Negativ til skolen?

[avidi]

Oppdragelse er foreldrenes ansvar ja, men opplæring er ikke foreldrenes ansvar. Jeg har barn på 7.trinn nå og har opplevd mye forskjellig innen læring. På foreldremøtet nå i høst fikk vi høre at vi fortsatt sjekke leksene til ungene, vi må høre dem i lesing og stille kontrollspørsmål til samfunnsfagleksene.

VI ble også bedt om å søge for at 12-åringene våre har alle bøker med seg til alle timer og at de har orden i skolesakene sine. Med andre ord akkurat det samme vi hørte da de begynte i 1.klasse.

På den andre siden stilles det høye krav til hva de skal lære og de det ikke fikser på skolen må vi foreldre lære dem så de ikke skal bli sinker.

[hoppsideisi]

I utgangspunktet tror jeg at de fleste av oss har vårt primære kontaktpunkt med skolen gjennom egne barn. Derfor blir det også sånn at hvordan akkurat mitt barn blir møtt på skolen påvirker mitt syn på skolen.

Hva er et "velfungerende barn"?

Mine barn er ikke spesielt vanskelige i forhold til skolen, de har ikke lærevansker noen av dem, og ingen funksjonshemminger. Den ene sliter med konsentrasjonen, og den andre på det sosiale. Begge trenger klare og tydelige rammer og beskjeder.

Når mine barn, som egentlig er så "enkle" blir møtt med en mur av vanskelighet, så kan jeg jo bare forestille meg hvordan foreldre med barn med store problemer opplever det.

Så kan man selvsagt argumentere med at det er ikke barnets behov som er "problemet", men at foreldrene i noen tilfeller er kravstore. Det er vel det vi blir møtt med fra skolen - sammen med et STORT behov for å legge all skyld på oss foreldre. Og så er det skolens evige trumfkort - foreldrene har hovedansvar for barnas opplæring, i henhold til opplæringsloven.

Men jeg kan også godt si at jeg har sett hvordan ANDRES barn blir behandlet. Fordi jeg ferdes i skolegården av og til på dagtid, på vei til og fra møter vedrørende mine barn (fordi jeg altså er en kravstor mor som forlanger møter og sånt), og jeg har sett mobbing og utestenging. Jeg har sett lærere som snur ryggen til. Jeg har grepet inn overfor elever som plager andre - og rapportert til likegyldige lærere som legger skylden på offeret. Og det gjør de til MEG, som i forhold til de elevene er en tilfeldig forbipasserende som ikke har noen rett til å vite hva som foregår. "Huff... ja... hun terger på seg de andre hele tiden... sukk...". Det trenger ikke jeg å vite og jeg oppfatter det som brudd på taushetsplikten.

Jeg har sett og hørt hvordan enkelte lærere brøler til elevene, til andres barn, ikke mine. Jeg har hørt hvordan enkelte lærere latterliggjør en enkelt elev foran klassen. Dette har jeg sett og hørt hvis jeg har kommet for å hente elevene og har gått inn i garderoben for å vente. Der kan det stå andre foreldre også, som overhører lærerens kritikk og uthengig av en enkelt elev.

Jeg har sett og hørt uthengig også i garderoben.

Og jo mer jeg ser og jo mer jeg hører, desto mer negativ blir jeg. Og det handler ikke om mine barn. Mine barn er "heldige" og har en ressurssterk mor, som tør å kreve, tør å si i fra, ikke lar seg dupere av lærernes "snill politi - slem politi"-taktikk, som ikke lar seg skremme av at man kommer til et møte med kontaktlærer, og så sitter det tre lærere samt inspektør og rektor og venter på meg. Jeg sier i fra, jeg står på. Og jeg ser at andre foreldre av og til viker unna, for de greier ikke å gå i møte med skolen.

Jeg har hørt andre foreldre si at de ikke vil ta opp problemer, for det er så ubehagelig å stille på alle møtene. Jeg har hørt foreldre som sier at de gruer seg innmari til møter med skolen, og at de går gråtende der i fra. Jeg har hørt foreldre be andre om å være med dem, for de er redde for å møte skolen alene.

Og samtidig har man alltid en del foreldre som er fornøyde, selvsagt. Kanskje er det der hvor barna har tilpasset seg greit og man ikke opplever de store problemene. Men kanskje er det også de foreldrene som ikke engasjerer seg i verken skolen eller hva som foregår der, og som ikke tar ungene på alvor hjemme når de tar opp mobbing, utestenging og så videre?

