Avstandsforhold... et spm.

[Gjest togli]

Noe jeg har grubla litt på for tida....

Hva gjør man om man møter den man tror er mannen i sitt liv og følelsene er gjensidige - men man bor på ulike kanter av landet og ingen er flyttbare?

Forsøker man å glemme hverandre og dropper å bli kjærester for å se saken an, eller blir man kjærester og møter hverandre så ofte som mulig for å se om livssituasjonen endrer seg over tid (mht flytting osv.) - selv om det ikke ser lyst ut der og da...

[Lillemus]

En fyr som bodde sånn alt for langt unna hadde jeg nok ikke orket å involvere meg med, jeg vil jo gjerne tilbringe mye tid med kjæresten da. Nå klarte jo jeg å rote meg borti en som pendlet 12 uker på / 12 uker av i begynnelsen! *stønn* Etter den første runden ute fikk han seg ny jobb, 2 uker ute / 3 uker hjemme og det var deilig, man allikevel var han mye borte da.

Nå har han hatt jobb her hjemme i et par år og det er rett og slett kjempedeilig! Men vi bor 5 mil fra hverandre og det medfører pendling for meg ennå i 6-7-8 år tenker jeg, men vi er sammen minst halve uka da. )

[Gjest saphira]

Hvis man VIRKELIG vil at ting skal funke, så gjør det gjerne det. ;0) Det kan måtte innebære at man holder ut en lengre eller kortere periode med sporadiske møter og mange telefonsamtaler, men hvis dette er mannen i ditt liv, og du hans quinde, så finner dere sikkert en god løsning etter hvert. Det årnær sæ, vettu. Man må bare ville det litt ekstra noen ganger. :0)

[Gjest togli]

En fyr som bodde sånn alt for langt unna hadde jeg nok ikke orket å involvere meg med, jeg vil jo gjerne tilbringe mye tid med kjæresten da. Nå klarte jo jeg å rote meg borti en som pendlet 12 uker på / 12 uker av i begynnelsen! *stønn* Etter den første runden ute fikk han seg ny jobb, 2 uker ute / 3 uker hjemme og det var deilig, man allikevel var han mye borte da.

Nå har han hatt jobb her hjemme i et par år og det er rett og slett kjempedeilig! Men vi bor 5 mil fra hverandre og det medfører pendling for meg ennå i 6-7-8 år tenker jeg, men vi er sammen minst halve uka da. )

Det spørs om man tåler det meste når man er nyforelska, men etterhvert vil nok de fleste ha mer ordna forhold for at forholdet skal vare

Godt dere fikk til en løsning som passa dere greit

[Gjest togli]

Hvis man VIRKELIG vil at ting skal funke, så gjør det gjerne det. ;0) Det kan måtte innebære at man holder ut en lengre eller kortere periode med sporadiske møter og mange telefonsamtaler, men hvis dette er mannen i ditt liv, og du hans quinde, så finner dere sikkert en god løsning etter hvert. Det årnær sæ, vettu. Man må bare ville det litt ekstra noen ganger. :0)

Ok, takk for svar

Høres litt slitsomt ut med avstandsforhold, men så er det jo ikke alltid like lett å kontrollere hvem man faller for

[Gjest Tatjana]

For min del tror jeg det hadde vært vanskelig. Nå er ikke jeg i den situasjonen, men jeg tenker at det hadde kommet an på et par ting:

Årsaken til at han/jeg ikke var flyttbare. Er det noe man kunne forvente ville endre seg i løpet av (forholdsvis) kort tid, slik at han/jeg kanskje kunne forventes å bli flyttbare snart? Eller er det noe uforanderlig slik at det vil være aldri/veldig lenge til?

Hvor langt unna han faktisk bor. Er det mulig å kunne treffes de fleste helger (når man ellers har mulighet ifht oppfølging av barn, jobb og andre forpliktelser)? Eller er det så langt unna at det må flyreise og langtids planlegging til?

Jeg er forholdsvis avhengig av å kunne treffe mannen for å opprettholde følelsene, og vil derfor i utgangspunktet streve med et avstandsforhold. Men du kan jo være annerledes skrudd sammen enn meg :-).

[Gjest togli]

For min del tror jeg det hadde vært vanskelig. Nå er ikke jeg i den situasjonen, men jeg tenker at det hadde kommet an på et par ting:

Årsaken til at han/jeg ikke var flyttbare. Er det noe man kunne forvente ville endre seg i løpet av (forholdsvis) kort tid, slik at han/jeg kanskje kunne forventes å bli flyttbare snart? Eller er det noe uforanderlig slik at det vil være aldri/veldig lenge til?

