Frustrert...

[Adamine]

Jeg er samboer med en snill, kjekk og arbeidsom mann. Han gir alt på jobb, med arb.tid på 12-16 t. pr. dag. Jeg jobber turnus 75 % og tar meg av barn, hus og hjem. Han er en typisk mann, der følelser ikke skal vises eller prates om. Mitt problem er at jeg føler meg lite verdsatt og at han bryr seg for lite. Resultatet blir at jeg surner til og ender vel snart opp som en klagete og sutrete bitch!

Jeg prøver på alle mulige måter å få til en åpen dialog på hvorfor ting er som de er, men han ønsker ikke å prate om "sutrete kjerring ting". Mine spørsmål til han er som følger:

Hvorfor gir du aldri komplimenter?

Hvorfor aldri kos eller klining? (Har ikke "klina" på flere mnd.)

Hvorfor tar du sjelden på meg/holder rundt meg?

(Vi legger oss, og aldri en beføling av noe slag)

Hvorfor aldri interessert i hvordan jeg har det, eller hvordan min arb.dag har vært?

Hvorfor aldri uoppfordret "Jeg er glad i dag", kun når jeg sier det først kan han si "Glad i deg, også".

Hvorfor aldri dele tanker eller følelser, evt. over en flaske vin?

(Foreslått dette mange ganger, om det kanskje kunne være usikkerhet som lå til grunn for oppførsel.)

Hvorfor aldri takknemlighet for ting som blir gjort? (Jeg har nå malt tak og gulv i stue og gang - ingen kommentar blir gitt!)

Hvorfor får jeg aldri noe skryt eller oppmuntringer? (Jeg har bodd alene i ca. 10 år, og er dermed ganske så selvhjulpen, maler, snekkrer, fikser det meste i hus og hage, holder hus og hjem i orden, står opp for å smøre matpakke som han får med på jobb...)

Hvorfor ingen trøst eller medfølelse når jeg blir så fortvilet at jeg til slutt beg. å gråte?

Når det gjelder sex, så er den ganske rett på sak!

Ingen beføling, kyssing, klining. Nå er jeg heldig stilt at jeg har en godt utviklet fantasi, og får fort orgasme.

Svarene jeg får er at "du får skylde på min mor - jeg har ikke lært å verken prate om følelser og sånn, eller vise dem ved å ta på".

Min konklusjon er at hans følelser kanskje tilhører en annen, og har konfrontert han med dette...kun diffuse svar om at jeg burde vel skjønne nå, at han er glad i meg!

Tar imot råd med stor takk - for jeg ønsker virkelig å få dette til å fungere!

[Gjest Tatjana]

Er disse spørsmålene spørsmål du stiller til ham, sånn som du skriver det her? Hvorfor gjør du aldri...?

Vær i så fall klar over dette: Hvorfor-spørsmål er bortimot umulige å besvare, og i tillegg er de noe av det mest provoserende du kan stille. "Alltid" og "aldri" er fryktelig bastante ord, og sammen med et "hvorfor" lukker du alle muligheter for kommunikasjon og høres bare anklagende ut.

Har du prøvd å be om det du trenger på en annen måte? Si noe slikt som at "I kveld har jeg lyst til at du og jeg kan sette oss i sofaen og ta et glass vin og slå av tv'en og bare være sammen. Tror du at du vil bli med på det?"

[Gjest kosmok]

Dere høres slitne ut begge to, spør du meg. Kanskje han ikke har energi til annet enn jobb, spise, sove? Og når jeg leser hvordan du utformer spørsmålene dine, skjønner jeg godt at han trekker seg unna. (Syns Tatjana svarer deg godt når det kommer til dette.) MÅ mannen din jobbe så mye? Spør du ham hvordan han har det?

[Gjest idag1]

Jeg kjenner meg sånn igjen i innlegget ditt, men vi var aldri samboere. Alt stemmer med slik du har det, foruten at jeg fikk takk for ting jeg gjorde for han. Det er slutt nå, og grunnen er at han ikke var interessert nok. Det tror jeg skyldes en x....

Skylde i sin helhet på mor? Det er dummeste jeg har hørt....Jeg har heller ikke lært å vise eller prate om følelser av mor. Det liker jeg ikke å gjøre offentlig, men til en kjæreste på tomannshånd klarer jeg det.Mannen er nok ikke så interessert om han alltid har vært sånn mot deg, tror jeg.

