Kan jeg noengang flytte - med barna?

[Gjest togli]

Du er så smart at jeg vil gifte meg med deg! :glis:

;-)

Med vennlig hilsen

Jeg er ledig på markedet, så bestill kirka!

Eller..eh... først må vi vel krangle litt om kirke/ikke kirke og overnaturlige saker - sånn at vi blir ferdige med det lissom ;-P

[Sør]

Jeg er ledig på markedet, så bestill kirka!

Eller..eh... først må vi vel krangle litt om kirke/ikke kirke og overnaturlige saker - sånn at vi blir ferdige med det lissom ;-P

Det blir sånn arrangert-ekteskap, hvor man ikke engang har truffet hverandre, og bruden og brudgommen må pekes ut for hverandre! *lol*

Med vennlig hilsen

[Gjest togli]

Det blir sånn arrangert-ekteskap, hvor man ikke engang har truffet hverandre, og bruden og brudgommen må pekes ut for hverandre! *lol*

Med vennlig hilsen

Hehe, du vet i det minste hvordan jeg ser ut - verre med meg som ikke aner noe som helst ;-P

[PieLill]

For det første, at det havner i retten betyr ikke at BEGGE foreldrene er "kranglefanter". For det andre, så vet ikke retten nødvendigvis hvem det er som ev. er det.

For det andre er det tullet å snakke om "urett som begås mot barnet" - ingen vet om noe slikt har skjedd. Jeg kjenner ikke mange som skiller seg for å straffe ungene.

Det jeg spurte om var dog hvordan man skulle velge hvilken foreldre får mer tid med ungene.

Med vennlig hilsen

Om begge foreldre er like kompetente og har samme evne til å sette barnets behov foran egne og saken havner i retten, er de begge kranglefanter.

Om saken havner i retten pga at kun én av forelderen er kranglevoren, er sannsynligvis ikke begge foreldrene like kompetente, og et hjem vil være å foretrekke foran det andre.

At retten har en vanskelig avgjørelse er hevet over en hver tvil. Alle avgjørelser kommer ikke til å være like gode.

Det forsvarer likevel ikke å gjøre det som garantert blir galt for barnet: Å dømme det til en nomadetilværelse mellom to hjem som er i krig.

Foreldre går ikke fra hverandre for å straffe barna. Men man gjør likevel en urett mot barna når man utsetter de for et samlivsbrudd og alle vanskene dette medfører.

mvh

[Sør]

Om begge foreldre er like kompetente og har samme evne til å sette barnets behov foran egne og saken havner i retten, er de begge kranglefanter.

Om saken havner i retten pga at kun én av forelderen er kranglevoren, er sannsynligvis ikke begge foreldrene like kompetente, og et hjem vil være å foretrekke foran det andre.

At retten har en vanskelig avgjørelse er hevet over en hver tvil. Alle avgjørelser kommer ikke til å være like gode.

Det forsvarer likevel ikke å gjøre det som garantert blir galt for barnet: Å dømme det til en nomadetilværelse mellom to hjem som er i krig.

Foreldre går ikke fra hverandre for å straffe barna. Men man gjør likevel en urett mot barna når man utsetter de for et samlivsbrudd og alle vanskene dette medfører.

mvh

'' Men man gjør likevel en urett mot barna når man utsetter de for et samlivsbrudd og alle vanskene dette medfører.''

Nei, det er også en "fordom". Det kan godt være til det beste for alle at foreldrene skiller seg, i stedet for å fortsette en "kranglete" tilværelse som ingen trives med.

Barn har også ofte en veldig sterk rettferdighetssans, og kan nok synes at 50/50% er mest rettferdig, fordi de selv mener det er vanskelig å velge.

Hvor ofte 50/50% blir "det beste" skal jeg ikke uttale meg om, men det er helt klart ofte nok til at det blir feil å ekskludere det ved lov. Det bør få være en mulighet, i de tilfellene hvor det bedømmes at det er det beste.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Hehe, du vet i det minste hvordan jeg ser ut - verre med meg som ikke aner noe som helst ;-P

Du ser da "bilde" av meg, samme sted! :glis:

Med vennlig hilsen

[PieLill]

Hei,

Men om de bytter "hver uke" eller "annenhver helg og hver onsdag" er jo omtrent like mange transaksjoner som kan gå galt.

Og poenget med like/ulike foreldre er jo at retten ofte ikke vet (med mindre den ene er "krigsforbryter") hvem som er den snille og hvem som er den umulig foreldren. Da er det stor fare for at "feil" foreldre kan få hovedomsorg.

Jeg synes også det er feil å være fundamentalistisk mot 50/50. Jeg er helt enig i at det ikke funker for alle, men jeg tror også at det kan virke bra for noen - både barn og voksne.

Med vennlig hilsen

Jeg er fundamentalistisk imot 50/50 der foreldrene samarbeider så elendig at de drar saken inn for retten.

