Normal reaksjon eller reel kjærlighetssorg etter samlivsbrudd?

[Gjest morttilto]

Normal reaksjon? Jeg er en 32 år gammel kvinne som for litt over en måned siden brøt med min samboer over nesten fem år. Vi har to små barn sammen som vi begge lever og ånder for. Vårt forhold har vært preget av utfordringer helt siden starten, og da snakker jeg om utfordringer ingen av oss har vært ”medskyldige” i å skape. Det har vært den ene uheldige hendelsen etter den andre som stort sett bare har tatt over for den forrige. Som for eksempel uholdbare leieforhold, leilighetskjøp som gikk i gigant-tap under finanskrisen, biler som har gått i stykker når man har minst penger, vårt eldste barn ble født nesten elleve uker for tidlig med påfølgende sykehusopphold og bekymringer, fødselsdepresjon og andre perioder med depresjoner, uheldige arbeidsforhold, utbrenthet osv osv osv. Det har vært perioder da vi ikke har hatt annet å snakke om enn hvordan vi skal rydde opp i flokene, og vi greide til sist ikke å forbinde hverandre med annet enn problemer fra ende til annen. Og når man til sist er så slitne som det vi var er det umulig å være den støttende og forståelsesfulle partneren man gjerne vil være, og vi gikk rundt med dårlig samvittighet for alt mulig. Samtidig som vi til sist ikke var tilfreds med noen av sidene i tilværelsen vår, unntatt ungene selvfølgelig. Vi har gått til terapi hos familievernkontoret, og det endte til sist med at vår terapeut sa at det virket som om vi ville hverandre godt, men at vi ikke var gode for hverandre… ihvertfall ikke på dette tidspunktet. Vi ble derfor enige om å prøve hver for oss, og min eks-partner fikk hjelp gjennom nav til å skaffe seg et sted å bo (ingen av oss har jo noengang hatt mulighet til å sette av penger til eventuelle depositum, og med den gjelda vi har på leiligheten får vi heller ingen lån…) Min eks var på dette tidspunktet veldig langt nede psykisk, og vi var begge enige om at det var en god ide om han kom seg litt bort og gjorde noe helt annet en periode. Han fikk seg derfor en sesongjobb i utlandet, og bliver borte i tre måneder. Jeg har fått fantastisk hjelp og støtte fra helsestasjon, og har i tillegg til den hjelp jeg har krav på som aleneforsørger gjennom nav, fått en liten avlastningsordning i tiden da min eks skal være borte. Dette fordi det har vært psykisk sykdom inne i bildet, og min kommune heldigvis har fokus på forebyggende arbeid som kan hjelpe folk FØR de sliter seg ut og ikke kommer seg på beina igjen. Så jeg anser alle parter for å være veldig heldige, og alt lå egentlig ann til at ting skulle ordne seg og bli bra. Når min eks kommer hjem til Norge er planen at vi skal ha barna hos oss 50/50. Så et par uker etter bruddet, og en ukes tid før min eks skulle reise bort, begynner han å snakke om at han er bedt ut på date, og min umiddelbare reaksjon var egentlig at det var i orden. Men etter en stund følte jeg det feil at han ikke orket være sammen med barna eller noen, men at han orket å date, pluss at jeg syntes det var tidlig å blande andre inn i noe som foreløpig er ganske ”ikke på plass”. Dettet sa jeg til han siden han faktisk spurte om min mening. Han mente at forholdet jo var over og at alt det andre ikke hadde noe å si så lenge man spilte med åpne kort, og eventuelle nye partnere visste hva de gikk til. Etter råd fra vår familieterapeut hadde vi prøvd å definere bruddet så godt som mulig sånn at ingen skulle misforstå, men plutselig følte jeg at vi ikke hadde vært tydelige nok likevel. Jeg hadde nok forstått det som at vi skulle bruke denne tiden hver for oss på OSS SELV, prøve å komme oss på bena igjen, også kunne man