Hvordan unngå konflikter og utfrysning?

[Gjest Var en sammensveiset gjeng]

Gutter 11 år som går i samme klasse.

Var en sammensveiset gjeng på 5, men den ene har usjarmerende oppførsel som gjør at de andre trekker seg unna.

Han er frekk i munnnen, tar seg til rette, er kontrollerende og dominerende overfor de andre. Sterk psykisk og skal vite hva de andre gjør til enhver tid. F.eks. om en har snakket med læreren når resten av klassen går ut i friminutt, krever denne gutten å få vite hva de snakket om.

Han er langsint og dersom en eller flere er uenige med han, lager han mye støy. F.eks. sprer vonde rykter om de han er uenige med. Når de har gruppearbeid på skolen eller skal dele seg inn to og to, for eksempel, tar han gjerne fysisk tak i den han vil være med og bestemmer helt enkelt over den andre.

De andre guttene er rolige og mer forsiktige. De tør ikke å si imot, for han (la oss kalle han M) blir så langsint og gjør livet så utrivelig for de som sier han imot. M er helt enkelt sterkere psykisk og har en slags makt over de.

MEN, resten av gutta prater bak ryggen hans og forsøker å unngå han. Dette er veldig trist, og jeg er redd for at dette vil føre til at M ikke klarer å beholde vennene og vil bli alene og fryst ut.

Har gitt beskjed til min sønn at baksnakking og utestengelse ikke er greit. Jeg vil ikke høre fra lærer at han har vært med på noe sånt. Jobber også med at han skal lære å si i fra på en ordentlig måte, hvis han er uenig med M. Men min sønn er oppriktig redd for M, og går litt på tå hev når de er sammen, og er "nervøs".

Vet ikke om dette er relevant, men M er enebarn og temmelig bortskjemt. Er nok vant til å få det som han vil hjemme. Foreldrene er omgjengelige og hyggelige folk.

Guttene har etter litt overtalelse pratet med lærer. Jeg har også pratet med lærer i etterkant av guttenes samtale. Men føler meg veldig usikker på om lærer virkelig tar tak i dette og ikke minst på riktig måte. Tror heller ikke lærer tar dette helt på alvor...

Jeg mener at M må få veiledning i sosial kompetanse, samt at de andre må følges opp, slik at de ikke baksnakker, utestenger og skrur hverandre opp..

Fått beskjed av lærer om å ta kontakt med guttens foreldre, men er redd for å bli misforstått.

Er det riktig av meg å ta kontakt med de? Vil jo ikke gjøre vondt verre..

[Skumring]

For det første må jeg si at det er ikke unormalt at vennskap endrer seg over tid, eller tar slutt. Venner forsvinner, og nye venner kommer. Det er en del av livet. Man vokser i hver sin retning. Det er ikke noe poeng i å "klamre seg" til gamle vennskap som ikke gir en noe lengre, og det er heller ikke noe poeng at foreldre skal blande seg inn for å prøve å bevare gamle vennskap.

Når det er sagt så skjønner jeg problemstillingen. Det er ikke enkelt verken for barn eller foreldre. Likevel er mitt råd å la "naturen gå sin gang" - la vennskap ta slutt når det er naturlig.

Og så litt til min personlige kjepphest. For selv om jeg skjønner at du mener det godt, så har du også helt klare oppfatninger av denne gutten M. Du mener at det er noe "galt" med han. Du trekker inn at han er enebarn og bortskjemt, at han trenger veiledning i sosial kompetanse - alt i alt har du også "dømt" denne gutten.

Og man kan tro hva man vil som foreldre, men ungene merker godt når foreldrene syns at en kamerat er usjarmerende og dominerende. Man påvirker barna sine.

Jeg tror det er lett at man gjør det, altså dømmer andre.

