Hva med den fattige alenemoren i klassen?

[Gjest Hjelpe fattig alenemor?]

Vår nye førsteklassing har kommet i klasse med et barn som overhode ikke lever i overflod. Moren er alene med to små. Ufør/ på sosialtrygd. Trodde hun hadde flere barn- de har jeg sett tidligere, men nå er det bare to. Hun bor i en kommunal leilighet/ hybel, ser sliten og herjet ut i en alder av midt 20 osv. Mitt problem er at vi bor i et på alle måter resursterkt nabolag hvor de som ikke har så mye VIRKELIG skiller seg ut.

Hvordan kunne jeg hjulpet denne moren uten at hun føler seg brydd?

Noen der ute som er i morens situasjon som vet hvordan de kunne ønsket å bli hjulpet litt?

[Gjest segunda]

Inviter henne hjem og barna til å leke med hennes barn. Gjør deg kjent med henne og finn ut om dere kan passe for hverandre og så videre. Det kan være første skrittene.

[Gjest Sørøst]

Fortell henne at du er lesbisk og er forelsket i henne. Inngå partnerskap og få felles økonomi.

Med vennlig hilsen

[Gjest alenemoren]

Dette kunne nesten vært meg!

Jeg tror dessverre kanskje at hun vil føle seg brydd uansett. Hvis du er velstående, velkledd og velstelt, og inviterer henne hjem til ditt flotte hjem - så kan hun føle seg "lurvete" og "billig" i forhold til deg... Men det betyr jo ikke at man skal la være å ta kontakt og prøve å invitere og ha det hyggelig.

Jeg bodde i et velstående strøk, som alenemor - overvektig og med en bil full av rustflekker. Jeg skilte meg ut på mange måter! Alle var gift og etablerte, hadde god råd, flotte boliger, klær, biler og var fryktelig spreke og engasjerte i alt mulig.

Jeg følte meg mislykket og mindreverdig. Jeg var også betraktelig yngre enn alle foreldrene i barnet mitt sin klasse. Jeg var alltid til stede på alle foreldremøter, men følte aldri at jeg kunne bidra på samme måte som de andre - både verbalt og materielt. Dette var folk som hadde penger og ressurser, de hadde kontakter og var vant til å snakke i forsamlinger og få ting gjort!

Jeg var helt "annerledes" enn alle. Men de var veldig hyggelige!!

Vi hadde en vennegruppe-ordning. Klassen ble delt inn i smågrupper på 5-6 barn i hver gruppe, så gikk det på omgang hvem som inviterte hjem. Barna gikk hjem til hverandre en gang i mnd, og lekte, gjorde lekser og spiste middag. Gjerne bakte litt også. "Alle" hadde anledning til å være hjemme en dag og vaske, bake eller være der. Deretter kom foreldrene i 18-19 tida, og det ble gjerne kaffe eller vin og hyggelig samvær til vi tuslet hver til vårt.

Jeg hadde aldri anledning til å ta en dag fri pga noe slikt. Det ble dessverre til at jeg aldri hadde noen vennegruppe, noe som plaget meg VOLDSOMT! Jeg følte at vi hadde et billig leid hjem med vegg-til-vegg teppe og hadde store komplekser for at vi ikke hadde fulltallig servise, likt bestikk og fine drikkeglass....

Men vennegruppene var veldig positivt for oss, og jeg følte meg alltid velkommen. Men likte meg best i de hjemmene der det var litt "uryddig" og ikke så strigla men høyt under taket.

Jeg tror nok jeg heller ville valgt å være med på slike grupper enn å la være, om jeg fikk valgt igjen, med samme forutsetninger som da - men det er nok ikke alle som føler seg komfortable i den settingen...

Noe som kanskje kan være en god ide er aktiviteter utendørs. Dersom ungene deres leker fint sammen, kan du kanskje invitere de (og henne) med på pølsegrilling i hagen/skogen, eller natursti eller andre aktiviteter som ikke koster all verden og som de kan delta på litt likeverdig nivå.