Det er så enkelt å stemple sånne som meg som vanskelig mor med problem-unger - og de andre som fornuftige foreldre som har tillit til skolen og veltilpassede unger. Men kanskje man skulle snu på det og spørre hvordan man kan være fornøyd med skolen så lenge ANDRES barn opplever mobbing, utestenging, ikke får tilpasset opplæring, så lenge man overhører lærerens raseriutbrudd til 1-klassingene - er man ikke da egentlig likegyldig?

Og er det ikke egentlig sånn at det skolen ønsker er foreldre i den gruppen? Foreldre som ikke blander seg, ikke bryr seg, og som utviser blind tillit til skolen?

Jeg tror skolen svært gjerne vil ha engasjerte foreldre som kan komme med konstruktiv kritikk og som er villige til å se seg selv som foreldre utenfra. Det er jo så mange som ikke gjør akkurat det men som tvertimot kun ser sitt barn og sine individuelle behov og som ikke er istand til å se skolen og hva den kan bidra med men bare hva foreldrene ønsker at skolen skal gjøre for å best mulig tjene og løfte deres barn frem....gode gud....Jeg synes skolen strekker seg altfor langt for å tilfredstille hver enkelt foreldre og deres egosentriske behov...

[Gjest hilsen fornøyd mor..]

I utgangspunktet tror jeg at de fleste av oss har vårt primære kontaktpunkt med skolen gjennom egne barn. Derfor blir det også sånn at hvordan akkurat mitt barn blir møtt på skolen påvirker mitt syn på skolen.

Hva er et "velfungerende barn"?

Mine barn er ikke spesielt vanskelige i forhold til skolen, de har ikke lærevansker noen av dem, og ingen funksjonshemminger. Den ene sliter med konsentrasjonen, og den andre på det sosiale. Begge trenger klare og tydelige rammer og beskjeder.

Når mine barn, som egentlig er så "enkle" blir møtt med en mur av vanskelighet, så kan jeg jo bare forestille meg hvordan foreldre med barn med store problemer opplever det.

Så kan man selvsagt argumentere med at det er ikke barnets behov som er "problemet", men at foreldrene i noen tilfeller er kravstore. Det er vel det vi blir møtt med fra skolen - sammen med et STORT behov for å legge all skyld på oss foreldre. Og så er det skolens evige trumfkort - foreldrene har hovedansvar for barnas opplæring, i henhold til opplæringsloven.

Men jeg kan også godt si at jeg har sett hvordan ANDRES barn blir behandlet. Fordi jeg ferdes i skolegården av og til på dagtid, på vei til og fra møter vedrørende mine barn (fordi jeg altså er en kravstor mor som forlanger møter og sånt), og jeg har sett mobbing og utestenging. Jeg har sett lærere som snur ryggen til. Jeg har grepet inn overfor elever som plager andre - og rapportert til likegyldige lærere som legger skylden på offeret. Og det gjør de til MEG, som i forhold til de elevene er en tilfeldig forbipasserende som ikke har noen rett til å vite hva som foregår. "Huff... ja... hun terger på seg de andre hele tiden... sukk...". Det trenger ikke jeg å vite og jeg oppfatter det som brudd på taushetsplikten.

Jeg har sett og hørt hvordan enkelte lærere brøler til elevene, til andres barn, ikke mine. Jeg har hørt hvordan enkelte lærere latterliggjør en enkelt elev foran klassen. Dette har jeg sett og hørt hvis jeg har kommet for å hente elevene og har gått inn i garderoben for å vente. Der kan det stå andre foreldre også, som overhører lærerens kritikk og uthengig av en enkelt elev.

Jeg har sett og hørt uthengig også i garderoben.

Og jo mer jeg ser og jo mer jeg hører, desto mer negativ blir jeg. Og det handler ikke om mine barn. Mine barn er "heldige" og har en ressurssterk mor, som tør å kreve, tør å si i fra, ikke lar seg dupere av lærernes "snill politi - slem politi"-taktikk, som ikke lar seg skremme av at man kommer til et møte med kontaktlærer, og så sitter det tre lærere samt inspektør og rektor og venter på meg. Jeg sier i fra, jeg står på. Og jeg ser at andre foreldre av og til viker unna, for de greier ikke å gå i møte med skolen.

Jeg har hørt andre foreldre si at de ikke vil ta opp problemer, for det er så ubehagelig å stille på alle møtene. Jeg har hørt foreldre som sier at de gruer seg innmari til møter med skolen, og at de går gråtende der i fra. Jeg har hørt foreldre be andre om å være med dem, for de er redde for å møte skolen alene.

