Kan jeg noengang flytte - med barna?

[mariaflyfly]

Hei,

Men "noe" må man bruke til å begrunne at det skal være noe annet enn 50/50, ikke sant?

Selvsagt kan dommeren trekke frem et par terninger, men.... ;-)

Hvis du var dommer, og hadde to "likeverdige" foreldre foran deg, hvordan ville du valgt?

Med vennlig hilsen

Jeg ville valgt det som er til det beste for barnet. Og det er ikke delt fast bosted når konfliktnivået er så høyt at rettsapparatet må inn i bildet. Vanskelig valg? Ja, det er det ingen tvil om.

Det er dessverre lite forskning gjort på dette feltet, men studier viser at barnet har best av ett fast bosted med hyppig samvær med den andre forelderen.

http://www.barneombudet.no/temasider/familie_samvar/barn_og_sa/arkiv/delt_boste/

http://www.samfunnsforskning.no/nor/Publikasjoner/Boeker/2007/2007-002

[Sør]

Det der er det mest idiotiske argumentet jeg hører. Enhver tulling kan ta det i bruk for å rettferdiggjøre seg selv og sine handlinger eller valg. En mor som røyker under svangerskapet kan trøste seg med at ingen barn har det bra når ikke moren har det bra, og siden mor ikke har det bra når hun skal sutte å røyke med de ubehagelighetene det medfører, så er det til det beste for baret at hun fortsetter å røyke.

Likeledes er det i en situasjon der mor eller fra ønsker å flytte langt unna den andre forelderen: H*n vet at han vil ha det bedre på det nye stedet der h*n kanskje har en kjæreste eller kan få en annen jobb eller hva det nå måtte være. Vel, synd. Dersom dette innebærer å rive opp barnet med røttene og dessuten frarøve det samvær med den andre forelderen, er ikke det til det beste for barnet. Det er den voksne som har sørget for at barnet er i den situasjonen det er i, og da må jaggu den voksne også sørge for å muligens forsake en del ting noen år. Barnet har ikke bedt om å bli satt i den situasjonen det er i.

Og for sikkerhets skyld - jeg snakker her om "vanlige" situasjoner, ikke der det er vold el.l. inne i bildet.

''Det er den voksne som har sørget for at barnet er i den situasjonen det er i, og da må jaggu den voksne også sørge for å muligens forsake en del ting noen år. Barnet har ikke bedt om å bli satt i den situasjonen det er i.''

Joda, men poenget er at "selv-ofring" svært ofte resulterer i minst like store problemer når det foregår over flere år. Og derfor sier jeg at det har liten hensikt å si "det er de voksnes feil", men at man heller må finne løsninger som alle kan leve med - både voksne og barn.

Foreldre som "ofrer alt for ungene" har en tendens til å "tilte" før eller siden.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Jeg ville valgt det som er til det beste for barnet. Og det er ikke delt fast bosted når konfliktnivået er så høyt at rettsapparatet må inn i bildet. Vanskelig valg? Ja, det er det ingen tvil om.

Det er dessverre lite forskning gjort på dette feltet, men studier viser at barnet har best av ett fast bosted med hyppig samvær med den andre forelderen.

http://www.barneombudet.no/temasider/familie_samvar/barn_og_sa/arkiv/delt_boste/

http://www.samfunnsforskning.no/nor/Publikasjoner/Boeker/2007/2007-002

Hei,

Joda, men HVILKET bosted? Altså, hos faren eller hos moren? Eller hos mor2 eller far2 (hvis det var et homofilt ektepar)?

Altså, hva skal dommeren basere seg på for å gi hovedomsorgen til den ene, fremfor den andre (når det ikke er noen av dem som er urimelige)?

Med vennlig hilsen

[mariaflyfly]

''Det er den voksne som har sørget for at barnet er i den situasjonen det er i, og da må jaggu den voksne også sørge for å muligens forsake en del ting noen år. Barnet har ikke bedt om å bli satt i den situasjonen det er i.''

Joda, men poenget er at "selv-ofring" svært ofte resulterer i minst like store problemer når det foregår over flere år. Og derfor sier jeg at det har liten hensikt å si "det er de voksnes feil", men at man heller må finne løsninger som alle kan leve med - både voksne og barn.

Foreldre som "ofrer alt for ungene" har en tendens til å "tilte" før eller siden.

Med vennlig hilsen

Så da er det helt greit at den ene forelderen tar med seg ungen og flytter til en annen kant av landet fordi det er det beste for den voksne?

[mariaflyfly]

Hei,

Joda, men HVILKET bosted? Altså, hos faren eller hos moren? Eller hos mor2 eller far2 (hvis det var et homofilt ektepar)?