Men la oss nå si at det er sånn som du beskriver, at denne gutten har et atferdsproblem, er det da riktig å fortsette å "tvinge" de andre guttene til å være sammen med en som terroriserer dem og har psykisk makt over dem? En som skremmer dem og gjør narr av dem? Henger dem ut og er ekkel med dem?

Jeg syns jo ikke det.

Samtidig har jeg vondt av den gutten som blir igjen alene hvis kameratene snur ryggen til han.

Og så total avsporing - jeg hadde en veldig god venninne fra ca 2. klasse på barneskolen. Da vi kom på ungdomsskolen forandret hun seg veldig, og på kort tid. Spesielt i løpet av 8. klasse. Hun gikk fra å være en rolig og fornuftig jente, som gjorde lekser og kunne snakke om alt mellom himmel og jord, til en "party-girl" som kun snakket om gutter, fest og alkohol - og egentlig ingenting annet.

Så i løpet av et halvt skoleår gikk vi fra å være bestevenninner til å ikke omgås i det hele tatt. Vi var ikke på noen måte uvenner, men hun valgte nye venner som passet henne, og jeg valgte nye venner som passet meg.

Det tok 10-15 år før vi egentlig ble venner igjen. Det skjedde da vi begge plutselig havnet på samme arbeidsplass. Nå er vi mer like igjen, og har glede av vennskapet.

[Gjest Var en sammensveiset gjeng]

For det første må jeg si at det er ikke unormalt at vennskap endrer seg over tid, eller tar slutt. Venner forsvinner, og nye venner kommer. Det er en del av livet. Man vokser i hver sin retning. Det er ikke noe poeng i å "klamre seg" til gamle vennskap som ikke gir en noe lengre, og det er heller ikke noe poeng at foreldre skal blande seg inn for å prøve å bevare gamle vennskap.

Når det er sagt så skjønner jeg problemstillingen. Det er ikke enkelt verken for barn eller foreldre. Likevel er mitt råd å la "naturen gå sin gang" - la vennskap ta slutt når det er naturlig.

Og så litt til min personlige kjepphest. For selv om jeg skjønner at du mener det godt, så har du også helt klare oppfatninger av denne gutten M. Du mener at det er noe "galt" med han. Du trekker inn at han er enebarn og bortskjemt, at han trenger veiledning i sosial kompetanse - alt i alt har du også "dømt" denne gutten.

Og man kan tro hva man vil som foreldre, men ungene merker godt når foreldrene syns at en kamerat er usjarmerende og dominerende. Man påvirker barna sine.

Jeg tror det er lett at man gjør det, altså dømmer andre.

Men la oss nå si at det er sånn som du beskriver, at denne gutten har et atferdsproblem, er det da riktig å fortsette å "tvinge" de andre guttene til å være sammen med en som terroriserer dem og har psykisk makt over dem? En som skremmer dem og gjør narr av dem? Henger dem ut og er ekkel med dem?

Jeg syns jo ikke det.

Samtidig har jeg vondt av den gutten som blir igjen alene hvis kameratene snur ryggen til han.

Og så total avsporing - jeg hadde en veldig god venninne fra ca 2. klasse på barneskolen. Da vi kom på ungdomsskolen forandret hun seg veldig, og på kort tid. Spesielt i løpet av 8. klasse. Hun gikk fra å være en rolig og fornuftig jente, som gjorde lekser og kunne snakke om alt mellom himmel og jord, til en "party-girl" som kun snakket om gutter, fest og alkohol - og egentlig ingenting annet.

Så i løpet av et halvt skoleår gikk vi fra å være bestevenninner til å ikke omgås i det hele tatt. Vi var ikke på noen måte uvenner, men hun valgte nye venner som passet henne, og jeg valgte nye venner som passet meg.

Det tok 10-15 år før vi egentlig ble venner igjen. Det skjedde da vi begge plutselig havnet på samme arbeidsplass. Nå er vi mer like igjen, og har glede av vennskapet.

