Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Hinode]

Flyttet sammen med faren til barnet mitt for litt siden. Før det tilbringte vi det meste av tiden sammen i min leilighet bortsett fra når han hadde ungene fra tidligere forhold. Forholdet fungerte sånn at når han var hos meg slappet han av, mens jeg tok vare på barnet vårt og alt husarbeid, greit nok tatt i betraktning av at jeg var i permisjon og han i jobb. Han dro imidlertid til xen og hjalp henne med alt hun spurte om og hadde ungene ekstra om hun trengte det. De tidligere ungene og vårt barn ville han imidlertid ikke av en eller annen grunn ha sammen. Ungene begynte ikke å møtes før han fikk permisjon da Jr var 8 mnd og han måtte ha alle sammen da jeg jobbet. Han har ellers også vært veldig flink med å gjemme meg og Jr bort. Her tar jeg med i betraktningen at det er en aldersforskjell på 16 år mellom oss.

Vi hadde snakket om å flytte sammen, men jeg var litt usikker iom at han ikke gjorde noe for meg og Jr, han prioriterte xfamilien. Han mente det ville bli bedre når vi flyttet sammen for han da ville føle mer tilhørighet til oss og bidra for oss. Jeg innbilte meg det også. Det har forsåvidt blitt bedre også. Men på veien har jeg funnet ut at vi har et fundamentalt ulikt oppfatning av ting. Ting som for meg er uakseptabelt i henhold til vanlig folkeskikk. Feks at han overfor alle sine venner og bekjente (på FB) annonserte seg som singel fordi han følte seg litt ensom da vi var veldig uenig en periode. Han tar gjerne imot barna sine fra det tidligere forholdet oftere enn avtalt (selvsagt. :-) ) mens jeg må omtrent krangle meg ut døra alene uten barn. Det virker som om tankene hans bare er xfamilien, som feks da han skulle invitere gjester i barnet vårts bursdag holdt han på å invitere xsvigersøstren m/familie da han bare automatisk gikk ut fra at det var Jr's slekt. Og Jeg skal helst sitte hjemme, alene og passe barnet, lage middag, og må helst ikke gjøre noe uten å spørre han først. Og prøver jeg ta opp noe har han en tendens til å stryke på dør og borte blir han en kveld eller til dagen etter.

Det går som sagt bedre. Han bidrar mer og vi er enige om at kommunikasjonen er dårlig mellom oss og vi må bedre den. Han har snakket om parterapi og virker som han er villig til å bidra noe til at begge skal ha det bra. Han bare skjønner meg ikke på noen felt nesten og jeg blir nødt å krangle med til enhver gode "vanlige" par har. Også er jeg jo glad i denne karen. Men kjenner jeg blir kvalm hver gang han drar til xen for å gjøre noe eller han skal ha ungene, for det minner meg bare på at for min del er det ingen fordel å være 2. Hans x har en mye bedre praktisk avtale med han enn jeg. Og jeg er sliten. Ikke har jeg fått barnehageplass (enda), og da kan jeg ikke jobbe=ingen penger. Men jeg har alt klart for å begynne å studere og blir å klare meg greit da. Men da må jeg flytte ut herfra.

Skal jeg flytte eller skal jeg prøve litt til når det nå tross alt virker til å være noenlunde forflytning i positiv retning? Skal jeg bli å kreve parterapi og satse på at barnehageplassen kommer?

[PieLill]

Tja,... det ser jo ut som at veien å gå for å vinne hans deltagelse er å gjøre ham til ex...

Er han klar over at du vurderer å gjøre det slutt?

Har du forsøkt å skrive opp faktiske timer dere begge to bruker på ulike ting?

Hva med å skrive ned det som er dine absolutte krav og gi ham en mnd. for å få det på plass. Dernest må ha holde fast ved det i minst et år.

Det virker som mange menn skjønner hva deres bedre halvdel vil, men det er så bekvemt å la humla suse at de ikke skjønner alvoret før det er for sent.

mvh

[Gjest Elextra]

Tja,... det ser jo ut som at veien å gå for å vinne hans deltagelse er å gjøre ham til ex...

Er han klar over at du vurderer å gjøre det slutt?

Har du forsøkt å skrive opp faktiske timer dere begge to bruker på ulike ting?

Hva med å skrive ned det som er dine absolutte krav og gi ham en mnd. for å få det på plass. Dernest må ha holde fast ved det i minst et år.

Det virker som mange menn skjønner hva deres bedre halvdel vil, men det er så bekvemt å la humla suse at de ikke skjønner alvoret før det er for sent.

mvh

''Det virker som mange menn skjønner hva deres bedre halvdel vil, men det er så bekvemt å la humla suse at de ikke skjønner alvoret før det er for sent.

''

Amen!

[Gjest Elextra]

Du sier du er veldig glad i ham, da er det vel dumt å bryte opp før du/dere virkelig har forsøkt?

Det synes tydelig at du må "sette ham litt på plass" på den måten at han blir seg sitt ansvar bevisst. Det virker nå som om han bare surfer gjennom livet og forventer at dels han eks, dels du, tar ansvar for hans barn, og at han bidrar når det passer ham. I tillegg synes det som om vel mye av hans lojalitet ligger hos eksen og de tidligere barna, men dette vet vi kanskje ikke alt om.

Høres lurt ut med parterapi eller i det minste samtaler ved familevernkontor. Før samtalene bør jo du tenke over hvordan du synes ting skal være, slik at det ikke bare blir "syting" fra din side.

