sint

[Gjest ennå sint]

Er faktisk ennå sint på min eks etter han forlot oss for halvannet år siden

Blir mer og mer sint når jeg merker hvor utrolig mye jeg som alenemor må gjør,,, huff,,ikke greit, håper snart bitterheten går over.

Men ennå har jeg det jammen ikke godt, og er slett ikke lykkelig, bare rett og slett kjempesliten og lei meg.

Sukk

[Gjest togli]

Det er selvsagt enklest, sånn praktisk sett, å holde sammen for resten av livet - eller iallefall til barna klarer seg selv..... Men er det det eneste kriteriet som er viktig for å holde sammen?

Nå vet jeg ikke grunnen til at eksen gikk fra deg eller hvordan han oppfører seg mot deg nå, men jeg tenker at det er viktig at du forstår at han muligens har det like vondt som deg?

Jeg valgte selv å bryte ut av mitt forhold fordi jeg innså at jeg kun holdt sammen med ham fordi det var det "enkleste".... Tilslutt ble jeg rett og slett "syk" (han var snill mot meg og gjorde ikke noe galt, men følelsene mine var ikke tilstede). Jeg måtte ta an alvorlig beslutning som påvirka livet vårt for alltid.... Det har vært grusomt vondt - og jeg har hatt det minst like vondt som ham :/ Jeg er heldig fordi han tilslutt innså at dette var like ille for meg som for ham, så han er ikke bitter på meg - og det er godt å vite

Forsøk å legge fra deg bitterheten. Den tjener ikke til annet enn å forsure livet for deg (og eksen og deres eventuelle barn). Det er vondt og vanskelig, men livet må gå videre

*klem*

[Gjest ennå sint]

Det er selvsagt enklest, sånn praktisk sett, å holde sammen for resten av livet - eller iallefall til barna klarer seg selv..... Men er det det eneste kriteriet som er viktig for å holde sammen?

Nå vet jeg ikke grunnen til at eksen gikk fra deg eller hvordan han oppfører seg mot deg nå, men jeg tenker at det er viktig at du forstår at han muligens har det like vondt som deg?

Jeg valgte selv å bryte ut av mitt forhold fordi jeg innså at jeg kun holdt sammen med ham fordi det var det "enkleste".... Tilslutt ble jeg rett og slett "syk" (han var snill mot meg og gjorde ikke noe galt, men følelsene mine var ikke tilstede). Jeg måtte ta an alvorlig beslutning som påvirka livet vårt for alltid.... Det har vært grusomt vondt - og jeg har hatt det minst like vondt som ham :/ Jeg er heldig fordi han tilslutt innså at dette var like ille for meg som for ham, så han er ikke bitter på meg - og det er godt å vite

Forsøk å legge fra deg bitterheten. Den tjener ikke til annet enn å forsure livet for deg (og eksen og deres eventuelle barn). Det er vondt og vanskelig, men livet må gå videre

*klem*

Ser og skjønner hva du mener

Likevel, ikke veldig enkelt å bli forlatt, årsaken tror jeg ikke spiller så veldig stor rolle, poenget er vel å miste den man trodde man skulle tilbringe resten av livet med.

Tøffe ting uansett for alle som opplever samlivsbrudd, om man er den som går eller den som blir forlatt.

Men en ting er ihvertfall helt sikkert, og det er at det uansett er verre å bli forlatt enn å gå, det er vel de fleste enige om, selv om jeg ser du ikke er helt enig i den konklusjonen eller ?

Skal ellers prøve og jeg prøver virkelig å komme meg videre i livet, vanskelig er det lell.

Bitter vil jeg vel være lenge, kansje alltid, men den feelingen kan jeg bare ikke hjelpe, prøver det jeg kan men er uansett bitter og sint.

Sånn er det bare, men tusen takk for svar, skjønner deg også da

[Gjest togli]

Ser og skjønner hva du mener

Likevel, ikke veldig enkelt å bli forlatt, årsaken tror jeg ikke spiller så veldig stor rolle, poenget er vel å miste den man trodde man skulle tilbringe resten av livet med.

Tøffe ting uansett for alle som opplever samlivsbrudd, om man er den som går eller den som blir forlatt.

Men en ting er ihvertfall helt sikkert, og det er at det uansett er verre å bli forlatt enn å gå, det er vel de fleste enige om, selv om jeg ser du ikke er helt enig i den konklusjonen eller ?