Og samtidig har man alltid en del foreldre som er fornøyde, selvsagt. Kanskje er det der hvor barna har tilpasset seg greit og man ikke opplever de store problemene. Men kanskje er det også de foreldrene som ikke engasjerer seg i verken skolen eller hva som foregår der, og som ikke tar ungene på alvor hjemme når de tar opp mobbing, utestenging og så videre?

Det er så enkelt å stemple sånne som meg som vanskelig mor med problem-unger - og de andre som fornuftige foreldre som har tillit til skolen og veltilpassede unger. Men kanskje man skulle snu på det og spørre hvordan man kan være fornøyd med skolen så lenge ANDRES barn opplever mobbing, utestenging, ikke får tilpasset opplæring, så lenge man overhører lærerens raseriutbrudd til 1-klassingene - er man ikke da egentlig likegyldig?

Og er det ikke egentlig sånn at det skolen ønsker er foreldre i den gruppen? Foreldre som ikke blander seg, ikke bryr seg, og som utviser blind tillit til skolen?

Må bare kommentere dette du skriver.

Kjenner meg overhodet ikke igjen i problematikken. Ergo må det være stor forskjell på skolene i norge.

På vår skole er mobbing hovedtema hele året. Alle barn får beskjed om å si ifra hvis de ser eller hører eller er en av de som blir mobbet. Jeg kan selv se og høre fra mine barn på forsjellige klassetrinn at dette fungerer i praksis. Lærerne på vår skole er tøffe og tar elevene på alvor og tar opp problemene som oppstår enten sammen med elevene det gjelder eller med rektor eller sammen med foreldrene.

Hvordan vet jeg at dette stemmer? Fordi jeg er veldig ofte på skolen vår, opptrer både som klassekontakt hvert år på forskjellige klassetrinn og henter og bringer stadig en minstemann på småtrinnene. Både sfo og skole har fokus på respekt.

Når det er sagt så er det veldig mange i det ene barnet mitt sitt klassetrinn som har fått diagnoser på sitt barn. Når jeg samtidig ser at disse foreldrene gir opp oppfølgingen som det ville kreve ekstra fra dem så blir jeg irritert. Mange av disse foreldrene gidder ikke stille på foreldremøter eller andre sammenkomster som er til det beste for barna. Når de møter opp så lar de barna sine gjøre som de vil, der de fleste av oss andre ville ha grepet inn og gitt tilsnakk.

Jeg synes ikke synd på disse foreldrene. De har valgt å få barn og flere enn et barn også. Da er livsoppgaven til oss voksne å følge dem opp på godt og vondt.

Det er ikke skolens ansvar å gi oppdragelse, men jeg ser jo at det er det som tar tid i vårt skolesystem i dag, og læringen lider sterkt. Men hvem får skylden hele tiden ? Jo lærerne selvsagt!

Dessuten på foreldremøter hvor det blir tatt opp dette med lekselesing og øving osv. så er det utelukkende for å la vær å legge problemene til 5 barn i klassen forann deres foreldre, fordi det er så mye annet som må diskuteres ansikt til ansikt. Felles oppfordring er lettere uten at noen taper ansikt. Så får hver enkelt forelder heller vite om dette gjelder sitt eget barn eller ei, og ikke riste på hodet om det virker snålt.

Men alt i alt så er jeg veldig glad i vår skole og ser at de gjør så godt de kan og er oppriktig bekymret/glad i barna i sin gruppe.

[Gjest togli]

Godt skrevet... og godt observert

Man kan helt sikkert si mye negativt om skolen, men minst like mye om negativt om barneoppdragelsen som skjer rundt om i mange norske hjem....

Noen foreldre tror visst at lærere er orakler som kan utrette de mest fantastiske ting, og fikser de det ikke så får de skylda (jeg sier _noen_ foreldre ;-))

[Gjest togli]

He, he, lurer på om vi var på samme foreldremøte..

Vi fikk i tillegg beskjed om at det var vårt ansvar å se over barnas lekser og sørge for at barna rettet eventuelle feil... sånn at alt var feilfritt før de kom på skolen. Dessuten måtte vi se over barnas orden i bøkene, sørge for at skriften var pen og boka ryddig...

Når ble det slutt på at læreren så over leksene?

Og lekser er jo festlig, for opplæringen er det foreldrene som har hovedansvar for - men skolen gir lekser som de forlanger skal gjøres, og som binder foreldrene til å sitte med ungene hver ettermiddag - og nå skal vi i tillegg rette oppgavene?

Begynner jo å lure litt på hva som er skolens rolle ut over å dele ut bøker hver høst...

''Begynner jo å lure litt på hva som er skolens rolle ut over å dele ut bøker hver høst...''

