Nyseparert!

[oswa]

Hei! Jeg er en mann på 28 år. Min kone forlot meg etter 4 år sammen. 3 år som samboer og 1 år som gift.

Jeg har det helt aldeles jævlig. Jeg har store problemer med å forstå og innse at hun faktisk har forlatt meg. Man prøver å se framover og tenke på lysere tider men dette er for meg umulig, jeg tenker kun på henne, døgnet rundt. Tårer når jeg legger meg og tårer når jeg står opp, hun er det siste jeg tenker på når jeg legger meg og det første jeg tenker på når jeg står opp.

Heldigvis har jeg en god jobb hvor jeg til tider klarer å få tankene over på andre ting men jeg gruer meg til arbeidsdagen er slutt når tankene om henne skal få full oppmerksomhet. Jeg føler jeg sitter igjen som ein taper og en idiot, og føler meg ekstremt liten og ubetydelig. Hun har gitt meg forklaring på hvorfor det ble som det ble men jeg sliter allikevel med tanken "hvorfor". Hun sier at hun har forandret seg og mistet seg selv og at hun trenger tid for seg selv og at følelsene for meg er borte. Hun er fremdeles glad i meg men ikke på samme måte som når hun sa ja til å gifte seg med meg. Hun betydde alt for meg og det er ekstremt vanskelig å se lyspunkter i hverdagen når man elsker noen som ikke lenger vil være en del av ditt liv. Jeg har nok vært noe masete når jeg har sendt henne en del meldinger for å få noe bedre forklaring eller bare å fortelle henne hvor jævlig jeg har det.

Etter å ha pratet med hennes venninner og hennes familie, har jeg fått høre at hun også sliter, at det ikke var meningen å "knuse" meg på den måten som hun har gjort. Men da tenker jeg at det var hennes valg men prøver å ha forståelse for hennes følelser og hennes frustrasjon om at hun har mistet seg selv. Jeg har også spurt henne om vi ikke kunne prøve noe ekteskapsterapi eller lignende men det hadde hun ingen tro på. Følelsene hennes er borte og hun mener at det dermed er dødfødt. På en måte kan jeg forstå den men sitter igjen med følelsen "skal vi ikke engang prøve?" Hun har også ekskludert meg ifra facebook og sperret tlf nummeret sitt for innkommende meldinger fra meg, dette var et stort slag i ansiktet for meg og et lite setback. Mulig dette er hennes måte å sette strek? Jeg føler bare at dette er noe surt og en litt ufin måte å gjøre dette på. Pr.idag føler jeg meg helt aldeles ekskludert ifra henne og hennes familie. Hun ville gjerne være venn med meg og jeg håper virkelig at hun tar kontakt med tid og stunder. Nå er det ca 3-4 mnd siden hun forlot meg. Hva gjør jeg? Hvordan kan jeg komme meg videre? Når kan jeg forvente at følelsene mine "forsvinner" ?? Jeg er langt nede og strever for å ikke havne i en seriøs depresjon. Noen som kan hjelpe meg?

[Gjest Evita40]

Jeg skjønner deg veldig godt,fordi jeg har hatt det slik som deg for ikke så lenge siden. X-kjæresten er den første du tenker på når du våkner om morgenen, og den siste du tenker på når du legger deg. Det var sånn har jeg hadde jeg det også :-(

Du sier du har vært "masete" og sendt henne meldinger, men fikk dere pratet ut før hun flyttet? Hva kaller du "masete"? Daglige meldinger? Om dere fikk pratet ut, så burde du ha begrenset "maset" ditt, selv om det er vanskelig. Det skyver henne bare lenger bort. Alikevel så skjønner jeg deg fordi å si at følelsene er borte er etter min mening en "enkel" utvei. De kan du til en viss grad styre selv....Det er som du spør deg selv om- skal vi ikke engang prøve? Når hun ikke er interessert i det engang, så er hun ikke mye å samle på. Hun er jo ikke interessert i å jobbe for forholdet, og velger den enkleste utveien....

Du sier at hun har sperret deg fra FB, men hvordan vet du det med innkommende meldinger på tlf.? Om du ikke har "plaget" henne i tide og utide, så mener jeg at det er ufint av henne. Forresten hvor lenge etter bruddet gjorde hun dette?

Du skriver at hun vil gjerne være venn med deg, men er det venn du vil være? Det tror jeg ikke...Jeg anbefaler deg faktisk å prøve å treffe en ny jente, fordi det vil få tankene dine på andre ting. Det må være noen du liker og ikke prøver å like..... Sistnevnte vil ikke hjelpe.

[Franzeska]

Hun har som du sier, ikke følelser for deg lengre. Ingen kan styre følelsene sine og dette er noe verken du eller hun kan gjøre noe med.. At hun har eksklusert fra tlf/facebook viser at hun vil tydeliggjør at det ikke er noe håp om at det blir dere to igjen.

Har selv hatt kjærlighetssorg og vet det er helt grusomt. Det eneste som hjalp meg, var å komme meg i aktivitet og forsøke å gjøre kjekke ting som jeg liker, for å avlede tankene. Fikk også resept på medikamenter som hjalp meg å få sove om natten.

Jeg følte jeg aldri kom til å bli klar for ny kjæreste. Ville jo bare ha eksen og trodde aldri jeg skulle bli forelsket igjen. Valgte allikevel å ikke sperre meg inne og å oppsøke steder hvor jeg traff nye mennesker. Etter 6-7 mnd forsøkte jeg til og med å date litt.

