Problemer etter mistet et barn

[Gjest trist og fortvilet]

Jeg (vi) mistet barnet vårt sent i svangerskapet, en stund siden nå. Dette har slitt veldig på forholdet mellom oss. Jeg har reagert slik at jeg har lukket meg inne, vil ikke snakke, bare ligge under dyna. Det har vært så utrolig vondt og er det fortsatt. Jeg har dessverre ikke klart å komme meg videre på den måten han har. Jeg føler at han ikke forstår meg, føler at han ikke har følt ordentlig sorg og at han ikke har elsket barnet like høyt som jeg har siden jeg gikk hver dag og kjente på det, det gjorde ikke han. Selv om jeg vet folk sørger ulikt og at det var et høyt ønske hos han å bli pappa, klarer jeg ikke helt forstå det. at han klarte å være ute med kompiser på byen osv etter relativt kort tid.

Det som er mest vondt for meg er at vi har mistet den nærheten vi hadde. Jeg savner det mest. Vet dessverre at det ligger litt på meg, jeg har vært avvisende mot han, til dels krass. Særlig når det gjelder det seksuelle. Nå har han gitt opp virker det som. Han ønsker å gå videre og har lyst å prøve igjen å få barn. Jeg forstår ikke at han engang kan tenke på det?

Lurer på om noen har opplevd noe liknende ? Noen råd? Jeg tror jeg må gjøre noe drastisk hvis jeg ikke skal miste han også.

[Gjest føler med dere]

Hei føler med dere. Har ikke selv opplevd å miste et barn, men mine foreldre har gjort det. Da var barnet noen måneder.

Jeg tror løsningen er å akseptere at dere sørger ulikt. Dere er på ulike stadier nå. Dette vil ta tid, så ikke stress dette. Vent til dere føler dere klare for å få et nytt barn.

Har dere en åpen kommunikasjon dere i mellom? Er du åpen om grunnen til at du trekker deg unna? At det først og fremst er sorgen, og ikke at du liker han mindre enn før? At han ønsker et nytt barn trenger ikke være at han sørger mindre, men at det er en slags overlevelsesmekanisme for å takle sorgen. Menn er som regel ikke så flinke til å uttrykke følelser. De må ofte ha noe konkret for å takle sorgen, som feks et nytt barn.

[zellica]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg og min mann mistet vår datter tre dager før termin. Hun kunne ha vært reddet hvis helsepersonellt hadde hørt på mine bekymringer, men desverre ble jeg avfeid som hysterisk.

Jeg opplevde også at vi sørget veldig forskjellig. Jeg trengte å snakke om sorgen, mens han stakk av for å være alene. Vi var veldig i utakt når det gjaldt å dele tanker og følelser i begynnelsen, men det ble bedre da det hadde gått noen måneder. Mye fordi vi forsto at vi var nødt til å snakke sammen for å kunne gå videre i sorgprosessen.

Jeg senser at du kanskje trenger litt hjelp av egnet personell for å bearbeide og komme videre med sorgprosessen. Kanskje en sorggruppe kunne være noe for deg? Det er ofte nyttig å få hjelp til å rydde i tankene. Når man er i sorg, kverner man seg gjerne fast i et negativt spor, og da kan det være verdifullt å få hjelp med ryddeprosessen.

Vi valgte å prøve på en ny graviditet forholdsvis fort. 4 måneder etter vi mistet jenta, var jeg gravid på nytt. Det var med på å dempe sorgen over jenta vår, men det bragte også med seg mye bekymring. Vi fikk heldigvis mye og god oppfølging i svangerskapet og i de neste, og dette var med å trygge oss.

Når det er riktig for dere å prøve på nytt kan bare dere svare på, men jeg forstår at mannen din ønsker å prøve på nytt. Ikke for å erstatte det døde barnet, men for å oppleve gleden ved å være foreldre.

[Gjest kjære deg..lykke til videre.]

Jeg har mistet tre ufødte barn. Hver gang gjennomgikk jeg en sorgprosess. Lå 14 dager rett ut på sofaen og klarte ikke å gjøre noenting annet enn å gråte og stirre i taket og sove.

Så begynte jeg å gå utav døren hjemme, da måtte jeg gjennom svettetokter og svimmelhet hver gang jeg så en barnevogn eller gravide damer. Også her gikk det flere uker. Men jeg tvang meg til å fungere mer og mer i dagliglivet.

Snart merket jeg at ting gikk lettere og jeg kunne se babyer igjen uten at det gjorde så vondt i hjertet mitt. Jeg fikk heller følelsen av at jeg var glad for at disse foreldrene hadde vært heldige å fått et barn.!

Hele tiden var mannen min ved min side. Vi snakket mye sammen fra begynnelsen, men han sa rett ut at han ikke hadde samme sorgprosess som meg. Og det måtte jeg respektere, akkurat som han respekterte meg at det tok lang tid. Begge var lei seg for det som hadde skjedd, men menn er bygd anderledes, og de er heldige på det området synes jeg. De ser fremover og lever livet igjen så fort som mulig. Det betyr ikke at de er overflatiske og ikke bryr seg! Kjempeviktig å vite dette.

Sørg deg ferdig, hjem barnet i ditt hjerte og si i fremtiden at du har en engel i himmelen. Ta tak i livet igjen og gi kjærlighet til din mann, så vil du se at du vil smile og le igjen alikevel. Og livet går videre og du vil få et barn når tiden er inne.