ekstra store - og like store - et rom for hvert av barna mine Datteren min sier at den dagen jeg sa dette gikk hun rundt og smilte og var så glad fordi hun da skjønte at jeg var like glad i henne og storesøster som i lillesøster som krevde masse oppmerksomhet akkurat da

Lykke til - for dette er helt sikkert veldig tøft for dere!

[Glimtipper]

Her kommer du inn på en av "kjepphestene" mine.

Og når jeg svarer er det ikke spesiellt rettet til deg, men til mange småbarnsforeldre - men jeg kan ikke dy meg :-)

(Men du kan kanskje ha nytte av svaret også)

Barn kan sette umåtelig pris på den oppmerksomheten de får i form av utrederens absolutte fokusering på dem.

Men det forhindrer ikke at utredninger kan ha den konsekvens jeg skrev om tidligere.

Det er et ofte underestimert problem at unger med litt over gjennomsnittlig intelligens ofte har en "vanskeligere" barndom enn andre.

Dette skyldes at de er istand til å trekke konklusjoner man slett ikke forventer av dem.

Men fordi de ikke har de nødvendige erfaringer og kognitive evner til å trekke de riktige konklusjoner ( ifølge vår voksne logikk og våre realiteter), så blir ofte deres slutt resultat preget av skremmende fantasier.

Med et barn som har dårlig ekspessivt språk er det selvsagt vanskelig å få innblikk i hva de tenker og evt frykter.

Men når deres hverdag avviker fra jevnaldrendes, enten det er i form av utredninger eller voksen en-til-en kontakt kan det være absolutt nødvendig å la dette bli et tema, igjen gjerne i form av godnatthistorier der disse avvikene blir utgangspunkt i eventyr med "lykkelig slutt".

Vet du, smarte Liza, jeg tror du er inne på noe.

For en stund tilbake, i begynnelsen av graviditeten, hadde jeg en tråd hvor jeg nevnte at guttungen hadde sagt til pappaen at jeg ikke likte han og at han måtte gjemme seg for meg når vi var hjemme sammen.

Jeg trodde dette var løgn for at pappaen skulle komme på besøk oftere, men nå slår det meg at det kan være hans egen tolkning av min slitenhet og mange migreneanfall (hvor han ble bedt om å leke på lekerommet og ikke bråke for mye).

Han hadde også en ide om at stepappaen ville slå han her en dag, fordi jeg hadde sagt til sambo at han måtte gå vekk fordi han ble for sint (hevet stemmen). Konklusjonen til guttungen var altså at stepappaen da hadde slått han om jeg ikke hadde stoppet han. Han har forøvrig aldri blitt slått av noen.

Samtalene våre består i stor grad av hans spekulasjoner. Om stepappaen drikker kaffe i stedet for te, kan det utløse mange, mange spekulasjoner hos guttungen.

Om dette er hva som bidrar til at han har det vanskelig akkurat nå - hva gjør vi med det?

[Glimtipper]

Hva om dere først snakker med ham og forteller at om han gjør slik og sånn, så må han sitte i time-out et sted det er veldig kjedelig å sitte. Og så er dere veldig konsekvente med det?

Og når han har hatt en periode med god oppførsel - i begynnelsen kanskje bare noen timer - så får han klistremerke (eller noe annet) som belønning. Perioden utvides gradvis.

Kanskje han/dere trenger hjelp av noen utenfra? PPT eller noe tilsvarende?

Uansett tror jeg det er essensielt at dere er 100% konsekvente 100 av tiden når dere "straffer" for dårlig oppførsel.

Takk for svar

''Hva om dere først snakker med ham og forteller at om han gjør slik og sånn, så må han sitte i time-out et sted det er veldig kjedelig å sitte. Og så er dere veldig konsekvente med det? Og når han har hatt en periode med god oppførsel - i begynnelsen kanskje bare noen timer - så får han klistremerke (eller noe annet) som belønning. Perioden utvides gradvis.''

Slik har vi hatt det lenge. Time out bruker vi nå i hovedsak for å forhindre at raserianfallene hans går utover andre mennesker eller møbler.

I forhold til belønning: Han har fått plastballer og når han hadde ti, så fikk han en overraskelse. Enten en tur til McDonald's, en tur til lekeland, en liten leke eller å få velge helgeaktivitet for hele familien (gå i parken, ha piknik i hagen eller se film f.eks). Dessverre ble han helt besatt av disse ballene og om han ikke fikk en når han syntes han skulle det, så var det grunn til et nytt raserianfall. Så de måtte vi bare kutte ut

''Kanskje han/dere trenger hjelp av noen utenfra? PPT eller noe tilsvarende?''

Vi har eksperter som vurderer både oss og han, og de finner ingenting galt. Bare en liten gutt som har det vanskelig og har store språkproblemer.