Jeg innrømmer glatt at jeg blir utrolig oppgitt over slike utsagn... lærere er pålagt utrolig mange oppgaver gjennom jobben sin, så det er fryktelig urettferdig dersom noen faktisk går rundt og tror at lærere bare deler ut bøker og gjennomfører den undervisningen de skal. Folk som mener dette burde virkelig tatt seg en tur innom skolen for å virkelig se hvordan en skolehverdag fortoner seg

De aller fleste foreldre skjønner heldigvis at det ikke er slik skolen fungerer og at de fleste lærere gjør så godt de kan for at hver enkelt elev skal føle seg "sett" og bli ivaretatt på best mulig måte. Det er bare det at vi er avhengige av å kunne ha et godt samarbeid med foreldrene for å kunne gi barna et best mulig tilbud.

Når det gjelder lekser har jeg aldri hørt at foreldrene skal rette barnas lekser.. Det vanlige er at læreren enten går rundt og retter, samler inn bøkene til retting eller at man tar rettingen felles på tavla. Foreldrenes oppgave er å se til at leksene blir gjort skikkelig (og med skikkelig menes det ikke nødvendigvis at svarene skal være korrekte, så jeg tror du har misforstått).

[Gjest togli]

Så du mener at siden jeg er misfornøyd med skolen, så er det pga mine unger er vanskelige unger? Nei, det kan jeg skrive under på at det ikke er. Jeg har alltid fått høre av lærerne at mine barn er snille, respektfulle, flinke, og hadde alle vært som dem, så hadde skolen vært et bedre sted. Det har jeg fått høre av kontaktlærerne til alle mine barn, uavhengig av hverandre.

Jeg liker ikke skolen av mange grunner, som går ut over mine barn. Dårlig klassemiljø bl.a. At lærere går rett forbi mobbe og slåss situasjoner, har ikke noe med mine barn å gjøre, men det sier mye om lærerne; en kan jo rett og slett ikke stole på at de gjør jobben sin. At lærerne kan forskjellsbehandle elever gjør rett og slett vondt å høre om. At lærere kan mobbe elever gjør også vondt, og dette skal ikke forekomme!

Jeg har jobbet på mange skoler og aldri noensinne opplevd at lærere går rett forbi uten å ta tak i mobbing eller slossing, så jeg tror du må ha vært ekstremt uheldig med skolen til dine barn... Hvis det virkelig er så ille som du sier, så synes jeg faktisk det er en sak for skolesjefen i kommunen...

[Gjest togli]

Tror du må leve i en drømmeverden...

Så du mener at foreldre ikke kan bidra til å forebygge atferds- og lærevansker? Det er vel minst like vanskelig for lærere å fikse dette som for foreldrene vil jeg tro? Drømmeverden?

[hoppsideisi]

''Begynner jo å lure litt på hva som er skolens rolle ut over å dele ut bøker hver høst...''

Jeg innrømmer glatt at jeg blir utrolig oppgitt over slike utsagn... lærere er pålagt utrolig mange oppgaver gjennom jobben sin, så det er fryktelig urettferdig dersom noen faktisk går rundt og tror at lærere bare deler ut bøker og gjennomfører den undervisningen de skal. Folk som mener dette burde virkelig tatt seg en tur innom skolen for å virkelig se hvordan en skolehverdag fortoner seg

De aller fleste foreldre skjønner heldigvis at det ikke er slik skolen fungerer og at de fleste lærere gjør så godt de kan for at hver enkelt elev skal føle seg "sett" og bli ivaretatt på best mulig måte. Det er bare det at vi er avhengige av å kunne ha et godt samarbeid med foreldrene for å kunne gi barna et best mulig tilbud.

Når det gjelder lekser har jeg aldri hørt at foreldrene skal rette barnas lekser.. Det vanlige er at læreren enten går rundt og retter, samler inn bøkene til retting eller at man tar rettingen felles på tavla. Foreldrenes oppgave er å se til at leksene blir gjort skikkelig (og med skikkelig menes det ikke nødvendigvis at svarene skal være korrekte, så jeg tror du har misforstått).

Bra innlegg! Helt utrolig at noen tillegger skolen egenskaper som virkelig ikke er der.....det er selvsagt ikke foreldrene som skal rette leksene men påse at de blir gjort og se over og da retter man også det som er feil vil jeg tro hvis man er sånn passelig i vater som voksen.....så sier jeg nok en gang at skolen sikkert ville fått gjort utrolig mye mer om det ikke hadde vært for all verdens krav og mas fra foreldre som mener at deres barn er den eneste ene og legger beslag på læreres tid ut i det uendelige...dette ser jeg stadig vekk..både å foreldremøter, i garderoben, på butikken hvis lærer er der...osv, disse grenseløse foreldre som beslaglegger all tid lærer har for å rette fokus inn på eget barn....

