Har iverksatt intriger og umoral- trenger vei ut

[Gjest Kaosgenerator]

Jeg skal prøve å gjøre det så kort som mulig:

For tre år siden møtte jeg en mann som jeg ble veldig betatt av. Vi har møtt hverandre sporadisk de siste årene, men han har ikke virket interessert i å ha et seriøst forhold. Jeg har derimot vært veldig interessert, men unngått å ta alt for mye kontakt.

For to år siden møtte jeg en annen mann, som jeg fikk veldig god kjemi med. Vi har mange felles interesser og en del felles venner. Han støtter meg og er egentlig en veldig flott mann. Han avslørte tidlig at han hadde følelser for meg og at han kunne tenke seg noe mer. Jeg har likevel aldri klart å utvikle følelser for ham (antagelig skyldes dette mann nr. 1.) og vi ble stadig enige om å kun være venner.

Jeg og mann nr. 2 ble likevel sammen for ca. syv måneder siden. Jeg følte at jeg måtte bli sammen med ham for å ikke miste ham som venn (han har betydd mye for meg siden jeg traff ham bl.a. har han hjulpet meg gjennom en veldig tøff periode i livet). Jeg tenkte at det måtte fungere fordi vi hadde det så gøy sammen og egentlig var en veldig fin match (hvis man ser bort fra mine manglende følelser, vel å merke). Det gikk slik det kanskje måtte gå - jeg gjorde det slutt etter et par måneder fordi jeg følte meg kvalt. Dette var i en periode hvor jeg hadde veldig mye å gjøre på jobben og jeg var derfor veldig sliten.

Da denne krevende perioden på jobben var over, fant vi tonen igjen. Han kjøpte ferietur for å overraske meg og jeg følte igjen at vi måtte bli sammen. Vi brukte masse tid sammen, og jeg begynte å tenke at det kanskje kunne fungere likevel.

Så dukket mann nr 1 opp. Han begynte å sende meg meldinger og jeg svarte. Etter et par uker klarte jeg det kunststykke å ende til sengs med ham. Han lurte på hvorfor vi ikke var et par - vi som passet så utrolig godt sammen - men jeg klarte å tulle det bort. Jeg ønsket ikke å fortelle at jeg hadde kjæreste. I dagene etter tenkte jeg kun på mann nr. 1 og savnet ham veldig. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gjøre det slutt med kjæresten min, men det "passet ikke" av ulike grunner (han måtte prestere på jobben etc.).

Status nå er at jeg begynner å få mer følelser for kjæresten min og ønsker å gi det en ny sjanse. Samtidig begynner jeg (kanskje) å innse at mann nr 1 ikke er den jeg har drømt om. Med denne "helomvendingen" kommer også den dårlige samvittigheten. I utgangspunktet følte jeg at jeg hadde en "rett" til å møte mann nr 1 (som jeg lenge har ansett som min store flamme) og at jeg kunne gjøre dette fordi jeg var blitt "presset" inn i det forholdet jeg er i nå. Dette er selvfølgelig ikke riktig, men det kan kanskje illustrere mine følelser for henholdsvis mann nr 1 og mann nr 2. Når ting nå har endret seg og jeg ønsker å gi forholdet en ny sjanse, så vet jeg egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre - hverken med mann nr 1 (som fortsatt sender meg meldinger) eller med kjæresten min.

For ordens skyld kan jeg nevne at jeg ikke har noen barn (eller ønsker om barn) og er 26 år. Jeg kan også nevne at jeg generelt har problemer med å forholde meg til følelser, sånn at jeg ofte opplever at jeg ikke skjønner hva jeg egentlig vil, samtidig som de kan gå mye opp og ned ...

Finnes det noen råd?

:-)

[Gjest radobank]

Mitt råd er at du bør være singel til du vet hva du vil. Går du tilbake til kjæresten din nå vil det alltid være en usikkerhet i forholdet, både fra din side, men også fra hans, som ikke vet helt hvor han har deg iom at du surrer sånn. Slutt å lek med andres følelser til du vet hvor du har dine egne.