''Uansett tror jeg det er essensielt at dere er 100% konsekvente 100 av tiden når dere "straffer" for dårlig oppførsel.''

Vi prøver, men for øyeblikket har vi tatt to skritt tilbake og straffer og kjefter så lite som overhodet mulig.

[Glimtipper]

Jeg skjønner godt at dette føles veldig vanskelig for dere og det virker jo som dere prøver å gjøre ting på riktig måte...

Min eldste datter var til tider en prøvelse for oss. Hos henne var det perioder som var verre enn andre og hun oppførte seg utmerket ute blant folk. Det var hjemme hun tok ut alle frustrasjoner.

Tilslutt valgte jeg å ta henne med til en biopat som hadde fått svært gode skussmål fra folk jeg kjente. Biopater mener "blokkeringer" i kroppen hindrer "fri flyt" (jada Sør, ikke bland deg inn i denne tråden ;-)) og skaper feilkoblinger i hjernen(?) bl.a.

Blokkeringene kan komme av diverse grunner (tøff fødsel, skilsmisse i hjemmet, egen sykdom etc). For vår del starta det hele like etter at datteren min hadde feberkramper 15 mnd gammel. Ca en mnd etterpå starta "trassalderen" og den var beinhard Hun ble liksom aldri ferdig med den heller..

Biopaten gjorde diverse "øvelser" med henne og på en måte "prata" til kroppen hennes. Det var merkelig å se hvordan datteren min responderte på "samtalen". Hun hadde tre behandlinger og ble som et nytt menneske etterpå Hodepinen hun var svært plaga med (tok til og med MR) forsvant og hun ble plutselig "normal". Nå er hun 13 år gammel (to-tre år siden hun ble behandla) og har aldri vært mindre "trassig" ;-)

Bare et lite tips om dere er åpne for å prøve noe som sikkert regnes for å være alternativ behandling

Sånn ellers tror jeg på det andre skriver her om at dere må sørge for nok alenetid/samtaler med gutten - der fokus må være på hvor glade dere er i akkurat ham

Min mellomste datter var fire når hun ble storesøster (10 nå). Hun sier hun aldri glemmer at jeg forklarte henne at jeg hadde mange rom i hjertet mitt, og tre av rommene var ekstra store - og like store - et rom for hvert av barna mine Datteren min sier at den dagen jeg sa dette gikk hun rundt og smilte og var så glad fordi hun da skjønte at jeg var like glad i henne og storesøster som i lillesøster som krevde masse oppmerksomhet akkurat da

Lykke til - for dette er helt sikkert veldig tøft for dere!

Takk for råd og svar Ser jeg må snakke mye mer med han om hvor glad alle er i han.

Jeg tar ikke i bruk behandlinger av diverse former som ikke har vitenskapelig grunnlag, men flott at det fungerte for dere

[Gjest Liza i London]

Vet du, smarte Liza, jeg tror du er inne på noe.

For en stund tilbake, i begynnelsen av graviditeten, hadde jeg en tråd hvor jeg nevnte at guttungen hadde sagt til pappaen at jeg ikke likte han og at han måtte gjemme seg for meg når vi var hjemme sammen.

Jeg trodde dette var løgn for at pappaen skulle komme på besøk oftere, men nå slår det meg at det kan være hans egen tolkning av min slitenhet og mange migreneanfall (hvor han ble bedt om å leke på lekerommet og ikke bråke for mye).

Han hadde også en ide om at stepappaen ville slå han her en dag, fordi jeg hadde sagt til sambo at han måtte gå vekk fordi han ble for sint (hevet stemmen). Konklusjonen til guttungen var altså at stepappaen da hadde slått han om jeg ikke hadde stoppet han. Han har forøvrig aldri blitt slått av noen.

Samtalene våre består i stor grad av hans spekulasjoner. Om stepappaen drikker kaffe i stedet for te, kan det utløse mange, mange spekulasjoner hos guttungen.

Om dette er hva som bidrar til at han har det vanskelig akkurat nå - hva gjør vi med det?

det du skriver gir helt mening fra mitt ståsted.

Det jeg pleier å anbefale er to ting:

Eventyr

Brettspill

Barn liker generellt ikke å snakke - i vår målestokk - om det som er veldig problematisk, man trenger en "mellom-mann" som gjør det hele så mye lettere.

Dikt opp et barn du kjenner, gi det et navn du vet ungen forbinder med noe positivt ( barne-tv?), helst litt yngre enn ditt eget barn.

Dette barnet opplever mange rare og morsomme - og innimellom- dumme ting. det rare og morsomme må være med for å holde interessen ved like.

dette er en føljetong...nyttig med en kosestund med historier om "Jens".