se etter en stund om det kanskje var muligheter for oss sammen igjen likevel. Men også etter råd fra terapeuten gjorde vi det ”skikkelig”, altså helt slutt, bo hver for oss, få en besøksordning i gang osv, hvis ikke ville det ikke bli en reell pause fra hverandre. Jeg hadde nok ikke likevel sett for meg at det skulle bli aktuelt med dating sånn med det samme. Jeg har jo ikke hatt tid til å tenke tanken engang, alene med to små. Nå er jeg på ferie hos mine eks-svigerforeldre. Denne turen var planlagt lenge før vi gikk fra hverandre, og siden ”svigers” bor i utlandet og ser barna veldig sjelden, syntes jeg det var vigtig for både barn og besteforeldre at denne turen gikk som planlagt. Pluss at jeg slapper veldig godt av her. Men familie-ferien uten far er veldig spesiell, og jeg har nå begynt å få et voldsomt anfall av noe jeg ikke kan beskrive som annet enn kjærlighetssorg. Tanken på å aldri skulle dele de fantastiske øyeblikkene rundt barna med den personen som kjenner dem best noe mer, skjærer i hjertet, og likeledes at jeg skal gå glipp av sånne øyeblikk når barna ikke er hos meg. Jeg ønsker over alt på jord å kunne reise på ferier og dele hverdagene som en ”biologisk” kjernefamilie igjen. Dette har jeg fortalt han over telefonen, for som jeg sa til han; det er ikke meningen at han skal ta mine følelser til etterretning, men jeg vil gjerne at han skal vite hva jeg føler. Jeg vil nødig stå i en situasjon om et par år der min eks sier ”jammen hadde jeg visst at…… så hadde jeg jo….” osv. Det ville være grusomt. Men jeg vil heller ikke mase for mye om det, så nå har jeg ikke sagt noe på en stund. Men jeg har hele tiden sagt, også da vi slet da vi fortsatt bodde sammen, at mitt ULTIMATE ønske er at vi etter å ha kommet oss på bena igjen hver for oss, ville begynne å like hverandre igjen, og at ting skulle ordne seg. Og det mener jeg, men jeg vil ikke gå tilbake til det vi hadde rett før bruddet. Det er ingen tjent med. Jeg begynner også å se flere og flere positive sider ved min eks igjen, og de ”dårlige” sidene blekner. Jeg begynner nesten å kjenne sjalusi, og lurer på hvem han treffer der han er, om det er andre jenter/damer der, om det er et godt tegn at han er i godt humør eller om det betyr at det er andre inne i hans liv osv… jeg føler meg rett og slett som en liten håpløst forelsket fjortenåring, og det er ingen god følelse. Jeg føler ikke at jeg kommer noen vei i mitt liv ved å gå sånn å lulle meg inn i mine egne tanker og teorier, og jeg blir fryktelig trist av det… Det jeg egentlig lurer på er om dette er en normal reaksjon ved et brudd, og om det har utspring i en reell kjærlighetssorg over min eks, eller om det kun er sorg over det jeg ikke kunne få som utspiller seg her. Og hvordan bør jeg i såfall oppføre meg så jeg ikke skyver min eks FRA meg i stedet for å eventuelt kunne finne sammen igjen en vakker dag? Og hvordan gjør jeg det best for meg selv i tiden fremover? For øyeblikket føler jeg liksom at jeg går å venter på en dom, og det orker jeg ikke i lengden… pluss at sjansene for at jeg får et ”slag i trynet” jo er ganske store, og da vil jeg ha kastet bort masse tid på å være i ”stand-by”… Og hvor lenge er det normalt å sørge over forhold som ikke fungerte? Er det sant som noen sier at man må gjennom alle årets høytider osv minst en gang før man kommer seg videre? I såfall blir dette et hardt år… Jeg synes det er så forferdelig vanskelig å skulle gi slipp på forholdet når jeg samtidig håper at det skal ordne seg igjen… Samtidig så vet jeg at det kanskje er avgjørende for forholdet at jeg gir slipp… Hilsen en som faktisk ikke trodde dette skulle bli SÅ hardt….

