"Demokratisk" vennegruppeavstemning

[Gjest Særingen]

Jeg vil nevne at det faktisk finnes innadvendte mennesker som har barn. Og for slike som oss, kan en fast ordning med "vennegrupper" framstå som et mareritt.

Nei, jeg har ikke sosial angst. Nei, jeg er ikke sjenert. Nei, jeg lider ikke av noen fysiske eller psykiske sykdommer som unnskylder at jeg sier nei til slikt som dette. Jeg har bare ikke lyst! Jeg blir sliten og stressa, rett og slett.

Jeg tar vare på min sønns sosiale nettverk på andre vis enn å tilbringe tid i en kunstig gruppe og forholde meg sosialt til foreldre/barn jeg (eller sønnen min) har noe annet til felles med enn klassen de går i.

Jeg hadde nok sagt ja allikevel. For andres skyld. Men sier jeg ja til slike ting mange nok ganger, så mistrives jeg raskt i mitt eget liv.

Oj, jeg trodde jeg var alene om å tenke på den måten. Er sjøl stille og blir sikkert fort oppfatta som "sær", men smalltalk med folk jeg knapt kjenner er ikke tingen for meg. Ei heller kunstige vennegrupper.

[Gjest Nickløsheletiden]

Mulig det kom litt spydig ut, det var strengt tatt ikke hensikten. Jeg tente nok litt når du hang deg opp i det ene punktet i mitt innlegg som dreide seg om det som kunne være positivt for dine barn og som du mener de ikke har behov for, men overså de punktene som angikk å hjelpe andre.

Poenget mitt er at det er litt synd når tiltak for å hjelpe de som sliter sosialt hindres av dem som ikke ser behovet for seg og sine. Jeg har vært borti dette selv, har hørt nøyaktig de samme argumentene fra foreldre på mine barns trinn. Og på det ene trinnet var det faktisk mange barn som slet sosialt (for ordens skyld: mitt var ikke blant dem).

Jeg er sterkt tvilende til at slike vennegrupper noen få ganger i året kan hjelpe barn som sliter sosialt.

[trollemor;o)]

Jeg vil nevne at det faktisk finnes innadvendte mennesker som har barn. Og for slike som oss, kan en fast ordning med "vennegrupper" framstå som et mareritt.

Nei, jeg har ikke sosial angst. Nei, jeg er ikke sjenert. Nei, jeg lider ikke av noen fysiske eller psykiske sykdommer som unnskylder at jeg sier nei til slikt som dette. Jeg har bare ikke lyst! Jeg blir sliten og stressa, rett og slett.

Jeg tar vare på min sønns sosiale nettverk på andre vis enn å tilbringe tid i en kunstig gruppe og forholde meg sosialt til foreldre/barn jeg (eller sønnen min) har noe annet til felles med enn klassen de går i.

Jeg hadde nok sagt ja allikevel. For andres skyld. Men sier jeg ja til slike ting mange nok ganger, så mistrives jeg raskt i mitt eget liv.

Ah, som om jeg skulle sagt det selv!!

[Gjest Barn i 3. og 4.]

Dette blir en diskusjon om fri vilje.

Konsekvensene for ikke å innrette seg småprat-mafiaen er sosial isolasjon for barnet mitt og stygge blikk når jeg kommer for å hente han på skolen. Jeg vil bli kjent som "den frekke".

Selv om jeg gjerne skulle ha gått først i toget for å forandre verden og måten vi er sosiale på, så ser jeg ikke at det er verdt kampen når sønnen min vil lide for det.

''Selv om jeg gjerne skulle ha gått først i toget for å forandre verden og måten vi er sosiale på''

Hvordan blir du kjent med nye mennesker når du ikke vil småprate? Og hvordan er innadvente mennesker sosiale?

[Gjest GA]

''Selv om jeg gjerne skulle ha gått først i toget for å forandre verden og måten vi er sosiale på''

Hvordan blir du kjent med nye mennesker når du ikke vil småprate? Og hvordan er innadvente mennesker sosiale?