Det gjør ingenting om ditt eget barn ettrhvert gjenkjenner seg selv og egne problemer, tvert om.

Men du skal fastholde at det er "jens" - dette "bedrageriet" som dere begge gjennomskuer gjør det lettere for gutten din å komme med egne innspill når du er usikker " Hva i all verden skal Jens ( eller mamman, bestemor etc) gjøre nå for å løse floken.

Eks på floker, Jens sitter høyt oppe i et tre, - neste gang er det så dumt fordi han spytter på golvet hos Tesco.

Hvis du er intressert i å høre hvordan vi lager brettspill, kan jeg skrive det i ettermiddag. Nå er det working lunch.

[Gjest togli]

Takk for råd og svar Ser jeg må snakke mye mer med han om hvor glad alle er i han.

Jeg tar ikke i bruk behandlinger av diverse former som ikke har vitenskapelig grunnlag, men flott at det fungerte for dere

Her er litt info om biopati - ikke kun humbug, men muligens en kombinasjon ;-) : http://www.kursagenten.no/kurs/545/Biopat-Studie-2967.aspx

Tror forsøvrig så små barn aldri får nok av positiv oppmerksomhet, så dere får jobbe hardt med saken i noen uker for å se om det kan bedre seg.

[calendula]

det du skriver gir helt mening fra mitt ståsted.

Det jeg pleier å anbefale er to ting:

Eventyr

Brettspill

Barn liker generellt ikke å snakke - i vår målestokk - om det som er veldig problematisk, man trenger en "mellom-mann" som gjør det hele så mye lettere.

Dikt opp et barn du kjenner, gi det et navn du vet ungen forbinder med noe positivt ( barne-tv?), helst litt yngre enn ditt eget barn.

Dette barnet opplever mange rare og morsomme - og innimellom- dumme ting. det rare og morsomme må være med for å holde interessen ved like.

dette er en føljetong...nyttig med en kosestund med historier om "Jens".

Det gjør ingenting om ditt eget barn ettrhvert gjenkjenner seg selv og egne problemer, tvert om.

Men du skal fastholde at det er "jens" - dette "bedrageriet" som dere begge gjennomskuer gjør det lettere for gutten din å komme med egne innspill når du er usikker " Hva i all verden skal Jens ( eller mamman, bestemor etc) gjøre nå for å løse floken.

Eks på floker, Jens sitter høyt oppe i et tre, - neste gang er det så dumt fordi han spytter på golvet hos Tesco.

Hvis du er intressert i å høre hvordan vi lager brettspill, kan jeg skrive det i ettermiddag. Nå er det working lunch.

Jeg er veldig interessert i hvordan du lager disse brettspillene, hvis du har tid til å forklare.

[jubalong70]

Takk for svar

''Hva om dere først snakker med ham og forteller at om han gjør slik og sånn, så må han sitte i time-out et sted det er veldig kjedelig å sitte. Og så er dere veldig konsekvente med det? Og når han har hatt en periode med god oppførsel - i begynnelsen kanskje bare noen timer - så får han klistremerke (eller noe annet) som belønning. Perioden utvides gradvis.''

Slik har vi hatt det lenge. Time out bruker vi nå i hovedsak for å forhindre at raserianfallene hans går utover andre mennesker eller møbler.

I forhold til belønning: Han har fått plastballer og når han hadde ti, så fikk han en overraskelse. Enten en tur til McDonald's, en tur til lekeland, en liten leke eller å få velge helgeaktivitet for hele familien (gå i parken, ha piknik i hagen eller se film f.eks). Dessverre ble han helt besatt av disse ballene og om han ikke fikk en når han syntes han skulle det, så var det grunn til et nytt raserianfall. Så de måtte vi bare kutte ut

''Kanskje han/dere trenger hjelp av noen utenfra? PPT eller noe tilsvarende?''

Vi har eksperter som vurderer både oss og han, og de finner ingenting galt. Bare en liten gutt som har det vanskelig og har store språkproblemer.

''Uansett tror jeg det er essensielt at dere er 100% konsekvente 100 av tiden når dere "straffer" for dårlig oppførsel.''

Vi prøver, men for øyeblikket har vi tatt to skritt tilbake og straffer og kjefter så lite som overhodet mulig.

Uff, det høres ikke ut som noen morsom situasjon

Fagpersonene som er inne i bildet, ser de ikke lenger enn til språkproblemene da? Det kan jo være mer komplekse problemer han har? Ellers kan jo språkproblemene gjøre ham så frustrert at han må avreagere på andre måter?

Skjønner godt at dere har kommet til et punkt der dere har gitt litt opp. Tror kanskje jeg hadde kommet dit selv... Likevel er det kanskje ikke det lureste - vet ikke.

