Legge ned gravsted

[zellica]

For 20 år siden fødte jeg en dødfødt liten jente ved termin. Mannen min og jeg valgte å kremere henne, og vi gravla henne i en urnegrav. For fem år siden fornyet vi gravstedet for fem nye år, og nå er giroen kommet på ny.

Nå er jeg så i veldig tvil hva vi skal gjøre med gravstedet. Skal vi beholde gravstedet for fem nye år, eller legge ned graven.

Vi har flyttet 1.5 times kjøring vekk fra stedet hun ligger. Og vi kjenner hele tiden på den dårlige samvittigheten, over at vi ikke klarer å passe gravstedet godt nok.

Er det noen derute som har lagt ned gravstedene til sine kjære og som kan si litt om hvordan det kjentes. Angret dere etterpå, eller var det godt å få slippe ansvaret.

[200eek]

Jeg har ingen nære som er i grav, å gå til, derfor har jeg ikke erfaring med det du spør om

Alikavel synes jeg at jeg må få si....en grav er for de etterlatte, for å ha et fast sted å gå til og kjenne på minner og følelser

Glem ikke at den døde ikke har noe forhold til gravstedet, og at minnene og kjærligheten til den lille føler du like sterk hjemme i din egen stue, som på tur til syden som ved graven

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å gi slipp på graven, du gir jo ikke slipp på det du har for ditt barn, som er inni deg, og som er det aller, aller viktigste

Synes jeg

[løvinne71]

Enig med "200eek"!

Ingen grunn til å beholde gravstedet bare for "samvittighetens skyld" hvis dere ellers ikke har noe forhold til gravstedet, men føler ansvaret mere som en byrde.

Hvis det er avstanden som er det største problemet, så er det kanskje et alternativ å flytte urnen til et gravsted nærmere dere?

Ellers

[Gjest Elextra]

Jeg har ingen nære som er i grav, å gå til, derfor har jeg ikke erfaring med det du spør om

Alikavel synes jeg at jeg må få si....en grav er for de etterlatte, for å ha et fast sted å gå til og kjenne på minner og følelser

Glem ikke at den døde ikke har noe forhold til gravstedet, og at minnene og kjærligheten til den lille føler du like sterk hjemme i din egen stue, som på tur til syden som ved graven

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å gi slipp på graven, du gir jo ikke slipp på det du har for ditt barn, som er inni deg, og som er det aller, aller viktigste

Synes jeg

Enig med deg (uten at jeg har erfaring på området).

[zellica]

Jeg har ingen nære som er i grav, å gå til, derfor har jeg ikke erfaring med det du spør om

Alikavel synes jeg at jeg må få si....en grav er for de etterlatte, for å ha et fast sted å gå til og kjenne på minner og følelser

Glem ikke at den døde ikke har noe forhold til gravstedet, og at minnene og kjærligheten til den lille føler du like sterk hjemme i din egen stue, som på tur til syden som ved graven

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å gi slipp på graven, du gir jo ikke slipp på det du har for ditt barn, som er inni deg, og som er det aller, aller viktigste

Synes jeg

Tusen takk for kloke ord.

Det er sant som du sier at barnet bærer vi med oss i våre hjerter. Men likevel føles det så vanskelig å skulle legge ned graven. Følelsesmessig sett ville det nok allikevel være det beste over tid, da det er forferdelig å hele tiden kjenne på den dårlige samvittigheten for at vi ikke er der nok.

Da vi bodde i nærheten av gravstedet, var vi der med lys og flagg til jul og 17 mai. Vi puslet og stelte rundt graven som best vi kunne. men siden vi nå bruker en halv dag bare på en slik tur, blir det til at vi drar for å pynte bare en gang i året. Vi har satt ned blomster som ikke trenger stell, og lagt stener som forhindrer ugress.

Dette er jammen ikke lett, og akkurat nå forstår jeg godt mannen min som ønsker å bli strødd ut over fjellheimen.

[laban]

Enig med "200eek"!

Ingen grunn til å beholde gravstedet bare for "samvittighetens skyld" hvis dere ellers ikke har noe forhold til gravstedet, men føler ansvaret mere som en byrde.

Hvis det er avstanden som er det største problemet, så er det kanskje et alternativ å flytte urnen til et gravsted nærmere dere?

Ellers

Nei, det er ikke noe alternativ etter 20 år.

Slike søknader blir stort sett avslått uansett, og etter så lang tid vil de få beskjed om at det ikke er noe igjen å flytte.

Har familien et (annet) gravsted på det nye bostedet, kan de søke om "symbolsk flytting", dvs. å legge ned den gamle graven og sette navnet på den eksisterende gravsteinen på det nye stedet. Men heller ikke dette kan gjøres uten søknad og saksbehandling.