Etterhvert traff jeg en kjekk mann og selv om følelsen for eksen ikke var over og jeg slet med å få sterke følelser for denne nye mannen, ga jeg det en sjanse. Dette hjalp meg meg veldig ift å komme over eksen. Nå hadde jeg jo to å tenke på og etterhvert gikk tankene mer og mer over på han nye.

Selv om det ikke ble oss to, hjalp det meg å komme over kjærlighetssorgen og ikke minst igjen kunne klare å være åpen for kjærligheten igjen.

Så mine råd er å komme seg ut og vær åpen for nye potensielle partnere, SELV om det kan føles umulig! Men om det så bare føles halvhjertet ift de nye du dater, får du fokusert på noe annet enn eksen..!

[eccoLise]

Det som har vært til hjelp for meg når livet går meg imot, er å tenke at det er en mening i galskapen. Det er ikke meningen at jeg og x skal være sammen, jeg har bedre i vente.

Jeg kom ikke helt over kjærlighetssorgen, før jeg aksepterte at det var slutt. Så lenge man håper at man skal komme sammen igjen, har man ikke akseptert at det er slutt. Den dagen jeg ærlig ovenfor meg selv hevdet at jeg ikke lengre håpte på at vi skulle komme sammen igjen, da kunne jeg se fremover, og følte meg ferdig med kjærlighetssorgen.

Og tanken på at jeg hadde bedre i vente, viste seg og stemme :-) Jeg er i dag lykkelig gift, og er utrolig glad for at jeg ikke er sammen med eksen.

Jeg forstår at du har det fryktelig vanskelig, men det du skal jobbe med nå, er å akseptere at det er over, og slutte å spørre så mye hvorfor.

Lykke til videre!

[MarieLouis]

Det som har vært til hjelp for meg når livet går meg imot, er å tenke at det er en mening i galskapen. Det er ikke meningen at jeg og x skal være sammen, jeg har bedre i vente.

Jeg kom ikke helt over kjærlighetssorgen, før jeg aksepterte at det var slutt. Så lenge man håper at man skal komme sammen igjen, har man ikke akseptert at det er slutt. Den dagen jeg ærlig ovenfor meg selv hevdet at jeg ikke lengre håpte på at vi skulle komme sammen igjen, da kunne jeg se fremover, og følte meg ferdig med kjærlighetssorgen.

Og tanken på at jeg hadde bedre i vente, viste seg og stemme :-) Jeg er i dag lykkelig gift, og er utrolig glad for at jeg ikke er sammen med eksen.

Jeg forstår at du har det fryktelig vanskelig, men det du skal jobbe med nå, er å akseptere at det er over, og slutte å spørre så mye hvorfor.

Lykke til videre!

Hvordan klarte du å komme frem til å akseptere at det var slutt.

Jeg har valgt å gå fra min samboer etter 9 1/2 år. Jeg vet at det var den rette avgjørelsen tatt i betraktning hvordan vi hadde det og alt jeg følte på manglet. Vi har ett barn sammen. Nå som jeg har gått, (han ville ikke), så er det jeg som sliter mest ?

Tenker mye på om dette var rett, er mye lei meg, etc etc.... Men kanskje jeg gjør meg opp flere tanker enn han rundt situasjonen. Og jeg valgte å gå fordi jeg innså at jeg ikke ville få den tryggheten, stabiliteten og forståelsen jeg trenger i et forhold. Er det mitt indre dumme håp om at ting skulle endre seg som gjør at jeg ikke klarer å gi helt slipp ?

[eccoLise]

Hvordan klarte du å komme frem til å akseptere at det var slutt.

Jeg har valgt å gå fra min samboer etter 9 1/2 år. Jeg vet at det var den rette avgjørelsen tatt i betraktning hvordan vi hadde det og alt jeg følte på manglet. Vi har ett barn sammen. Nå som jeg har gått, (han ville ikke), så er det jeg som sliter mest ?

Tenker mye på om dette var rett, er mye lei meg, etc etc.... Men kanskje jeg gjør meg opp flere tanker enn han rundt situasjonen. Og jeg valgte å gå fordi jeg innså at jeg ikke ville få den tryggheten, stabiliteten og forståelsen jeg trenger i et forhold. Er det mitt indre dumme håp om at ting skulle endre seg som gjør at jeg ikke klarer å gi helt slipp ?

Jeg tror at dine tanker/tvil om du gjorde det riktige, gjør det vanskelig for deg å akseptere situasjonen.

Prøv å ikke tenke på om det var rett eller galt det du gjorde. Du gjorde det i beste mening fordi forholdet ikke fungerte. Og når man gjør ting i beste mening, så er det riktig spør du meg.

Lykke til videre :-)

[Gjest Lykke til , det går alltid bra]

Den du gråter for fortjener ikke dine tårer, for den som fortjener dine tårer ville ikke latt deg gråte...

[hidi, the scorpion]

'' Jeg føler jeg sitter igjen som ein taper og en idiot, og føler meg ekstremt liten og ubetydelig.''

Du er absolutt ingen taper eller idiot! At du føler deg ekstremt sliten, er ganske normalt. Ubetydelig, er du ikke!

Følelser , er utrolig vanskelig å kontrollere, de bare _er_ der, men faktum er at du kan gjøre noe aktivt med dem.

Din kone elsker deg ikke lenger, det er fakta, du må finne andre måter å sørge på, det er også fakta.

Gå ut med kamerater, ta deg en tur på pub/bar/restaurant, enten alene eller med venner. Be venner hjem til deg, på middag eller drinker.

Selv om du elsket henne, så kan du elske andre enn henne, tro meg!

Vis selvsikker når du er ute, ikke klag over eks-kona, vær positiv!

Ikke se bakover, men se fremover i tiden, mange som vil ha en mann som deg;)

Lykke til;)