Kan dette ekteskapet reddes?

[Gjest Usikker på dette...]

Vi har vært gift og samboere i snart 18 år. Vi har barn sammen. Men det er og alt hva vi har sammen. Vi prater dårlig sammen, vi har sex max 3-4 ganger i året (etter "krav" fra henne), og vi har ikke noe fortrolighet i hverdagen. Vi krangler lite (bortsett fra dette med sex og oppmerksomhet). Hun føler seg lite verdsatt og lite sett i forholdet, han føler hun aldri er fornøyd.

Vi gikk til rådgiving for noen år siden, og ting endret seg ikke vesentlig. Så han ser ikke noe poeng i å prøve det igjen.

Kveldene tilbringer han stort sett på jobb, mens hun er "alene" hjemme. Når han er hjemme, ser han helst på TV, mens hun gjør på andre ting.

Nå må det legges til at hun pga dette har ønsket seg ut av ekteskapet i flere år, mens han mener det fortsatt kan reddes. Han mener det er begges ansvar å få dette til å fungere, men ser ikke selv at han faktisk må bidra litt ekstra der. Han sier han skjønner det, men handlingene er ikke tilstede.

Hele situasjonen virker ganske så fastlåst, og jeg er ganske så frustrert og usikker.

[jubalong70]

Kanskje noen samtaler hos familievernkontoret kan hjelpe dere til å komme på rett kjøl?

[Gjest Usikker på dette...]

Kanskje noen samtaler hos familievernkontoret kan hjelpe dere til å komme på rett kjøl?

Han ser ikke noe poeng å snakke med noen om det. Jeg blir sprø av å ikke snakke med noen..

[mil1365380270]

Han ser ikke noe poeng å snakke med noen om det. Jeg blir sprø av å ikke snakke med noen..

Enkelte tar partneren for gitt. Gidder ikke gå i terapi en gang, når den andre klager over flere år uten bedring. Da er hardt mot hardt (gjøre alvor av å gå) det som må til. Uansett syns jeg du skal gå alene for å sortere dine egne tanker i forhold til dette. Og kanskje, kommer han også når han ser du går.

[EnolaGay]

Han ser ikke noe poeng å snakke med noen om det. Jeg blir sprø av å ikke snakke med noen..

Men...kan du ikke lage deg en liste over hva DU vil ha her i livet. Og så bare TAR du det. Uten å bry deg med ham...

Slik jeg leser nå så står du og tråkker på samme sted på grunn av ham (jeg antar du er kvinnen og er den som søker en løsning) Og han sitter stille og har det greit som han har det.

Tror du egentlig at han vil endre seg? Eller komme deg i møte?

[PieLill]

Ønsker du å berge forholdet om det er mulig?

Ønsker du å ta sjansen på å satse en gang til selv om det ikke er gitt at det hjelper?

Om han ønsker å fortsette forholdet, bør han også ha en plan for hvordan det bedres og være villig til å prøve ekstern hjelp en gang til.

mvh

[jubalong70]

Han ser ikke noe poeng å snakke med noen om det. Jeg blir sprø av å ikke snakke med noen..

Han har jo helt rett i at det er begges ansvar å få ting bra igjen, det betyr at begge må gjøre en innsats

Du kan dra til familievernkontoret alene, men jeg hadde nok insistert på en skikkelig prat med mannen der jeg gjør mine behov godt kjent.

[Gjest deany]

'Han mener det er begges ansvar å få dette til å fungere, men ser ikke selv at han faktisk må bidra litt ekstra der. Han sier han skjønner det, men handlingene er ikke tilstede.''

Har du spurt ham hva han har tenkt å bidra med av ansvar ifht situasjonen? Hvis han ikke har noe godt svar antar jeg at han ikke er ekstremt motivert til å få forholdet til å fungere.

Utover det får jeg en følelse av at du "maser"/stiller krav til mannen din hele tiden. Han sier jo også at han føler du aldri er fornøyd. Her trengs det bedre kommunikasjon. Hva mener du -egentlig- når du "maser", og hvorfor oppfatter han det som mas? Har du tenkt over hvordan du legger frem ting til mannen din? I innlegget ditt kan jeg "lese" en litt nedlatende holdning/tone til mannen din. Du kan virke litt anklagende, noe jeg godt kan skjønne mannen din reagerer negativt på. Han vil jo være det beste som har skjedd deg, men du får ham til å føle at han er en flue i suppen din.

[Gjest Usikker på dette...]

'Han mener det er begges ansvar å få dette til å fungere, men ser ikke selv at han faktisk må bidra litt ekstra der. Han sier han skjønner det, men handlingene er ikke tilstede.''

Har du spurt ham hva han har tenkt å bidra med av ansvar ifht situasjonen? Hvis han ikke har noe godt svar antar jeg at han ikke er ekstremt motivert til å få forholdet til å fungere.

Utover det får jeg en følelse av at du "maser"/stiller krav til mannen din hele tiden. Han sier jo også at han føler du aldri er fornøyd. Her trengs det bedre kommunikasjon. Hva mener du -egentlig- når du "maser", og hvorfor oppfatter han det som mas? Har du tenkt over hvordan du legger frem ting til mannen din? I innlegget ditt kan jeg "lese" en litt nedlatende holdning/tone til mannen din. Du kan virke litt anklagende, noe jeg godt kan skjønne mannen din reagerer negativt på. Han vil jo være det beste som har skjedd deg, men du får ham til å føle at han er en flue i suppen din.