[Morning Glory]

Mitt råd er at du bør være singel til du vet hva du vil. Går du tilbake til kjæresten din nå vil det alltid være en usikkerhet i forholdet, både fra din side, men også fra hans, som ikke vet helt hvor han har deg iom at du surrer sånn. Slutt å lek med andres følelser til du vet hvor du har dine egne.

Takk for svar.

Vi er sammen og han vet ikke noe om at jeg har vært utro. Du mener at jeg bør gjøre det slutt?

[Gjest radobank]

Takk for svar.

Vi er sammen og han vet ikke noe om at jeg har vært utro. Du mener at jeg bør gjøre det slutt?

Da har jeg misforstått litt. Hvis det er sånn at du har vært utro, men fortsatt ønsker å være sammen med mann nr 2, bør du holde utroskapen for deg selv og kun la samvittigheten din plage deg selv. Hvorvidt du virkelig ønsker å fortsette forholdet er det bare du selv som vet. Det jeg tenker er at hvis du fremdeles vingler, er det bedre for begge to om dere skilles ad.

[PieLill]

Hva mener du er hovedårsaken til at du har handlet som du har gjort. Hva, i deg selv, er det som får deg til å gå inn i et forhold for å oppnå visse goder i stedet for at du faktisk ønsker et forhold?

Om du bare forsøker å rydde opp i rotet på overflaten, vil du stadig vekk havne i ulike utgaver av de samme problemene igjen. Stadig vekk rote til dine relasjoner og såre andre langt ut over det du selv synes er akseptabelt.

Rydd opp på innsiden, så vil du også finne ut av omgivelsene.

Ubesluttsomhet kan iblant ha sammenheng med mangel på absolutte grenser.

Om du hadde satt en absolutt grense for deg selv som går på at man ikke under noen omstendigheter leker kjæreste for å oppnå andre goder, ville du ikke vært i de problemene du er nå. Stiller du slike absolutte redelighets- og ærlighetskrav til deg selv fra nå av, vil du - og de som kommer nær deg - unngå slikt surr i fremtiden.

En annen nyttig absolutt grense er at om man har kjæreste leker man ikke hvor-nær-flammen-før-det-tar-fyr, samme hvor lei man er av typen.

En annen ting som kan føre til ubesluttsomhet er at man er uvillig til å betale prisen for det man ønsker eller forsone seg med at de fleste valg også innebærer at man velger bort noe annet.

Begynn på innsiden og vær nådeløst ærlig med deg selv. Da vil du også klare å navigere deg ut av dette på en mest mulig fornuftig måte.

mvh

[Gjest Elextra]

Det virker som du føler du er sammen med kjæreste nr. 2 av pliktfølelse og god vilje mer enn av kjærlighet. En gjør imidlertid aldri noen en tjeneste ved å være kjæreste.

Husk at selv om lidenskapen kan blusse, styrer en faktisk i stor grad kjærligheten. Det er en myte at man er offer for den, og at skjebnen styrer en dit den vil, mange handler på denne bakgrunn og delvis avskriver ansvaret for sine handlinger. Så lenge du føler at du er "snill" som er kjæreste med nr. 2 (og ikke føler deg priviligert), har jeg liten tror på forholdet vil vare. Om du skal fortsette å være kjæreste med ham, bør du bestemme deg for at han er mannen i ditt liv, handle deretter, og ikke fyre oppunder lidenskapen for nr. 1.

Ut fra hva du sier kan det uansett virke som nr. 1 leker med følelsene dine, men det vet vi lite om.

Kanskje du egentlig har det best alene? Det er det kun du som vet.

[PieLill]

Det virker som du føler du er sammen med kjæreste nr. 2 av pliktfølelse og god vilje mer enn av kjærlighet. En gjør imidlertid aldri noen en tjeneste ved å være kjæreste.