[zellica]

Enig med "200eek"!

Ingen grunn til å beholde gravstedet bare for "samvittighetens skyld" hvis dere ellers ikke har noe forhold til gravstedet, men føler ansvaret mere som en byrde.

Hvis det er avstanden som er det største problemet, så er det kanskje et alternativ å flytte urnen til et gravsted nærmere dere?

Ellers

Etter at vi flyttet har nok ansvaret føltes som en byrde ja. Men så er det jo slik at dette er det eneste fysiske beviset på hennes eksistens, så derfor kjennes det vanskelig å skulle fjerne stedet.

Det er ikke mulig å flytte et gravsted. Det sjekket vi da vi flyttet. En urne brytes ned i jorden etter et års tid.

[200eek]

Tusen takk for kloke ord.

Det er sant som du sier at barnet bærer vi med oss i våre hjerter. Men likevel føles det så vanskelig å skulle legge ned graven. Følelsesmessig sett ville det nok allikevel være det beste over tid, da det er forferdelig å hele tiden kjenne på den dårlige samvittigheten for at vi ikke er der nok.

Da vi bodde i nærheten av gravstedet, var vi der med lys og flagg til jul og 17 mai. Vi puslet og stelte rundt graven som best vi kunne. men siden vi nå bruker en halv dag bare på en slik tur, blir det til at vi drar for å pynte bare en gang i året. Vi har satt ned blomster som ikke trenger stell, og lagt stener som forhindrer ugress.

Dette er jammen ikke lett, og akkurat nå forstår jeg godt mannen min som ønsker å bli strødd ut over fjellheimen.

Skønner deg veldig godt, og det er nok en stor mental sperre du skal klare å komme deg over, men dere bør prøve å fortelle dere selv at graven ene og alene er for dere og dere vet jo så godt at det er ikke sånn det skal være...at hverddagen skal mørknes av dårlig samvittighet

Hva hvis en av dere fikk en flott jobb på andre siden av landet, da kan dere jo ikke dra pga en grav. Det kan ikke være meningen at det skal være sånn

Når dere mistet barnet deres så følte dere en voldsom smerte, og et savn, men dere føler det litt lettere i dag enn for noen månedere siden, og igjen da enn da det skjedde

Det er fordi vi er laget slik at vi skal klare å overleve og leve med sorgen etter å ha mistet våre kjære, i samme naturlighet skal det komme at vi skal kunne gi slipp også på en grav dersom livet gjør sitt til at det er vanskelig å fortsette

Dere blir ikke straffet av noen, dere er ikke dårlige foreldre eller menneker av den grunn, det er helt enkelt - banalt sakt - sånn det skal være

Og derfor har vi hjerte og hjerne, for våre kjære kan ikke alltid bli med videre i hverddagen, og kan ikke alltid bli med der vi drar, graven er primært et sted for oss å få jobbet oss gjennom det vi opplever og for å ha et holdepunkt, den har ingen direkte knytning til våre kjære, dem har vi i våre hjerter og i våre minner, hjerte og hjerne kan vi nemmelig ta med oss hvor hen vi drar

[Gjest Litt annen variant]

Jeg har vært i en litt annen situasjon, men syntes dette var en ok løsning:

mitt for tidlig fødte barn ble kremert og lagt i en minnelund. Følte i etterkant at dette ble feil, men sånn var det.

Så mistet jeg mannen min. Etter noen år gjorde jeg det som føltes riktig for meg: navnet til datteren vår ble skrevet på steinen der pappas navn allerede sto. Som du sier lenger ned, det er noe med "fysisk bevis" på at også disse barna har eksistert, om enn bare i mammas mage.

[løvinne71]

Etter at vi flyttet har nok ansvaret føltes som en byrde ja. Men så er det jo slik at dette er det eneste fysiske beviset på hennes eksistens, så derfor kjennes det vanskelig å skulle fjerne stedet.

Det er ikke mulig å flytte et gravsted. Det sjekket vi da vi flyttet. En urne brytes ned i jorden etter et års tid.

Jøss!

Bare 1 år?

Jeg har vel innbilt meg at en urne var laget av stein e.l, og at det ble værende ganske lenge..

Jeg har ikke vært i deres situasjon, og vil ikke virke ufølsom.

Men for å filosofere litt rundt problemstillingen, så tenker jeg som så at siden det dreier seg om graven til en baby dere egentlig aldri har kjent, eller rukket å få gode minner ifra, så synes jeg faktisk dette taler FOR at dere nå, etter 20 år, med god samvittighet kan legge ned gravstedet og gå videre.

Dette gravstedet representerer jo først og fremst en sorg over noe som aldri ble, - ikke minner om et liv som har vært - slik gravsteder vanligvis gjør...

Jeg ser derfor ingen grunn til å "dyrke" sorgen og tapet i det uendelig.