Altså, hva skal dommeren basere seg på for å gi hovedomsorgen til den ene, fremfor den andre (når det ikke er noen av dem som er urimelige)?

Med vennlig hilsen

Det er jo et spørsmål som er fullstendig umulig å besvare på generell basis! Det er mange ulike faktorer som må vurderes i hver enkelt sak.

[Sør]

Så da er det helt greit at den ene forelderen tar med seg ungen og flytter til en annen kant av landet fordi det er det beste for den voksne?

Det skrev jeg ikke, men det er heller ikke greit at den voksne tvinges til å bo på et knøttlite sted (uten arbeidsmuligheter, og med bare eksens familie/venner) fordi han/hun flyttet dit da de var nygifte.

Det er ikke "barnas beste" at den ene foreldren vantrives slik med situasjonen at han/hun knapt kan ta seg av ungene. Man er nødt til å tenke på de voksnes mentale helse også.

Med vennlig hilsen

[mariaflyfly]

Det skrev jeg ikke, men det er heller ikke greit at den voksne tvinges til å bo på et knøttlite sted (uten arbeidsmuligheter, og med bare eksens familie/venner) fordi han/hun flyttet dit da de var nygifte.

Det er ikke "barnas beste" at den ene foreldren vantrives slik med situasjonen at han/hun knapt kan ta seg av ungene. Man er nødt til å tenke på de voksnes mentale helse også.

Med vennlig hilsen

Hva med barnets mentale helse?

[Sør]

Hva med barnets mentale helse?

De aller fleste voksne jeg kjenner er mer opptatt av ungenes ve og vel enn sitt eget. Og for de som ikke er det nytter det nok svært lite at de bor "i samme gaten ungen ble født", for da har man uansett langt større problemer.

Uansett, intet av det jeg har skrevet tilsier at ungenes mentale helse skal "overkjøres" - det jeg påpekte er at ungenes mentale helse ofte avhenger av at foreldrenes mentale helse (og trivese) OGSÅ er OK. Det blir ikke noen god mental helse ut av at ungen får høre "jammen, jeg bor bare på dette drittstedet på grunn av deg. Jeg ofrer meg for deg!".

Ergo - man må se forbi hvem sin "feil" skillsmissen er, og forsøke å finne løsninger som fungerer for både barn OG voksne.

Med vennlig hilsen

[PieLill]

Hvordan vil du da dele, hvis det er snakk om to normalt oppegående og omsorgsfulle foreldre?

Med vennlig hilsen

50/50 deling krever et utpreget godt og stabilt samarbeid mellom foreldrene. Foreldre som har et konfliktnivå som er så høyt at de må ha hjelp av rettsaparatet for å bli enige seg imellom har med all tydelighet vist at de ikke er i stand til å ivareta barna på en god måte med en 50/50 løsning.

Mer enn barna trenger nøyaktig like mye kontakt med begge foreldrene, trenger de stabilitet, faste rammer, forutsigbarhet og trygghet. Det får de ikke om de skal pendle mellom to voksne som kriger med hverandre. Uretten som begås mot barna og tapet de lider blir da mindre om en av foreldrene får hovedansvaret.

Så får det heller være at en kompetent forelder får mindre tid med barna enn den andre forelderen.

Det finnes ingen gode løsninger og fullt ut rettferdige løsninger når foreldre kriger med hverandre. Bare noen løsninger som er mindre ille enn andre.

Om saken dreier seg om at en av foreldrene er usikket til å ta hånd om barnet, blir saken en helt annen.

mvh

[PieLill]

Hei,

Joda, men HVILKET bosted? Altså, hos faren eller hos moren? Eller hos mor2 eller far2 (hvis det var et homofilt ektepar)?

Altså, hva skal dommeren basere seg på for å gi hovedomsorgen til den ene, fremfor den andre (når det ikke er noen av dem som er urimelige)?

Med vennlig hilsen

Dommeren skal dømme til beste for barnet. 50/50 omsorg er ikke barnets beste med et slikt konfliktnivå. Ergo må dommeren bestemme at barnet skal være mest hos én av foreldrene.

For den andre forelderen er dette urettferdig. Men det må den voksne tåle for at _barnet_ skal ha det bra.

mvh

[Sør]

50/50 deling krever et utpreget godt og stabilt samarbeid mellom foreldrene. Foreldre som har et konfliktnivå som er så høyt at de må ha hjelp av rettsaparatet for å bli enige seg imellom har med all tydelighet vist at de ikke er i stand til å ivareta barna på en god måte med en 50/50 løsning.

Mer enn barna trenger nøyaktig like mye kontakt med begge foreldrene, trenger de stabilitet, faste rammer, forutsigbarhet og trygghet. Det får de ikke om de skal pendle mellom to voksne som kriger med hverandre. Uretten som begås mot barna og tapet de lider blir da mindre om en av foreldrene får hovedansvaret.

