Dere som er skilte m.barn

[Poopsi]

Er det noen som vil fortelle litt om hva som fikk dere til å bestemme dere for å skilles?

Var dette et lett valg eller en vanskelig prosess, og hvordan var det å etablere seg på nytt. Både økonomisk og praktisk?

[Gjest togli]

Jeg hadde tenkt tanken i noen år, men orka ikke å tenke for mye på det fordi det ble for "skummelt" for meg... Jobba hardt for å bevare følelsene for eksen min og kjente at det snart var "tomt" for følelser fra min side. Han hadde det tilsynelatende bra og følelsene for meg var som de alltid hadde vært. Jeg tok meg selv i å undertrykke egne følelser for å bevare husfreden..Visste at dersom jeg viste irritasjon, sinne eller krangla med ham, så ville han bli fornærma og det kunne vare lenge..... Dette orka jeg ikke fordi jeg følte jeg måtte ta hensyn til barna, og også fordi jeg visste at jeg hadde så lite følelser igjen at siste rest kunne "forsvinne" dersom vi begynte å krangle osv.

Etterhvert våget jeg for alvor å tenke på ekteskapet vårt... Jeg så at mine foreldre elsket å reise på turer sammen alene. De storkoste seg For min egen del orka jeg ikke turer alene med eksen.. Kjente at jeg da ville følt meg "kvalt"..

De siste årene har jeg kjent på en form for angst i forhold til hans humørsvingninger (ikke enorme humørsvingninger) - sikkert mest fordi jeg kjente på at jeg ikke orka stort mer av irritasjonsmomenter fra hans side (handla like mye om meg som om ham...min redsel for at "følelsesbegeret" skulle tørke helt ut).

Vi hadde forøvrig mange fine stunder sammen og han er en fin pappa for barna våre.

Når jeg endelig våga å tenke tanken ut mht skilsmisse, så ble det tøft for meg... Vekta gikk ned og jeg kjente på angstlignende følelser. Kjente jeg måtte ta en avgjørelse. I midten av mai bestemte jeg meg for at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte ut av forholdet. Det verste var alle rundt meg... Barna våre (vant til en trygg tilværelse sammen med _både_ pappa og mamma), svigerfamilien min som jeg er glad i etter ha kjent dem i 22 år, våre felles venner osv..)

Når avgjørelsen var tatt og de vonde samtalene overstått, så følte jeg meg "hel"... Det var trist og vemodig, men samtidig en lettelse å ha tatt en endelig avgjørelse.

Vi prata godt sammen og bestemte oss for å støtte hverandre for barnas skyld. Vi har bodd sammen inntil idag (han får nøklene til leiligheten sin idag) og vi reiste også på vår lenge planlagte ferietur til Spania i sommer. Før turen hadde ingen av oss lyst til å reise og vi grua oss til å bo så tett i nesten tre uker. Her hjemme dro han ofte ut på sine ting og jeg gjorde mitt når han var hjemme... I Spania kunne vi ikke bare "stikke av", så vi hadde mange samtaler der nede (på både godt og vondt). Barna rakk også å tenke mer på dette når vi var der, så hele familien hadde godt av denne ferien for å få "rensa" litt opp i systemet....

Når vi var på megling i forbindelse med skilsmissen fikk vi vite at vi hadde gjort alt "riktig"... Det beste for barna er at mor og far ikke flytter fra hverandre med det samme, og en slik ferie kan også gjøre godt. Ting har skjedd i et rolig tempo og vi har rukket å fordøye tingene underveis.

Når det gjelder det praktiske, så har vi delt omsorg for barna, men de skal ha sitt hovedhjem hos meg (jeg beholder huset vårt). De skal være hos pappa annenhver helg (torsdag etterm til mandag morgen) + en natt i uka. Slik blir det fram til neste sommer når eksen får større hus med flere soverom.

Han betaler meg bidrag og jeg sørger for utgiftene i forbindelse med barna. Jeg får en ekstra barnetrygd. Dette vil nok endres når han får større bolig. Uansett koster barn såpass mye at det å miste bidrag ikke vil påvirke min økonomi.

Jeg betaler i overkant av 2000 kroner til SFO, litt under 1000 kr til månedslønn for barna, ca 600 kroner i mobilutgifter for barna, klær, gaver til bursdagsvenner, mat etc...