[Gjest infaco]

Uff, jeg føler med deg.

Jeg får inntrykk av at dere har hatt litt ulike ønsker rundt bruddet. Det virker som du har formidlet godt hva du vil ha ut av denne tiden (brudd). Er han av samme oppfatning? Eller tenker han at han kan bruke denne tiden til å tulle rundt, fordi du kommer til å vente på ham uansett? Dette bør dere få avklart, så ikke du går rundt og venter på at han skal komme tilbake. Det vil bare forlenge pinen for deg.

Jeg tror du både sørger over tapet av kjæresten din, samtidig som du sørger over alt som ikke ble. Man har håp og drømmer, men så gikk alt i vasken og den du elsker gikk med i samme dragsuget.

Jeg tror du bør ha en siste prat med eksen din og avklare hva dere ønsker for fremtiden. Da vil du få en ordentlig oppklaring og avslutning, slik at du vet hva du har å forholde deg til. Ikke bli sittende på vent om du ser at han går videre i livet sitt.

Et tips for å flere svar er å lage litt mer luft i innlegget ditt. Det gjør du ved å trykke enter to ganger. Det kan bli litt vanskelig å lese så mye tett tekst.

[reserven]

Uff, jeg føler med deg.

Jeg får inntrykk av at dere har hatt litt ulike ønsker rundt bruddet. Det virker som du har formidlet godt hva du vil ha ut av denne tiden (brudd). Er han av samme oppfatning? Eller tenker han at han kan bruke denne tiden til å tulle rundt, fordi du kommer til å vente på ham uansett? Dette bør dere få avklart, så ikke du går rundt og venter på at han skal komme tilbake. Det vil bare forlenge pinen for deg.

Jeg tror du både sørger over tapet av kjæresten din, samtidig som du sørger over alt som ikke ble. Man har håp og drømmer, men så gikk alt i vasken og den du elsker gikk med i samme dragsuget.

Jeg tror du bør ha en siste prat med eksen din og avklare hva dere ønsker for fremtiden. Da vil du få en ordentlig oppklaring og avslutning, slik at du vet hva du har å forholde deg til. Ikke bli sittende på vent om du ser at han går videre i livet sitt.

Et tips for å flere svar er å lage litt mer luft i innlegget ditt. Det gjør du ved å trykke enter to ganger. Det kan bli litt vanskelig å lese så mye tett tekst.

Takk for både svar og tips.

Du har nok rett, vi har egentlig snakket mye om følelser i vårt forhold, men som jeg har intrykk av at det ofte er, så har nok jeg som den kvinnelige delen hatt enklere for å uttrykke hva jeg føler enn han. Så kanskje er det smart å sette seg ned å definere dette bruddet en gang til. Hvis han vet hva han vil da... Det er litt det som er problemet også tror jeg. Han var inne i en skikkelig eksistensiell krise i tiden rundt bruddet.

Kanskje jeg må utstyre meg selv med litt mer is i magen også...

Og det er en ting jeg alltid har vært skikkelig dårlig til. Men man lærer vel så lenge man lever...sukk...

[Gro Isachsen, Sexolog]

Slik du beskriver alt dere har vært igjennom ville de fleste ha slitt med forholdet på grunn av ytre og indre press og stress, noe som gir svært dårlige rammebetingelser for å vokse sammen som par.

Er du egentlig ferdig med dette forholdet? Har dere snudd alle stener og sett på muligheter og hva dere kunne gjøre for å nå hverandre igjen og få til de gode dager etter alle de dårlige. Hvor stor er sjansene for at også han eventuelt vil satse på deg som partner igjen?

Eller sitter du fast i et håpløst forhold som du vet er best å legge bak seg for dere begge? Det er det ingen andre enn du og han som kan svare på. Finner dere ut at dere skal prøve igjen krever det eventuelt at dere er rause med hverandre og klarer å sette strek over det som har skjedd i den perioden dere har bodd hver for dere.

Det gjør vondt når den du har sett på som “din” endrer status og begynner å orientere seg mot andre kvinner. Jeg pleier å be de som går med planer om å skille lag om å beskrive hva de ville føle første gang de møter partneren med en annen, Det kan gi en pekepinn på om forholdet går på overtid eller om det er noe igjen som kan komme opp å stå igjen.

Hvordan du skal komme deg over det som skjedde raskest mulig kommer mye an på om du virkelig er ferdig og ser at det ikke var noen annen vei ut. Det er de som leter etter en kortvarig forelskelse som et mellomspill, bare for å fjerne fokuset fra sin egen begredelige situasjon. Men slike utveier fører ofte til enda større følelsesmessig kaos og kan i tillegg gå ut over skadesløse tredjepersoner.