Hvordan stoppe et angst/panikkanfall?

[Gjest Bipoklara]

Fikk skikkelig angst i samtale med en kollega på den nye jobben min. Det var en samtale som satte meg veldig ut. Klarte å ta meg inn igjen, men det var en fryktelig ubehagelig følelse.

Hva slags teknikker bruke dere når dere føler a sterk angst/panikk er på gang?

Kan man kamuflere angst/panikk som migrene? Har aldri slitt med migrene, men det har jeg begynt å slite med nå )

[Drofereh]

Må på do:P

[Gjest bipoklara?]

Må på do:P

Men du kan vel ikke oppholde deg på do forever heller? utsetter du ikke bare problemet?

[siameser]

Huff, jeg føler med deg! Panikkanfall er skikkelig vondt! *klem*

Om jeg bare føler at det er på vei, kan jeg konsentrere meg om hendene og føttene mine, og føle bakken og bordet eller hva nå enn hendene ligger på. Det har hjulpet noen ganger.

Pust dypt og rolig. Jeg veit at det er vanskelig når kroppen er på høygir som om en løper opp en bakke, men det er det eneste som kan stoppe nummenheten i kroppen. Pust gjerne i en pute eller i en papirpose, men det er vel litt vanskelig på jobb.

Det har hendt at jeg har måttet drikke vann for å få igjen litt stemme, og løpe på do og gråte og kaste opp til kroppen endelig slapper av. Å drikke vann kan hjelpe med å kontrollere pusten også...og det tar bort noe av den ekle krampen i halsen.

Fysisk aktivitet kan hjelpe om det er mye "små-angst" for å slutte å tenke på "jeg må ikke få panikkanfall nå..." Jeg har en spesiell bratt bakke i nærheten som jeg bruker til akkurat det...

Jeg håper det går bedre med deg nå?

[Drofereh]

Men du kan vel ikke oppholde deg på do forever heller? utsetter du ikke bare problemet?

Får tid til å hente seg inn litt. Jeg opplever ikke panikkangst lenger pga behandling både medisin og samtale. men glemmer ikke hvor tøft det var. Det var heller ikke så lett å forstå det, hvorfor reagerte jeg slik. men nå har jeg kontrollen over situasjonen.

Prøv å ha en fluktvei som en trygg tanke. Men prøv å unngå å ta denne fluktveien i bruk. Det er mye terapi i å prøve å stå imot.

[Gjest bipoklara]

Huff, jeg føler med deg! Panikkanfall er skikkelig vondt! *klem*

Om jeg bare føler at det er på vei, kan jeg konsentrere meg om hendene og føttene mine, og føle bakken og bordet eller hva nå enn hendene ligger på. Det har hjulpet noen ganger.

Pust dypt og rolig. Jeg veit at det er vanskelig når kroppen er på høygir som om en løper opp en bakke, men det er det eneste som kan stoppe nummenheten i kroppen. Pust gjerne i en pute eller i en papirpose, men det er vel litt vanskelig på jobb.

Det har hendt at jeg har måttet drikke vann for å få igjen litt stemme, og løpe på do og gråte og kaste opp til kroppen endelig slapper av. Å drikke vann kan hjelpe med å kontrollere pusten også...og det tar bort noe av den ekle krampen i halsen.

Fysisk aktivitet kan hjelpe om det er mye "små-angst" for å slutte å tenke på "jeg må ikke få panikkanfall nå..." Jeg har en spesiell bratt bakke i nærheten som jeg bruker til akkurat det...

Jeg håper det går bedre med deg nå?

Var veldig glad jeg klarte å stå i mot, men fy så ubehagelig det var. En ting er angsten, noe annet er det å miste ansikt fullstendig pga dette. Å skulle grine ovenfor fremmede uten å ha noen klar grunn utenom angst.

Var veldig fristet til å ta meg en Sobril etter dette, men klarte å stå i mot og fullføre møtet som var etterpå. Sa i fra at jeg hadde migrene og derfor kanskje måtte gå midt i møtet. Nå sliter ikke jeg med migrene men det har blitt min nye lidelse for å dekke litt over.

Hvordan forklare angst til en som kanskje ikke har opplevd det selv`?

[Gjest Nerda]

For meg er det å fukusere på å puste rolig. Hperventilerer jeg er jeg solgt. Hvis jeg blir svimmel, holder jeg tak i noe i nærheten om det går an - en stol, dørkarm, borkant osv. Også er det å tenke på at man har kontakt med underlaget - at man er jordet liksom. Tenkt deg en firkant når du puster - inn igjennom nesa i to av strekene, ut igjennom munnen de to siste. Den fikk jeg hos en psykiater for lenge siden, og for meg virker det faktisk. Ellers er dass en god nødløsning.

Kamuflere som migrene... Jeg vet ikke jeg. Det tror jeg blir litt vanskelig. Hvis du er sammen med noen som over hode ikke har snøring på migrene, kan du si det er et forstadie og at du må komme deg avsted hjem. Imidlertid synes jeg der en dårlig løsning. Har du mye panikkangst/annen angst ville jeg søkt hjelp om jeg ikke alt fikk det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det viktigste er å få kontroll med pusten.

[Gjest Svarttrost]

Får tid til å hente seg inn litt. Jeg opplever ikke panikkangst lenger pga behandling både medisin og samtale. men glemmer ikke hvor tøft det var. Det var heller ikke så lett å forstå det, hvorfor reagerte jeg slik. men nå har jeg kontrollen over situasjonen.

Prøv å ha en fluktvei som en trygg tanke. Men prøv å unngå å ta denne fluktveien i bruk. Det er mye terapi i å prøve å stå imot.

Hvordan takle det? Jeg har øvd ganske mye på mestring av pust, øvd i rolig miljø.

Nå etter hvert - om jeg gjør det i tide - kan jeg klare å stoppe ganske mye (ikke bare angst, men også uvelkomne sterke følelser, som jeg sliter med) med et par rolige innpust, etterfulgt av stort fokus på pust.

Med rolig innpust mener jeg åpne opp i halsen (tenk "å"), puste inn (dypt!) mens du teller langsomt, og slippe ut mens du teller langsomt. I rolig miljø klarer jeg å telle til 9, når det gjelder typisk 7.

[Gjest bipoklara]

Det viktigste er å få kontroll med pusten.

Hei NHD, kom til å lure på om du noen gang har opplevd et angst eller panikkanfall selv? Jeg mener selvfølgelig ikke at folk som ikke har opplevd det selv ikke kan gi gode råd vedrørende det. Heller ikke at barnløse ikke kan gi gode råd om barneoppdragelse.

Men jeg ble bare litt nysgjerrig. Du trenger selvsagt ikke å svare på det eller utbrodere det...