Må seriøst lære meg å savne!

[Snikkersen]

Hei

Er i 30-årene, og er skilt, men er såheldig å ha fått en kjæreste som jeg bare blir mer og mer glad i. Har vel vært kjærester ti ca 9-10 mnd nå...

Ting er litt komplisert for oss, for vi har begge barn fra tidligere, og vi bor en god kjøretur med bil fra hverandre. Dersom så sees vi jo ikke daglig. Han harbarna sine annenhver uke, jeg har mine hele tiden bortsett fra annenhver helg. Så når han er hos meg er også ofte barna mine her. Dehar akseptert han, men er ikke særlig overlykkelige for at jeg har kjæreste. Det er godt over to år siden jeg gikk fra pappaen deres.Jeg forstår godt at det hele er vanskelig for dem....

Poenget mitt er at jeg føler at jeg blir en mer fraværende mamma fordi jeg savner han så veldig når han ikke er hos meg (eller jeg er hos han). Jeg klarer liksom ikke styre tankene vekk fra savnet. Det reduserer min livskvalitet og gjør meg sliten. Jeg er så trist når han har kjørt fra meg og jeg vet at det kan gå en uke før jeg ser han igjen.

Jeg må virkelig lære meg å savne på en god måte.

Er det noen her med erfaringer fra avstandsforhold som kan gi meg litt trøst, evnt fortelle meg når dette savnet evnt vil bli lettere å bære?

Da jeg ble skilt tenkte jeg for meg selv at jeg vil i hvert ikke bli samboerigjen! Nå er jeg så trist fordi jeg vet at jeg ikke kan bli samboer med kjæresten min på maaange år pga barn....

[Mandolaika]

Vet akkurat hva du snakker om og er i samme situasjon som deg, bortsett fra at jeg og kjæresten har vært sammen i 2,5 år. Å se ham bare annenhver uke blir lettere etter hvert, er alt jeg kan si.

Det å stikke innom oss for han når jeg har ungene, blir bare styr og ståk, for det er travelt om ettermiddagene med middag, lekser osv.

[Gjest - i samme situasjon]

Hei Dette var nesten som å lese min egen historie - og jeg skjønner godt at du blir sliten

Jeg har nå hatt kjæreste i 1 1/2 år, og han også er såpass langt unna at han ikke er her i hverdagen vår. Han har ungene sine 50/50, mens jeg har mine mer enn det, og de er annenhver helg hos far.

Og jeg savner han sånn at jeg holder på å bli ko-ko

Jeg håper både for min og din del at dette vil gå seg til, og en felles fremtid vil jo komme engang - det tror jeg virkelig altså!

Har altså ingen løsning å komme med til deg, ville bare fortelle at jeg er i akkurat samme situasjon, og jeg er også sliten.

Lykke til!

[Snikkersen]

Hei Dette var nesten som å lese min egen historie - og jeg skjønner godt at du blir sliten

Jeg har nå hatt kjæreste i 1 1/2 år, og han også er såpass langt unna at han ikke er her i hverdagen vår. Han har ungene sine 50/50, mens jeg har mine mer enn det, og de er annenhver helg hos far.

Og jeg savner han sånn at jeg holder på å bli ko-ko

Jeg håper både for min og din del at dette vil gå seg til, og en felles fremtid vil jo komme engang - det tror jeg virkelig altså!

Har altså ingen løsning å komme med til deg, ville bare fortelle at jeg er i akkurat samme situasjon, og jeg er også sliten.

Lykke til!

Tusen takk!

Ja, sliten er ordet. Jeg er helt full i hodet nå av forelskelse, savn, glede/sorg---ja helt ko-ko som du sier ;-) I tillegg er det jo en kjempejobb å følge opp to skolebarn med lekser og fritidsaktiviteter - og jeg har også en ganske krevende jobb....

Det er nesten så jeg tenker at jeg hadde hatt det bedre hvis jeg ikke hadde hadde møtt kjæresten min - enklere, altså. Men jeg vil jo ikke være han foruten, og hvis han stikker fra meg så vet jeg at jeg blir knust!

Lykke til til deg!

[Snikkersen]

Vet akkurat hva du snakker om og er i samme situasjon som deg, bortsett fra at jeg og kjæresten har vært sammen i 2,5 år. Å se ham bare annenhver uke blir lettere etter hvert, er alt jeg kan si.

Det å stikke innom oss for han når jeg har ungene, blir bare styr og ståk, for det er travelt om ettermiddagene med middag, lekser osv.

Takk.