Når det gjelder tannlegeregninger (regulering) og f.eks. bunad til konfirmasjon så vil eksen dele utgiftene med meg.

Når jeg grubla som verst på forholdet vårt så tenkte jeg mye på det praktiske rundt en skilsmisse, men jeg kom til at dersom det praktiske hadde vært en viktig grunn til at jeg ville bevare ekteskapet, så var ikke ekteskapet dårlig nok til at skilsmisse var utveien...

[Poopsi]

Jeg hadde tenkt tanken i noen år, men orka ikke å tenke for mye på det fordi det ble for "skummelt" for meg... Jobba hardt for å bevare følelsene for eksen min og kjente at det snart var "tomt" for følelser fra min side. Han hadde det tilsynelatende bra og følelsene for meg var som de alltid hadde vært. Jeg tok meg selv i å undertrykke egne følelser for å bevare husfreden..Visste at dersom jeg viste irritasjon, sinne eller krangla med ham, så ville han bli fornærma og det kunne vare lenge..... Dette orka jeg ikke fordi jeg følte jeg måtte ta hensyn til barna, og også fordi jeg visste at jeg hadde så lite følelser igjen at siste rest kunne "forsvinne" dersom vi begynte å krangle osv.

Etterhvert våget jeg for alvor å tenke på ekteskapet vårt... Jeg så at mine foreldre elsket å reise på turer sammen alene. De storkoste seg For min egen del orka jeg ikke turer alene med eksen.. Kjente at jeg da ville følt meg "kvalt"..

De siste årene har jeg kjent på en form for angst i forhold til hans humørsvingninger (ikke enorme humørsvingninger) - sikkert mest fordi jeg kjente på at jeg ikke orka stort mer av irritasjonsmomenter fra hans side (handla like mye om meg som om ham...min redsel for at "følelsesbegeret" skulle tørke helt ut).

Vi hadde forøvrig mange fine stunder sammen og han er en fin pappa for barna våre.

Når jeg endelig våga å tenke tanken ut mht skilsmisse, så ble det tøft for meg... Vekta gikk ned og jeg kjente på angstlignende følelser. Kjente jeg måtte ta en avgjørelse. I midten av mai bestemte jeg meg for at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte ut av forholdet. Det verste var alle rundt meg... Barna våre (vant til en trygg tilværelse sammen med _både_ pappa og mamma), svigerfamilien min som jeg er glad i etter ha kjent dem i 22 år, våre felles venner osv..)

Når avgjørelsen var tatt og de vonde samtalene overstått, så følte jeg meg "hel"... Det var trist og vemodig, men samtidig en lettelse å ha tatt en endelig avgjørelse.

Vi prata godt sammen og bestemte oss for å støtte hverandre for barnas skyld. Vi har bodd sammen inntil idag (han får nøklene til leiligheten sin idag) og vi reiste også på vår lenge planlagte ferietur til Spania i sommer. Før turen hadde ingen av oss lyst til å reise og vi grua oss til å bo så tett i nesten tre uker. Her hjemme dro han ofte ut på sine ting og jeg gjorde mitt når han var hjemme... I Spania kunne vi ikke bare "stikke av", så vi hadde mange samtaler der nede (på både godt og vondt). Barna rakk også å tenke mer på dette når vi var der, så hele familien hadde godt av denne ferien for å få "rensa" litt opp i systemet....

Når vi var på megling i forbindelse med skilsmissen fikk vi vite at vi hadde gjort alt "riktig"... Det beste for barna er at mor og far ikke flytter fra hverandre med det samme, og en slik ferie kan også gjøre godt. Ting har skjedd i et rolig tempo og vi har rukket å fordøye tingene underveis.

Når det gjelder det praktiske, så har vi delt omsorg for barna, men de skal ha sitt hovedhjem hos meg (jeg beholder huset vårt). De skal være hos pappa annenhver helg (torsdag etterm til mandag morgen) + en natt i uka. Slik blir det fram til neste sommer når eksen får større hus med flere soverom.

Han betaler meg bidrag og jeg sørger for utgiftene i forbindelse med barna. Jeg får en ekstra barnetrygd. Dette vil nok endres når han får større bolig. Uansett koster barn såpass mye at det å miste bidrag ikke vil påvirke min økonomi.

Jeg betaler i overkant av 2000 kroner til SFO, litt under 1000 kr til månedslønn for barna, ca 600 kroner i mobilutgifter for barna, klær, gaver til bursdagsvenner, mat etc...