Skal ellers prøve og jeg prøver virkelig å komme meg videre i livet, vanskelig er det lell.

Bitter vil jeg vel være lenge, kansje alltid, men den feelingen kan jeg bare ikke hjelpe, prøver det jeg kan men er uansett bitter og sint.

Sånn er det bare, men tusen takk for svar, skjønner deg også da

For min del var det fryktelig vondt å vite at det på en måte var jeg som var skyld i at familien min ble "ødelagt" og min skyld at jeg ga ungene mine den sorgen det er at mor og far skal skilles... Det er vondt å bære :-/

Vanskelig å vite hva som er verst igrunnen, men klart det er grusomt å bli forlatt av den man elsker :-/

Når jeg har det som verst (er i separasjonsprosessen nå..han flytter ut om en uke) prøver jeg å fokusere på at livet er spennende og at jeg ikke vet hva som venter meg... Det kan skremme vettet av meg eller jeg kan se på det som noe som faktisk kan bli spennende. Jeg forsøker å fokusere på det siste - ellers ville jeg blitt gal

[Gjest flytter ut i dag!]

Det er selvsagt enklest, sånn praktisk sett, å holde sammen for resten av livet - eller iallefall til barna klarer seg selv..... Men er det det eneste kriteriet som er viktig for å holde sammen?

Nå vet jeg ikke grunnen til at eksen gikk fra deg eller hvordan han oppfører seg mot deg nå, men jeg tenker at det er viktig at du forstår at han muligens har det like vondt som deg?

Jeg valgte selv å bryte ut av mitt forhold fordi jeg innså at jeg kun holdt sammen med ham fordi det var det "enkleste".... Tilslutt ble jeg rett og slett "syk" (han var snill mot meg og gjorde ikke noe galt, men følelsene mine var ikke tilstede). Jeg måtte ta an alvorlig beslutning som påvirka livet vårt for alltid.... Det har vært grusomt vondt - og jeg har hatt det minst like vondt som ham :/ Jeg er heldig fordi han tilslutt innså at dette var like ille for meg som for ham, så han er ikke bitter på meg - og det er godt å vite

Forsøk å legge fra deg bitterheten. Den tjener ikke til annet enn å forsure livet for deg (og eksen og deres eventuelle barn). Det er vondt og vanskelig, men livet må gå videre

*klem*

''Jeg valgte selv å bryte ut av mitt forhold fordi jeg innså at jeg kun holdt sammen med ham fordi det var det "enkleste".... Tilslutt ble jeg rett og slett "syk"''

Kunne du ha forklart nærmere hvordan syk du ble?

Jeg sliter veldig i forholdet mitt nå, og jeg kjenner at jeg ikke er meg selv lengre. Samboeren min lurte på om jeg hadde nerveproblemer(!) og burde kanskje vurdert å gå til legen..! Han skulle bare vist...

[Gjest togli]

''Jeg valgte selv å bryte ut av mitt forhold fordi jeg innså at jeg kun holdt sammen med ham fordi det var det "enkleste".... Tilslutt ble jeg rett og slett "syk"''

Kunne du ha forklart nærmere hvordan syk du ble?

Jeg sliter veldig i forholdet mitt nå, og jeg kjenner at jeg ikke er meg selv lengre. Samboeren min lurte på om jeg hadde nerveproblemer(!) og burde kanskje vurdert å gå til legen..! Han skulle bare vist...

Jeg gikk ned fem kilo i vekt på et par uker (har ikke mye å gå på), samt at jeg fikk angstlignende følelser som kunne komme som lyn fra klar himmel... Stiv nakke, nervøsitet, utslitt av å prøve å "lese" ham og humøret hans. Det var ikke han som hadde gjort noe galt (han har alltid vært snill og alltid vært glad i meg..), men jeg antar mine reaksjoner kom som en følge av at _jeg_ konstant kjente på at noe var feil...

[Gjest Elextra]

For min del var det fryktelig vondt å vite at det på en måte var jeg som var skyld i at familien min ble "ødelagt" og min skyld at jeg ga ungene mine den sorgen det er at mor og far skal skilles... Det er vondt å bære :-/

Vanskelig å vite hva som er verst igrunnen, men klart det er grusomt å bli forlatt av den man elsker :-/

Når jeg har det som verst (er i separasjonsprosessen nå..han flytter ut om en uke) prøver jeg å fokusere på at livet er spennende og at jeg ikke vet hva som venter meg... Det kan skremme vettet av meg eller jeg kan se på det som noe som faktisk kan bli spennende. Jeg forsøker å fokusere på det siste - ellers ville jeg blitt gal

Lykke til, togli.