Det har med kontinuiteten i barnets tilværelse og gjøre. Når og hvordan skal leksene gjøres. Hvilke fritidsaktiviteter skal barnet være med på. Hvordan skal de organiseres. Hvor skal klær utstyr som ski, skøyter, sykler være. Hvordan skal det tas vare på. Hva med beskjeder fra skole og fritidsaktiviteter.

Alle de små og store tingene som man må samarbeide om ved 50/50 deling. For barnet er det bedre at en forelder tar mesteparten av den jobben alene, enn at to foreldre sloss om hvordan den skal gjøres.

Jo, det vil alltid være risiko for feilaktige rettsavgjørelser. Men det forsvarer ikke å gjøre det som garnantert blir galt for den uskyldige og forsvarsløse part barnet.

Om foreldrene er ca like kompetente, men de ikke klarer å samarbeide fornuftig, hvilket må sees som et faktum når de møtes i retten, vil den ene forelderen være uhelig og den andre være heldig. Rått og brutalt for foreldrene, men bedre for barnet.

mvh

[Gjest togli]

Du ser da "bilde" av meg, samme sted! :glis:

Med vennlig hilsen

Hmm, der ser du skummel ut!!

[PieLill]

'' Men man gjør likevel en urett mot barna når man utsetter de for et samlivsbrudd og alle vanskene dette medfører.''

Nei, det er også en "fordom". Det kan godt være til det beste for alle at foreldrene skiller seg, i stedet for å fortsette en "kranglete" tilværelse som ingen trives med.

Barn har også ofte en veldig sterk rettferdighetssans, og kan nok synes at 50/50% er mest rettferdig, fordi de selv mener det er vanskelig å velge.

Hvor ofte 50/50% blir "det beste" skal jeg ikke uttale meg om, men det er helt klart ofte nok til at det blir feil å ekskludere det ved lov. Det bør få være en mulighet, i de tilfellene hvor det bedømmes at det er det beste.

Med vennlig hilsen

Det beste for barna var at foreldrene klarte å leve så godt sammen at det ikke ble noe samlivsbrudd.

Når foreldre går fra hverandre har de gjort sine barn urrett selv om det etter forholdene er den beste løsningen.

Jeg kan ikke i min villeste fantiasi skjønne hvordan det skal være til beste for barnet med en 50/50 løsning, når foreldrene må ha sine konflikter løst i en domstol.

For foreldre som klarer et sivilisert samarbeidet, kan 50/50 tidvis være til barnets beste. Men disse foreldrene finner du ikke som motparter i en rettssak.

Jeg foretrekker at en voksen som er delvis ansvarlig for situasjonen lider urett og får det litt vanskelig, fremfor at et barn ofres for foreldrenes krav om millimeterrettferdighet.

mvh

[mariaflyfly]

I sted tok du utgangspunkt i at begge foreldrene er like "gode". En konsekvens av det er at de begge er ca like kranglevorne og har ca like stor mangel på evne til å sette barnet først.

50/50 med foreldre som krangler er ikke til barnets beste.

Barnet kommer til å leve i en krigssone. Mangle kontinuitet og faste rammer. Foreldre som fort vekk motarbeider hverandre. Og barnet vil sannsynligvis også ganske enkelt kunne spille foreldrene ut mot hverandre.

Om ikke begge foreldrene er like kranglevorne og om en av foreldrene evner å i tilstrekkelig grad sette barnets behov foran egne er ikke foreldrene et like "gode" og kompetente.

Det vil alltid foreligge en viss fare for feilaktige rettsavgjørelser. En annen diskusjon.

Men å sende barn i skytteltrafikk mellom to foreldre som mangler det absolutte minstemål av samarbeidsevne, blir alltid galt.

mvh

''50/50 med foreldre som krangler er ikke til barnets beste.

Barnet kommer til å leve i en krigssone. Mangle kontinuitet og faste rammer. Foreldre som fort vekk motarbeider hverandre. Og barnet vil sannsynligvis også ganske enkelt kunne spille foreldrene ut mot hverandre.

Om ikke begge foreldrene er like kranglevorne og om en av foreldrene evner å i tilstrekkelig grad sette barnets behov foran egne er ikke foreldrene et like "gode" og kompetente.

Men å sende barn i skytteltrafikk mellom to foreldre som mangler det absolutte minstemål av samarbeidsevne, blir alltid galt.

''

Amen.

[mariaflyfly]

Hei,

Men om de bytter "hver uke" eller "annenhver helg og hver onsdag" er jo omtrent like mange transaksjoner som kan gå galt.

Og poenget med like/ulike foreldre er jo at retten ofte ikke vet (med mindre den ene er "krigsforbryter") hvem som er den snille og hvem som er den umulig foreldren. Da er det stor fare for at "feil" foreldre kan få hovedomsorg.

Jeg synes også det er feil å være fundamentalistisk mot 50/50. Jeg er helt enig i at det ikke funker for alle, men jeg tror også at det kan virke bra for noen - både barn og voksne.