Ja, det blir styr og ståk når han er hos oss mens jeg har barna. Men mine barns far er ikke så aktiv i livene våre, så hvis han ikke skal være hos oss da får vi jo nesten ikke se hverandre.

[Tralla]

Ja da, er fler som har det slik. Og vi har vært sammen i over 4 år... Og bor fortsatt over 1 times kjøretur fra hverandre. Men vi har forsonet oss med situasjoenen og nyter tiden sammen når vi kan og ser frem til den gangen vi kan bo sammen på heltid.

Men ikke minst blir en lei av å farte frem og tilbake, alltid pakke en bag å reise, ikke bo fast et sted, planegge når vi sees neste gang, hvem reiser til hvem og når osv osv

Vi føler at begge stedene er hjemme, samtidig som vi har ei hytte som vi har bygd og planlagt sammen, som er vårt felles sted. Der slapper vi av sammen:) Den er gull verdt.

Heldigvis jobber ingen av oss i "vanlige" jobber, men i turnuser av forskjellige arter, slik at vi har friperioder i lengere perioder enn bare ei helg. Så da får vi flere dager i strekk sammen.

Det vi har funnet ut er at vi må bare nyte tiden vi har fra hverandre, da kan vi prioritere barna våre på hver vår kant, venner og jobb. Så når vi er sammen, så blir det mere bare vi, der fokuset er på oss og ungene selvfølgelig, men da blir kanskje et vennetreff forsaket. Vi blir iallefall ikke lei av hverandre:)

Alt i alt er vi begge glad for at vi ikke har dårlig samvittighet for barna våres, de bor i nærheten av den andre forelderen sin: Og jeg ville kankje ikke følt det samme for kjæresten min hvis han hadde villet forsake den tiden han har sammen med sønnen sin, for å være mer sammen med meg.

Nå blir ungene større for hvert år, os snart trenger de oss ikke i like stor grad, da blir det lettere for den ene av oss å flytte, og det ser vi frem til. Så får ønsket om et felles barn utsettes litt til, selv om jeg tror vi ville fått det til å fungert oppe i denne situasjoen også

[Snikkersen]

Ja da, er fler som har det slik. Og vi har vært sammen i over 4 år... Og bor fortsatt over 1 times kjøretur fra hverandre. Men vi har forsonet oss med situasjoenen og nyter tiden sammen når vi kan og ser frem til den gangen vi kan bo sammen på heltid.

Men ikke minst blir en lei av å farte frem og tilbake, alltid pakke en bag å reise, ikke bo fast et sted, planegge når vi sees neste gang, hvem reiser til hvem og når osv osv

Vi føler at begge stedene er hjemme, samtidig som vi har ei hytte som vi har bygd og planlagt sammen, som er vårt felles sted. Der slapper vi av sammen:) Den er gull verdt.

Heldigvis jobber ingen av oss i "vanlige" jobber, men i turnuser av forskjellige arter, slik at vi har friperioder i lengere perioder enn bare ei helg. Så da får vi flere dager i strekk sammen.

Det vi har funnet ut er at vi må bare nyte tiden vi har fra hverandre, da kan vi prioritere barna våre på hver vår kant, venner og jobb. Så når vi er sammen, så blir det mere bare vi, der fokuset er på oss og ungene selvfølgelig, men da blir kanskje et vennetreff forsaket. Vi blir iallefall ikke lei av hverandre:)

Alt i alt er vi begge glad for at vi ikke har dårlig samvittighet for barna våres, de bor i nærheten av den andre forelderen sin: Og jeg ville kankje ikke følt det samme for kjæresten min hvis han hadde villet forsake den tiden han har sammen med sønnen sin, for å være mer sammen med meg.

Nå blir ungene større for hvert år, os snart trenger de oss ikke i like stor grad, da blir det lettere for den ene av oss å flytte, og det ser vi frem til. Så får ønsket om et felles barn utsettes litt til, selv om jeg tror vi ville fått det til å fungert oppe i denne situasjoen også

Tusen takk for svar. Det er vel en slik løsning vi også må ha fremover. Håper bare "kjærligheten er sterk nok" - det er jo mer krevende enn andre forhold å ha det sånn. Samtidig blir vi ikke lei av hverandre like lett.

I kveld skal jeg møte kjæresten min igjen - men så ser jeg han ikke på uke igjen. da er det jo høstferie, og han skal på ferie med barna sine.

Jeg kjenner faktisk at jeg gruer meg til avskjeden til og med FØR jeg møter han...

Jeg passer på å ikke lage drama-avskjeder, for det tror jeg ikke er det helt store for forholdet...hehe. Men når han har dratt blir det av og til et par tårer, ja...