For mitt barn ble feks. idrett vanskelig, fordi ALLE var så voldsomt sportsinteressert. Det var fotball og tennis, svømming, judo eller andre organiserte aktiviteter. Så kom vinteren og skidag. H*n tørrtrente for å få litt grunnlag, men ble likevel en stor sinke i forhold til alle de andre, og det gav h*n nok en forferdelig opplevelse av idrett som henger i den dag i dag. STAKKARS!

Noen betraktninger og erfaringer fra

[Gjest MayLynn]

Dette kunne nesten vært meg!

Jeg tror dessverre kanskje at hun vil føle seg brydd uansett. Hvis du er velstående, velkledd og velstelt, og inviterer henne hjem til ditt flotte hjem - så kan hun føle seg "lurvete" og "billig" i forhold til deg... Men det betyr jo ikke at man skal la være å ta kontakt og prøve å invitere og ha det hyggelig.

Jeg bodde i et velstående strøk, som alenemor - overvektig og med en bil full av rustflekker. Jeg skilte meg ut på mange måter! Alle var gift og etablerte, hadde god råd, flotte boliger, klær, biler og var fryktelig spreke og engasjerte i alt mulig.

Jeg følte meg mislykket og mindreverdig. Jeg var også betraktelig yngre enn alle foreldrene i barnet mitt sin klasse. Jeg var alltid til stede på alle foreldremøter, men følte aldri at jeg kunne bidra på samme måte som de andre - både verbalt og materielt. Dette var folk som hadde penger og ressurser, de hadde kontakter og var vant til å snakke i forsamlinger og få ting gjort!

Jeg var helt "annerledes" enn alle. Men de var veldig hyggelige!!

Vi hadde en vennegruppe-ordning. Klassen ble delt inn i smågrupper på 5-6 barn i hver gruppe, så gikk det på omgang hvem som inviterte hjem. Barna gikk hjem til hverandre en gang i mnd, og lekte, gjorde lekser og spiste middag. Gjerne bakte litt også. "Alle" hadde anledning til å være hjemme en dag og vaske, bake eller være der. Deretter kom foreldrene i 18-19 tida, og det ble gjerne kaffe eller vin og hyggelig samvær til vi tuslet hver til vårt.

Jeg hadde aldri anledning til å ta en dag fri pga noe slikt. Det ble dessverre til at jeg aldri hadde noen vennegruppe, noe som plaget meg VOLDSOMT! Jeg følte at vi hadde et billig leid hjem med vegg-til-vegg teppe og hadde store komplekser for at vi ikke hadde fulltallig servise, likt bestikk og fine drikkeglass....

Men vennegruppene var veldig positivt for oss, og jeg følte meg alltid velkommen. Men likte meg best i de hjemmene der det var litt "uryddig" og ikke så strigla men høyt under taket.

Jeg tror nok jeg heller ville valgt å være med på slike grupper enn å la være, om jeg fikk valgt igjen, med samme forutsetninger som da - men det er nok ikke alle som føler seg komfortable i den settingen...

Noe som kanskje kan være en god ide er aktiviteter utendørs. Dersom ungene deres leker fint sammen, kan du kanskje invitere de (og henne) med på pølsegrilling i hagen/skogen, eller natursti eller andre aktiviteter som ikke koster all verden og som de kan delta på litt likeverdig nivå.

For mitt barn ble feks. idrett vanskelig, fordi ALLE var så voldsomt sportsinteressert. Det var fotball og tennis, svømming, judo eller andre organiserte aktiviteter. Så kom vinteren og skidag. H*n tørrtrente for å få litt grunnlag, men ble likevel en stor sinke i forhold til alle de andre, og det gav h*n nok en forferdelig opplevelse av idrett som henger i den dag i dag. STAKKARS!

Noen betraktninger og erfaringer fra

Ang vennegrupper så trenger man ikke ha det rett etter skolen. Her jeg bor har de fleste det i vanlig aktivitetstid. Feks kl .17-19.

Det er da ikke meningen at man skal ta seg en dag fri fra jobb...

