Mine og dine barn

[Gjest Frøkenoppgitt]

Hei, jeg tror jeg har møtt verdens nydeligste mann og er langt oppover ørene forelsket. Dette er gjensidig og vi ønsker selvfølgelig å være sammen så mye som mulig. Problemet er min datter som er 15 år og helst ser at han holder seg borte når hun er hos meg (hun bor hos faren og meg annenhver uke). Jeg aner ikke hvorfor, men misteneker henne for å ville ha mamma´n sin for seg selv - hun er vant til å få veldig mye oppmerksomhet. Kjærestn min har en datter på 3 år som forguder min datter. Hun vil helst være hos oss så mye som mulig, men min datter truer med å rømme til faren sin hvis de kommer fordi hun synes treåringen er slitsom. Nå føler jeg at jeg må finne unnskyldninger for å unngå at de kommer på besøk når hun er hos meg. Dette opplever jeg som svært vanskelig. Jeg begynner også å bli bekymret for at kjæresten min skal bli lei av alt styret.

Vi har så vidt snakket om å flytte sammen, men da er jeg redd min datter flytter til faren sin for godt.

Til slutt må jeg nevne at kjæresten min ALDRI har sagt eller gjort noe som skulle gi henne grunn til å ikke like ham. Hun sier bare hun vil være alene i leileigheten sammen med meg. Kan vel også nevne at hun nekter å ha besøk av div venner hun oppever som slitsomme, hun vil ikke ha overnattingsgjester og hun nekter å overnatte andre steder enn hjemme hos meg eller faren sin. Aller helst murer hun seg inne på rommet sitt med en PC. Lievel klager hun over at ingen vil være sammen med henne.

Dette begynner nesten å gå meg på nervene. Skal jeg ta hensyn til alt dette tullet (ja, jeg oppfatter det som tull), eller skal jeg vekjøre alle protester og si at SÅNN BLIR DET???

Takknemlig for svar på dette innlegget:)

[PieLill]

Hvilket sammarbeid har du med faren hennes? Hun vil ikke kunne holde på slik om dere sammen blir enig om hvordan dere skal takle dette.

Hva vet du om hvilke trusler hun eventuelt kommer med hjemme hos faren for å få viljen sin?

Hva tror du er din datters største reelle behov i denne saken? Hva vil på sikt gjøre henne mest skikket til å takle livets viderverdigheter? Tror du hun kan ha generelle sosiale problem som bør tas tak i?

Nye kjærester i foreldrenes liv er vanskelig å takle for barn/ungdom og det må selvsagt tas hensyn til. Samtidig er ingen, aller minst barnet, tjent med at h*n får manipulere og sette foreldrene opp mot hverandre.

mvh

[Babette]

Jeg forstår datteren din. Det er helt naturlig at hun er sjalu og skeptisk til så store forandringer i tilværelsen som det vil bli hvis dere flytter sammen, og hun får en 3-åring i hælene som roter i sakene hennes. Det er nok mye lettere å omstille en 3-åring enn en 15-åring.

Jeg forelsket meg selv i en tenåringsfar for 10 år siden, og vi ventet til alle barna hans hadde flyttet ut før vi flyttet sammen. Det tror jeg nok barna hans er glad for.

[Gjest 3 barnsmor med barn i alle aldre]

Din nydelige datter er en tenåring som vil ha mamma for seg selv og få all oppmerksomhet og kose seg.

Hvorfor skal du ha retten på din side med å bestemme hvem hun skal omgå? Hvis du vil ha et godt forhold til ditt barn gjennom de siste årene før hun flytter hjemmefra og er voksen, ja så holder du deg på matta og bor alene til det passer seg slik. Besøk av mann kan begrenses til dager hvor tenåringen ikke er hjemme.

Tenårene er sårbare!! Hvorfor er det så få foreldre som tar hensyn til dette? Hvorfor er det så mange tenåringer som havner på skråplanet? Drikker seg fulle hver helg osv.? Jo, mange av dem savner nærheten til sine foreldre og forståelse for sine behov. Jeg sier ikke at det er tenåringens behov som er mest riktige, men for hovepersonene selv så er det nettopp det.

Det varer bare noen få år før det bedrer seg, så du som voksen bør holde ut denne stunden.

Dessuten er en 3 åring en vanvittig krevende person og roter i alt, så jeg forstår at det går en tenåring på nervene!

[laban]

Din nydelige datter er en tenåring som vil ha mamma for seg selv og få all oppmerksomhet og kose seg.

