Er egoisme greit?

[Gjest Nickløsheletiden]

Men som SDD blant annet demonstrerer, så er det ikke helt stuerent å si som meg og deg ang. menn som ønsker å skifte kjønn etter ti år som familiefar, for eksempel... At dette nærmer seg toppen av egoisme.

Tanken på at man knuser noens drømmer, alle forhåpninger de hadde for livet sitt - slik at man har et skalkeskjul og får de barna man ønsker...

Jeg er ikke så opptatt av hva som er stuerent å si. Jeg ser ikke annet enn egoisme med dette.

[ShitDiddelyDo]

La oss spesifisere det hele ned til selvmord, da.

Du roper ikke om egoisme og det er jo greit. Ingen ba om å bli født, så eventuelle foreldre eller søsken som står igjen er temmelig uungåelig. Men hva om man har skaffet seg unger? Du synes det er på trynet at man ikke tar seg tid til å lage skikkelig middag til barna, men selvmord kan man ta? For å sette det på spissen

Stort sett er jeg en stor fan av "life happens". Man lever, ting skjer, man kan ikke planlegge seg i hjel, mennesker kommer og mennesker går, det finnes ingen garantier.

Samtidig kjenner jeg, blant annet når jeg ser på Facebook, at alt handler om individets rett til å "være seg selv". Så lenge man "er seg selv", så er det nærmest uviktig hvordan de man er glade i og som assosieres med deg opplever selvrealiseringen.

Jeg synes jo ikke det er greit å ta selvmord, og foreldre bør nok tenke seg om to ganger før de velger den utveien, men nå tror jeg de fleste som vurderer den muligheten tenker seg om både en, to og tre ganger før de avslutter moroa. Med mindre de er svært ute av det psykisk vil jeg også tro de tenker på sin nærmeste familie før de tar avgjørelsen, og veier det ene opp mot det andre. Men det er vanskelig å skrive noe spesifikt om dette da det blant 100 som tar selvmord ganske sikkert er 100 ulike årsaker.

Dette har jeg dog vært borti (men han lyktes ikke å være død mer enn noen minutter), og aldri om jeg tenkte: Faen for egoisme. Det synes jeg nesten ville vært litt egoistisk. Av meg.

[ShitDiddelyDo]

La oss spesifisere det hele ned til selvmord, da.

Du roper ikke om egoisme og det er jo greit. Ingen ba om å bli født, så eventuelle foreldre eller søsken som står igjen er temmelig uungåelig. Men hva om man har skaffet seg unger? Du synes det er på trynet at man ikke tar seg tid til å lage skikkelig middag til barna, men selvmord kan man ta? For å sette det på spissen

Stort sett er jeg en stor fan av "life happens". Man lever, ting skjer, man kan ikke planlegge seg i hjel, mennesker kommer og mennesker går, det finnes ingen garantier.

Samtidig kjenner jeg, blant annet når jeg ser på Facebook, at alt handler om individets rett til å "være seg selv". Så lenge man "er seg selv", så er det nærmest uviktig hvordan de man er glade i og som assosieres med deg opplever selvrealiseringen.

Når det gjelder dette med selvrealiseringa på nettet er jeg rystet over menneskeheten. Jeg vet ikke om folk er dummere i dag enn for noen få år siden, men tidligere kunne man i det minste skjule sin dumhet ved å blottlegge den kun for venner og kjente, og selv disse fikk ikke ta del i ens innerste tanker.

Nå legger den ene idioten etter den andre ut det meste fantastiske på nettet. Det er skremmende. Disse menneskene går rundt oss hver eneste dag!

Alt med nettet er åpenbart ikke positivt.

Men jeg tror ikke dette har noe med egoisme å gjøre. Jeg tror rett og slett ikke diverse nettdebatanter, videobloggere og facebookrabiate vet bedre. I motsetning til tidligere blir nå deres fullstendig mangel på vett blottlagt for hele verden.