Når det gjelder tannlegeregninger (regulering) og f.eks. bunad til konfirmasjon så vil eksen dele utgiftene med meg.

Når jeg grubla som verst på forholdet vårt så tenkte jeg mye på det praktiske rundt en skilsmisse, men jeg kom til at dersom det praktiske hadde vært en viktig grunn til at jeg ville bevare ekteskapet, så var ikke ekteskapet dårlig nok til at skilsmisse var utveien...

Tusen takk for et langt og informativt svar. Jeg ser du har hatt mange av de samme tankene som jeg har slitt med.

Nå skal vi starte med samtaler hos familievernkontoret, og så får vi se hva som skjer. Jeg føler at vi begge hadde fortjent en partner som oppriktig var glad i - og interessert i, den andre.

[Onsdag1365380628]

Jeg hadde bestemt meg for å skilles mange år før jeg faktisk tok skrittet og gjorde det. Vi hadde 3 barn sammen, og jeg ønsket at de skulle ha foreldre som levde sammen og slippe å bli skillsmissebarn. Utad tror jeg ingen viste at vi hadde problemer med ekteskapet. Min mann var snill og god med både meg og ungene, en kjernekar vil man sikkert si. Men hva hjelper det når følelsene ikke er der?

Plutselig fikk jeg bare nok, og jeg ba mannen min flytte ut. Han ventet til neste dag mens ungene var på skolen, pakket bagen og flyttet til foreldrene sine. Ikke noe dramatikk rundt det. Ungene tok det greit, og jeg følte meg lettet. Enkelte dager følte jeg for å stille meg på altanen og rope at nå er jeg fri. Endelig. Høres ut som jeg har hatt det fælt i ekteskapet mitt, men slik er det ikke. Bare godt å være seg selv.

Vi måtte sende inn papirer slik at vi ble separert, og møtte til mekling for å avtale samvær og slikt. Vi var på forhånd enige om at barna skulle bo hos meg, så meklingen gikk fort og greit. Vi var ikke der men en 15 min.

Jeg valgte å flytte ut fra vårt felles hjem og bosatte meg et stykke unna. Eksen flyttet hjem igjen og overtok huset. Jeg engasjerte meg ikke så veldig i det økonomiske oppgjøret. Huset var ikke nedbetalt og ikke mer verdt en huslånet, så det fikk mannen. Jeg tok med meg det jeg ønsket da jeg flyttet. Jeg gikk igjennom skuffer og skap i ro og fred og pakket ned det som betydde noe for meg. Sa med eksen at om han savnet noe måtte han bare si ifra.

Nå har jeg en ny samboer. Deilig å være glad i noen og få masse kjærlighet tilbake. Har aldri angret på skillsmissen. Jeg og eksen er gode venner og samarbeider fint om barna.

[Gjest togli]

Tusen takk for et langt og informativt svar. Jeg ser du har hatt mange av de samme tankene som jeg har slitt med.

Nå skal vi starte med samtaler hos familievernkontoret, og så får vi se hva som skjer. Jeg føler at vi begge hadde fortjent en partner som oppriktig var glad i - og interessert i, den andre.

Det er sikkert veldig lurt å prøve familievernkontoret før dere evt bestemmer dere for å skilles. For et par år siden kjente vel jeg at vi burde prøve dette før det var for sent, men han hadde det jo bra så han så ikke behovet for det.... Når jeg ba om skilsmisse ville han til rådgivning, men da var det for sent for min del.

Lykke til - uansett hva som skjer

[Gjest segunda]

Det er ti år siden jeg ble skilt og det tok enorm lang tid. Det var en vond og opprivende prosess for meg på alle måter, men jeg har ikke angret et øyeblikk på at jeg tok initiativet til skilsmisse.

Økonomisk hadde vi ingen problemer med å bli enige, men vi solgte felles hus og jeg kjøpte en nedslitt leilighet. Vi delte det vi hadde og jeg måtte selvsagt skaffe en del på nytt. Prosessen med å pusse opp og få leiligheten slik jeg ville tok fire år. Da følte jeg at jeg var ferdig med den nye etableringsfasen.