Hvorfor skal du ha retten på din side med å bestemme hvem hun skal omgå? Hvis du vil ha et godt forhold til ditt barn gjennom de siste årene før hun flytter hjemmefra og er voksen, ja så holder du deg på matta og bor alene til det passer seg slik. Besøk av mann kan begrenses til dager hvor tenåringen ikke er hjemme.

Tenårene er sårbare!! Hvorfor er det så få foreldre som tar hensyn til dette? Hvorfor er det så mange tenåringer som havner på skråplanet? Drikker seg fulle hver helg osv.? Jo, mange av dem savner nærheten til sine foreldre og forståelse for sine behov. Jeg sier ikke at det er tenåringens behov som er mest riktige, men for hovepersonene selv så er det nettopp det.

Det varer bare noen få år før det bedrer seg, så du som voksen bør holde ut denne stunden.

Dessuten er en 3 åring en vanvittig krevende person og roter i alt, så jeg forstår at det går en tenåring på nervene!

''Hvorfor er det så mange tenåringer som havner på skråplanet? Drikker seg fulle hver helg osv.? Jo, mange av dem savner nærheten til sine foreldre og forståelse for sine behov.''

Den der var vel litt i enkleste laget.

[Gjest Nickløsheletia]

Hvor lenge har dere vært sammen? Kan det tenkes at det vil være lurt å la datteren din få litt mer tid på seg?

[Gjest Elextra]

Jeg må si jeg forstår datteren din meget godt. Hun er antakelig vant til å ha deg mye for seg selv, og nå skal hun ikke bare dele deg med kjæresten, hun må også tett forholde seg til en treåring.

Har ingen fasit (eller direkte erfaring med lignende situasjon), men det synes viktig at du i stor grad ivaretar femtenåringens behov her. Ikke at hun skal få diktere hvordan du skal leve, men hun må også få tid med deg alene og hun bør i minst mulig grad pålegges å være barnevakt for treåringen. Kan for eksempel rommet hennes være forbudt område for treåringen?

Husk at hun antakelig flytter hjemmefra om få år og hvordan hun føler seg prioritert nå vil antakelig påvirke forholdet deres i lang tid fremover, for ikke å si resten av livet. Jeg tenker at hun bør være din førsteprioritet de ukene hun bor hos deg, og at du heller er med din kjære "hele tiden" de ukene femtenåringen er hos sin far.

[Katt-ja]

''Hvorfor er det så mange tenåringer som havner på skråplanet? Drikker seg fulle hver helg osv.? Jo, mange av dem savner nærheten til sine foreldre og forståelse for sine behov.''

Den der var vel litt i enkleste laget.

Hehe, ja

[Gjest Frøkenoppgitt]

Hvilket sammarbeid har du med faren hennes? Hun vil ikke kunne holde på slik om dere sammen blir enig om hvordan dere skal takle dette.

Hva vet du om hvilke trusler hun eventuelt kommer med hjemme hos faren for å få viljen sin?

Hva tror du er din datters største reelle behov i denne saken? Hva vil på sikt gjøre henne mest skikket til å takle livets viderverdigheter? Tror du hun kan ha generelle sosiale problem som bør tas tak i?

Nye kjærester i foreldrenes liv er vanskelig å takle for barn/ungdom og det må selvsagt tas hensyn til. Samtidig er ingen, aller minst barnet, tjent med at h*n får manipulere og sette foreldrene opp mot hverandre.

mvh

Takker for alle svar. Vet ikke helt hvordan jeg kommer til å gjøre det, men dere får meg til å tenke litt lenger.

Takk

[Gjest aleinemora]

Noen tanker fra meg:

Snakk med faren hennes, slik at han vet hvordan situasjonen er, og kan ta kontakt med deg hvis han hører ting han ikke vet om stemmer osv. Og ikke minst, at dere sammen er eninge om hvor hun skal være hos deg og hos ham, og at hun ikke har mulighetene til å bruke trusler som "da flytter jeg til Pappa" hvis det ikke har rot i virkeligheten.