[Glimtipper]

Jeg synes jo ikke det er greit å ta selvmord, og foreldre bør nok tenke seg om to ganger før de velger den utveien, men nå tror jeg de fleste som vurderer den muligheten tenker seg om både en, to og tre ganger før de avslutter moroa. Med mindre de er svært ute av det psykisk vil jeg også tro de tenker på sin nærmeste familie før de tar avgjørelsen, og veier det ene opp mot det andre. Men det er vanskelig å skrive noe spesifikt om dette da det blant 100 som tar selvmord ganske sikkert er 100 ulike årsaker.

Dette har jeg dog vært borti (men han lyktes ikke å være død mer enn noen minutter), og aldri om jeg tenkte: Faen for egoisme. Det synes jeg nesten ville vært litt egoistisk. Av meg.

Jeg forstår det. Men regner med du ikke var barn?

For det er slettes ikke egoistisk å tenke det på vegne av noen som slettes ikke har de emosjonelle forutsetningene for å takle en foreldres selvmord eller selvmordsforsøk.

Men nå er jo de fleste som begår selvmord psykisk syke. Så det blir en vanskelig diskusjon i forhold til faktiske valg osv osv...

[laban]

La oss spesifisere det hele ned til selvmord, da.

Du roper ikke om egoisme og det er jo greit. Ingen ba om å bli født, så eventuelle foreldre eller søsken som står igjen er temmelig uungåelig. Men hva om man har skaffet seg unger? Du synes det er på trynet at man ikke tar seg tid til å lage skikkelig middag til barna, men selvmord kan man ta? For å sette det på spissen

Stort sett er jeg en stor fan av "life happens". Man lever, ting skjer, man kan ikke planlegge seg i hjel, mennesker kommer og mennesker går, det finnes ingen garantier.

Samtidig kjenner jeg, blant annet når jeg ser på Facebook, at alt handler om individets rett til å "være seg selv". Så lenge man "er seg selv", så er det nærmest uviktig hvordan de man er glade i og som assosieres med deg opplever selvrealiseringen.

Husk på at det utvalget av mennesker som synger de lovsangene der på Facebook, ikke nødvendigvis er representative for "hvordan det er blitt".

Det er ikke alle som a) er på Facebook, skriver der om livet, selvrealiseringen og idealene, eller c) ville etterleve det de skrev under hvis de sto oppi en situasjon i virkeligheten, ikke bare i teorien.

[Glimtipper]

Husk på at det utvalget av mennesker som synger de lovsangene der på Facebook, ikke nødvendigvis er representative for "hvordan det er blitt".

Det er ikke alle som a) er på Facebook, skriver der om livet, selvrealiseringen og idealene, eller c) ville etterleve det de skrev under hvis de sto oppi en situasjon i virkeligheten, ikke bare i teorien.

Nå snakker jeg om virkelige situasjoner, følelser og bilder, da Ikke om diskusjoner om diverse tenkte scenarioer.

[ShitDiddelyDo]

Jeg forstår det. Men regner med du ikke var barn?

For det er slettes ikke egoistisk å tenke det på vegne av noen som slettes ikke har de emosjonelle forutsetningene for å takle en foreldres selvmord eller selvmordsforsøk.

Men nå er jo de fleste som begår selvmord psykisk syke. Så det blir en vanskelig diskusjon i forhold til faktiske valg osv osv...

Jo, jeg var barn. Dvs, ungdom. Rundt 12, tror jeg, eller hvor gammel man måtte finne på å være i åttendeklasse. Ikke er jeg sikker på når man går fra barn til ungdom heller.

Jeg tror det er en forsvarsmekanisme å skylde på selvmordskanditatens egoisme i stedet for å ta innover seg det helvete en person som går til det skritt å forsøke å ta livet av seg må føle. Det er tross alt en ganske drastisk avgjørelse. Spesielt når man har familie og barn. Spesielt vanskelig blir det kanskje å tenke på dette dersom alt tilsynelatende var normalt, og det ikke var psykisk sykdom med i bildet (det var det dog i mitt tilfelle).

[Glimtipper]

Jo, jeg var barn. Dvs, ungdom. Rundt 12, tror jeg, eller hvor gammel man måtte finne på å være i åttendeklasse. Ikke er jeg sikker på når man går fra barn til ungdom heller.