Husk at selv om lidenskapen kan blusse, styrer en faktisk i stor grad kjærligheten. Det er en myte at man er offer for den, og at skjebnen styrer en dit den vil, mange handler på denne bakgrunn og delvis avskriver ansvaret for sine handlinger. Så lenge du føler at du er "snill" som er kjæreste med nr. 2 (og ikke føler deg priviligert), har jeg liten tror på forholdet vil vare. Om du skal fortsette å være kjæreste med ham, bør du bestemme deg for at han er mannen i ditt liv, handle deretter, og ikke fyre oppunder lidenskapen for nr. 1.

Ut fra hva du sier kan det uansett virke som nr. 1 leker med følelsene dine, men det vet vi lite om.

Kanskje du egentlig har det best alene? Det er det kun du som vet.

Tiltredes.

mvh

[Gjest Kaosgenerator]

Det virker som du føler du er sammen med kjæreste nr. 2 av pliktfølelse og god vilje mer enn av kjærlighet. En gjør imidlertid aldri noen en tjeneste ved å være kjæreste.

Husk at selv om lidenskapen kan blusse, styrer en faktisk i stor grad kjærligheten. Det er en myte at man er offer for den, og at skjebnen styrer en dit den vil, mange handler på denne bakgrunn og delvis avskriver ansvaret for sine handlinger. Så lenge du føler at du er "snill" som er kjæreste med nr. 2 (og ikke føler deg priviligert), har jeg liten tror på forholdet vil vare. Om du skal fortsette å være kjæreste med ham, bør du bestemme deg for at han er mannen i ditt liv, handle deretter, og ikke fyre oppunder lidenskapen for nr. 1.

Ut fra hva du sier kan det uansett virke som nr. 1 leker med følelsene dine, men det vet vi lite om.

Kanskje du egentlig har det best alene? Det er det kun du som vet.

Takk for svar!

Nr. 1 leker nok ikke med følelsene mine, for han vet ikke at de er der. Jeg er ikke en person som viser følelser. Jeg har skapt meg et bilde i hodet om at vi to ville fått det veldig flott fordi vi er veldig like. Det jeg imidlertid har innsett i det siste (og som har forårsaket denne helomvendingen), er at det hadde vært et forhold preget av konkurranse fra ende til annen. Vi er to sterke personligheter med høye ambisjoner og jeg er redd jeg hadde blitt utslitt av ham.

Jeg og kjæresten min er derimot et lag. Han er også en sterk personlighet med høye ambisjoner, men vi arbeider sammen og ikke mot hverandre. Det er riktig at jeg ble sammen med ham delvis av snillhet eller fordi jeg følte at jeg kunne ha nytte av det, men også fordi jeg følte at det kunne utvikle seg på sikt (han begynte å bli veldig utålmodig - noe jeg forstår). Så har denne nr. 1 (bokstavlig talt) fucka det opp (med god hjelp av meg selv). Etter å ha lest svarene jeg fikk her i går, har jeg bestemt meg for å kutte ham ut - også i tankene. Jeg har rett og slett gjort ham til en drittsekk (og det er en riktig merkelapp - detaljene trenger jeg ikke å utlevere).

Det er også riktig som PieLill skriver at jeg kan ha problemer med å sette absolutte grenser. Dette er jeg klar over og jeg jobber stadig med det, men jeg har ikke vært så klar over at det også gjelder i forhold til min egen moral (det har gått mer på arbeidsbyrde, alkohol, trening, sigaretter etc.).

Takk for svar begge to - dere har hjulpet meg med å se litt klarere.

[Gjest Kaosgenerator]

Hva mener du er hovedårsaken til at du har handlet som du har gjort. Hva, i deg selv, er det som får deg til å gå inn i et forhold for å oppnå visse goder i stedet for at du faktisk ønsker et forhold?

Om du bare forsøker å rydde opp i rotet på overflaten, vil du stadig vekk havne i ulike utgaver av de samme problemene igjen. Stadig vekk rote til dine relasjoner og såre andre langt ut over det du selv synes er akseptabelt.

Rydd opp på innsiden, så vil du også finne ut av omgivelsene.