[Bookworm]

Jeg vet ikke om jeg ville ha gjort noe spesielt jeg, er redd for at en slik hjelp fra tydelig mer velstående mennesker enn en selv ville ha gjort vedkommende brydd uansett.

Jeg tror jeg bare hadde sørget for at barnet ble behandlet på akkurat samme måte som alle andre, verken mer eller mindre.

[Speak]

Du sier at ho har to barn. Dersom det andre barnet er yngre, så kan du kanskje tilby at det barnet kan arve fra ditt barn? Si at du synes det er leit å legge det i en uff-container, og at du ikke kjenner andre med mindre barn.

På den måten får ikke det største barnet noe ekstra direkte, men alenemoren vil jo få bedre råd til å kjøpe ting til den eldste.

[Gjest Elextra]

Jeg tenker du kan hjelpe ved å invitere barnet som går i klassen til ditt barn, og hjelpe til med integrering av det.

[Onsdag1365380628]

Jeg vet ikke om jeg ville ha gjort noe spesielt jeg, er redd for at en slik hjelp fra tydelig mer velstående mennesker enn en selv ville ha gjort vedkommende brydd uansett.

Jeg tror jeg bare hadde sørget for at barnet ble behandlet på akkurat samme måte som alle andre, verken mer eller mindre.

''Jeg tror jeg bare hadde sørget for at barnet ble behandlet på akkurat samme måte som alle andre, verken mer eller mindre.''

Signerer denne.

Å skulle hjelpe "fattige" kan lett gå galt. Ihvertfall skal man gå forsiktig frem. Men man kan jo be moren på en kaffekopp og ut i fra dette vurdere om man kan tilby noe hjelp.

[laban]

Dette kunne nesten vært meg!

Jeg tror dessverre kanskje at hun vil føle seg brydd uansett. Hvis du er velstående, velkledd og velstelt, og inviterer henne hjem til ditt flotte hjem - så kan hun føle seg "lurvete" og "billig" i forhold til deg... Men det betyr jo ikke at man skal la være å ta kontakt og prøve å invitere og ha det hyggelig.

Jeg bodde i et velstående strøk, som alenemor - overvektig og med en bil full av rustflekker. Jeg skilte meg ut på mange måter! Alle var gift og etablerte, hadde god råd, flotte boliger, klær, biler og var fryktelig spreke og engasjerte i alt mulig.

Jeg følte meg mislykket og mindreverdig. Jeg var også betraktelig yngre enn alle foreldrene i barnet mitt sin klasse. Jeg var alltid til stede på alle foreldremøter, men følte aldri at jeg kunne bidra på samme måte som de andre - både verbalt og materielt. Dette var folk som hadde penger og ressurser, de hadde kontakter og var vant til å snakke i forsamlinger og få ting gjort!

Jeg var helt "annerledes" enn alle. Men de var veldig hyggelige!!

Vi hadde en vennegruppe-ordning. Klassen ble delt inn i smågrupper på 5-6 barn i hver gruppe, så gikk det på omgang hvem som inviterte hjem. Barna gikk hjem til hverandre en gang i mnd, og lekte, gjorde lekser og spiste middag. Gjerne bakte litt også. "Alle" hadde anledning til å være hjemme en dag og vaske, bake eller være der. Deretter kom foreldrene i 18-19 tida, og det ble gjerne kaffe eller vin og hyggelig samvær til vi tuslet hver til vårt.

Jeg hadde aldri anledning til å ta en dag fri pga noe slikt. Det ble dessverre til at jeg aldri hadde noen vennegruppe, noe som plaget meg VOLDSOMT! Jeg følte at vi hadde et billig leid hjem med vegg-til-vegg teppe og hadde store komplekser for at vi ikke hadde fulltallig servise, likt bestikk og fine drikkeglass....

Men vennegruppene var veldig positivt for oss, og jeg følte meg alltid velkommen. Men likte meg best i de hjemmene der det var litt "uryddig" og ikke så strigla men høyt under taket.

Jeg tror nok jeg heller ville valgt å være med på slike grupper enn å la være, om jeg fikk valgt igjen, med samme forutsetninger som da - men det er nok ikke alle som føler seg komfortable i den settingen...