Så ville jeg snakket mye med henne, og behandlet henne som en stor og nesten voksen jente (selv om hun viser "barnslige" reaksjoner på det som skjer). Mye som du tenker at er opplagt, kan allikevel være fint for henne å høre i klartekst. Som (for eksempel, jeg vet jo ikke hva som er din situasjon) at du er allermest glad i henne, og alltid vil være det. At du vil henne alt godt, og aldri vil ta valg du mener vil være til skade for henne (selv om hun kanskje ikke opplver at hun ville valgt på samme måten). At det ikke er lenge til hun er student og flytter hjemmefra, og at du tenker å hvordan ditt liv skal være da. At du ikke er kjempegammel, men har tenkt å leve 50 år til og synes det er fantastisk å kanskje ha truffet en livsledsager for resten av livet. At du må leve ditt liv, hvor hun har den viktigste rollen nå og i flere år fremover, men at det ikke er riktig for henne, deg eller noen andre at hun skal bestemme over hvem du skal forelske deg i og etablere deg med.

Hvis du _vet_ at du ikke kommer til å flytte sammen med noen mann før hun har tatt artium, eller _vet_ at du aldri kommer til å bli gravid igjen eller slike store ting, så kan du godt fortelle henne det, men hvis du ikke er 100% sikker på slike ting, så kal du ikke si noen om det.

Men lar du henne få inntrykk av at hun kan bestemme over ting hun ikke har eller bør ha ansvar for (som hvem du omgås, når og hvor osv) så blir hun bare frustrert og sint når hun opplever at hun faktisk ikke kan bestemme dette. Så vær tydelig på at selv om du prioriterer henne høyest av alt i livet ditt, så er det du som bestemmer.

Snakk med kjæresten din og bestem hvilke "fighter" som er viktige å ta nå og hva som egentlig ikke er viktig (eller i praksis for sent å gjøre noe med). Hadde datteren din vært noen år yngre, hadde dere kanskje synes det var riktig med felles ferier osv. men de feriene som i praksis gjenstår til hun er for stor til å være med deg på ferie, er så få, at jeg ville ikke stresset noe med det.

Men du kan forvente av henne at hun oppfører seg ok overfor kjæresten din når han (og evt treåringen) er hos dere en gang i løpet av uken hun bor hos deg.

Hvis du og kjæresten din kan være mye sammen den uken hun bor hos faren, og treffe hverandre litt mindre den uken hun bor hos deg, så kan jo det være greit for alle parter det første året av et forhold?

Og når det gjelder hvor mye hun ønsker å leke med en treåring eller slippe denne inn på rommet sitt osv, så må hun bestemme dette helt selv. Regelen kan godt være at treåringen ikke har adgang på hennes rom overhodet, hvis hun har et helt eget rom hos deg. Jeg lekte ikke med de små kusinene og fetterne mine når jeg var i den alderen, og så mye nærmere forhold enn det har hun vel ikke til "stesøsteren" sin enda. men hun kan godt minnes på at å være hyggelig mot andre, kan man være uansett.

[Dorthe]

Jeg synes du skal ta hensyn til dattera di jeg. Dere kan vel vente til hun har flyttet hjemmenifra, det gjør hun antagelig om 3 år og så kan han vel være hos deg når hun er hos faren.

Men det er meg altså. Jeg kunne ikke tenke meg å dra en mann inn i huset så lenge jeg har unger boende hjemme. Egentlig vet jeg ikke om jeg hadde giddet å ha en mann boende hos meg i det hele tatt. Kjekt med to leiligheter og så kan han dra hjem å vaske klærne sine sjøl.

[Gjest Elextra]

Jeg synes du skal ta hensyn til dattera di jeg. Dere kan vel vente til hun har flyttet hjemmenifra, det gjør hun antagelig om 3 år og så kan han vel være hos deg når hun er hos faren.

Men det er meg altså. Jeg kunne ikke tenke meg å dra en mann inn i huset så lenge jeg har unger boende hjemme. Egentlig vet jeg ikke om jeg hadde giddet å ha en mann boende hos meg i det hele tatt. Kjekt med to leiligheter og så kan han dra hjem å vaske klærne sine sjøl.

''Egentlig vet jeg ikke om jeg hadde giddet å ha en mann boende hos meg i det hele tatt. Kjekt med to leiligheter og så kan han dra hjem å vaske klærne sine sjøl.''

Hehe. Det sier vel mest om din erfaring. Men enig med deg i denne situasjonen, altså (med barna i fokus).

[trollemor;o)]

Du sier ikke noe om hvor lenge du og denne nye flammen har vært sammen.

Jeg syns din datter har en helt naturlig måte å reagere på og jeg syns ikke du skal se på det som tull. Å få et nytt og fremmed menneske + en 3 åring i hus er ikke bare bare!