Hvor langt unna han faktisk bor. Er det mulig å kunne treffes de fleste helger (når man ellers har mulighet ifht oppfølging av barn, jobb og andre forpliktelser)? Eller er det så langt unna at det må flyreise og langtids planlegging til?

Jeg er forholdsvis avhengig av å kunne treffe mannen for å opprettholde følelsene, og vil derfor i utgangspunktet streve med et avstandsforhold. Men du kan jo være annerledes skrudd sammen enn meg :-).

Takk for svar

Jeg hadde nok greid et avstandsforhold der vi kunne møtes f.eks. i alle barnefrie helger (annenhver helg) og i ferier, men vil tro at når det første forelskelsen hadde lagt seg så kunne det blitt verre å holde følelsene varme på den måten..... Noe å tenke på, ja

[Persille1365381127]

Vel, jeg har jo gjort det...

De to første årene var ikke han flyttbar, det ble ikke noe ordentlig forhold, og vi møttes bare i ny og ne.

I september bestemte vi oss for å prøve på ordentlig, og siden da har han vært her hver helg. Jeg har vært to helger hos ham tror jeg, begge med barn.

Nå flyttet han hit i juni, så var vi to uker på ferie i begynnelsen av juli - og i skrivende stund har han vært på jobb i to uker. Det er ennå en uke til han kommer hjem.

I fremtiden blir det antagelig som Lillemus skriver, to uker ute, tre uker hjemme.

Det er en vanesak egentlig, og den første uken fra hverandre er verst

Jeg er jo vant til å bo alene, så for meg er det ikke noe problem å være alene i noen uker rent praktisk. Om vi får barn blir det litt annerledes, da skal vi jo ha barn på fulltid - nå er Billa hos faren annenhver helg.

Det blir mer intenst de ukene han er hjemme, og så blir det en slags pause når han er borte. Men vi er snakkere begge to, så vi har alltid noe å snakke om likevel. Vi snakker sammen på telefon noen ganger om dagen.

Jeg tror at det fungerer om det er han du vil være med. Da får man det til å fungere, selv om man ikke har all tid sammen. For vår del var det også en ok overgang, ettersom jeg har litt angst for å involvere meg veldig seriøst igjen. Nå får jeg i pose og sekk, samboer litt - og alene litt.

Men det er nok ikke den enkleste løsningen

[bustebeisa]

I ca 2.5 år drev jeg å pendlet frem og tilbake mellom sørlandet og sunnmøre. Nå er jeg bosatt på nordmøre. :-)

Det koster å være i et avstandsforhold, men samtidig er det ikke like lett hele tiden. Man bør kanskje også ta noen viktige samtaler ganske tidlig i forholdet. Som det med flyttbarhet, felles barn osv... For om ingen av dere er flyttbare ei eller anna gang i fremtiden, er det bedre å skille lag før de store følelsene tar overhånd.

Kan den ene være flyttbar ei gang i fremtiden, må man se om man er villig til å satse på den andre.

Siden det er såpass langt mellom sørlandet og sunnmøre som det er, blir det fryktelig dyrt om man skal fly opp hver uke/helg. Men jeg hadde en jobb hvor jeg hadde fri hver femte uke og den tibrakte jeg hos ham. Tungt å være borte fra hverandre i fire uker, men samtidig var vi desto tettere sammen når vi var sammen. :-)

Man bør stole på hverandre og ikke være av den sjalu typen. Viss ikke kan man komme til å gruble seg ihjel og slite med mange tunge tanker når man ikke er sammen.

Men nå bor vi på nordmøre. Stortrives som nybakt mamma og samboer. Koser meg og nyter dagene sammen med min kjære. Var flott den tiden vi pendlet frem og tilbake, men mye flottere nå. :-)

[Gjest togli]

Vel, jeg har jo gjort det...

De to første årene var ikke han flyttbar, det ble ikke noe ordentlig forhold, og vi møttes bare i ny og ne.

I september bestemte vi oss for å prøve på ordentlig, og siden da har han vært her hver helg. Jeg har vært to helger hos ham tror jeg, begge med barn.

Nå flyttet han hit i juni, så var vi to uker på ferie i begynnelsen av juli - og i skrivende stund har han vært på jobb i to uker. Det er ennå en uke til han kommer hjem.

I fremtiden blir det antagelig som Lillemus skriver, to uker ute, tre uker hjemme.