Vi blir selvfølgelig ALDRI venner med noen nye siden vi ikke liker å småprate...

http://www.theintrovertadvantage.com/being.html

[Gjest Barn i 3. og 4.]

Vi blir selvfølgelig ALDRI venner med noen nye siden vi ikke liker å småprate...

http://www.theintrovertadvantage.com/being.html

Jeg var vel ikke så veldig spydig, da, så jeg skjønner ikke hvorfor du svarer slik.

For oss som er sosialt anlagt, er det ikke nødvendigvis helt enkelt å forstå hvordan dere tenker og gjør. Jeg spør derfor for å forstå, ikke for å latterliggjøre.

[Gjest GA]

Jeg var vel ikke så veldig spydig, da, så jeg skjønner ikke hvorfor du svarer slik.

For oss som er sosialt anlagt, er det ikke nødvendigvis helt enkelt å forstå hvordan dere tenker og gjør. Jeg spør derfor for å forstå, ikke for å latterliggjøre.

Vi er også sosialt anlagt, bare på en annen måte. (det var nok den antagelsen om at vi ikke er sosiale som gjorde at jeg ble litt ironisk, beklager)

Vi synes det er uinteressant å småprate med ukjente.

lader ikke batteriene i store grupper med mye ståk, det er mer slitsomt enn givende.

vi foretrekker mindre grupper, maks en 3-4 stk for å kunne slappe av i "selskapslivet"

vi tenker mye som kanskje ikke synes på utsiden fordi vi ofte ikke viser hva vi tenker med ansiktsuttrykk eller snakker før vi er ferdig med å tenke igjennom saken

vi er gode lyttere (noe gode venner ofte setter pris på)

blant annet.

[Glimtipper]

''Selv om jeg gjerne skulle ha gått først i toget for å forandre verden og måten vi er sosiale på''

Hvordan blir du kjent med nye mennesker når du ikke vil småprate? Og hvordan er innadvente mennesker sosiale?

Jeg blir kjent med mennesker først og fremst gjennom interesser, for eksempel i en skrivegruppe. Da faller det naturlig å snakke i dybden om en felles interesse i stedet for maset om "hvordan går det" og "jammen meg varmt for tiden".

Jeg blir også kjent med nye mennesker ved å småprate, fordi jeg har lært meg å tilpasse meg til situasjonen og andres preferanser.

Først og fremst er jeg sosiale med veldig nære venner, samboer, barna mine og familien min. Jeg holder ut sammen med familien til samboeren min, men det blir mer overfladisk igjen og trekker energi. Det samme gjelder for mødre av sønnen min sine venner. Jeg holder ut, men det gir meg lite.

Det er lettere å småprate og være overfladisk sosial i de tilfellene hvor jeg vet det er viktig for den jeg prater med, for da blir det meningsfullt nok for meg til at jeg orker å engasjere meg litt.

[Gjest Barn i 3. og 4.]

Jeg blir kjent med mennesker først og fremst gjennom interesser, for eksempel i en skrivegruppe. Da faller det naturlig å snakke i dybden om en felles interesse i stedet for maset om "hvordan går det" og "jammen meg varmt for tiden".

Jeg blir også kjent med nye mennesker ved å småprate, fordi jeg har lært meg å tilpasse meg til situasjonen og andres preferanser.

Først og fremst er jeg sosiale med veldig nære venner, samboer, barna mine og familien min. Jeg holder ut sammen med familien til samboeren min, men det blir mer overfladisk igjen og trekker energi. Det samme gjelder for mødre av sønnen min sine venner. Jeg holder ut, men det gir meg lite.

Det er lettere å småprate og være overfladisk sosial i de tilfellene hvor jeg vet det er viktig for den jeg prater med, for da blir det meningsfullt nok for meg til at jeg orker å engasjere meg litt.

OK - takk for svar! :-)

[Glimtipper]

OK - takk for svar! :-)

[morsan]

Jeg er en av de som synes vennegrupper har mye for seg, men jeg synes en må ha lov til å reservere seg; både mot å arrangere og la barnet sitt være med.