[Gjest togli]

Når mattebøkene ser ut som norskbøker med litt islett av hoderegning, bebreider jeg skolen/læreren/skolesystemet for at ungene ikke lærer særlig mye matte.

Når samfunnsfagboka hopper kenguru mellom verdensrommet, indianere i Peru og norsk kamp for stemmerett tillater jeg meg også å være missfornøyd med læringsinnhold og læringsmetoder.

Norsk skole er alt for preget av alt for mange stjernepedagoger med alt for mange fantastiske planer og alt for store behov for å komme i historiebøkene eller på forsiden av et fagtidsskrift.

Derfor feiler ofte skolen, tross mange dyktige lærere og mange resurser, i å gi ungene gode basiskunnskaper. Norsk skole er lite kostnadseffektiv fordi sentrale prinsipper som systematikk og mursteinslæring ikke er fancy nok for pedagokkfiffen.

Skal man bruke en time eller to hver dag på ungene skolearbeid og læring, synes jeg det bør gå an å forlange at tiden man bruker faktisk fører til effektiv innlæring av ting som er viktig å kunne.

mvh

Enig!

Det er ganske vanlig at lærere er svært oppgitt over diverse av dagens læreverk Det er krevende å klippe/lime/fikse på alt slik at det skal passe elevene bedre....

Vi burde se oss litt tilbake og lage læreverk som ligner med på læreverkene som var for noen år siden....

[Gjest togli]

Bra innlegg! Helt utrolig at noen tillegger skolen egenskaper som virkelig ikke er der.....det er selvsagt ikke foreldrene som skal rette leksene men påse at de blir gjort og se over og da retter man også det som er feil vil jeg tro hvis man er sånn passelig i vater som voksen.....så sier jeg nok en gang at skolen sikkert ville fått gjort utrolig mye mer om det ikke hadde vært for all verdens krav og mas fra foreldre som mener at deres barn er den eneste ene og legger beslag på læreres tid ut i det uendelige...dette ser jeg stadig vekk..både å foreldremøter, i garderoben, på butikken hvis lærer er der...osv, disse grenseløse foreldre som beslaglegger all tid lærer har for å rette fokus inn på eget barn....

Skolen er vel stort sett veldig glad i engasjerte foreldre som virkelig har lyst til å bidra og som vil samarbeide med lærerne, men foreldre som kun har klager å komme med kan virke slitsomme.... Som regel kan skolen også roses for mye, men det kommer gjerne ikke så lett fram

Ang lekser så kan det være greit at læreren ser hva som er gjort feil slik at h*n vet hva eleven må jobbe mer med. På den annen side lærer barnet mer ved at en person sitter ved siden av og forklarer... Det er jo begrenset hvor mye alenetid en lærer kan gi hver elev i en mattetime på 45 min

[jonia]

Kjenner at jeg deler mange av dine erfaringer, og det har gjort meg negativ over tid. Opplever også at opplæringen er overlatt til foreldrene.

På tredje og fjerde trinn blir det plutselig mer engelsklekser på vår skole. Ungene pugger enkelte gloser, men ingen har tatt seg bryet med å lære dem alle de små ordene som binder ting sammen til setninger. Så alle ord som "it, is, we, are, they, them, there, this, that, here, will, but, and" - for ikke å snakke om alle forkortelsene og sammetrekningenen som "it's, we're, you'll, there's" og så videre - det må vi lære ungene hjemme slik at leksene gir mening.

Når det gjelder oppdragelse hjemme er jeg for så vidt enig med deg, i at mange foreldre kunne gjort en bedre jobb. Samtidig ser jeg at mine barn som jeg mener har en brukbar oppdragelse hjemmefra, kan bli oppfattet som uoppdragne de også når de er i gruppe med flere barn.

Jeg syns likevel at regler på skolen burde være skolens anliggende, og at de må håndheve de reglene de etablerer. Jeg opplever at det er alt for mange uskrevne regler, ting man bare forventer at ungene og foreldrene skal skjønne av seg selv - og så blir det veldig negativt når det ikke fungerer sånn.

Jeg er helt enig i at skolen må ha regler som gjelder der uavhengig av hva slags oppdragelse foreldrene bedriver hjemme.

Reglene må være enkle og tydelige. Skolen er i sin fulle rett til å ha regler som gjelder der, og som er slik at det er levelig for alle på skolen.

Det med mer eller mindre uskrevne regler kjenner jeg til.