Så får det heller være at en kompetent forelder får mindre tid med barna enn den andre forelderen.

Det finnes ingen gode løsninger og fullt ut rettferdige løsninger når foreldre kriger med hverandre. Bare noen løsninger som er mindre ille enn andre.

Om saken dreier seg om at en av foreldrene er usikket til å ta hånd om barnet, blir saken en helt annen.

mvh

For det første, at det havner i retten betyr ikke at BEGGE foreldrene er "kranglefanter". For det andre, så vet ikke retten nødvendigvis hvem det er som ev. er det.

For det andre er det tullet å snakke om "urett som begås mot barnet" - ingen vet om noe slikt har skjedd. Jeg kjenner ikke mange som skiller seg for å straffe ungene.

Det jeg spurte om var dog hvordan man skulle velge hvilken foreldre får mer tid med ungene.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Dommeren skal dømme til beste for barnet. 50/50 omsorg er ikke barnets beste med et slikt konfliktnivå. Ergo må dommeren bestemme at barnet skal være mest hos én av foreldrene.

For den andre forelderen er dette urettferdig. Men det må den voksne tåle for at _barnet_ skal ha det bra.

mvh

Jaha, og hvilken foreldre skal det være? Skal dommeren bruke terninger?

Med vennlig hilsen

[PieLill]

Jaha, og hvilken foreldre skal det være? Skal dommeren bruke terninger?

Med vennlig hilsen

I verste fall, ja. Så får beslutningen være på terningnivå.

Det er foreldrene som ikke kan holde fred, ikke barnet. Barnet skal ikke måtte lide under å pendle mellom to hjem som er i krig med hverandre.

Rettferdig for den forelderen som får minst samvær, nei. Men mer rettferdig overfor barnet.

mvh

[Sør]

I verste fall, ja. Så får beslutningen være på terningnivå.

Det er foreldrene som ikke kan holde fred, ikke barnet. Barnet skal ikke måtte lide under å pendle mellom to hjem som er i krig med hverandre.

Rettferdig for den forelderen som får minst samvær, nei. Men mer rettferdig overfor barnet.

mvh

Det vet du faktisk ikke, rett og slett. Urettferdig behandlede foreldre er neppe glade foreldre, så det rammer til syvende og sist ungene.

Og at saken har havnet i retten behøver da ikke "bevise" noe som helst om begge foreldrene. Muligvis den ene, muligvis begge - det vet man heller ikke.

Videre er det heller ikke sikkert at det er begges "feil" at det ble skillsmisse.

Med vennlig hilsen

[PieLill]

Det vet du faktisk ikke, rett og slett. Urettferdig behandlede foreldre er neppe glade foreldre, så det rammer til syvende og sist ungene.

Og at saken har havnet i retten behøver da ikke "bevise" noe som helst om begge foreldrene. Muligvis den ene, muligvis begge - det vet man heller ikke.

Videre er det heller ikke sikkert at det er begges "feil" at det ble skillsmisse.

Med vennlig hilsen

Nei, det behøver ikke være begges feil at det ble skillsmisse.

Det behøver heller ikke være begges feil at konflikten har endt i rettssak.

Men når barnefordeling havner i retten betyr det at minst én av foreldrene ikke i tilstrekkelig grad evner å prioritere barnets beste.

Hadde begge foreldre klart å prioritere barnets beste, hadde de også klart å bli enige på en sivilisert måte utenfor domsstolene.

Iblant kan livet gå oss foreldre imot. Iblant er det tungt, tøft og deprimerende. Da plikter vi som foreldre å spytte i nevene og gjøre det beste ut av situasjonen.

En risiko ved å føre en barnefordelingssak for retten er at man får en dom som går i ens dissfavør og som man mener er urettferdig.

mvh

[Sør]

Nei, det behøver ikke være begges feil at det ble skillsmisse.

Det behøver heller ikke være begges feil at konflikten har endt i rettssak.

Men når barnefordeling havner i retten betyr det at minst én av foreldrene ikke i tilstrekkelig grad evner å prioritere barnets beste.

Hadde begge foreldre klart å prioritere barnets beste, hadde de også klart å bli enige på en sivilisert måte utenfor domsstolene.

Iblant kan livet gå oss foreldre imot. Iblant er det tungt, tøft og deprimerende. Da plikter vi som foreldre å spytte i nevene og gjøre det beste ut av situasjonen.

En risiko ved å føre en barnefordelingssak for retten er at man får en dom som går i ens dissfavør og som man mener er urettferdig.

mvh

''Men når barnefordeling havner i retten betyr det at minst én av foreldrene ikke i tilstrekkelig grad evner å prioritere barnets beste.''

