sint

[Gjest Nickløsheletia]

Man har ikke dårlig samvittighet om man har gjort det man kunne for å bevare et forhold - altså å jobbe for det. Det forutsatte jeg at hun hadde. Å få en slik reaksjon om hun hadde det vil jeg si er skremmende! Det tror jeg vil skremme mange…..

Såret vil den andre part bli uansett, så lenge de ikke er enig om å avslutte et forhold. Det kan hende en part mener å ha jobbet ganske mye for å bevare forholdet, mens den andre part ikke er enig i det (den som blir forlatt). Om du kaller det manglende empati fra den som bryter ut om den personen ikke får ”reaksjoner” i etterkant, synes jeg spesielt det også. Beklager, men din bok ville ikke jeg ha kjøpt!

Jeg tror slike ”reaksjoner” vil skremme en eventuell ny kjæreste og man vil lure på om det kun er vennskapelige følelser man snakker om. Det handler ikke om å være selvsentrert, men å gå videre og tenke på seg selv. Er man selvsentrert når man spør sin x i ny og ne om hvordan det står til, beholder vennskapet og et bra forhold til barna? I tillegg så har man jobbet for forholdet før man gikk ut av det. Om man ikke har gjort sistnevnte, så tror jeg de med slike reaksjoner uansett er svært sjeldne. Når man bryter ut skyldes det ofte en ny partner eller man har vært utro….

''Man har ikke dårlig samvittighet om man har gjort det man kunne for å bevare et forhold - altså å jobbe for det''

Er det så vanskelig å forstå at man kan få dårlig samvittighet overfor ungene sine?

[Gjest Nickløsheletia]

''Man har ikke dårlig samvittighet om man har gjort det man kunne for å bevare et forhold - altså å jobbe for det. Det forutsatte jeg at hun hadde. Å få en slik reaksjon om hun hadde det vil jeg si er skremmende! Det tror jeg vil skremme mange…..''

Barna er jo uskyldige oppi dette her. Klart man kan føle dårlig samvittighet overfor dem.. Man tenker at man kanskje burde holdt ut for barnas skyld - for å skåne barna for det vonde.

''Jeg tror slike ”reaksjoner” vil skremme en eventuell ny kjæreste og man vil lure på om det kun er vennskapelige følelser man snakker om.''

Jeg vil mye heller treffe en mann som hadde disse reaksjonene når han brøt ut av forholdet sitt, enn en som gir blaffen i hvordan eksen har det.... Det sier mye om denne mannens verdisyn og om hans evner til å se andre enn seg selv.

''Jeg vil mye heller treffe en mann som hadde disse reaksjonene når han brøt ut av forholdet sitt, enn en som gir blaffen i hvordan eksen har det.... Det sier mye om denne mannens verdisyn og om hans evner til å se andre enn seg selv''

Veldig enig:-)

[ShitDiddelyDo]

Er det snakk om å være likegyldig om man ikke går ned i vekt, er søvnløs osv.? Jeg løper i hvertfall fra menn som har slike reaksjoner etter å ha forlatt sin x. Det er jeg ikke alene om, men jeg gidder ikke å diskutere med to stk. her inne. Da må noen andr komme med sine synspunkter :-)

Jeg synes ikke det er det minste rart at man får psykiske reaksjoner av å forandre livet til en hel familie, her en eks som kanskje ikke så det komme, men mest av alt uskyldige barn.

I dag får jo folk psykiske problemer av å veie 5 kilo for mye. Sånn for å sette det hele litt i perspektiv.

[Gjest Spesielt]

Jeg synes det høres ut som om du kommer fra en annen planet.

Jeg har aldri vært i et så langt forhold som togli har vært, og jeg har ikke barn. Jeg har likevel hatt langt større problemer med å dumpe enn å bli dumpet. Rett og slett fordi jeg vet det sårer noen. Dette etter forhold på måneder. Det å bli dumpet har for meg vært langt enklere.

Det er vondt å såre noen selv om man ikke har vært utro (som du drar fram hele veien), og selv om de følelsene man gjerne har behov for å ha i et forhold ikke er der lenger, betyr ikke det at man ikke lenger er glad i sin eks, spesielt etter så mange år som togli var sammen med sin eks, hvor de også har barn sammen.

Du sier at en ny partner vil være skeptisk til dette. Det er det motsatte av hva jeg ville vært. Jeg ville vært langt mer skeptisk til en kvinne som syntes det å bryte ut av et ekteskap der det ikke lenger stemte følelsesmessig var nærmest likegyldig til sin eks, og jeg ville vært ekstremt skeptisk (det vil si - jeg ville løpt!) for kvinner som uttrykker det du uttrykker i denne tråden.

Jeg vet om mange som har kontakt med sin x på vennskapelig plan, men går videre i livet og får ikke slike reaksjoner. Kaller ikke det likegyldig, men deg om det...