Klem,

[Gjest Elextra]

Skjønner godt at du føler bitterhet, men du skjønner sikkert selv at bitterheten fører ikke noe godt med seg og etterhvert bare stjeler energi.

Kanskje du burde finne noen å prate med, det være seg psykolog, familieterapeut eller en god venn? Kanskje du kan få hjelp til å kanalisere energien andre veier og tenke fremover.

[Gjest togli]

Lykke til, togli.

Klem,

Takk

*klemmer tilbake*

[Gjest Spesielt]

Jeg gikk ned fem kilo i vekt på et par uker (har ikke mye å gå på), samt at jeg fikk angstlignende følelser som kunne komme som lyn fra klar himmel... Stiv nakke, nervøsitet, utslitt av å prøve å "lese" ham og humøret hans. Det var ikke han som hadde gjort noe galt (han har alltid vært snill og alltid vært glad i meg..), men jeg antar mine reaksjoner kom som en følge av at _jeg_ konstant kjente på at noe var feil...

Dette må vel høre til sjeldenhetene.Det er vel svært sjelden en person som velger å bryte ut av et forhold får "problemer". Når man velger å bryte ut så skyldes det vel ofte utroskap eller at den andre part har funnet seg en ny kjæreste. Er det en annen grunn som du beskriver, så må jeg si at jeg tror ikke det er mange som reagerer slik som dette. Du kan bry deg om en person på vennskapelig basis selv om du ikke er kjæreste med vedkommende lenger, men din reaksjon er etter min mening heller sjelden. De fleste i en slik situasjon kan tenke på den man forlot, men lar det ikke gå utover sitt eget liv.

[Gjest Spesielt]

''Jeg valgte selv å bryte ut av mitt forhold fordi jeg innså at jeg kun holdt sammen med ham fordi det var det "enkleste".... Tilslutt ble jeg rett og slett "syk"''

Kunne du ha forklart nærmere hvordan syk du ble?

Jeg sliter veldig i forholdet mitt nå, og jeg kjenner at jeg ikke er meg selv lengre. Samboeren min lurte på om jeg hadde nerveproblemer(!) og burde kanskje vurdert å gå til legen..! Han skulle bare vist...

Ja, fordi han bryr seg ikke lenger på "den måten". Det virker ikke som han skjønner hvordan du har det eller rett og slett "gir faen". Det kan vel også hende at han er av den typen som tror kjærlighetssorg og/eller bitterhet alltid gir seg etter et par mnd.

Det han sier vitner litt om en egoist....

.

[Gjest ennå sint]

Dette må vel høre til sjeldenhetene.Det er vel svært sjelden en person som velger å bryte ut av et forhold får "problemer". Når man velger å bryte ut så skyldes det vel ofte utroskap eller at den andre part har funnet seg en ny kjæreste. Er det en annen grunn som du beskriver, så må jeg si at jeg tror ikke det er mange som reagerer slik som dette. Du kan bry deg om en person på vennskapelig basis selv om du ikke er kjæreste med vedkommende lenger, men din reaksjon er etter min mening heller sjelden. De fleste i en slik situasjon kan tenke på den man forlot, men lar det ikke gå utover sitt eget liv.

Var akkurat det jeg også tenkte !

At det var en uvanlig reaksjon på en som "valgte" å gå ........er vel den som blir "forlatt" som får sånne reaksjoner ?

Men hvem vet? Vi er alle ulike, men syns det er noe merkelig at den som forlater får samme følelser som den andre.

Tenker da på bitterhet, vektreduksjon ++++ som nevnt her .

Dette må jeg si jeg også hadde/har men da er jeg den som ble forlatt, kan aldri tenke meg han sliter på samme måte, hvorfor skulle han det ?

