Han vil ikke flytte sammen med meg...

[Gjest mamma.com]

Vet ikke om du er rett person og spørre men finner ingen samlivsteraput. Jeg har vert sammen med en mann i snart 4 år. Det har vert opp og nedturer. Det skyldes mye at jeg har en sønn fra før. Han var ikke helt klar for det. Jeg har muligens vert for snill og latt han komme og gå sån som han ønsker sjøl. Di 2 siste åra har jeg begynt å stille mere krav til at han skal still opp som barnevakt osv. Det har fungert greit. Nå er jeg veldig klar for å ta steget videre å flytte sammen. Men det vil han ikke, han har tidligere gidd uttrykk for det at han er usikker.Men i sommer sa han at vi skulle ta tak i det å begynne. Nå på søndag faktisk sa han at han viste ikke om han var klar. Jeg har sagt om han ikke vil være sammen med meg mere må han være mann om å si det men han sier han vil ikke det skal bli slutt. Føler meg totalt utslitt følelsesmessig. Gå så lenge og ikke vite tærer på. Jeg er veldig gladf i den mannen og sønnen min er knyttet til han sia han har ingen kontakt med far(far vil ikke) Har sagt at han får bestemme seg til fredag denne uken om ikke gjør jeg det.... Men hva råder du til i denne situasjonen? Jeg trenger litt "hjelp" til å evt klare å gå tror jeg...

[Gjest harikkenickfortiden]

"Di 2 siste åra har jeg begynt å stille mere krav til at han skal still opp som barnevakt osv. Det har fungert greit. "

Den setningen der likte jeg ikke. å stille krav at en mann skal sitte barnevakt, hvorfor gjør du det? Hvis han elsker deg, og du elsker ham, så vil det å "sitte barnevakt" være en naturlig ting, ikke noe du har rett til å kreve, eller noe du kan kreve i det hele tatt. hadde du likt motsatt situasjon, hvis han hadde et barn? at han krevde at du satt barnevakt?

hvis det er holdningen din, så kan jeg forstå at han er usikker. Og når du allerede har satt den fristen, så får du høre hva han sier da. Og respekter det han sier. Føler at dere to må ha litt kommunikasjonsproblemer?

[Gjest Billebah]

han virker ikke særlig interessert i deg. kan du tenke deg hvorfor?

[Mandolaika]

Jeg forstår godt at du kan ha forventninger til at han av og til kan tenke seg å sitte barnevakt for sønnen din, men å stille krav høres merkelig ut. Mulig det bare var din måte å ordlegge deg på og at det ikke var slik du mente det?

Jeg har barn og er sammen med en som er ferdig med barn. Vi bor ikke sammen ennå. Jeg har aldri tenkt at han har noen forpliktelser overfor mine barn, men tar det heller som en bonus det han evt. stiller opp for dem på.

Hadde jeg begynt å stille krav der hadde jeg nok kvalt ham og skremt han bort ganske raskt.

[Mandolaika]

Er han usikker på om han vil være sammen med deg mer, eller "bare" usikker på om det er rett av dere å flytte sammen nå?

[løvinne71]

Hvor gammel er kjæresten din? Og hvor gammel er sønnen din?

Grunnen til at jeg spør, er at dette kan ha en viss betydning for hvor klar han er for å gå inn i rollen som "stefar" på heltid.

Hvis dere (han) er ganske ung, så føler han seg kanskje ikke moden nok for å bli "bundet" av et barn 24/7.

Og dersom det motsatte er tilfelle, at han er godt voksen og vant til å være alene / bo alene, så kvier han seg kanskje for å gi slipp på frihetsfølelsen og muligheten til "fred og ro" når han ønsker / trenger det.

Det krever jo mye tilpassning å bli samboere, og omveltninger er desto større når man "plutselig" skal bo med et barn.

Hvis han i utgangspunktet takler dårlig at du har barn fra før, og dette antagelig er en medvirkende årsak til at han kvier seg for å bo med deg/dere, så er det vel ikke akkurat noe sjakktrekk fra din side at du "pålegger" ham å være barnevakt for din sønn.

Dette forsterker vel heller hans skepsis til å flytte inn i en rolle som stefar, der han regner med at dine forventninger og krav til ham blir desto større.