Det er en vanesak egentlig, og den første uken fra hverandre er verst

Jeg er jo vant til å bo alene, så for meg er det ikke noe problem å være alene i noen uker rent praktisk. Om vi får barn blir det litt annerledes, da skal vi jo ha barn på fulltid - nå er Billa hos faren annenhver helg.

Det blir mer intenst de ukene han er hjemme, og så blir det en slags pause når han er borte. Men vi er snakkere begge to, så vi har alltid noe å snakke om likevel. Vi snakker sammen på telefon noen ganger om dagen.

Jeg tror at det fungerer om det er han du vil være med. Da får man det til å fungere, selv om man ikke har all tid sammen. For vår del var det også en ok overgang, ettersom jeg har litt angst for å involvere meg veldig seriøst igjen. Nå får jeg i pose og sekk, samboer litt - og alene litt.

Men det er nok ikke den enkleste løsningen

Ok, fint dere får det til å fungere

Takk for svar

[Gjest togli]

I ca 2.5 år drev jeg å pendlet frem og tilbake mellom sørlandet og sunnmøre. Nå er jeg bosatt på nordmøre. :-)

Det koster å være i et avstandsforhold, men samtidig er det ikke like lett hele tiden. Man bør kanskje også ta noen viktige samtaler ganske tidlig i forholdet. Som det med flyttbarhet, felles barn osv... For om ingen av dere er flyttbare ei eller anna gang i fremtiden, er det bedre å skille lag før de store følelsene tar overhånd.

Kan den ene være flyttbar ei gang i fremtiden, må man se om man er villig til å satse på den andre.

Siden det er såpass langt mellom sørlandet og sunnmøre som det er, blir det fryktelig dyrt om man skal fly opp hver uke/helg. Men jeg hadde en jobb hvor jeg hadde fri hver femte uke og den tibrakte jeg hos ham. Tungt å være borte fra hverandre i fire uker, men samtidig var vi desto tettere sammen når vi var sammen. :-)

Man bør stole på hverandre og ikke være av den sjalu typen. Viss ikke kan man komme til å gruble seg ihjel og slite med mange tunge tanker når man ikke er sammen.

Men nå bor vi på nordmøre. Stortrives som nybakt mamma og samboer. Koser meg og nyter dagene sammen med min kjære. Var flott den tiden vi pendlet frem og tilbake, men mye flottere nå. :-)

Kjekt å høre at det gikk bra tilslutt

Takk for svar

[Gjest Elextra]

Hvem har du truffet nå, da?

Eller - hvorfor ta sorgene på forskudd?

[Gjest togli]

Hvem har du truffet nå, da?

Eller - hvorfor ta sorgene på forskudd?

Hehe ;-P

Venta bare på den altså

[Gjest Elextra]

Hehe ;-P

Venta bare på den altså

Forøvrig ville jeg nok gå for løsning nr. to - dvs. se det an og forsøke å finne en løsning på sikt, selv om det mest fornuftige ville være å gå hver sin vei.

Da forutsetter jeg at man ikke er av typen som treffer "mannen i sitt liv" stadig vekk.

[Gjest togli]

Forøvrig ville jeg nok gå for løsning nr. to - dvs. se det an og forsøke å finne en løsning på sikt, selv om det mest fornuftige ville være å gå hver sin vei.

Da forutsetter jeg at man ikke er av typen som treffer "mannen i sitt liv" stadig vekk.

Hehe, jeg tror jeg er ganske stabil sånn sett - var jo i samme fohold siden jeg var 17 (40 nå) ;-)

[Gjest Elextra]

Hehe, jeg tror jeg er ganske stabil sånn sett - var jo i samme fohold siden jeg var 17 (40 nå) ;-)

Kanskje du har truffet mange, men bare har vært viljesterk?

[morsan]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om den saken.

Som ung og barnløs ville det vært helt uaktuelt å satse på en fyr som var alt for lite 'tilgjengelig', men dersom jeg skulle blitt singel igjen nå, kan det hende at jeg ahdde tenkt annerledes på den saken.

Ihvertfall nå som tanken på et nytt forhold er uaktuell for meg, tenker jeg slik at det må være greiest dersom begge har barn på hvver sin kant at man uansett ikke flytter sammen, og da kan jo et avstandsforhold være greiere.