[200eek]

Uff og uff...bitterhet kan ta knekken på en

Du må bli kvitt den bitterheten så fort som fy, den forsurer livet til deg og barnet/barna dine

Det å være alenemor er faktisk ikke så ille alltid. Klart det er beintøft om barnet er kronisk sykt, krever ekstra med energi ol men i vanlig fall så bør ikke en slik tilværelse være noe fælt

Jeg var selv alene med to barn fra de var pyttesmå. Ikke hadde jeg noe familie å lene meg til, og jeg og barnefar fikk ikke ting til å fungere før det var gått mange år

Jeg var alene i mange år med dem, og selv om det var litt slitsomt å måtte dra opp begge to for å kjøre den ene til legevakt på natta f.eks. så er dette noen år jeg minnes med glede

Jeg synes det var fantastisk å være alenemor og jeg må med hånda på hjertet si at på de årene jeg nå har vært i lag med en partner så har jeg mang en gang ønsket meg tilbake til livet som alenemor

Oppsøk aktiviteter som gir deg og barna glede, få deg venninder med barn som du kan gjøre litt ting med...prøv å nyte alt du kan gjøre uten å måtte forholde deg til en annen person støtt...prøve å se det positive tross alt

Sist men ikke minst, glem aldri at du er en kvinne. Det er nok den største feilen vi foreldre gjør...glemmer oss selv litt i foreldrerollen. Ta godt vare på deg selv som kvinne ved å tilrettelegge livet og hverddagen i blandt for bare deg

Du vil etterhvert få bruddet på avstand og ting vil føles bedre, det er bare å bite tenna sammen så lenge og prøve å hoppe over de negative tankene så godt det lar seg gjøre, og gripe godt tak om de positive

[Gjest togli]

Dette må vel høre til sjeldenhetene.Det er vel svært sjelden en person som velger å bryte ut av et forhold får "problemer". Når man velger å bryte ut så skyldes det vel ofte utroskap eller at den andre part har funnet seg en ny kjæreste. Er det en annen grunn som du beskriver, så må jeg si at jeg tror ikke det er mange som reagerer slik som dette. Du kan bry deg om en person på vennskapelig basis selv om du ikke er kjæreste med vedkommende lenger, men din reaksjon er etter min mening heller sjelden. De fleste i en slik situasjon kan tenke på den man forlot, men lar det ikke gå utover sitt eget liv.

Når man har barn sammen synes jeg ikke det er det minste merkelig å reagere slik selv om man er den som går?

Jeg ønsker ikke å såre mine barn, og det har jeg selvsagt gjort siden jeg måtte ta et slikt valg.... Jeg ønsket heller ikke å såre eksen min siden jeg er veldig glad i ham som en venn og som pappa til barna mine. Når han har det bra, så har barna mine det bra. Har han det vondt vil det påvirke barna...

Jeg håper da virkelig det er slik for de fleste (der det er barn med i bildet) at det ikke er så lettvint å gå ut av et forhold.... Det er beintøft å vite at jeg måtte ta et valg som får konsekvenser for resten av livet (ikke bare mitt liv, men barnas og eksens liv).

[Gjest togli]

Var akkurat det jeg også tenkte !

At det var en uvanlig reaksjon på en som "valgte" å gå ........er vel den som blir "forlatt" som får sånne reaksjoner ?

Men hvem vet? Vi er alle ulike, men syns det er noe merkelig at den som forlater får samme følelser som den andre.

Tenker da på bitterhet, vektreduksjon ++++ som nevnt her .

Dette må jeg si jeg også hadde/har men da er jeg den som ble forlatt, kan aldri tenke meg han sliter på samme måte, hvorfor skulle han det ?

''Dette må jeg si jeg også hadde/har men da er jeg den som ble forlatt, kan aldri tenke meg han sliter på samme måte, hvorfor skulle han det ?''

Nå skal det sies at jeg alltid har vært svært opptatt av barnas ve og vel, og også at han skal ha det bra... Det går ikke an å "slå av" de følelsene sånn plutselig - med mindre eksen er en drittsekk

[Gjest Spesielt]

Når man har barn sammen synes jeg ikke det er det minste merkelig å reagere slik selv om man er den som går?

Jeg ønsker ikke å såre mine barn, og det har jeg selvsagt gjort siden jeg måtte ta et slikt valg.... Jeg ønsket heller ikke å såre eksen min siden jeg er veldig glad i ham som en venn og som pappa til barna mine. Når han har det bra, så har barna mine det bra. Har han det vondt vil det påvirke barna...