Men det er DIN sønn! Og uansett om dere blir samboere eller ikke, så må du regne med at sønnen din vil bli DITT hovedansvar, og at det kommer til å være en ubalanse mellom dere når det gjelder plikter og muligheter til å disponere "egentid".

Selvsagt ønsker man helst at en stefar / stemor skal involvere seg i sitt stebarn mest mulig og ta det som sitt eget. Men dette er i bunn og grunn ste-foreldrens eget valg, og ikke noe barnets mor / far kan kreve eller presse frem.

[Gjest mamma.com]

"Di 2 siste åra har jeg begynt å stille mere krav til at han skal still opp som barnevakt osv. Det har fungert greit. "

Den setningen der likte jeg ikke. å stille krav at en mann skal sitte barnevakt, hvorfor gjør du det? Hvis han elsker deg, og du elsker ham, så vil det å "sitte barnevakt" være en naturlig ting, ikke noe du har rett til å kreve, eller noe du kan kreve i det hele tatt. hadde du likt motsatt situasjon, hvis han hadde et barn? at han krevde at du satt barnevakt?

hvis det er holdningen din, så kan jeg forstå at han er usikker. Og når du allerede har satt den fristen, så får du høre hva han sier da. Og respekter det han sier. Føler at dere to må ha litt kommunikasjonsproblemer?

Vi er voksne ja. Han er 31 og jeg er 35. Jeg formulerte meg kanjse litt feil når jeg skriver at jeg stiller krav til barnevakt. Men jeg forventer han stiller opp det gjør jeg. Min sønn er 5,5 år. Han var 1,5 år når vi møttest. Om han ikke elsker meg eller vil være sammen med meg står han fritt til og gå. Det har jeg sagt til han mange ganger. Men vi elsker hverandre jeg vet jeg gjør det. Han sier han gjør det. Så da vet jeg ikke helt hva jeg skal tro eller gjøre? Jeg orker ikke leve sån i det uendelige. Det som er mest frustrerende er at en dag er han enig at ja dette må vi ta tak i å neste ikke. Flott med mange innspill. Kom gjerne med flere seriøse innspill.

[Gjest Elextra]

Skjønner godt at du tenker det er naturlig at forholdet kommer videre etter fire år, og for de fleste vil det bety samboerskap og/eller ekteskap. Noen synes det fungere fint/best å fortsette som særboere, men da bør man jo være enig om det. Dere bør nok snakke om hva slags forhold dere ønsker dere på sikt.

Reagerer på kravmentaliteten din i forhold til hvordan han skal stille opp som barnevakt m.m. Hyggelig om han vil tilbringe tid med barnet alene og om han stiller opp når du trenger det av og til, men kan ikke forstå at du skal kunne "kreve" noe her, slik du nevner.

[Gjest mamma.com]

Jeg ser det er mange av dere so reagerer på at jeg "krever" /forventer at han skal still opp som barnevakt for barnet mitt. Jeg har venniner med barn fra før noen med 1,noen med 2 og noen med 3. Der di har fått ny partner. Å for dei og partneren deres er det en selfølge at han skal stille opp å hjelpe til med barna. Har g venniner som er sammen med menn som har barn fra før å det er det samme dei ser det som en seøfølge at di skal still opp å hjelpe til. Dette er da tilfeller hvor kun en av partene har barn. Så jeg føler det ikke er veldig mye å forlange!

For min del hadde det vert den naturligste ting i verden å stille opp å hjelpe kjæresten min med evt hans barn. Men vi ser forskjellig på ting å det er jo greit. Men poenget i innlegget var vel at han ikke vil gå videre i forholdet det er vel det som plager meg aller mest. Så gode råd i forhold til det mottas med takk!

[Gjest Klaudia]

Hvor ofte sover dere sammen/bor hos hverandre da? Foretrekker han å sove sammen eller alene? Er han opptatt av alenetid? Jeg er jente og ønsker å være særboer (tredje året som kjæreste), pga disse tingene. Vi er 32-34 år. Men synes selv det kanskje er litt sært. Men sært må jo få være ok, hvis begge partene blir enige og godtar hverandres særheter.