En venninne har fått seg en kjæreste i utlandet, som hun bare ser i utvidede ferier. En annen venninne mente at hun ikke hadde orket et forhold bare for noen få hete uker innimellom, men da måtte jeg bare spørre sistnevnte hvor mange hete uker hun har i sitt nåværende forhold! *hø hø*

Uansett tror jeg ikke at jeg umiddelbart ville ha avskrevet en særdeles interessant mann bare fordi geografien var litt ugrei. Tiden ville tidsnok vise om forholde var liv laga til tross for avstandene.

[Gjest togli]

Kanskje du har truffet mange, men bare har vært viljesterk?

Tja, noe annet hadde vel egentlug vært unaturlig i et mangeårig forhold ;-P

Jeg har vel egentlig aldri følt for å flørte med noen så lenge jeg var gift. Er ok av den sjeldne, trofaste sorten Men du verden så mange kjekke mannfolk jeg ser nå!! Øynene har visst åpna seg her ;-P

[Gjest togli]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om den saken.

Som ung og barnløs ville det vært helt uaktuelt å satse på en fyr som var alt for lite 'tilgjengelig', men dersom jeg skulle blitt singel igjen nå, kan det hende at jeg ahdde tenkt annerledes på den saken.

Ihvertfall nå som tanken på et nytt forhold er uaktuell for meg, tenker jeg slik at det må være greiest dersom begge har barn på hvver sin kant at man uansett ikke flytter sammen, og da kan jo et avstandsforhold være greiere.

En venninne har fått seg en kjæreste i utlandet, som hun bare ser i utvidede ferier. En annen venninne mente at hun ikke hadde orket et forhold bare for noen få hete uker innimellom, men da måtte jeg bare spørre sistnevnte hvor mange hete uker hun har i sitt nåværende forhold! *hø hø*

Uansett tror jeg ikke at jeg umiddelbart ville ha avskrevet en særdeles interessant mann bare fordi geografien var litt ugrei. Tiden ville tidsnok vise om forholde var liv laga til tross for avstandene.

''En venninne har fått seg en kjæreste i utlandet, som hun bare ser i utvidede ferier. En annen venninne mente at hun ikke hadde orket et forhold bare for noen få hete uker innimellom, men da måtte jeg bare spørre sistnevnte hvor mange hete uker hun har i sitt nåværende forhold! *hø hø*''

Haha ) Godt poeng egentlig

''Uansett tror jeg ikke at jeg umiddelbart ville ha avskrevet en særdeles interessant mann bare fordi geografien var litt ugrei. Tiden ville tidsnok vise om forholde var liv laga til tross for avstandene.''

Det er akkurat det.... Hvis man er så heldig å møte den man føler er ens sjelevenn og begge føler det på samme måte, så tåler man antagelig avstanden.. og det er vel egentlig ganske sjelden å møte en mann på + - 40 som ikke har barn fra før.. Tror nesten jeg hadde blitt en smule skeptisk dersom det ikke lå gode grunner bak

[morsan]

''En venninne har fått seg en kjæreste i utlandet, som hun bare ser i utvidede ferier. En annen venninne mente at hun ikke hadde orket et forhold bare for noen få hete uker innimellom, men da måtte jeg bare spørre sistnevnte hvor mange hete uker hun har i sitt nåværende forhold! *hø hø*''

Haha ) Godt poeng egentlig

''Uansett tror jeg ikke at jeg umiddelbart ville ha avskrevet en særdeles interessant mann bare fordi geografien var litt ugrei. Tiden ville tidsnok vise om forholde var liv laga til tross for avstandene.''

Det er akkurat det.... Hvis man er så heldig å møte den man føler er ens sjelevenn og begge føler det på samme måte, så tåler man antagelig avstanden.. og det er vel egentlig ganske sjelden å møte en mann på + - 40 som ikke har barn fra før.. Tror nesten jeg hadde blitt en smule skeptisk dersom det ikke lå gode grunner bak

''og det er vel egentlig ganske sjelden å møte en mann på + - 40 som ikke har barn fra før.. Tror nesten jeg hadde blitt en smule skeptisk dersom det ikke lå gode grunner bak ;)''

Ja, og når han først har barn, synes jeg det er et svært positivt trekk at han ikke anser seg selv som "flyttbar" med det første :-)

Sønnen min har en venn der faren mente at han absolutt var flyttbar, for samboer med den nye kjæresten (og tidligere elskerinnen??) skulle han bli bare få måneder etter bruddet, og dette innebar at vennen må bo annenhver uke nokså langt borte fra alle vennene sine....

Det er kanskje lett å tenke som meg når man er i et forhold, men jeg skjønner ikke hvorfor man "på død og liv" må flytte sammen med en ny person når begge har (litt større) barn på hver sin kant...