Jeg håper da virkelig det er slik for de fleste (der det er barn med i bildet) at det ikke er så lettvint å gå ut av et forhold.... Det er beintøft å vite at jeg måtte ta et valg som får konsekvenser for resten av livet (ikke bare mitt liv, men barnas og eksens liv).

Det handler vel ikke om at det er lettvint å gå ut av et forhold, fordi man ikke reagerer slik som du gjør. Er det lettvint å gå ut av forholdet, så har man ikke jobbet for forholdet, men bare bryter ut av det. Om man har jobbet for forholdet, så har man ikke valgt den letteste utveien. Jeg regner med at de fleste som har barn velger alternativ nummer to.

De fleste barn har det vel bedre om foreldrene flytter fra hverandre eller skiller seg enn å bo under samme tak der det ofte kan oppstå krangler/konflikter....Det er nok tøft å ta et slikt valg, men et slik valg med barn inne i bildet er nok mer gjennomtenkt enn forhold uten barn. Jeg er fremdeles av den mening at din reaksjon er sjelden.

[Gjest togli]

Det handler vel ikke om at det er lettvint å gå ut av et forhold, fordi man ikke reagerer slik som du gjør. Er det lettvint å gå ut av forholdet, så har man ikke jobbet for forholdet, men bare bryter ut av det. Om man har jobbet for forholdet, så har man ikke valgt den letteste utveien. Jeg regner med at de fleste som har barn velger alternativ nummer to.

De fleste barn har det vel bedre om foreldrene flytter fra hverandre eller skiller seg enn å bo under samme tak der det ofte kan oppstå krangler/konflikter....Det er nok tøft å ta et slikt valg, men et slik valg med barn inne i bildet er nok mer gjennomtenkt enn forhold uten barn. Jeg er fremdeles av den mening at din reaksjon er sjelden.

Det er mulig du har rett...selv om jeg kjenner til flere tilfeller der den som har gått ut av forholdet har fått ymse reaksjoner... For vår del var det så lite krangling at vi har fått påpakning fra et av barna om at det var dårlig gjort å ikke krangle mer, for da hadde de vært mer forberedt på bruddet

[Gjest Spesielt]

''Dette må jeg si jeg også hadde/har men da er jeg den som ble forlatt, kan aldri tenke meg han sliter på samme måte, hvorfor skulle han det ?''

Nå skal det sies at jeg alltid har vært svært opptatt av barnas ve og vel, og også at han skal ha det bra... Det går ikke an å "slå av" de følelsene sånn plutselig - med mindre eksen er en drittsekk

Har ikke barna det greit da? Om dere foreldrene er "gode venner", så ser jeg ikke helt årsaken til reaksjonen din? Jeg antar at barna kan komme og gå som de vil, dere kan lett bytte dager/uker og kanskje til og med dra på tur sammens eller feire spesielle dager/høytider sammens.

[Gjest togli]

Har ikke barna det greit da? Om dere foreldrene er "gode venner", så ser jeg ikke helt årsaken til reaksjonen din? Jeg antar at barna kan komme og gå som de vil, dere kan lett bytte dager/uker og kanskje til og med dra på tur sammens eller feire spesielle dager/høytider sammens.

Vi gjør det best mulig for barna og på barnas premisser og de tar det egentlig ganske greit, men det er klart at det er trist for dem at de ikke skal få se oss begge hver dag.... De er vant til å være mye sammen med oss begge to. Tror nok ikke det blir felles ferietur på oss neste sommer heller og det er selvsagt trist og vanskelig for dem... Jeg er 40 år gammel og ville faktisk blitt veldig lei meg om foreldrene mine skulle skilles ;-)

[Gjest Spesielt]

Vi gjør det best mulig for barna og på barnas premisser og de tar det egentlig ganske greit, men det er klart at det er trist for dem at de ikke skal få se oss begge hver dag.... De er vant til å være mye sammen med oss begge to. Tror nok ikke det blir felles ferietur på oss neste sommer heller og det er selvsagt trist og vanskelig for dem... Jeg er 40 år gammel og ville faktisk blitt veldig lei meg om foreldrene mine skulle skilles ;-)

Om jeg hadde møtt en mann som sa han ikke hadde følelser for sin x med slike reaksjoner som du beskriver du har, så hadde jeg "skygget banen" for lengst....Jeg tror ikke jeg er alene om å ha gjort det. Jeg antar at du utelukker et nytt forhold for deg med det første, selv om barna holdes utenfor?