[Gjest togli]

Jeg hadde bestemt meg for å skilles mange år før jeg faktisk tok skrittet og gjorde det. Vi hadde 3 barn sammen, og jeg ønsket at de skulle ha foreldre som levde sammen og slippe å bli skillsmissebarn. Utad tror jeg ingen viste at vi hadde problemer med ekteskapet. Min mann var snill og god med både meg og ungene, en kjernekar vil man sikkert si. Men hva hjelper det når følelsene ikke er der?

Plutselig fikk jeg bare nok, og jeg ba mannen min flytte ut. Han ventet til neste dag mens ungene var på skolen, pakket bagen og flyttet til foreldrene sine. Ikke noe dramatikk rundt det. Ungene tok det greit, og jeg følte meg lettet. Enkelte dager følte jeg for å stille meg på altanen og rope at nå er jeg fri. Endelig. Høres ut som jeg har hatt det fælt i ekteskapet mitt, men slik er det ikke. Bare godt å være seg selv.

Vi måtte sende inn papirer slik at vi ble separert, og møtte til mekling for å avtale samvær og slikt. Vi var på forhånd enige om at barna skulle bo hos meg, så meklingen gikk fort og greit. Vi var ikke der men en 15 min.

Jeg valgte å flytte ut fra vårt felles hjem og bosatte meg et stykke unna. Eksen flyttet hjem igjen og overtok huset. Jeg engasjerte meg ikke så veldig i det økonomiske oppgjøret. Huset var ikke nedbetalt og ikke mer verdt en huslånet, så det fikk mannen. Jeg tok med meg det jeg ønsket da jeg flyttet. Jeg gikk igjennom skuffer og skap i ro og fred og pakket ned det som betydde noe for meg. Sa med eksen at om han savnet noe måtte han bare si ifra.

Nå har jeg en ny samboer. Deilig å være glad i noen og få masse kjærlighet tilbake. Har aldri angret på skillsmissen. Jeg og eksen er gode venner og samarbeider fint om barna.

Dette høres omtrent ut som hos oss...bortsett fra at vi har brukt tre mnd på at han skulle flytte ut, men der har vi vært enige begge to.

Godt å høre at det gikk bra for deg til slutt. Håper å finne den ekte kjærligheten og soulmaten i mitt liv tilslutt jeg også

[Lillemus]

Lett valg var det jo ikke, for de fleste er det jo ikke lett å bryte opp sin egen familie. Allikevel var vi begge enige om at forholdet slettes ikke fungerte lenger, det hadde ikke fungert på lenge og han var dessuten forelsket i en annen.

Det tok flere mnd før jeg fikk leiligheten jeg kjøpte og i den tiden fikk vi snakket mye. En vond, men samtidig god periode.

Har dog ikke angret ett sekund og har ikke hatt det så bra som etter jeg ble alene, i mange år før bruddet. Fant mannen i mitt liv etter drøye halvannet år og er nå lykkelig nyforelsket på femte året. )

[Rhea Silvia]

Tusen takk for et langt og informativt svar. Jeg ser du har hatt mange av de samme tankene som jeg har slitt med.

Nå skal vi starte med samtaler hos familievernkontoret, og så får vi se hva som skjer. Jeg føler at vi begge hadde fortjent en partner som oppriktig var glad i - og interessert i, den andre.

Vi går til rådgiving nå...og om vi ikke får det til å funke, så har vi i det minste prøvt.

Det er mine følelser som har endra seg, og han er nok den som er mest lei seg, Men også den som er mest klar for skilsmisse.

Vi sliter på flere fronter no, og jeg kjenner at jeg nok ikke er så fokusertpå å det å berge ekteskapet som jeg burde... Men samtidig er jeg ikke helt klar for skilsmisse.

Skal til ny samtale i slutten av uken, og jeg gruer meg....

[Gjest togli]

Vi går til rådgiving nå...og om vi ikke får det til å funke, så har vi i det minste prøvt.

Det er mine følelser som har endra seg, og han er nok den som er mest lei seg, Men også den som er mest klar for skilsmisse.

Vi sliter på flere fronter no, og jeg kjenner at jeg nok ikke er så fokusertpå å det å berge ekteskapet som jeg burde... Men samtidig er jeg ikke helt klar for skilsmisse.

Skal til ny samtale i slutten av uken, og jeg gruer meg....

Så trist Rhea Silvia :-/

Siden du fortsatt føler deg usikker, så er det riktig at dere går til samtaleterapi. Kanskje kan dere få det til å fungere allikevel!

Lykke til - uansett!

*klem*