Det har tross alt gått 20 år. Og det bør være lov å legge vonde ting bak seg.

Dere har jo fortsatt vissheten om at hun har eksistert, enten dere har et gravsted eller ikke..

[Gjest Litt annen variant]

Jøss!

Bare 1 år?

Jeg har vel innbilt meg at en urne var laget av stein e.l, og at det ble værende ganske lenge..

Jeg har ikke vært i deres situasjon, og vil ikke virke ufølsom.

Men for å filosofere litt rundt problemstillingen, så tenker jeg som så at siden det dreier seg om graven til en baby dere egentlig aldri har kjent, eller rukket å få gode minner ifra, så synes jeg faktisk dette taler FOR at dere nå, etter 20 år, med god samvittighet kan legge ned gravstedet og gå videre.

Dette gravstedet representerer jo først og fremst en sorg over noe som aldri ble, - ikke minner om et liv som har vært - slik gravsteder vanligvis gjør...

Jeg ser derfor ingen grunn til å "dyrke" sorgen og tapet i det uendelig.

Det har tross alt gått 20 år. Og det bør være lov å legge vonde ting bak seg.

Dere har jo fortsatt vissheten om at hun har eksistert, enten dere har et gravsted eller ikke..

'' siden det dreier seg om graven til en baby dere egentlig aldri har kjent, eller rukket å få gode minner ifra, så synes jeg faktisk dette taler FOR at dere nå, etter 20 år, med god samvittighet kan legge ned gravstedet og gå videre.

Dette gravstedet representerer jo først og fremst en sorg over noe som aldri ble, - ikke minner om et liv som har vært - slik gravsteder vanligvis gjør...

Jeg ser derfor ingen grunn til å "dyrke" sorgen og tapet i det uendelig. Det har tross alt gått 20 år. Og det bør være lov å legge vonde ting bak seg. ''

Dette er jo bare tull!

Selvsagt har man "kjent" barnet, om barnet aldri så dagens lys.

Selvsagt har det vært et liv, om det så var så kort. Hva er kriteriet for "liv"? En time? En dag? Eller flere måneder i mammas mage?

De gode minnene finnes!

Det er ikke å dyrke sorgen, å ha en grav å gå til. Ærlig talt!

[Gjest winda]

Hei, jeg skjønner litt av problemet ditt. Vi har et gravsted som nå er 30 år gammelt og som vi enda holder ved like. Denne babyen levde i noen timer etter fødselen.

Vi har valgt å ha graven selv om ikke vi heller steller den godt nok hele tiden. Føler det ikke helt riktig å ta den bort, men dette tror jeg hver og en må føle på selv. Jeg tenker sånn at han er nå der og vi kan sette ned blomster der når vi ønsker. Har heller ikke dårlig samvittighet om det går en stund før graven blir stellt. Det er et sted å gå til og det er viktig for enkelte personer.

[Gjest en mor med et barn for lite]

Ja, jeg kan godt svare deg. Vi hadde en liten søt og snill gutt i 2 1/2 måned og så døde han i krybbedød. Vi valgte å begrave ham på tradisjonell vis med rituale i kapellet og han ble lagt i kistegrav og vi satte stein på.

Vi følte at dette var det riktige å gjøre for vårt vedkommende, i år er det 30 år siden. I alle årene har vi stelt med graven og følt at det var godt å tenke på at vi hadde et sted som var hans og at her hvilte han

I år har vi slettet gravstedet vi føler vi har sørget ferdig på den måten at vi ikke mere trenger et gravsted å relatere sorgen til. Vi blir aldri ferdige med å sørge vi vil for alltid bære sorgen sorgen med oss i vårt hjerte.

[morsan]

Jeg har ingen nære som er i grav, å gå til, derfor har jeg ikke erfaring med det du spør om

Alikavel synes jeg at jeg må få si....en grav er for de etterlatte, for å ha et fast sted å gå til og kjenne på minner og følelser

Glem ikke at den døde ikke har noe forhold til gravstedet, og at minnene og kjærligheten til den lille føler du like sterk hjemme i din egen stue, som på tur til syden som ved graven

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å gi slipp på graven, du gir jo ikke slipp på det du har for ditt barn, som er inni deg, og som er det aller, aller viktigste

Synes jeg

Godt svar!

I min familie finnes fortsatt graver fra ihvertfall 1930-årene. Festeavgift betales og gravene stelles av ulike familiemedlemmer. Det at gravene beholdes også for forfedre som døde før noen av dem som fortsatt lever ble født er kanskje en del av gårdstanken: Gårdene følger slekta i generasjoner, og da blir det kanskje mer naturlig å beholde gravene lenge?