''Og så litt til min personlige kjepphest. For selv om jeg skjønner at du mener det godt, så har du også helt klare oppfatninger av denne gutten M. Du mener at det er noe "galt" med han. Du trekker inn at han er enebarn og bortskjemt, at han trenger veiledning i sosial kompetanse - alt i alt har du også "dømt" denne gutten.''

Ja, jeg er av den oppfatning av at denne gutten trenger litt veiledning i forhold til andres grenser, å kunne akseptere at man har forskjellige meninger og at også han skal kunne klare å jenke seg. Alle skal ikke jenke seg etter han bestandig, slik omgivelsene hans har gjort frem til ganske nylig.

Jeg vil absolutt ikke si at dette er å dømme, tvert i mot er det å se i øynene hva som er kjernen i problemet, for å forsøke å finne en løsning.

''Og man kan tro hva man vil som foreldre, men ungene merker godt når foreldrene syns at en kamerat er usjarmerende og dominerende. Man påvirker barna sine.''

Her er jeg uenig med deg. Vi behandler alle barnas venner likt og gjør alt for at barnas venner skal trives her hos oss. Denne gutten er intet unntak i så måte. Han har vært masse hos oss det siste skoleåret også i sommer. Vi har samme gode tone og prater masse med barnas venner. Vi sitter ved samme bord og spiser og vi deler opplevelser når vi er på tur eller ute i hagen.

Vi setter samme grenser for alle, og barnas venner blir behandlet på samme måte som våre egne. Ingen blir gjort forskjell på, hverken den ene eller den andre veien.

Gutten min jobber jeg med i forhold til at han er veldig forsiktig. Han må tørre å stå for sine meninger og ikke føye seg andre hele tiden, for deretter å klage i etterkant. Akkurat det er jeg lei av og synes det er trist han ikke alltid gir uttrykk for hva _han_ mener og hva _han_ synes. Han skal vite at han også betyr noe!

Prøver å bygge han opp litt. Han skal heller ikke bestandig måtte gjøre ting, være med på ting, og si ting på bekostning av egen integritet.

''Men la oss nå si at det er sånn som du beskriver, at denne gutten har et atferdsproblem, er det da riktig å fortsette å "tvinge" de andre guttene til å være sammen med en som terroriserer dem og har psykisk makt over dem? En som skremmer dem og gjør narr av dem? Henger dem ut og er ekkel med dem?

Jeg syns jo ikke det.

Samtidig har jeg vondt av den gutten som blir igjen alene hvis kameratene snur ryggen til han. ''

Jeg tror nok at denne gutten trenger å takle litt motgang, at ikke han bestandig kan bestemme. Når de er flere i en gruppe må man gjerne bestemme etter tur, noen ganger er det flertallet som bestemmer. Man må også lære å ikke bli langsint og hevne seg når andre har ulike meninger. Da vil jo de andre være venn med han og være sammen med han.

Denne gutten er nemlig utrolig morsom, kreativ og artig å være sammen med. De andre liker han jo godt og de har hatt mye moro sammen!

Da er det trist at han til tider oppfører seg dårlig mot de andre, og naturlig nok trekker de seg unna.

Jeg synes ikke dette kan sammenlignes med vanlige vennskap der man naturlig nok vokser fra hverandre. Denne gutten vil jo ikke få nye venner slik han oppfører seg, og blir stående alene.

Nei, jeg kan ikke presse min gutt til å være sammen med M, men forhåpentligvis kan vennskapet fortsette dersom M også godtar at han er med i en gruppe med likeverdige venner, og ikke et eneveldig kongedømme der han bestandig er sjefen.

Jeg ser jo at andre foreldre i klassen lar barna styre det meste selv, og jeg er enig i at de faktisk er så store nå at slik bør det være.

Men, jeg har så vondt av denne gutten og ser hvilken vei det kan ta for han. Så uendelig trist om han blir gående alene uten venner, dersom noen samtaler og litt veiledning er det som skal til for at _hele_ gjengen skal fortsette å være venner.