Finnes det noen god pedagog dere kan snakke med? Eller barnepsykolog? Jeg bare tenker "høyt" nå, altså

[frosken]

Vet du, smarte Liza, jeg tror du er inne på noe.

For en stund tilbake, i begynnelsen av graviditeten, hadde jeg en tråd hvor jeg nevnte at guttungen hadde sagt til pappaen at jeg ikke likte han og at han måtte gjemme seg for meg når vi var hjemme sammen.

Jeg trodde dette var løgn for at pappaen skulle komme på besøk oftere, men nå slår det meg at det kan være hans egen tolkning av min slitenhet og mange migreneanfall (hvor han ble bedt om å leke på lekerommet og ikke bråke for mye).

Han hadde også en ide om at stepappaen ville slå han her en dag, fordi jeg hadde sagt til sambo at han måtte gå vekk fordi han ble for sint (hevet stemmen). Konklusjonen til guttungen var altså at stepappaen da hadde slått han om jeg ikke hadde stoppet han. Han har forøvrig aldri blitt slått av noen.

Samtalene våre består i stor grad av hans spekulasjoner. Om stepappaen drikker kaffe i stedet for te, kan det utløse mange, mange spekulasjoner hos guttungen.

Om dette er hva som bidrar til at han har det vanskelig akkurat nå - hva gjør vi med det?

Synes du har fått gode råd av Liza, og er nysgjerrig på brettspillet hennes:-)

Når jeg leser det du skriver om gutten din, så får jeg tanker om at tilværelsen kanskje er ganske uoversiktlig for ham, da språkvanskene vel også gjør at han har problemer med å forstå ting som blir sagt. Når man ikke har fått språkets ulike elementer på plass, så forestiller jeg meg at verden kan være ganske forvirrende.

Tror det kan være bra at det kommer noen onkler snart:-) De er kanskje mer interessert i en stor fireåring enn babyen...*s*

Jeg har en venninne som har en datter som av ulike årsaker periodevis har gått i lås i oppveksten. Venninnen min har brukt det å besøke familie noen dager av gangen som en måte å snu dårlige trender på. Hun pleier å si at både hun og datteren tar frem sine bedre sider når besteforeldrene er til stede, og at etter et par dager så har de kommet så godt i gang med dette at de kan reise hjem igjen.

[Glimtipper]

Uff, det høres ikke ut som noen morsom situasjon

Fagpersonene som er inne i bildet, ser de ikke lenger enn til språkproblemene da? Det kan jo være mer komplekse problemer han har? Ellers kan jo språkproblemene gjøre ham så frustrert at han må avreagere på andre måter?

Skjønner godt at dere har kommet til et punkt der dere har gitt litt opp. Tror kanskje jeg hadde kommet dit selv... Likevel er det kanskje ikke det lureste - vet ikke.

Finnes det noen god pedagog dere kan snakke med? Eller barnepsykolog? Jeg bare tenker "høyt" nå, altså

''Skjønner godt at dere har kommet til et punkt der dere har gitt litt opp. Tror kanskje jeg hadde kommet dit selv... Likevel er det kanskje ikke det lureste - vet ikke.''

Jeg vil da ikke kalle det å gi opp? Det handler mer om at alt blir så negativt at vi ikke kan fokusere på den dårlige oppførselen akkurat nå. Vi snakker og snakker og håper det kommer fram til slutt, men i hovedsak ser vi nå etter grunnen til oppførselen. Vi prøver å finne en bakvei til en stopp på denne negative spiralen, rett og slett

[Gjest prust]

''Skjønner godt at dere har kommet til et punkt der dere har gitt litt opp. Tror kanskje jeg hadde kommet dit selv... Likevel er det kanskje ikke det lureste - vet ikke.''

Jeg vil da ikke kalle det å gi opp? Det handler mer om at alt blir så negativt at vi ikke kan fokusere på den dårlige oppførselen akkurat nå. Vi snakker og snakker og håper det kommer fram til slutt, men i hovedsak ser vi nå etter grunnen til oppførselen. Vi prøver å finne en bakvei til en stopp på denne negative spiralen, rett og slett

Vi strever med vår 9-åring. Det går ikke en eneeste dag uten at det er konflikter.

I dag har vi hatt kosedag, med bading og bytur uten stress (ungene ville være lenger i byen enn meg) - men stadig vekk kom hun med stygge kommentarer og stygt snakk som ødelegger stemningen.

Da vi var kommet hjem, nektet hun å hjelpe å bære ut av bilen - og da eksploderte jeg. Sa mye om hvordan jeg opplevde henne og det hun sier og at jeg blir lei meg... Det er som å snakke til en stein.

Er så utrolig tungt å måtte tvinge seg selv til å prøve å være blid mot en unge en egentlig har lyst til å filleriste... (neida, jeg gjør det ikke, bare tenker det.....)

:-(