Ubesluttsomhet kan iblant ha sammenheng med mangel på absolutte grenser.

Om du hadde satt en absolutt grense for deg selv som går på at man ikke under noen omstendigheter leker kjæreste for å oppnå andre goder, ville du ikke vært i de problemene du er nå. Stiller du slike absolutte redelighets- og ærlighetskrav til deg selv fra nå av, vil du - og de som kommer nær deg - unngå slikt surr i fremtiden.

En annen nyttig absolutt grense er at om man har kjæreste leker man ikke hvor-nær-flammen-før-det-tar-fyr, samme hvor lei man er av typen.

En annen ting som kan føre til ubesluttsomhet er at man er uvillig til å betale prisen for det man ønsker eller forsone seg med at de fleste valg også innebærer at man velger bort noe annet.

Begynn på innsiden og vær nådeløst ærlig med deg selv. Da vil du også klare å navigere deg ut av dette på en mest mulig fornuftig måte.

mvh

Takk for svar, PieLill. Svarte på Elextras innlegg over.

[Mary Poppins]

Takk for svar!

Nr. 1 leker nok ikke med følelsene mine, for han vet ikke at de er der. Jeg er ikke en person som viser følelser. Jeg har skapt meg et bilde i hodet om at vi to ville fått det veldig flott fordi vi er veldig like. Det jeg imidlertid har innsett i det siste (og som har forårsaket denne helomvendingen), er at det hadde vært et forhold preget av konkurranse fra ende til annen. Vi er to sterke personligheter med høye ambisjoner og jeg er redd jeg hadde blitt utslitt av ham.

Jeg og kjæresten min er derimot et lag. Han er også en sterk personlighet med høye ambisjoner, men vi arbeider sammen og ikke mot hverandre. Det er riktig at jeg ble sammen med ham delvis av snillhet eller fordi jeg følte at jeg kunne ha nytte av det, men også fordi jeg følte at det kunne utvikle seg på sikt (han begynte å bli veldig utålmodig - noe jeg forstår). Så har denne nr. 1 (bokstavlig talt) fucka det opp (med god hjelp av meg selv). Etter å ha lest svarene jeg fikk her i går, har jeg bestemt meg for å kutte ham ut - også i tankene. Jeg har rett og slett gjort ham til en drittsekk (og det er en riktig merkelapp - detaljene trenger jeg ikke å utlevere).

Det er også riktig som PieLill skriver at jeg kan ha problemer med å sette absolutte grenser. Dette er jeg klar over og jeg jobber stadig med det, men jeg har ikke vært så klar over at det også gjelder i forhold til min egen moral (det har gått mer på arbeidsbyrde, alkohol, trening, sigaretter etc.).

Takk for svar begge to - dere har hjulpet meg med å se litt klarere.

Flott at du ser litt klarere på ting. Men det slo meg da jeg leste dette innlegget at du kanskje nå ser klarere på ting fordi Nr 1 har "fucka det opp"? Altså at det nå lenger ikke er aktuelt og derfor er Nr 2 grei å ha likevel? Bare en tanke fra min side:-)

[Gjest Kaosgenerator]

Flott at du ser litt klarere på ting. Men det slo meg da jeg leste dette innlegget at du kanskje nå ser klarere på ting fordi Nr 1 har "fucka det opp"? Altså at det nå lenger ikke er aktuelt og derfor er Nr 2 grei å ha likevel? Bare en tanke fra min side:-)

Hm. "Grei å ha" er kanskje en litt gal beskrivelse. Det er alltid "greit å ha" en oppvaskmaskin. Eller en psykolog. Eller en sirkelsag. Men man har ikke følelser for dem.

Jeg er veldig glad i kjæresten min og han er en fantastisk person. Jeg har masse følelser for ham (om enn ikke de virkelig sitrende forelskelsesfølelsene, så i hvert fall kjærlighetsfølelser). Samtidig så kan jeg gladelig innrømme at jeg har masse nytte av ham - og det er gjensidig. Vi gjør hverandre bedre. Er dette galt?