I barnas klasser er det noen som har uendelig med unnskyldninger for å slippe å arrangere selv. Da er det ingen vits i å inngi seg på diskusjoner, en bare hopper over disse og lar de øvrige arrangere, og alle barna (som vil) inkluderes.

Sist det var hjemme hos oss serverte jeg spaghetti med kjøttboller i paprikasaus fra boks. Ikke det sunneste eller mest avanserte i verden, men det var det jeg hadde tid (og ork) til den dagen - og barna syntes det var helt topp! :-)

''Jeg er en av de som synes vennegrupper har mye for seg, men jeg synes en må ha lov til å reservere seg; både mot å arrangere og la barnet sitt være med.

I barnas klasser er det noen som har uendelig med unnskyldninger for å slippe å arrangere selv. Da er det ingen vits i å inngi seg på diskusjoner, en bare hopper over disse og lar de øvrige arrangere, og alle barna (som vil) inkluderes.''

Enig.

Jeg synes ikke at flertallet skal la være å arrangere vennegrupper for seg selv fordi et mindretall ikke ønsker å delta. Det er ikke sikkert at mindretallet heller ønsker at de skal ha en slik "makt" over de andre .

[morsan]

Jeg synes begrepet "vennegruppe" er misvisende. (Hos oss heter det "besøksgruppe", uten at det er noe stort poeng.) Det handler ikke om å etablere venneforhold.

Alle barn er ikke så heldige å ha et stort sosialt nettverk eller mot til å etablere seg sosialt i skolegruppa. Det nye systemet med kjempegrupper og / eller varierte smågrupper fra år til år, er ikke nødvendigvis så gunstig for et litt sjenert barn på 5 1/2 år. På de nederste trinnene kan det derfor hjelpe disse barna som ikke har alt perfekt på plass fra før - kanskje foreldrene deres også - til å få litt oversikt over hvor de hører til, hvor barna de omgås til daglig bor, og hvem som er foreldrene deres.

Når de blir eldre og mange treffes i X sammenhenger på fritidsaktiviteter uansett, synes jeg det kan bli litt krampaktig. Men f.eks. i grupper som får stort "påfyll", f.eks. fordi det kommer mange nye pga. et nytt byggefelt el.l., kan det ha noe for seg allikevel.

''Jeg synes begrepet "vennegruppe" er misvisende. (Hos oss heter det "besøksgruppe", uten at det er noe stort poeng.) Det handler ikke om å etablere venneforhold.''

Samme her.

Det ble også hevdet at slike besøksgrupper kan være med på å minske risikoen for mobbing/utestengelse, da man får en litt nærere forhold til noen man ikke leker med til vanlig.

[Gjest Tatjana]

Jeg er sterkt tvilende til at slike vennegrupper noen få ganger i året kan hjelpe barn som sliter sosialt.

Jo - det kan faktisk fungere. Mitt eldste barn har slitt sosialt gjennom grunnskolen (unntatt tiende klasse). I sjetteklasse arrangerte de familiegrupper (som det kalles her), og det var faktisk en god hjelp.

Som noen et eller annet sted i tråden skriver: Det er ikke riktig så lett å mobbe noen du har vært hjemme på besøk hos, og som har besøkt deg og hilst på foreldrene dine. Det er ikke riktig så lett å "glemme" å invitere ett barn i bursdag når det barnet har vært hos deg og du har vært hos det.

Jo, det kan faktisk hjelpe.

[Gjest Ikke hos meg takk]

Jeg hadde fått mark om andre skulle bestemme om og når jeg og familien må sosialiseres. Er fryktelig lite sosial av meg og piner meg gjennom foreldremøter for å holde meg litt oppdatert på hva som skjer på skolen men skulle helst vært foruten.

At man da skal måtte sitte å forsvare seg selv hvis man ikke vil synes jeg er helt bak mål. Skal man f.eks dra fram alle fysiske og/eller psykiske problemer for gud og hvermann.

Forholder meg til de foreldrene til ungene som mine er sammen med men ikke noe mer enn det. Det går helt fint.