Jeg tror det er en forsvarsmekanisme å skylde på selvmordskanditatens egoisme i stedet for å ta innover seg det helvete en person som går til det skritt å forsøke å ta livet av seg må føle. Det er tross alt en ganske drastisk avgjørelse. Spesielt når man har familie og barn. Spesielt vanskelig blir det kanskje å tenke på dette dersom alt tilsynelatende var normalt, og det ikke var psykisk sykdom med i bildet (det var det dog i mitt tilfelle).

Ja, du har nok rett.

Jeg skal studere psykologi, men har lovet omverdenen at jeg aldri skal bli psykolog. Selv om jeg intellektuelt sett forstår at forutsetningen for å holde ut og for å få det bedre er forskjellig for oss alle sammen, så kjenner jeg det presser på for meg å si: "Kan du ikke bare ta deg sammen, da?" i mange tilfeller. Og det er selvfølgelig ikke en grei tankegang, det heller. Om ikke egoistisk, så er det nok egosentrisk

[Holmes]

Haha, godt sagt

Enkelte drar det litt langt, mener jeg. Men samtidig skal man selvfølgelig ikke tåle alt for å passe inn. Det handler i større grad om å ta ansvar for den familien man har skaffet seg og de barna man har satt til verden.

Og kanskje ikke klistre selvrealiseringen opp på Facebook.

Selvrealisering på Facebook kan jeg godt klare meg uten ja. I tillegg til mye annen dumskap som dukker opp der:)

Alt er mye lettere når menn i krise begynner å trene, mens kvinner melder seg på afrikansk trommekurs.

[ShitDiddelyDo]

Men som SDD blant annet demonstrerer, så er det ikke helt stuerent å si som meg og deg ang. menn som ønsker å skifte kjønn etter ti år som familiefar, for eksempel... At dette nærmer seg toppen av egoisme.

Tanken på at man knuser noens drømmer, alle forhåpninger de hadde for livet sitt - slik at man har et skalkeskjul og får de barna man ønsker...

Men når det gjelder dette homseopplegget er jeg mye mer tilbøyelig til å skylde på noen. F.eks. kirken. Det er deres feil at det er som det er. Det var ingen dans på roser den gang dere fikk stemmerett heller.

Vanlige folk skal ha bra med guts for å tore å stå opp mot folkedypet, og det er ikke så fryktelig lenge siden det rumla kraftig hvis noen forelska seg i samme kjønn.

Jeg tror jeg tåler litt sånn rundt det å være meg selv, men jeg tror ikke jeg uten videre hadde maktet å komme ut av skapet for så lite som 10-15 år siden. Kanskje jeg i desperasjon hadde gjort som mange (i dag ikke så mange, heldigvis) forfektet: Forsøk å bli frisk med en kone.

De som bærer seg mest når homofile har "ødelagt" et eller annet ekteskap, er jo nettopp de som har noe imot legningen i utgangspunktet, og som sånn sett er årsaken til at det for mange er vanskelig.

Det er bare å se på Carl I Hagen og hans familieoppvask i media da svigesønnen/datteren ødela familieidyllen.

Det er ironisk nok nettopp sånne som Carl I Hagen som har gjort det forbaska vanskelig for mange å være ærlige - inntil nylig.

[hidi, the scorpion]

Jeg synes jo ikke det er greit å ta selvmord, og foreldre bør nok tenke seg om to ganger før de velger den utveien, men nå tror jeg de fleste som vurderer den muligheten tenker seg om både en, to og tre ganger før de avslutter moroa. Med mindre de er svært ute av det psykisk vil jeg også tro de tenker på sin nærmeste familie før de tar avgjørelsen, og veier det ene opp mot det andre. Men det er vanskelig å skrive noe spesifikt om dette da det blant 100 som tar selvmord ganske sikkert er 100 ulike årsaker.

Dette har jeg dog vært borti (men han lyktes ikke å være død mer enn noen minutter), og aldri om jeg tenkte: Faen for egoisme. Det synes jeg nesten ville vært litt egoistisk. Av meg.