Hvor lenge har dere vært sammens og samboere? Kjenner du til en x som har dumpa han?

[Gjest idag1]

Er disse spørsmålene spørsmål du stiller til ham, sånn som du skriver det her? Hvorfor gjør du aldri...?

Vær i så fall klar over dette: Hvorfor-spørsmål er bortimot umulige å besvare, og i tillegg er de noe av det mest provoserende du kan stille. "Alltid" og "aldri" er fryktelig bastante ord, og sammen med et "hvorfor" lukker du alle muligheter for kommunikasjon og høres bare anklagende ut.

Har du prøvd å be om det du trenger på en annen måte? Si noe slikt som at "I kveld har jeg lyst til at du og jeg kan sette oss i sofaen og ta et glass vin og slå av tv'en og bare være sammen. Tror du at du vil bli med på det?"

Jeg er delvis enig, men om mannen oppfyller så få kriterier som dette i et forhold, så skjønner jeg henne godt.....Hun er sikkert lei av alltid å måtte gi og få ingenting tilbake....Slitsomt og man går lei...

[EnolaGay]

Han kan ha rett i det han sier om sin mor.

Dersom man vokser opp i et miljø som aldri spør hvordan har du du det, hva tenker du om dette, hva føler du, jeg skjønner at du er sint, eller i det hele tatt lærer deg å sette ord på følelsene du opplever. Så kan du det rett og slett ikke.

Jeg har en mann av samme type. Og han føler en hel masse, men han aner ikke hva ordene heter! Han greier ikke å beskrive en følelse til meg eller andre, han har aldri lært det.

Han har heller aldri lært å tenke over følelser selv. Hva betyr det for meg at jeg opplever dette? Osv. Følelser har vært tabu, noe man ikke sier noe om. Det har vært helt utenkelig å komme til sin mor og si at "mamma, jeg har det slik og sånn.. og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det". Det viktigste har vært å fremstå som om man har kontroll. Er "usårbar" og kan alt.

Å vise kjærlighet blir da alle de tingene i hverdagen, som å sørge for at bilen er fri for snø når jeg skal bruke den kl 0700, selv om han kunne sovet til 11 selv. Gi meg alt jeg vil ha av penger til å "sløse" bort. Litt sånn som Lady og Landstrykeren; jeg får ALLTID den beste biten osv.. hehe.. Selv kos og sex har et taust kroppsspråk. Og jeg har grått mine modige tårer og følt meg lite verdsatt og lite attraktiv jeg og. :0/

Han er bare slik. Så kanskje du skal prøve å ta det alvorlig når han sier at "jeg er jo her...". Og heller søke mentalt påfyll andre steder, i litteratur, film, blandt venner osv.

[Gjest yr]

Han kan ha rett i det han sier om sin mor.

Dersom man vokser opp i et miljø som aldri spør hvordan har du du det, hva tenker du om dette, hva føler du, jeg skjønner at du er sint, eller i det hele tatt lærer deg å sette ord på følelsene du opplever. Så kan du det rett og slett ikke.

Jeg har en mann av samme type. Og han føler en hel masse, men han aner ikke hva ordene heter! Han greier ikke å beskrive en følelse til meg eller andre, han har aldri lært det.

Han har heller aldri lært å tenke over følelser selv. Hva betyr det for meg at jeg opplever dette? Osv. Følelser har vært tabu, noe man ikke sier noe om. Det har vært helt utenkelig å komme til sin mor og si at "mamma, jeg har det slik og sånn.. og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det". Det viktigste har vært å fremstå som om man har kontroll. Er "usårbar" og kan alt.

Å vise kjærlighet blir da alle de tingene i hverdagen, som å sørge for at bilen er fri for snø når jeg skal bruke den kl 0700, selv om han kunne sovet til 11 selv. Gi meg alt jeg vil ha av penger til å "sløse" bort. Litt sånn som Lady og Landstrykeren; jeg får ALLTID den beste biten osv.. hehe.. Selv kos og sex har et taust kroppsspråk. Og jeg har grått mine modige tårer og følt meg lite verdsatt og lite attraktiv jeg og. :0/

Han er bare slik. Så kanskje du skal prøve å ta det alvorlig når han sier at "jeg er jo her...". Og heller søke mentalt påfyll andre steder, i litteratur, film, blandt venner osv.

Meget klokt skrevet.Det er mange måter å vise Kjærlighet på:0)

[Gjest segunda]

Han er bare en MANN.