[Gjest Spesielt]

''Man har ikke dårlig samvittighet om man har gjort det man kunne for å bevare et forhold - altså å jobbe for det''

Er det så vanskelig å forstå at man kan få dårlig samvittighet overfor ungene sine?

Viker ikke som om det bare er unger dette gjelder.

Dårlig samvittighet ovenfor unger kan jeg skjønne, men som sagt det er ikke alltid det beste for ungene om mor og far bor samens.

[Angustia]

Dette må vel høre til sjeldenhetene.Det er vel svært sjelden en person som velger å bryte ut av et forhold får "problemer". Når man velger å bryte ut så skyldes det vel ofte utroskap eller at den andre part har funnet seg en ny kjæreste. Er det en annen grunn som du beskriver, så må jeg si at jeg tror ikke det er mange som reagerer slik som dette. Du kan bry deg om en person på vennskapelig basis selv om du ikke er kjæreste med vedkommende lenger, men din reaksjon er etter min mening heller sjelden. De fleste i en slik situasjon kan tenke på den man forlot, men lar det ikke gå utover sitt eget liv.

Tror ikke ikke det togli beskriver er så spesielt. Jeg kjenner meg godt igjen, og har sett det samme hos fleire jeg kjenner.

Utroskap er ikke det eneste alternativet for å bestemme seg for å bryte et forhold.

[Gjest Nickløsheletia]

Viker ikke som om det bare er unger dette gjelder.

Dårlig samvittighet ovenfor unger kan jeg skjønne, men som sagt det er ikke alltid det beste for ungene om mor og far bor samens.

Jeg er ikke så flink til å ordlegge meg, så jeg tror ikke jeg en gang skal forsøke å forklare deg noe. Vil bare si at jeg tror jeg klarer å sette meg inn i hennes situasjon ganske godt.

Du har kanskje aldri hatt et lanvarig forhold med barn i bildet?

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg vet om mange som har kontakt med sin x på vennskapelig plan, men går videre i livet og får ikke slike reaksjoner. Kaller ikke det likegyldig, men deg om det...

Noen får psykiske og fysiske reaksjoner etter å ha mistet kjæresten etter måneder. Dette var et lanvarig forhold og togli har antagelig brukt flere år på og veie for og imot. Det er ikke rart at det tar på.

[Gjest Nickløsheletia]

Hun oppgir reaksjonen som normal for den andre part i trådstarter sine spm. Da må hun heller skrive at hun slet personlig, og hennes reaksjoner kan muligens skyldes dette.

Jeg tror folk flest som søker svar og leser innleggene forutsetter at det ikke er tilfelle.

''Hun oppgir reaksjonen som normal for den andre part i trådstarter sine spm''

Det er jo ikke sikkert at det er den som blir forlatt som alltid har den største grunnen til å føle seg sviktet. En sorgreaksjon etter et så langt forhold vil man oppleve uansett hvem som velger å gå. Noe annet ville nesten vært rart.

[Angustia]

Var akkurat det jeg også tenkte !

At det var en uvanlig reaksjon på en som "valgte" å gå ........er vel den som blir "forlatt" som får sånne reaksjoner ?

Men hvem vet? Vi er alle ulike, men syns det er noe merkelig at den som forlater får samme følelser som den andre.

Tenker da på bitterhet, vektreduksjon ++++ som nevnt her .

Dette må jeg si jeg også hadde/har men da er jeg den som ble forlatt, kan aldri tenke meg han sliter på samme måte, hvorfor skulle han det ?

Høyst normalt, spør du meg. Togli beskriver et solid og langvarig forhold med fleire barn. Sjøl om grunnlaget er borte, vil de likevel ha en forhistorie, gode minner og felles barn som kan få reaksjoner.

Liker ikke å omtale andre som 3.personer, men skjønner Toglis reaksjon iom at ho tok initiativet. Noen hadde kanskje blitt av gammel vane, men det trenger da ikke være snakk om overgrep eller utroskap for å bryte ut av et forhold!

Dessuten virker det som om de begge er samarbeidsvillige, kjærlige og løsningsorienterte. Tror barna deres er svært så heldige :-)

[Angustia]

Om jeg hadde møtt en mann som sa han ikke hadde følelser for sin x med slike reaksjoner som du beskriver du har, så hadde jeg "skygget banen" for lengst....Jeg tror ikke jeg er alene om å ha gjort det. Jeg antar at du utelukker et nytt forhold for deg med det første, selv om barna holdes utenfor?

Har ikke lest heile tråden, og pleier ikke å svare på "Samliv". Men her tror jeg du tar grudig feil; de er to personer som er glad i hverandre, men ikke klarer å leve sammen.

Kan bruke meg sjøl som eksempel: Skilte meg fra min første mann for 16 år siden (min andre mann er død), men vi har fortsatt vennskapelige følelser for hverandre, ønsker hverandre alt godt og kan besøke hverandre.