Svært godt sagt, SDD!

Enig i hvert eneste poeng du skriver.

[Gjest jpk]

Jeg forstår det. Men regner med du ikke var barn?

For det er slettes ikke egoistisk å tenke det på vegne av noen som slettes ikke har de emosjonelle forutsetningene for å takle en foreldres selvmord eller selvmordsforsøk.

Men nå er jo de fleste som begår selvmord psykisk syke. Så det blir en vanskelig diskusjon i forhold til faktiske valg osv osv...

Jeg antar de fleste som tar selvmord er psykisk syke, og i de tilfelle jeg kjenner til tenkte de fleste "barna har det bedre uten meg". Kan man kalle det egoisme å være så psyk at man ikke tenker klart?

[morsan]

La oss spesifisere det hele ned til selvmord, da.

Du roper ikke om egoisme og det er jo greit. Ingen ba om å bli født, så eventuelle foreldre eller søsken som står igjen er temmelig uungåelig. Men hva om man har skaffet seg unger? Du synes det er på trynet at man ikke tar seg tid til å lage skikkelig middag til barna, men selvmord kan man ta? For å sette det på spissen

Stort sett er jeg en stor fan av "life happens". Man lever, ting skjer, man kan ikke planlegge seg i hjel, mennesker kommer og mennesker går, det finnes ingen garantier.

Samtidig kjenner jeg, blant annet når jeg ser på Facebook, at alt handler om individets rett til å "være seg selv". Så lenge man "er seg selv", så er det nærmest uviktig hvordan de man er glade i og som assosieres med deg opplever selvrealiseringen.

''Samtidig kjenner jeg, ...., at alt handler om individets rett til å "være seg selv". Så lenge man "er seg selv", så er det nærmest uviktig hvordan de man er glade i og som assosieres med deg opplever selvrealiseringen.''

Jeg har tenkt i samme baner flere ganger. Jeg synes også det for enkelte, men langt i fra de fleste jeg kjenner, virker som hensynet til seg selv er det viktigste uansett.

Det er ikke alltid slik at "når far/mor har det bra og er lykkelig, så kommer barna til å ha det bra og være lykkelige også."

[morsan]

Jeg er ikke helt sikker på at jeg skjønner hva du mener helt ut, men jeg har tenkt noen ganger at "selvrealiseringen" har tatt litt av. Men på den annen side så øsnker jeg meg ikke tilbake til de tider da skilsmisser ikke fantes, hvor man "hold ut" uansett. Samtidig kjenner jeg homofile som har vært på selvmordets rand i perioden før de tok steget ut av skapet. Hvis selvmord er alternativet til å ta disse valgene, ja så sier det seg selv.

Oppsummert kan man vel si at det kanskje har gått litt for langt, men at alt var ikke bedre før.

''Oppsummert kan man vel si at det kanskje har gått litt for langt, men at alt var ikke bedre før.''

*he he* Greit oppsummering!

[morsan]

Jeg synes jo ikke det er greit å ta selvmord, og foreldre bør nok tenke seg om to ganger før de velger den utveien, men nå tror jeg de fleste som vurderer den muligheten tenker seg om både en, to og tre ganger før de avslutter moroa. Med mindre de er svært ute av det psykisk vil jeg også tro de tenker på sin nærmeste familie før de tar avgjørelsen, og veier det ene opp mot det andre. Men det er vanskelig å skrive noe spesifikt om dette da det blant 100 som tar selvmord ganske sikkert er 100 ulike årsaker.

Dette har jeg dog vært borti (men han lyktes ikke å være død mer enn noen minutter), og aldri om jeg tenkte: Faen for egoisme. Det synes jeg nesten ville vært litt egoistisk. Av meg.

Men denne personen overlevde, og da er det naturlig å tenke mest på hva det var som fikk han til å forsøke fremfor å anklage han for selve handlingen?

Jeg kjenner en hvis mann tok selvmord, og hun snakket om at hun ikke bare følte stor sorg, men også raseri over måten han forlot henne og barna på.