Vi opplevde å få beskjed om at en bestemt aktivitet skulle gjøres likt som i fjor. Og da skulle det liksom si seg selv hvordan det var. Ikke så lett når man har barn i 1.klasse, og ikke har hatt barn på skolen før.

[PieLill]

Enig!

Det er ganske vanlig at lærere er svært oppgitt over diverse av dagens læreverk Det er krevende å klippe/lime/fikse på alt slik at det skal passe elevene bedre....

Vi burde se oss litt tilbake og lage læreverk som ligner med på læreverkene som var for noen år siden....

Det både forundrer og frustrer meg at kvaliteten på lærebøker er så godt som borte i skoledebatten. Ofte skrikes det opp om at skoler ikke har råd til å kjøpe nye bøker, men man hører lite om hva læreverkene faktisk duger til.

mvh

[Gjest togli]

Det både forundrer og frustrer meg at kvaliteten på lærebøker er så godt som borte i skoledebatten. Ofte skrikes det opp om at skoler ikke har råd til å kjøpe nye bøker, men man hører lite om hva læreverkene faktisk duger til.

mvh

Det er iallefall mye snakk om det blant lærerne selv, men kanskje ikke interessant nok for media?

[AAA]

''Begynner jo å lure litt på hva som er skolens rolle ut over å dele ut bøker hver høst...''

Jeg innrømmer glatt at jeg blir utrolig oppgitt over slike utsagn... lærere er pålagt utrolig mange oppgaver gjennom jobben sin, så det er fryktelig urettferdig dersom noen faktisk går rundt og tror at lærere bare deler ut bøker og gjennomfører den undervisningen de skal. Folk som mener dette burde virkelig tatt seg en tur innom skolen for å virkelig se hvordan en skolehverdag fortoner seg

De aller fleste foreldre skjønner heldigvis at det ikke er slik skolen fungerer og at de fleste lærere gjør så godt de kan for at hver enkelt elev skal føle seg "sett" og bli ivaretatt på best mulig måte. Det er bare det at vi er avhengige av å kunne ha et godt samarbeid med foreldrene for å kunne gi barna et best mulig tilbud.

Når det gjelder lekser har jeg aldri hørt at foreldrene skal rette barnas lekser.. Det vanlige er at læreren enten går rundt og retter, samler inn bøkene til retting eller at man tar rettingen felles på tavla. Foreldrenes oppgave er å se til at leksene blir gjort skikkelig (og med skikkelig menes det ikke nødvendigvis at svarene skal være korrekte, så jeg tror du har misforstått).

Well, her er en mor som akkurat har blitt fortalt at barnas lekser, de må vi rette selv. ;-)

Det gjelder tredjeklassingen vår, og læreren sa at hun har ikke tid til å både rette lekser og uketest, så vi kunne velge. Så da ble det uketest.

Jeg syns det er snodig. Greitt at det ikke er vanskelig på tredje trinn, men likevel.

[Gjest togli]

Well, her er en mor som akkurat har blitt fortalt at barnas lekser, de må vi rette selv. ;-)

Det gjelder tredjeklassingen vår, og læreren sa at hun har ikke tid til å både rette lekser og uketest, så vi kunne velge. Så da ble det uketest.

Jeg syns det er snodig. Greitt at det ikke er vanskelig på tredje trinn, men likevel.

Jøsses!! Høres utrolig merkelig ut.......

[PieLill]

Det er iallefall mye snakk om det blant lærerne selv, men kanskje ikke interessant nok for media?

Hvor er lærernes fagorganisasjoner oppi dette.

De klarer da ellers og skrike både høyt og lenge om langt mindre problemer.

Eller er det slik at reformmafiaen og superpedagokkene har for mye innflytelse på toppene også i fagforbundene?

Elendig verktøy pleier da å være en sak for røysla.

mvh

[Skumring]

''Begynner jo å lure litt på hva som er skolens rolle ut over å dele ut bøker hver høst...''

Jeg innrømmer glatt at jeg blir utrolig oppgitt over slike utsagn... lærere er pålagt utrolig mange oppgaver gjennom jobben sin, så det er fryktelig urettferdig dersom noen faktisk går rundt og tror at lærere bare deler ut bøker og gjennomfører den undervisningen de skal. Folk som mener dette burde virkelig tatt seg en tur innom skolen for å virkelig se hvordan en skolehverdag fortoner seg

De aller fleste foreldre skjønner heldigvis at det ikke er slik skolen fungerer og at de fleste lærere gjør så godt de kan for at hver enkelt elev skal føle seg "sett" og bli ivaretatt på best mulig måte. Det er bare det at vi er avhengige av å kunne ha et godt samarbeid med foreldrene for å kunne gi barna et best mulig tilbud.