Jeg har satt pris på å gå på graver en gang i blant, både for nære og ikke så nære, og da er det jo som du sier nettopp hensynet til de etterlatte og vårt ønske som er avgjørende. Det blir jo egentlig to sider av samme sak, selv om 'utfallet' er ulikt.

[ekte nick]

Jøss!

Bare 1 år?

Jeg har vel innbilt meg at en urne var laget av stein e.l, og at det ble værende ganske lenge..

Jeg har ikke vært i deres situasjon, og vil ikke virke ufølsom.

Men for å filosofere litt rundt problemstillingen, så tenker jeg som så at siden det dreier seg om graven til en baby dere egentlig aldri har kjent, eller rukket å få gode minner ifra, så synes jeg faktisk dette taler FOR at dere nå, etter 20 år, med god samvittighet kan legge ned gravstedet og gå videre.

Dette gravstedet representerer jo først og fremst en sorg over noe som aldri ble, - ikke minner om et liv som har vært - slik gravsteder vanligvis gjør...

Jeg ser derfor ingen grunn til å "dyrke" sorgen og tapet i det uendelig.

Det har tross alt gått 20 år. Og det bør være lov å legge vonde ting bak seg.

Dere har jo fortsatt vissheten om at hun har eksistert, enten dere har et gravsted eller ikke..

Dette var fryktelig ufølsomt og uvitende sagt. Du har tydelig aldri mistet noe barn. Ikke jeg heller, men jeg har da innlevelse nok i situasjonen for det.

[ekte nick]

Jeg kan ikke svare på hva som kjenns riktig for deg. Bare vil spørre: Er det ikke slik at man kan betale en viss sum for at de på gravlunden steller graven da? Mener at de setter ned blomster og sånn. Hvis dere ikke har en slik ordning, kan dere jo undersøke det.

Ellers syns jeg du har fått mange kloke svar her.

[zellica]

Ja, jeg kan godt svare deg. Vi hadde en liten søt og snill gutt i 2 1/2 måned og så døde han i krybbedød. Vi valgte å begrave ham på tradisjonell vis med rituale i kapellet og han ble lagt i kistegrav og vi satte stein på.

Vi følte at dette var det riktige å gjøre for vårt vedkommende, i år er det 30 år siden. I alle årene har vi stelt med graven og følt at det var godt å tenke på at vi hadde et sted som var hans og at her hvilte han

I år har vi slettet gravstedet vi føler vi har sørget ferdig på den måten at vi ikke mere trenger et gravsted å relatere sorgen til. Vi blir aldri ferdige med å sørge vi vil for alltid bære sorgen sorgen med oss i vårt hjerte.

Tusen takk for svar. Det hjalp veldig:-)

[zellica]

Jeg kan ikke svare på hva som kjenns riktig for deg. Bare vil spørre: Er det ikke slik at man kan betale en viss sum for at de på gravlunden steller graven da? Mener at de setter ned blomster og sånn. Hvis dere ikke har en slik ordning, kan dere jo undersøke det.

Ellers syns jeg du har fått mange kloke svar her.

Jo man kan få stelt graven, men det er såpass dyrt (1200 i året for to beplantninger) at vi har valgt det vekk. Hadde det vært gjort litt utav det hadde det kanskje vært aktuelt, men de setter ned en erica og tre stemor, og det synes vi blir i minste laget for en slik sum.

[zellica]

Hei, jeg skjønner litt av problemet ditt. Vi har et gravsted som nå er 30 år gammelt og som vi enda holder ved like. Denne babyen levde i noen timer etter fødselen.

Vi har valgt å ha graven selv om ikke vi heller steller den godt nok hele tiden. Føler det ikke helt riktig å ta den bort, men dette tror jeg hver og en må føle på selv. Jeg tenker sånn at han er nå der og vi kan sette ned blomster der når vi ønsker. Har heller ikke dårlig samvittighet om det går en stund før graven blir stellt. Det er et sted å gå til og det er viktig for enkelte personer.

Tusen takk for svar. Godt å få synspunkter på saken:-)

[zellica]

Jeg har vært i en litt annen situasjon, men syntes dette var en ok løsning:

mitt for tidlig fødte barn ble kremert og lagt i en minnelund. Følte i etterkant at dette ble feil, men sånn var det.

Så mistet jeg mannen min. Etter noen år gjorde jeg det som føltes riktig for meg: navnet til datteren vår ble skrevet på steinen der pappas navn allerede sto. Som du sier lenger ned, det er noe med "fysisk bevis" på at også disse barna har eksistert, om enn bare i mammas mage.

Ja jeg skulle ønske at det den gang fantes minnelund, men det ble først opprettet noen år senere. Jeg tror det hadde vært enklere for oss å ha satt ned urnen på et slik sted.

Å få tilføyd hennes navn til en annen gravstein, er desverre ikke mulig.