Noe som kanskje kan være en god ide er aktiviteter utendørs. Dersom ungene deres leker fint sammen, kan du kanskje invitere de (og henne) med på pølsegrilling i hagen/skogen, eller natursti eller andre aktiviteter som ikke koster all verden og som de kan delta på litt likeverdig nivå.

For mitt barn ble feks. idrett vanskelig, fordi ALLE var så voldsomt sportsinteressert. Det var fotball og tennis, svømming, judo eller andre organiserte aktiviteter. Så kom vinteren og skidag. H*n tørrtrente for å få litt grunnlag, men ble likevel en stor sinke i forhold til alle de andre, og det gav h*n nok en forferdelig opplevelse av idrett som henger i den dag i dag. STAKKARS!

Noen betraktninger og erfaringer fra

Det høres merkelig ut at vennegruppe-samlingene var så tidlig at man måtte ta seg fri fra jobben. Heldigvis er det uvanlig.

[laban]

Ikke tenk på noe Blåkors-framstøt, det virker bare mot sin hensikt. Hvis barna deres blir venner, kan du nærme deg litt - ta med barnet hennes på ting dere skal, spør om hun er interessert i å arve klær eller utstyr hvis det er naturlig med tanke på det andre barnets alder og kjønn (og dere ikke selv har småsøsken det skal videre til) og andre ting som faller naturlig.

Ikke tenk så veldig spesielt på dette, bare ha i bakhodet at ikke barnet hennes skal falle utenfor. Men ikke se spøkelser ved høylys dag - det kan gå helt fint med førsteklassingen selv om de ikke er blant de rikeste.

[PieLill]

Så flott at du bryr deg!

;-)

Mennesker i en vanskelig situasjon kan ha mange hjelpere, men få _venner_.

Hva med å prøve å møte henne på en likeverdig måte. Legge merke til hva hun har, hva hun kan, hva hun kan gi. Hvilke resurser hun har. Så kan du etter hvert tette igjen materielle hull på en naturlig måte, ved å f.eks. gi bort fine klær og ting, f.eks. en brukbar PS eller DS som dere uansett ikke vil bruke.

Det er ganske lett å ta imot hjelp fra venner, alltid litt ydmykende og ensomt å få fra hjelpere.

Alt etter kjemien dere imellom kan du kanskje gjøre dette til et venneprosjket fremfor et hjelpeprosjekt. Kan hende er morens største behov å bli verdsatt på en oppriktig måte.

Å gi bort klær og utstyr som man ikke lengre trenger, går stort sett greit, vennskap eller ikke. Man kan alltids si at det ellers ville gått til Fretex.

Lykke til!

mvh

[Gjest alenemoren]

Det høres merkelig ut at vennegruppe-samlingene var så tidlig at man måtte ta seg fri fra jobben. Heldigvis er det uvanlig.

De fleste (mammaene) i _dette strøket_ hadde reduserte stillinger eller var hjemmeværende og hadde derfor god tid til både rydding og rengjøring, baking og andre forberedelser.

Eller kunne avspasere for å være hjemme med barna, lage middag osv. Min jobb var ikke så fleksibel, så dette var vanskelig for meg. Ting er annerledes for oss nå, men den gang var det slik.

[Gjest alenemoren]

Ang vennegrupper så trenger man ikke ha det rett etter skolen. Her jeg bor har de fleste det i vanlig aktivitetstid. Feks kl .17-19.

Det er da ikke meningen at man skal ta seg en dag fri fra jobb...

Formen på vennegruppene var bestemt på foreldremøte. Det var flere som var hjemmeværende, og barna gikk derfor ikke på SFO, dermed var det naturlig at barna gikk sammen hjem til vedkommende rett etter skoleslutt. En av foreldrene var da som regel hjemme. Jeg var sjelden hjemme før 17-18, dønn sliten, så dette ble litt vanskelig for meg..

[brulla]

Møt henne som du møter andre. Vær med barna hennes som mot andres...