Jeg kjenner et foreldrepar hvis sønn tok selvmord som tenåring. De er ikke sinte på sønnen sin, men de er fryktelig, fryktelig tristee, og selv flere år sener er de ikke seg selv.

Jeg kjenner ikke deres gjenlevende sønn så godt, men jeg ville hatt stor forståelse for om han også hadde følt sinne overfor en bror som ikke bare tok bort seg selv, men i lange perioder "tok" bort en mor og en far som hadde mer enn nok med seg selv og sin egen sorg fremfor å støtte han.

[ShitDiddelyDo]

Men denne personen overlevde, og da er det naturlig å tenke mest på hva det var som fikk han til å forsøke fremfor å anklage han for selve handlingen?

Jeg kjenner en hvis mann tok selvmord, og hun snakket om at hun ikke bare følte stor sorg, men også raseri over måten han forlot henne og barna på.

Jeg kjenner et foreldrepar hvis sønn tok selvmord som tenåring. De er ikke sinte på sønnen sin, men de er fryktelig, fryktelig tristee, og selv flere år sener er de ikke seg selv.

Jeg kjenner ikke deres gjenlevende sønn så godt, men jeg ville hatt stor forståelse for om han også hadde følt sinne overfor en bror som ikke bare tok bort seg selv, men i lange perioder "tok" bort en mor og en far som hadde mer enn nok med seg selv og sin egen sorg fremfor å støtte han.

Nei, årsaken var ganske enkel (et vannvittig ord i denne sammenheng, da det absolutt ikke var "enkelt") i dette tilfellet. Uten å utdype det videre, men store psykiske problemer, psykoser og annen moro.

Det at mange aldri blir seg selv igjen når noen som står dem nær tar selvmord, forstår jeg godt, men fra det til å bli sint på "egoisten"? Nei, det tror jeg ikke kunne falt meg inn. Sinnet ville vært sorg over denne personens fortvilelse, og jeg ville nok lurt på om det var noe jeg kunne/burde/skulle gjort. Men det er sorg, ikke sinne, og det er mulig jeg aldri ville kommet over noe sånt, men det er ikke hans ansvar, noe mer enn jeg kan forlange at folk som virkelig ikke orker mer skal fortsette eget smertehelvete for min skyld.

[Sør]

''Samtidig kjenner jeg, ...., at alt handler om individets rett til å "være seg selv". Så lenge man "er seg selv", så er det nærmest uviktig hvordan de man er glade i og som assosieres med deg opplever selvrealiseringen.''

Jeg har tenkt i samme baner flere ganger. Jeg synes også det for enkelte, men langt i fra de fleste jeg kjenner, virker som hensynet til seg selv er det viktigste uansett.

Det er ikke alltid slik at "når far/mor har det bra og er lykkelig, så kommer barna til å ha det bra og være lykkelige også."

''Det er ikke alltid slik at "når far/mor har det bra og er lykkelig, så kommer barna til å ha det bra og være lykkelige også."''

Nei, helt enig, men man kan være rimelig sikker på at når far/mor er ulykkelig og/eller i strupen på hverandre så er ungene neppe harmoniske og lykkelige! ;-)

Med vennlig hilsen

[morsan]

''Det er ikke alltid slik at "når far/mor har det bra og er lykkelig, så kommer barna til å ha det bra og være lykkelige også."''

Nei, helt enig, men man kan være rimelig sikker på at når far/mor er ulykkelig og/eller i strupen på hverandre så er ungene neppe harmoniske og lykkelige! ;-)

Med vennlig hilsen

...og mellom der ligger det mange, mange avskygginger!

Det er sjelden slik at enten er man hysterisk lykkelig, eller så er man på randen av sammenbrudd.

[Rhea Silvia]

Jeg har en mann som er risikotaker, han utøver risikosport. Vi har nettopp opplevd at en av hans venner i miljøet døde.

Han holdt på med dette når vi møttes, det var endel av hans liv, endel av det han var. Å be han holde opp med det, har aldri vert i tankene mine. Men han har selv regulert ned både tid og ikke minst har han blitt mer forsiktig etter at barna kom. Men ja, vi lever med det at han kan skade seg og dø. Men han kjører også mye bil til jobb, det kan også gå galt.