[Gro Isachsen, Sexolog]

Skjønner svært godt at du ønsker å gå videre og ser sambostatus som en naturlig utvikling til et dypere og mer forpliktende forhold siden dere har vært sammen i fire år allerede. Men å stille ultimatum kan være skummelt. Da må du i tilfelle være forberedt på at han foretrekker å bli der han er, selv om han er glad i deg.

Ut fra det du skriver tolker jeg jo at han er mindre innstilt på forpliktelsene det innebærer å flytte sammen. Årsakene til det kan være mange og ikke alle ønsker eller passer til samboerforhold, for eksempel fordi det blir for tett og gir for lite frihet.

Ta en alvorlig snakk om hvor dere er i livet og i forholdet og skisser hvordan dere begge tenker dere framtida som par. Hva vil han og hva vil du? En slik samtale er mer givende enn om du skal diktere han til å flytte inn, ellers bryter du. Det å ta et eget valg kjennes nesten alltid bedre enn å føle seg tvunget til noe.

Å skulle flytte inn i en ferdig familie er heller ikke alltid uproblematisk, selv om du har kjent ham lenge og han har et godt forhold til sønnen din. Flytter han inn hos dere bør dere uansett snakke sammen om hvilke forventninger dere har til hans bidrag til oppdragelsen av sønnen din.

Om han velger å flytte inn er det også mulig dere bør diskutere felles regelsett, der han får større medbestemmelse enn den han antagelig har hatt med gjestestatus. Det å flytte inn til noen ender svært ofte i at det er den opprinnelige beboerens regler som har satt seg og blir gjeldende og det kan lett være en kilde til konflikter, til og med brudd.

[Gjest mamma.com]

Skjønner svært godt at du ønsker å gå videre og ser sambostatus som en naturlig utvikling til et dypere og mer forpliktende forhold siden dere har vært sammen i fire år allerede. Men å stille ultimatum kan være skummelt. Da må du i tilfelle være forberedt på at han foretrekker å bli der han er, selv om han er glad i deg.

Ut fra det du skriver tolker jeg jo at han er mindre innstilt på forpliktelsene det innebærer å flytte sammen. Årsakene til det kan være mange og ikke alle ønsker eller passer til samboerforhold, for eksempel fordi det blir for tett og gir for lite frihet.

Ta en alvorlig snakk om hvor dere er i livet og i forholdet og skisser hvordan dere begge tenker dere framtida som par. Hva vil han og hva vil du? En slik samtale er mer givende enn om du skal diktere han til å flytte inn, ellers bryter du. Det å ta et eget valg kjennes nesten alltid bedre enn å føle seg tvunget til noe.

Å skulle flytte inn i en ferdig familie er heller ikke alltid uproblematisk, selv om du har kjent ham lenge og han har et godt forhold til sønnen din. Flytter han inn hos dere bør dere uansett snakke sammen om hvilke forventninger dere har til hans bidrag til oppdragelsen av sønnen din.

Om han velger å flytte inn er det også mulig dere bør diskutere felles regelsett, der han får større medbestemmelse enn den han antagelig har hatt med gjestestatus. Det å flytte inn til noen ender svært ofte i at det er den opprinnelige beboerens regler som har satt seg og blir gjeldende og det kan lett være en kilde til konflikter, til og med brudd.

Da har vi hatt ei helg helt for oss sjøl. Der jeg har prøvd og bringe temaet på bane igjen. Når jeg spurte hva årsaken er. Så sier han at han kansje har fått kalde føtter...? Men han presiserer gang på gang han vil være sammen med meg.. Så er det et aent argument at det er veldig dyrt. Ja hus er kjempe dyrt men vi har en god inntekt begge to så jeg vet vi klarer å betjene et ganske stort lån. Når jeg prøvde å spørre hva han tenker om forholdet vårt fremover sier han vet ikke.... Men har du ingen tanker om fremtiden? Vet ikke... Da er det ikke så lett og vite hvordan en skal forholde seg. Han ble og kjempe sint og sur for at jeg måtte bringe temaet på bane. Når vi skulle ha en kveld og kose oss. Når vi fikk roet oss ned så spurte jeg om han ville vi skulle finne en go løsning sammen som fungerer for oss begge. Noe som i første rekke ikke om handler samboerskap. Men at vi setter oss ned sammen å blir enig. Så håper vi kan finne ut av det