Normal reaksjon eller reel kjærlighetssorg etter

[reserven]

Jeg er en 32 år gammel kvinne som for litt over en måned siden brøt med min samboer over nesten fem år. Vi har to små barn sammen som vi begge lever og ånder for.

Vårt forhold har vært preget av utfordringer helt siden starten, og da snakker jeg om utfordringer ingen av oss har vært ”medskyldige” i å skape. Det har vært den ene uheldige hendelsen etter den andre som stort sett bare har tatt over for den forrige. Som for eksempel uholdbare leieforhold, leilighetskjøp som gikk i gigant-tap under finanskrisen, biler som har gått i stykker når man har minst penger, vårt eldste barn ble født nesten elleve uker for tidlig med påfølgende sykehusopphold og bekymringer, fødselsdepresjon og andre perioder med depresjoner, uheldige arbeidsforhold, utbrenthet osv osv osv. Det har vært perioder da vi ikke har hatt annet å snakke om enn hvordan vi skal rydde opp i flokene, og vi greide til sist ikke å forbinde hverandre med annet enn problemer fra ende til annen.

Når man til sist er så slitne som det vi var er det umulig å være den støttende og forståelsesfulle partneren man gjerne vil være, og vi gikk rundt med dårlig samvittighet for alt mulig. Samtidig som vi til sist ikke var tilfreds med noen av sidene i tilværelsen vår, unntatt ungene selvfølgelig. Vi har gått til terapi hos familievernkontoret, og det endte til sist med at vår terapeut sa at det virket som om vi ville hverandre godt, men at vi ikke var gode for hverandre… ihvertfall ikke på dette tidspunktet.

Vi ble derfor enige om å prøve hver for oss, og min eks-partner fikk hjelp gjennom nav til å skaffe seg et sted å bo (ingen av oss har jo noengang hatt mulighet til å sette av penger til eventuelle depositum, og med den gjelda vi har på leiligheten får vi heller ingen lån…) Min eks var på dette tidspunktet veldig langt nede psykisk, og vi var begge enige om at det var en god ide om han kom seg litt bort og gjorde noe helt annet en periode. Han fikk seg derfor en sesongjobb i utlandet, og blir borte i tre måneder. Det hører med til historien at jeg på dette tidspunktet var minst like interessert i å prøve hver for oss som det han var. Jeg var så forferdelig klar for å se om vi greide å skifte fokus hvis vi fikk litt pause fra hverandre.

Jeg har fått fantastisk hjelp og støtte fra helsestasjon, og har i tillegg til den hjelp jeg har krav på som aleneforsørger gjennom nav, fått en liten avlastningsordning i tiden da min eks skal være utenlands. Dette fordi det har vært psykisk sykdom inne i bildet, og min kommune heldigvis har fokus på forebyggende arbeid som kan hjelpe folk FØR de sliter seg ut og ikke kommer seg på beina igjen. Så jeg anser alle parter for å være veldig heldige, og alt lå egentlig ann til at ting skulle ordne seg og bli bra. Når min eks kommer hjem til Norge er planen at vi skal ha barna hos oss 50/50.

Så et par uker etter bruddet, og en ukes tid før min eks skulle reise bort, begynner han å snakke om at han er bedt ut på date, og min umiddelbare reaksjon var egentlig at det var i orden. Men etter en stund følte jeg det feil at han ikke orket være sammen med barna eller noen, men at han orket å date, pluss at jeg syntes det var tidlig å blande andre inn i noe som foreløpig er ganske ”ikke på plass”. Dettet sa jeg til han siden han faktisk spurte om min mening. Han mente at forholdet jo var over og at alt det andre ikke hadde noe å si så lenge man spilte med åpne kort, og eventuelle nye partnere visste hva de gikk til.

Etter råd fra vår familieterapeut hadde vi prøvd å definere bruddet så godt som mulig sånn at ingen skulle misforstå, men plutselig følte jeg at vi ikke hadde vært tydelige nok likevel. Jeg hadde nok forstått det som at vi skulle bruke denne tiden hver for oss på OSS SELV, prøve å komme oss på bena igjen, også kunne man se etter en stund om det kanskje var muligheter for oss sammen igjen likevel. Men også etter råd fra terapeuten gjorde vi det ”skikkelig”, altså helt slutt, bo hver for oss, få en besøksordning i gang osv, hvis ikke ville det ikke bli en reell pause fra hverandre. Jeg hadde nok ikke likevel sett for meg at det skulle bli aktuelt med dating sånn med det samme. Jeg har jo ikke hatt tid til å tenke tanken engang, alene med to små.

Nå er jeg på ferie hos mine eks-svigerforeldre. Denne turen var planlagt lenge før vi gikk fra hverandre, og siden ”svigers” bor i utlandet og ser barna veldig sjelden, syntes jeg det var vigtig for både barn og besteforeldre at denne turen gikk som planlagt. Pluss at jeg slapper veldig godt av her. Men familie-ferien uten far er veldig spesiell, og jeg har nå begynt å få et voldsomt anfall av noe jeg ikke kan beskrive som annet enn kjærlighetssorg. Tanken på å aldri skulle dele de fantastiske øyeblikkene rundt barna med den personen som kjenner dem best noe mer, skjærer i hjertet, og likeledes at jeg skal gå glipp av sånne øyeblikk når barna ikke er hos meg. Jeg ønsker over alt på jord å kunne reise på ferier og dele hverdagene som en ”biologisk” kjernefamilie igjen.