[Gjest Hinode]

Tja,... det ser jo ut som at veien å gå for å vinne hans deltagelse er å gjøre ham til ex...

Er han klar over at du vurderer å gjøre det slutt?

Har du forsøkt å skrive opp faktiske timer dere begge to bruker på ulike ting?

Hva med å skrive ned det som er dine absolutte krav og gi ham en mnd. for å få det på plass. Dernest må ha holde fast ved det i minst et år.

Det virker som mange menn skjønner hva deres bedre halvdel vil, men det er så bekvemt å la humla suse at de ikke skjønner alvoret før det er for sent.

mvh

Jo takk, jeg har tenkt lenge på at han er jo en fortreffelig ex. ;-) Selvsagt ikke sikkert han vil være så engasjert med meg da som med xen.

Ja, har sagt til han at jeg vurderer å flytte. Har imidlertid lagt det fram sånn at jeg flytter av økonomiske årsaker og fordi det ikke går bra med oss, ikke fordi jeg ikke er glad i han eller fordi jeg gjør det slutt. Og han har jo reagert "positivt" på det. Jobber mer for meg og oss og er mer engasjert i at vi skal finne ut av ting.

Har ikke skrevet opp harde tall på hvem som gjør hva i løpet av en uke, fordi det blir ikke helt riktig så lenge jeg enda ikke er tilbake i jobb igjen. Men er blitt klarere på at det aldeles ikke betyr at jeg aldri skal kunne forlate huset uten Jr heller. Noe han også er blitt mer "enkel" på. Og har begynt å antyde krav om "venninetid" og muligheter for å få gjort praktiske gjøremål uten Jr hengende i skjørtet og -uten- at han skal gi meg dårlig samvittighet for at han da må ha Jr.

Det virker absolutt at han har kunnet latt humla suse over lengre tid og prioritere velværet for alle andre, for jeg har jo bare sittet å tatt imot uansett. I tillegg så tenker han ikke, han bare tror det som faller han inn og passer han. Feks har jeg sittet denne uka å forklart han at det er faktisk ikke så synd i xen hans for hun har de ikke over 80% av tida som han har gått rundt å innbilt seg, de har en 40-60 deling (1 ukedag og annehver helg), og med den ekstra tiden han bruker så nærmer det seg godt og vel 50-50 her og der.

Er bare usikker på om jeg klarer ta alle de kampene og diskusjonene for å faktisk få orientert om de faktiske forhold rundt han med alle han har å forholde seg til og hvordan det påvirker meg og oss, og å få gjennom mine krav (som grovt segg inbefatter jevn deling av huslige arbeidsoppgaver, nedprioritering av x i forhold til meg, og mer frihet for meg). Føler jeg har brukt opp all tålmodigheten på denne mannen det siste året. Men vi har jo ikke bodd sammen så lenge så det er vel dumt å ikke prøve en stund til..?

[Gjest Hinode]

Du sier du er veldig glad i ham, da er det vel dumt å bryte opp før du/dere virkelig har forsøkt?

Det synes tydelig at du må "sette ham litt på plass" på den måten at han blir seg sitt ansvar bevisst. Det virker nå som om han bare surfer gjennom livet og forventer at dels han eks, dels du, tar ansvar for hans barn, og at han bidrar når det passer ham. I tillegg synes det som om vel mye av hans lojalitet ligger hos eksen og de tidligere barna, men dette vet vi kanskje ikke alt om.

Høres lurt ut med parterapi eller i det minste samtaler ved familevernkontor. Før samtalene bør jo du tenke over hvordan du synes ting skal være, slik at det ikke bare blir "syting" fra din side.

''Du sier du er veldig glad i ham, da er det vel dumt å bryte opp før du/dere virkelig har forsøkt?''

Joda, det er jo det.. Vi har jo bare bodd sammen kun kort tid, så burde kanskje prøve litt. Men føler også at jeg har prøvd til gangs før vi flyttet sammen, og har på en måte brukt opp tålmodigheta. Jeg kjenner jeg tåler mindre og er usikker på om jeg har overskuddet til å ta opp kampen for å få satt og opprettholdt krava.

''Det synes tydelig at du må "sette ham litt på plass" på den måten at han blir seg sitt ansvar bevisst. Det virker nå som om han bare surfer gjennom livet og forventer at dels han eks, dels du, tar ansvar for hans barn, og at han bidrar når det passer ham. I tillegg synes det som om vel mye av hans lojalitet ligger hos eksen og de tidligere barna, men dette vet vi kanskje ikke alt om.''

Tror nok dine observasjoner stemmer. Har blitt tøffere med han, og det fungerer til en viss grad, men er usikker på om jeg har overskudd nok til å få satt ting ordentlig på plass. Og om jeg er kapabel til å få han til å skjønne at ens lojalitet først og fremst ikke ligger hos hans eks..

''Høres lurt ut med parterapi eller i det minste samtaler ved familevernkontor. Før samtalene bør jo du tenke over hvordan du synes ting skal være, slik at det ikke bare blir "syting" fra din side.'' Ja.. Mulig jeg rett og slett burde sette meg ned å skrive ei liste over hvordan jeg synes ting burde være..? Også komme oss til rådgivning.

Essensen er vel at jeg føler tålmodigheten er i stor grad brukt opp, selv om jeg er glad i han så er jeg usikker på om jeg har overskudd til å ta denne kampen med å få ting til å bli -bra-, ikke bare litt bedre. Men det er kanskje for tidlig å gi opp etter å bare bodd sammen noen mnd.. :-)