Når det gjelder lekser har jeg aldri hørt at foreldrene skal rette barnas lekser.. Det vanlige er at læreren enten går rundt og retter, samler inn bøkene til retting eller at man tar rettingen felles på tavla. Foreldrenes oppgave er å se til at leksene blir gjort skikkelig (og med skikkelig menes det ikke nødvendigvis at svarene skal være korrekte, så jeg tror du har misforstått).

Jeg VET dessverre at jeg ikke har misforstått, for jeg spurte til og med en ekstra gang på møtet om lærer mente at vi skulle rette oppgavene. Lærer sa "ja, for det er så leit for elevene å komme på skolen og så får de mange feil av meg og må bruke tid på å rette, så derfor må foreldrene sørge for at leksene er riktige".

Jeg vet også at lærerne gjør mye mer enn å dele ut bøker, men når man møter en sånn ansvarsfraskrivelse fra skolen - ikke skal læreren rette leksene, ikke skal læreren bruke tid på å lære ungene det de ikke har fått med seg, foreldrene har hovedansvaret for opplæringen, det sosiale er ikke skolens ansvar - og så videre, så blir jeg oppgitt. Og da får jeg lyst til å spørre læreren hva i all verden det er meningen at h*n skal gjøre, hvis vi foreldre skal ta oss av både grunnopplæringen, leksene og rettingen av leksene.

[Skumring]

Bra innlegg! Helt utrolig at noen tillegger skolen egenskaper som virkelig ikke er der.....det er selvsagt ikke foreldrene som skal rette leksene men påse at de blir gjort og se over og da retter man også det som er feil vil jeg tro hvis man er sånn passelig i vater som voksen.....så sier jeg nok en gang at skolen sikkert ville fått gjort utrolig mye mer om det ikke hadde vært for all verdens krav og mas fra foreldre som mener at deres barn er den eneste ene og legger beslag på læreres tid ut i det uendelige...dette ser jeg stadig vekk..både å foreldremøter, i garderoben, på butikken hvis lærer er der...osv, disse grenseløse foreldre som beslaglegger all tid lærer har for å rette fokus inn på eget barn....

Men læreren sa rett ut at det var foreldrenes ansvar å rette leksene. Det skal være feilfritt og dertil pent og ryddig, og det må vi sørge for. Det sa læreren i klartekst, og bekreftet på mitt overraskede spørsmål (for jeg kunne ikke tro det).

[Skumring]

Skolen er vel stort sett veldig glad i engasjerte foreldre som virkelig har lyst til å bidra og som vil samarbeide med lærerne, men foreldre som kun har klager å komme med kan virke slitsomme.... Som regel kan skolen også roses for mye, men det kommer gjerne ikke så lett fram

Ang lekser så kan det være greit at læreren ser hva som er gjort feil slik at h*n vet hva eleven må jobbe mer med. På den annen side lærer barnet mer ved at en person sitter ved siden av og forklarer... Det er jo begrenset hvor mye alenetid en lærer kan gi hver elev i en mattetime på 45 min

Hva er poenget med leksene? Nå spør jeg retorisk. Er poenget at læreren skal få kontroll på hva elevene har gjort og lært? Er poenget at foreldrene skal få innsyn i hva ungene lærer? Er poenget "overlæring" for eleven, slik at stoffet skal sitte?

I de fleste hjem jeg kjenner så er leksene litt av et irritasjonsmoment. Barna liker ikke lekser fordi det stjeler av fritiden deres og de uttrykker at de har jobbet nok på skolen i dag. Foreldrene har tidspress, og i tillegg stilles det krav om at foreldrene skal høre på leselekser (3 ganger høyt for en voksen, ja), høre på engelsklekser, høre ungene i gloser, rette matematikkoppgavene, lære ungene alt de gikk glipp av på skolen slik at leksene gir mening - og har man mer enn ett barn går ettermiddagen.

Men vi sier til oss selv og ungene at "læreren har bestemt" eller "skolen har bestemt" at sånn skal det være. Og i den grad det handle om å drille stoffet inn i ungene (for eksempel lære gangetabellen), så syns vi vel det virker ganske rimelig. Lurt å øve litt hjemme.

Men når vi oppdager at vi foreldre plutselig står for grunnopplæringen, den første innlæringen av stoffet, da blir det litt rart. For det forventer vi at skolen tar seg av. Og da stiller jeg spørsmålet - hva med de ungene som ikke kan få hjelp av foreldrene? Fordi foreldrene selv ikke forstår stoffet, ikke kan, ikke vil, ikke tør? Ikke har tid?