Dette har jeg fortalt han over telefonen, for som jeg sa til han; det er ikke meningen at han skal ta mine følelser til etterretning, vi skulle jo bruke tiden på oss selv, men jeg vil gjerne at han skal vite hva jeg føler. Jeg vil nødig stå i en situasjon om et par år der min eks sier ”jammen hadde jeg visst at…… så hadde jeg jo….” osv. Det ville være grusomt. Men jeg vil heller ikke mase for mye om det, så nå har jeg ikke sagt noe på en stund.

Men jeg har hele tiden sagt, også da vi slet da vi fortsatt bodde sammen, at mitt ULTIMATE ønske er at vi etter å ha kommet oss på bena igjen hver for oss, ville begynne å like hverandre igjen, og at ting skulle ordne seg. Og det mener jeg, men jeg vil ikke gå tilbake til det vi hadde rett før bruddet. Det er ingen tjent med.

Min eks er på en slags opplevelses-tur/jobb, så jeg går ut ifra at han ikke har hatt like mye tid til å tenke over disse tingene som det jeg har hatt. Han har jo heller ikke prøvd å være alene med barna og oppleve det jeg nå opplever, både av utfordringer og følelser, så det er nok også litt vanskelig for han å sette seg inn i det jeg forteller... Men jeg er så livende redd for at han skal forsvinne ut av livet vårt før han får muligheten til å kjenne på disse tingene personlig, derfor har jeg valgt å fortelle han litt om mine erfaringer...

Jeg begynner også å se flere og flere positive sider ved min eks igjen, og de ”dårlige” sidene blekner. Jeg begynner nesten å kjenne sjalusi, og lurer på hvem han treffer der han er, om det er andre jenter/damer der, om det er et godt tegn at han er i godt humør eller om det betyr at det er andre inne i hans liv osv… jeg føler meg rett og slett som en liten håpløst forelsket fjortenåring, og det er ingen god følelse. Jeg føler ikke at jeg kommer noen vei i mitt liv ved å gå sånn å lulle meg inn i mine egne tanker og teorier, og jeg blir fryktelig trist av det…

Det jeg egentlig lurer på er om dette er en normal reaksjon ved et brudd, og om det har utspring i en reell kjærlighetssorg over min eks, eller om det kun er sorg over det jeg ikke kunne få som utspiller seg her. Og hvordan bør jeg i såfall oppføre meg så jeg ikke skyver min eks FRA meg i stedet for å eventuelt kunne finne sammen igjen en vakker dag?

Og hvordan gjør jeg det best for meg selv i tiden fremover? For øyeblikket føler jeg liksom at jeg går å venter på en dom, og det orker jeg ikke i lengden… pluss at sjansene for at jeg får et ”slag i trynet” jo er ganske store, og da vil jeg ha kastet bort masse tid på å være i ”stand-by”…

Og hvor lenge er det normalt å sørge over forhold som ikke fungerte? Er det sant som noen sier at man må gjennom alle årets høytider osv minst en gang før man kommer seg videre? I såfall blir dette et hardt år… Jeg synes det er så forferdelig vanskelig å skulle gi slipp på forholdet når jeg samtidig håper at det skal ordne seg igjen… Samtidig så vet jeg at det kanskje er avgjørende for forholdet at jeg gir slipp…

Hilsen en som faktisk ikke trodde dette skulle bli SÅ hardt….

[Gjest Rosenrødt?]

Når mannen har begynt å date, så tror jeg han er "over" deg eller prøver å komme seg "over" deg. Jeg tror muligens mannen anser forholdet med deg som et avsluttet kappittel, siden dere fikk en anbefaling om å gjøre det helt slutt etter parterapi.

I alle forhold så er det utfordringer, men ikke fra dag en. Det er litt for enkelt å kun skylde på "uforutsette ting". Har du noen gang tenkt på om din x så på kranglene som noe helt annet enn deg? Kanskje han mente at ikke alt skyldes utforutsette ting? Ikke minst så regner jeg med at forholdet ikke var rosenrødt sånn ellers i hverdagen heller?

Jeg tror derfor ikke du skal forvente deg noen gjenforening med det første, dessverre.... Om han ikke savner deg når han er alene, så vil han nok ikke savne deg når barna er der. Hvorfor skulle han det? Nå har du flere ganger fortalt hvordan du føler det og at du ønsker han tilbake, så nå vet han hva du føler. Siden han ikke svarer positivt på dette, så gir det også et signal om at mannen vil gå videre. Tristheten du kjenner er nok kjærlighetssorg. Alle sier at du må møte nye mennesker og tenke på andre ting i en slik situasjon, men jeg skal love deg at det ikke er enkelt. Hvor lenge du søger er personavhengig - alt fra noen mnd. til flere år.

[Lillemus]

Jeg leste ikke alt, men ville bare si at det er helt normalt at man reagerer når eks-partneren begynner å date / får ny partner. Overhodet ikke noe uvanlig i det.

At dere tydeligvis så for dere to helt forskjellige ting i etterkant av bruddet er jo trist for din del, men ikke noe han kan klandres for.

[EnolaGay]

Jeg må ærlig talt si at jeg ikke har noen gode råd.. Men om jeg hadde vært i din situasjon, etter alt det slitet, og så forsøkt å bygge opp noe annet. Enten finne tilbake eller et trygt vennskap.

Og så hadde oppdaget at han leflet med andre kvinner så enkelt og så raskt. Så hadde jeg tippet totalt i alle vinkler og brølt ham ut av livet mitt tror jeg...

Pass deg så du ikke slutter å se skogen for bare trær her, og legger alt til rette for alt og alle. Og så lever alle lykkelig videre utenom deg..