[black wealch]

Jeg blir kjent med mennesker først og fremst gjennom interesser, for eksempel i en skrivegruppe. Da faller det naturlig å snakke i dybden om en felles interesse i stedet for maset om "hvordan går det" og "jammen meg varmt for tiden".

Jeg blir også kjent med nye mennesker ved å småprate, fordi jeg har lært meg å tilpasse meg til situasjonen og andres preferanser.

Først og fremst er jeg sosiale med veldig nære venner, samboer, barna mine og familien min. Jeg holder ut sammen med familien til samboeren min, men det blir mer overfladisk igjen og trekker energi. Det samme gjelder for mødre av sønnen min sine venner. Jeg holder ut, men det gir meg lite.

Det er lettere å småprate og være overfladisk sosial i de tilfellene hvor jeg vet det er viktig for den jeg prater med, for da blir det meningsfullt nok for meg til at jeg orker å engasjere meg litt.

Synes du er god på hyggelig småprat her på dol

[Glimtipper]

Synes du er god på hyggelig småprat her på dol

Takk, det var hyggelig sagt

Handler nok om at man her kan velge og vrake i temaer, samtalene er som oftest ganske spesifikke og jeg kan "rømme" når det passer meg slik uten at jeg fornærmer noen

[black wealch]

Takk, det var hyggelig sagt

Handler nok om at man her kan velge og vrake i temaer, samtalene er som oftest ganske spesifikke og jeg kan "rømme" når det passer meg slik uten at jeg fornærmer noen

Tror småprat kan læres til en viss grad.

Jeg er blitt mye flinkere, og kan faktisk like det, selv om jeg ikke er av de beste .

[Gjest Særingen]

Jeg hadde fått mark om andre skulle bestemme om og når jeg og familien må sosialiseres. Er fryktelig lite sosial av meg og piner meg gjennom foreldremøter for å holde meg litt oppdatert på hva som skjer på skolen men skulle helst vært foruten.

At man da skal måtte sitte å forsvare seg selv hvis man ikke vil synes jeg er helt bak mål. Skal man f.eks dra fram alle fysiske og/eller psykiske problemer for gud og hvermann.

Forholder meg til de foreldrene til ungene som mine er sammen med men ikke noe mer enn det. Det går helt fint.

Amen.

Men hadde aldri tord å si det sjøl.

[Mandolaika]

Jeg vil ikke diktere hva andre skal bruke fritida si på og jeg vil ikke bli diktert selv heller.

Dersom jeg visste det var veldig viktig for andre i klassen, og det kun sto og falt på meg om det ble noe av eller ikke, ville jeg nok ha stilt opp, men de som ikke vil må da få slippe.

Som en annen skriver under her, man kan overhodet ikke vite hva andre har å "stri" med. Det kan også være at noen rett og slett ikke har lyst eller vil. Det må man respektere.

Det ville vel vært ganske uhensiktsmessig å tvinge noen med, hadde neppe blitt en positiv stemning av det i gruppa.

[Gjest Klarer ikke la være å irritere meg]

Jeg vil nevne at det faktisk finnes innadvendte mennesker som har barn. Og for slike som oss, kan en fast ordning med "vennegrupper" framstå som et mareritt.

Nei, jeg har ikke sosial angst. Nei, jeg er ikke sjenert. Nei, jeg lider ikke av noen fysiske eller psykiske sykdommer som unnskylder at jeg sier nei til slikt som dette. Jeg har bare ikke lyst! Jeg blir sliten og stressa, rett og slett.

Jeg tar vare på min sønns sosiale nettverk på andre vis enn å tilbringe tid i en kunstig gruppe og forholde meg sosialt til foreldre/barn jeg (eller sønnen min) har noe annet til felles med enn klassen de går i.

Jeg hadde nok sagt ja allikevel. For andres skyld. Men sier jeg ja til slike ting mange nok ganger, så mistrives jeg raskt i mitt eget liv.

Det er kun barna som møtes her. De er 4-5 stykk gutter og jenter. Foreldrenene skal ikke delta.

Blir jo som å arrangere en bursdag, bare MYE roligere og koseligere for det er jo så få barn som kommer :0)