Min mann og mange med han, har noe i seg, som vi andre kanskje ikke forstår. Et alternativ til å drive risikosport, er faktisk rus. Kanskje er det egoisme at han ikke vil kutte ut, men samtidig tror jeg ikke han hadde blitt en bedre far. Kanskje tvert i mot. Han er en fantastisk far, og ungene er aldri redde når han holder på.

Å holde sammen uansett.

Vi, eller jeg er der nå. Følelsene er ikke de samme, en del av meg vil ut. Vi jobber med det, men han føler det er vanskelig å godta at jeg ikke har de samme følelsene som før. Kanskje er det bedre å gå fra hverandre? Skal vi slite lenge og så skille oss som bitre og desillusjonerte? Hva er best for barna egentlig?

Vi tenker å prøve, men et sted går faktisk grensen. Er ikke sikkert at barna har godt av å oppleve at foreldrene holder sammen bare på grunn av dem. Klarer vi ikke å finne tilbake til et "vi" ( og vi får hjelp på veien), så tror jeg kanskje skilsmisse er et bedre alternativ.

Jeg tror ikke på selvrealisering for enhver pris. Jeg godtar heller ikke mantraet om at "så lenge mor er lykkelig, så er barna lykkelige" Det er for enkelt.

Men jeg tror heller ikke at man skal undertrykke seg selv og sine liv og følelser. Jeg tror ikke den som "ofrer" seg selv, gjør noe godt for andre heller.

Jeg synes mange gir opp ekteksapet for lett, jeg synes mange tar unødvendige sjanser med seg selv og sitt liv. Men jeg synes også det er mange som slutter å leve, og alltid skal ta hensyn til andre. Kanskje det er en form for egoisme det også?

[tzatziki1365380058]

1. Jeg antar de fleste som går ut av et forhold tenker seg grundig om før de gjør det. Det er vel ikke noe som skjer i løpet av kort tid, men noe man føler på over nettopp lengre tid.

2. Basehoppere har jo kontroll. Er f.eks. dødsfallene noe større blant disse enn blant vanlige folk? Og hvordan skal man definere hva som er farlig? All idrett kan til en viss grad være farlig. Selvmord er vel en lengre debatt, men jeg er ikke en av dem som hyler om egoisme.

3. Ja, det er muligens dårlig, men jeg gjetter på at mange som står fram etter lang tid i et ekteskap i stor grad lurer seg selv også, eller de tror lidelsen vil gå seg til. Mange mener jo fortsatt at dette kan kureres. For kun få år siden var det langt flere enn rabiate kristne som mente dette. Ikke rart hvis også mange homofile trodde en kvinne ville gjøre dem friske.

''2. Basehoppere har jo kontroll. Er f.eks. dødsfallene noe større blant disse enn blant vanlige folk? ''

Jeg er ganske sikker på at dødstallene der er ganske mye høyere enn blant vanlige folk, uten at jeg kan vise til statistikk. Det er laget en dokumentar om hun basehopper - jenta som til slutt ble utsatt for en ulykke, og holdt på å stryke med, og der sier en av basehopperne at alle vet at det, før eller siden, kommer til å gå galt.

Når det er sagt, synes jeg basehoppere må få holde på, og enig i at det er egoistisk å forsøke å nekte folk å holde på med det. MEN - jeg har en kompis som er redningsmann, og han er rasende - for å si det svært mildt - på den risikoen de utsetter andre for, fordi de krever å få utøve hobbyen sin. Det er fartlig å være redningsmann, og jobben deres går på å begrense risikoen så mye som mulig. Derfor blir han forbanna over folk som tar stor risiko selv, og som deretter forventer at andre skal ta enorm risiko for å redde dem ut av situasjonen de har satt seg i.

Så ja, hopp i vei, men hopp på egen risiko, og ikke forvent at folk skal sette livet til for å redde deg ut av det man har rotet seg opp i. DET er nemlig egoistisk!