Du har kanskje rett i at jeg virker nedlatende. Jeg prøver virkelig å ikke være det, men er den første til å innrømme at jeg har gått veldig lei. Vi har hatt det slik i mange år, og egentlig er det rart jeg ikke har gått for lenge siden. Nå er jeg rett og slett fryktelig usikker på hva jeg vil, men jeg har sagt meg villig til å prøve litt lengre (eller enda en gang til). Mannen har gått med på å gå til Familievernkontoret.

Jeg spurte i går om han hadde en plan for hva vi kunne gjøre, og da svarte han at nå var det jo så fryktelig mye annet han måtte gjøre først..

Igjen er det ikke meg som er viktigst. Og som vanlig slår det beina under meg, og jeg blir utrolig lei meg.

Jeg kan ikke se at jeg skal ha det slik resten av livet mitt. Samtidig så skremmer det meg å bli alene og kanskje enda mer ensom enn det jeg er i ekteskapet.

[Gjest Usikker på dette...]

Han har jo helt rett i at det er begges ansvar å få ting bra igjen, det betyr at begge må gjøre en innsats

Du kan dra til familievernkontoret alene, men jeg hadde nok insistert på en skikkelig prat med mannen der jeg gjør mine behov godt kjent.

Det har jeg gjort. Opp til flere ganger i løpet av mange år. Jeg har og spurt han hva han ønsker. Hva han tenner på, hva han ønsker av meg osv. Men han vet ikke.

Når jeg blir frustrert nok over at han ikke svarer, blir han stum - og sier selvsagt enda mindre. Derfor tror jeg at vi ikke kan klare dette på egen hånd.

[Gjest deany]

Du har kanskje rett i at jeg virker nedlatende. Jeg prøver virkelig å ikke være det, men er den første til å innrømme at jeg har gått veldig lei. Vi har hatt det slik i mange år, og egentlig er det rart jeg ikke har gått for lenge siden. Nå er jeg rett og slett fryktelig usikker på hva jeg vil, men jeg har sagt meg villig til å prøve litt lengre (eller enda en gang til). Mannen har gått med på å gå til Familievernkontoret.

Jeg spurte i går om han hadde en plan for hva vi kunne gjøre, og da svarte han at nå var det jo så fryktelig mye annet han måtte gjøre først..

Igjen er det ikke meg som er viktigst. Og som vanlig slår det beina under meg, og jeg blir utrolig lei meg.

Jeg kan ikke se at jeg skal ha det slik resten av livet mitt. Samtidig så skremmer det meg å bli alene og kanskje enda mer ensom enn det jeg er i ekteskapet.

'' Nå er jeg rett og slett fryktelig usikker på hva jeg vil, men jeg har sagt meg villig til å prøve litt lengre (eller enda en gang til).''

Jeg håper du går inn i dette helhjertet og med åpent sinn. Hvis ikke vil du bare falle inn i det gamle mønsteret med å være nedlatende og oppgitt osv over mannen din.

''Mannen har gått med på å gå til Familievernkontoret. Jeg spurte i går om han hadde en plan for hva vi kunne gjøre, og da svarte han at nå var det jo så fryktelig mye annet han måtte gjøre først..''

Da syns jeg du bør spørre ham om hva det er som gjør at han vil fortsette forholdet, når det tydeligvis er andre ting enn dere som par han setter først. Spør ham også om hva det er han mener han gjør som skal motivere deg til å fortsette forsøket på å bedre forholdet. Ser han ikke at sanden er iferd med å renne ut av timeglasset? Når, i hans tidsregning, har han tenkt å prioritere deg/dere?

''Igjen er det ikke meg som er viktigst. Og som vanlig slår det beina under meg, og jeg blir utrolig lei meg. Jeg kan ikke se at jeg skal ha det slik resten av livet mitt. Samtidig så skremmer det meg å bli alene og kanskje enda mer ensom enn det jeg er i ekteskapet.''

Du blir ikke mer ensom fordi du blir singel. Jeg syns du skal tenke på nå-situasjonen og hva du tenker og føler rundt den, ikke sitte å være redd for hva som kan skje hvis atte... Ingen vet hva fremtiden bringer, men du vet hva du har i dag og om den tilstanden er noe du vil fortsette å leve under.

[jubalong70]

Det har jeg gjort. Opp til flere ganger i løpet av mange år. Jeg har og spurt han hva han ønsker. Hva han tenner på, hva han ønsker av meg osv. Men han vet ikke.

Når jeg blir frustrert nok over at han ikke svarer, blir han stum - og sier selvsagt enda mindre. Derfor tror jeg at vi ikke kan klare dette på egen hånd.

Det høres ikke ut som om dere klarer dette på egen hånd.

Tror du må stille et ultimatum. Enten blir han med til rådgivning, og/eller gjør en skikkelig innsats for forholdet, eller så er det slutt.