skyver oss unna

[tussa84]

Jeg og min samboer har hatt et godt forhold til hverandre i nærmere 2 år nå, vi har kunnet prate om vanskelige ting og vært på bølgelengde med det meste.

Helt til nå... plutselig har han tatt helomvending i både humør og væremåte. Er uinteressert, apatisk og sur.

Vi sliter litt økonomisk, og han leter etter ny jobb... riktignok forstår jeg jo at endel av problemene kommer av dette, men selv etter utallige diskusjoner (som ofte bare forværrer ting) får jeg ikke roen i meg at dette er det eneste som gir utslag i humør og væremåte.

Han sier at han ikke har overskudd til å tenke på annet enn problemene og at han heller ikke klarer å koble det ut..

Fra min side, som også preges av dette, har jeg prøvd å være overbærende og tålmodig - men vet snart ikke om jeg holder det ut. Vi har en datter på 4 år som dette også går utover da han ikke hverken følger henne opp eller gir henne noe positiv oppmerksomhet.

Jeg er redd, skuffet og såret av å være så avvist og føler meg ensom. Redd for at dette går mot slutten, skuffet fordi han ikke klarer ta seg sammen og såret fordi jeg mener at i nettopp slike situasjoner er det ekstra viktig å støtte hverandre istedet for å møte en kald skulder.

For meg virker det egoistisk å være sånn, jeg forventer ikke at vi skal late som at er en dans på roser, men at han kan oppføre seg sammen med barn og i nærvær av andre folk...

Han sier han ikke vil flytte fra oss, eller er lei oss. Men det er sånn det føles i hverdagen. Det er meg sinnet går ut over, meg han kjefter på og jeg som hverken får hjelpe eller få hjelp selv. (Kunne trenge en armkrok i ny å ne...)

Likevel er det dette han snakker om nå. Har lagt merke til at han har hyppigere kontakt på fb med tidligere ekser og "venninner" enn før, og det stikker at han legger ut kryptiske innlegg som kan tolkes for mer enn det som står der..

Er jeg egoist eller for kravstor? Er det mulig at denne ene tingen skal rive oss i fra hverandre? Har jeg grunn til å være så påtuppa eller overdriver jeg?

.... ønsker gjerne å høre andres tanker og erfaringer....

[songbirdy]

Hvor lenge har det vært slik da?

Dersom det har vært slik i mange mnd, så skjønner jeg at du blir frustrert og utålmodig. Dersom det er snakk om dager eller (få) uker, så syns jeg du skal være litt mer overbærende.

At det går ut over deg, føles nok urettferdig - du er hans elskede, og støtter han. Legger til rette for alt og lar han "få lov" til å være deppa og nedfor pga jobb og andre vanskelige ting.. Men du må huske på at den som er deg nærmest, er dessverre den det oftest går mest ut over når "the going gets rough"... Og det er jo dessverre deg..

Jeg syns du skal forsøke å prate med han i rolige former. Det nytter ikke når det blir med kritist og klandrende stemme og opphetede diskusjoner.

Det er sikkert vanskelig å snakke med han om dette for han har sikkert masse vanskelige følelser rundt det å ikke kunne bidra som før. Men har du prøvd med mer praktisk tilnærming? Fordeling av henting og bringing av barnet. Middagslaging, handling osv.?

Prøv å være litt overbærende, men vær også tydelig på at du trenger slik og sånn, og at dere begge må bidra for at dette skal gå bra. Si rett ut at du er redd for at dere ikke skal klare dere gjennom denne runden - kanskje det vil vekke han..

[Druzilla]

Jeg har desverre ingen gode råd til deg,vil bare ønske deg lykke til og håper det ordner seg

[Silly84]

Hvor lenge har det vært slik da?

Dersom det har vært slik i mange mnd, så skjønner jeg at du blir frustrert og utålmodig. Dersom det er snakk om dager eller (få) uker, så syns jeg du skal være litt mer overbærende.

At det går ut over deg, føles nok urettferdig - du er hans elskede, og støtter han. Legger til rette for alt og lar han "få lov" til å være deppa og nedfor pga jobb og andre vanskelige ting.. Men du må huske på at den som er deg nærmest, er dessverre den det oftest går mest ut over når "the going gets rough"... Og det er jo dessverre deg..

Jeg syns du skal forsøke å prate med han i rolige former. Det nytter ikke når det blir med kritist og klandrende stemme og opphetede diskusjoner.

Det er sikkert vanskelig å snakke med han om dette for han har sikkert masse vanskelige følelser rundt det å ikke kunne bidra som før. Men har du prøvd med mer praktisk tilnærming? Fordeling av henting og bringing av barnet. Middagslaging, handling osv.?

Prøv å være litt overbærende, men vær også tydelig på at du trenger slik og sånn, og at dere begge må bidra for at dette skal gå bra. Si rett ut at du er redd for at dere ikke skal klare dere gjennom denne runden - kanskje det vil vekke han..

Takk for gode råd:)

Det er ikke lett å holde seg rolig når det stormer som verst, nei.. Likevel, tok initiativet til en samtale for et par kvelder siden, til å begynne med fikk jeg svar som "sukk, ikke det samme nå igjen..." men knuten løsna vist etterhvert:) De to siste dagene har vært fine, og vi har hatt lyse og lette dager.

Regner med at tungsinnet ikke forsvinner over natten, men er bedre "forberedt" håper jeg.

at alle har "ups and downs" , hører med, og mulig jeg blir litt ekstra stressa når ting blir ekstra tøft, siden vi normalt klarer å prate oss gjennom ting og være støtte til hverandre i taka.

Er normalt heller ikke den som klarer å snakke med venninner om slike ting, så var godt å få luftet tankene her!

Men nå er jeg iallefall sikker på ståa mellom oss, og det gir ro og styrke til å være tålmodig og la vær å tenke på hva annet som ligger bak:)