Jeg har gått og innbilt meg at vi hadde en enhetsskole, hvor alle unger fikk samme opplæring. Men hvis førstegangs innlæring av stoffet overlates til foreldrene, da blir det veldig rart. Og det blir veldig stor forskjell på resultatet som elevene lærer, avhengig av foreldrene.

Og så et siste lite tankekors. Jeg tror at antallet foreldre som er negative til eller misfornøyde med skolen øker proporsjonalt med at skolen overlater mer og mer ansvar til foreldrene. Jo flere timer vi foreldre må bruke på lekser med ungene, jo mer negative blir vi i gjennomsnitt.

[Skumring]

Så du mener at foreldre ikke kan bidra til å forebygge atferds- og lærevansker? Det er vel minst like vanskelig for lærere å fikse dette som for foreldrene vil jeg tro? Drømmeverden?

OK, jeg tar personlig eksempel. Det er alltid enklest, om enn ikke "nøytralt".

Mine to barn er i utgangspunktet både velfungerende, oppegående, intelligente, snille, hensynsfulle, skoleflinke og så videre.

Men jeg vet at de begge sliter litt. Den ene med konsentrasjonen, hun glemmer ting. Den andre med uro og litt på det sosiale. Han klarer bare ikke å sitte i ro.

Hjemme har dette aldri vært et problem. For vi har funnet måter å møte dette på. Hun som er ukonsentrert får huskelapper og ekstra påminnelser. Vi lager rekkefølger for henne, og prøver å øve inn at ting gjøres i den bestemte rekkefølgen. Leksegjøringen foregår ved spisebordet i stua, med ro i rommet, og en tilstedeværende voksen som kan følge opp når hun "sklir ut" og drømmer seg bort eller begynner å prate om noe helt annet.

Han som er urolig får jevnlig tilsnakk for det. Vi instruerer i detalj: "La skapdøra være. Slutt å lukke opp og igjen den skuffen. Sitt på stolen." Leksene gjør han på rommet sitt, hvor han kan snurre på stolen så mye han vil, for han gjør leksene sine for det, og jobber best når han sitter på rommet.

Skal vi bort noe sted så driller vi på forhånd: "Husk at du skal sitte i ro ved bordet mens vi spiser". "Du får ikke lov til å spørre om å bruke dataen". Og så videre. Og vi driller underveis. Korrigerer atferden hele tiden.

Dette gjør at ungene i all hovedsak er "spiselige".

Men hva skjer når de kommer på skolen? Skolen har ikke mulighet / kapasitet / vilje til å tilrettelegge slik for den enkelte. Ingen kan få gå på et eget rom å jobbe. Ingen kan få konstante påminnelser. Alle må selv huske å ta med riktige bøker hjem så de får gjort lekser. Den som er ukonsentrert blir sittende og dagdrømme og får ikke gjort så mye - og må ta dette igjen hjemme.

Og dermed BLIR barna mine et problem på skolen / for skolen, selv om de ikke er det hjemme. Og når jeg prøver å foreslå ting, som for eksempel at begge to av hver sine grunner fungerer best med å sitte alene og ikke i gruppe, så blir jeg avvist. For her på skolen skal ungene sitte i gruppe, nemlig, for det har pedagogene bestemt. Når jeg foreslår at de kan hjelpe ukonsentrert jente med å minne henne på at hun må ta med seg bøker hjem så hun får gjort lekser, får jeg til svar at her på skolen må alle ungene lære seg å huske på dette selv fra de går i 2. klasse.

Hvor er samarbeidet i dette? Jeg er ikke en sånn formålsløs klager, en som bare er misfornøyd og aldri kommer med forslag. Jeg kommer med forslag, når skolen rapporterer at barnet er urolig, ukonsentrert, osv.

Alternativet er jo at jeg lener meg tilbake og sier: "Ukonsentert? Urolig? Sånn er det ikke hjemme, så da må det vel være noe dere gjør feil på skolen, da?".

Men jeg gjør jo ikke det. Jeg prøver å bidra. Prøver å si hva vi, som kjenner ungene best, har erfart gjennom de årene vi har hatt dem. Hva som fungerer, og hva som ikke fungerer. Men møter en murvegg. Ikke interessant, for de er pedagoger, de har så og så lang utdanning, de har jobbet med utallige barn - og hvem er vel jeg? Ikke er jeg pedagog, jeg har bare 2 barn, så hvilken erfaringsbakgrunn har vel jeg?

Jeg er på vei til å bli den tilbakelente som sier "det er ikke noe problem hjemme".