Han vil alltid være faren til mine eldste barn, og jeg ønsker det beste for alle fordi om vi ikke kan leve sammen. "Barna" er enige.

[Sør]

Om jeg hadde møtt en mann som sa han ikke hadde følelser for sin x med slike reaksjoner som du beskriver du har, så hadde jeg "skygget banen" for lengst....Jeg tror ikke jeg er alene om å ha gjort det. Jeg antar at du utelukker et nytt forhold for deg med det første, selv om barna holdes utenfor?

Jeg har da et godt forhold med mine ekser. Besøker dem av og til, og de vet de kan ringe hvis det er noe. Er selvsagt ikke uvenner med noen av dem.

Med vennlig hilsen

[Angustia]

Jeg synes det høres ut som om du kommer fra en annen planet.

Jeg har aldri vært i et så langt forhold som togli har vært, og jeg har ikke barn. Jeg har likevel hatt langt større problemer med å dumpe enn å bli dumpet. Rett og slett fordi jeg vet det sårer noen. Dette etter forhold på måneder. Det å bli dumpet har for meg vært langt enklere.

Det er vondt å såre noen selv om man ikke har vært utro (som du drar fram hele veien), og selv om de følelsene man gjerne har behov for å ha i et forhold ikke er der lenger, betyr ikke det at man ikke lenger er glad i sin eks, spesielt etter så mange år som togli var sammen med sin eks, hvor de også har barn sammen.

Du sier at en ny partner vil være skeptisk til dette. Det er det motsatte av hva jeg ville vært. Jeg ville vært langt mer skeptisk til en kvinne som syntes det å bryte ut av et ekteskap der det ikke lenger stemte følelsesmessig var nærmest likegyldig til sin eks, og jeg ville vært ekstremt skeptisk (det vil si - jeg ville løpt!) for kvinner som uttrykker det du uttrykker i denne tråden.

Godt innlegg (du gjør deg godt også på "Samliv", hehe)!

Provosert hilsen fra

[Gjest sjøstjerna]

Jeg har da et godt forhold med mine ekser. Besøker dem av og til, og de vet de kan ringe hvis det er noe. Er selvsagt ikke uvenner med noen av dem.

Med vennlig hilsen

''Jeg har da et godt forhold med mine ekser. Besøker dem av og til, og de vet de kan ringe hvis det er noe. Er selvsagt ikke uvenner med noen av dem''

Heller ikke uvenner. Men jeg omgås dem heller ikke og har ingen kontakt med noen av dem.

[Gjest togli]

Nå tror jeg du må lese hva jeg skriver. Det handler jo ikke om å gi blaffen..... En kan bry seg som en venn, men du bryr deg med kjærlighet..... Det er vel mange som er venn med sin x og har litt kontakt uten at de blir søvnløs, går ned x antall kilo osv.

Har du noen gang tenkt på at barn kan få det bedre om man flytter i fra hverandre? Mener du at det alltid er best for barna om foreldrene bor sammens?

''Nå tror jeg du må lese hva jeg skriver. Det handler jo ikke om å gi blaffen..... En kan bry seg som en venn, men du bryr deg med kjærlighet..... Det er vel mange som er venn med sin x og har litt kontakt uten at de blir søvnløs, går ned x antall kilo osv.''

Bryr meg med kjærlighet? Jeg bryr meg om ham fordi jeg er glad i ham som en venn og som pappa til barna mine. Det er meg en gåte hvordan noen greier å skru av vennskapsfølelser for en man har delt over halve livet med (med mindre det er overgrep e.l. med i bildet)..

Jeg er ikke lenger søvnløs og vekta har stabilisert seg - nettopp fordi jeg tilslutt fikk avklart hva jeg ønska og fikk fortalt det til eksen og barna mine. Når samtalen var overstått kunne jeg begynne å se framover og nå føler jeg meg frisk og sterk selv om jeg selvsagt innimellom kan gråte over at livet ikke ble helt som jeg hadde forventa meg.

''Har du noen gang tenkt på at barn kan få det bedre om man flytter i fra hverandre? Mener du at det alltid er best for barna om foreldrene bor sammens?''

Klart jeg er enig i det du sier der, men dette ser ikke mine barn akkurat nå. De så en mamma og pappa som egentlig virka harmoniske ( lite krangling fordi jeg som regel holdt kjeft for å bevare husfreden ). Om et par år ser de kanskje at pappaen og jeg har det bedre hver for oss, men der er de ikke nå - og det må jeg ta hensyn til.

[Gjest togli]

Jeg forstår deg veldig godt togli. Synes ikke det er det minste rart at du får slike reaksjoner.

*Klem*

Takk - Godt å vite at det faktisk er ganske normalt å føle det slik jeg gjør det

*klem*