Joda, men hvilken?

Man risikerer jo nettopp at den "urimelig" får hovedomsorgen, hvilket neppe er til ungenes beste.

Ved 50/50 så får ungen i hvert fall halv tid med den beste av foreldrene.

(Poenget her er ikke å "forsvare 50/50", men å påpeke at det faktisk har noen fordeler.)

Med vennig hilsen

[PieLill]

''Men når barnefordeling havner i retten betyr det at minst én av foreldrene ikke i tilstrekkelig grad evner å prioritere barnets beste.''

Joda, men hvilken?

Man risikerer jo nettopp at den "urimelig" får hovedomsorgen, hvilket neppe er til ungenes beste.

Ved 50/50 så får ungen i hvert fall halv tid med den beste av foreldrene.

(Poenget her er ikke å "forsvare 50/50", men å påpeke at det faktisk har noen fordeler.)

Med vennig hilsen

I sted tok du utgangspunkt i at begge foreldrene er like "gode". En konsekvens av det er at de begge er ca like kranglevorne og har ca like stor mangel på evne til å sette barnet først.

50/50 med foreldre som krangler er ikke til barnets beste.

Barnet kommer til å leve i en krigssone. Mangle kontinuitet og faste rammer. Foreldre som fort vekk motarbeider hverandre. Og barnet vil sannsynligvis også ganske enkelt kunne spille foreldrene ut mot hverandre.

Om ikke begge foreldrene er like kranglevorne og om en av foreldrene evner å i tilstrekkelig grad sette barnets behov foran egne er ikke foreldrene et like "gode" og kompetente.

Det vil alltid foreligge en viss fare for feilaktige rettsavgjørelser. En annen diskusjon.

Men å sende barn i skytteltrafikk mellom to foreldre som mangler det absolutte minstemål av samarbeidsevne, blir alltid galt.

mvh

[Sør]

I sted tok du utgangspunkt i at begge foreldrene er like "gode". En konsekvens av det er at de begge er ca like kranglevorne og har ca like stor mangel på evne til å sette barnet først.

50/50 med foreldre som krangler er ikke til barnets beste.

Barnet kommer til å leve i en krigssone. Mangle kontinuitet og faste rammer. Foreldre som fort vekk motarbeider hverandre. Og barnet vil sannsynligvis også ganske enkelt kunne spille foreldrene ut mot hverandre.

Om ikke begge foreldrene er like kranglevorne og om en av foreldrene evner å i tilstrekkelig grad sette barnets behov foran egne er ikke foreldrene et like "gode" og kompetente.

Det vil alltid foreligge en viss fare for feilaktige rettsavgjørelser. En annen diskusjon.

Men å sende barn i skytteltrafikk mellom to foreldre som mangler det absolutte minstemål av samarbeidsevne, blir alltid galt.

mvh

Hei,

Men om de bytter "hver uke" eller "annenhver helg og hver onsdag" er jo omtrent like mange transaksjoner som kan gå galt.

Og poenget med like/ulike foreldre er jo at retten ofte ikke vet (med mindre den ene er "krigsforbryter") hvem som er den snille og hvem som er den umulig foreldren. Da er det stor fare for at "feil" foreldre kan få hovedomsorg.

Jeg synes også det er feil å være fundamentalistisk mot 50/50. Jeg er helt enig i at det ikke funker for alle, men jeg tror også at det kan virke bra for noen - både barn og voksne.

Med vennlig hilsen

[Gjest togli]

Hva med barnets mentale helse?

Jeg er i utgangspunktet enig med deg.... men erfarte noe nyttig for et par år siden.. Min venninne og hennes mann skilte lag.. De bodde på hans hjemsted, langt unna hennes familie - og hadde to døtre sammen. Hun vantrivdes sterkt på det nye stedet og fikk heldigvis "tillatelse" av ham til å flytte "hjem". Barna fikk det mye bedre med en følelsesmessig stabil mamma som hadde overskudd til å ta seg godt av dem Jeg er ganske sikker på at barna hadde lidd idag dersom de hadde blitt på fars hjemsted..

[Sør]

Jeg er i utgangspunktet enig med deg.... men erfarte noe nyttig for et par år siden.. Min venninne og hennes mann skilte lag.. De bodde på hans hjemsted, langt unna hennes familie - og hadde to døtre sammen. Hun vantrivdes sterkt på det nye stedet og fikk heldigvis "tillatelse" av ham til å flytte "hjem". Barna fikk det mye bedre med en følelsesmessig stabil mamma som hadde overskudd til å ta seg godt av dem Jeg er ganske sikker på at barna hadde lidd idag dersom de hadde blitt på fars hjemsted..

Du er så smart at jeg vil gifte meg med deg! :glis:

;-)

Med vennlig hilsen