Med vennlig hilsen

''Jeg synes også det er feil å være fundamentalistisk mot 50/50. Jeg er helt enig i at det ikke funker for alle, men jeg tror også at det kan virke bra for noen - både barn og voksne.

''

Ja - i de tilfeller der foreldrene klarer å samarbeide og har en god tone. Dette er alfa og omega for å få en 50/50 løsning til å fungere. Tro det eller ei.

[Sør]

''Jeg synes også det er feil å være fundamentalistisk mot 50/50. Jeg er helt enig i at det ikke funker for alle, men jeg tror også at det kan virke bra for noen - både barn og voksne.

''

Ja - i de tilfeller der foreldrene klarer å samarbeide og har en god tone. Dette er alfa og omega for å få en 50/50 løsning til å fungere. Tro det eller ei.

Det er vel alfa og omega for å få de fleste fordelingsnøkler (bortsett fra 100/0%) til å virke?

Jeg sier ikke at "alle skal ha 50/50%" - jeg sier at det er feil å ekskludere muligheten. (Akkurat som det ville vært feil å ekskludere 70/30, 80/20, 60/40 og 62,37/37,63 i en lovtekst.)

Med vennlig hilsen

[Mammantil3]

I sted tok du utgangspunkt i at begge foreldrene er like "gode". En konsekvens av det er at de begge er ca like kranglevorne og har ca like stor mangel på evne til å sette barnet først.

50/50 med foreldre som krangler er ikke til barnets beste.

Barnet kommer til å leve i en krigssone. Mangle kontinuitet og faste rammer. Foreldre som fort vekk motarbeider hverandre. Og barnet vil sannsynligvis også ganske enkelt kunne spille foreldrene ut mot hverandre.

Om ikke begge foreldrene er like kranglevorne og om en av foreldrene evner å i tilstrekkelig grad sette barnets behov foran egne er ikke foreldrene et like "gode" og kompetente.

Det vil alltid foreligge en viss fare for feilaktige rettsavgjørelser. En annen diskusjon.

Men å sende barn i skytteltrafikk mellom to foreldre som mangler det absolutte minstemål av samarbeidsevne, blir alltid galt.

mvh

Et eksempel:

Den ene forelderen vil ut av ekteskapet fordi det er en ny kjærlighet i bildet, den andre må godta dette.

Den andre føler seg sveket og blir sint og bitter, og setter alt inn på å få hovedomsorgen for barna. Selv om den bitre parten ikke har vært noen omsorgsperson i barnas liv så langt, selv om det har vært denne parten som har valgt karriere og som strengt tatt ikke har tid til å ha hovedomsorgen. Dette gjøres for å ramme den som ville ut.

Skal den som vil ut, av hensyn til barna, la xen få viljen sin? Selv om man vet at dette er av ren hevn, selv om man vet at xen ikke vil gi ungene et stabilt og godt hjem? Er det bedre for barna å vokse opp hos en forelder som har dem som hevn, enn å oppleve at mor og far må ha en rettsinstans til å avgjøre saken?

[mariaflyfly]

Det er vel alfa og omega for å få de fleste fordelingsnøkler (bortsett fra 100/0%) til å virke?

Jeg sier ikke at "alle skal ha 50/50%" - jeg sier at det er feil å ekskludere muligheten. (Akkurat som det ville vært feil å ekskludere 70/30, 80/20, 60/40 og 62,37/37,63 i en lovtekst.)

Med vennlig hilsen

Jeg mener heller ikke at man skal ekskludere muligheten, men muligheten for å få den idømt er faktisk helt på jordet.

[Sør]

Jeg mener heller ikke at man skal ekskludere muligheten, men muligheten for å få den idømt er faktisk helt på jordet.

Det tror jeg ikke man kan si for alle tilfeller, rett og slett. Altså, jeg sier ikke det er noe som bør brukes "ofte", men bare påpeker at erfaring fra livet har lært meg at folk (inkl. barn) er så forskjellige at det helt sikkert vil forekomme tilfeller hvor det er det beste for de det gjelder.

Med vennlig hilsen

[mariaflyfly]

Et eksempel:

Den ene forelderen vil ut av ekteskapet fordi det er en ny kjærlighet i bildet, den andre må godta dette.

Den andre føler seg sveket og blir sint og bitter, og setter alt inn på å få hovedomsorgen for barna. Selv om den bitre parten ikke har vært noen omsorgsperson i barnas liv så langt, selv om det har vært denne parten som har valgt karriere og som strengt tatt ikke har tid til å ha hovedomsorgen. Dette gjøres for å ramme den som ville ut.

Skal den som vil ut, av hensyn til barna, la xen få viljen sin? Selv om man vet at dette er av ren hevn, selv om man vet at xen ikke vil gi ungene et stabilt og godt hjem? Er det bedre for barna å vokse opp hos en forelder som har dem som hevn, enn å oppleve at mor og far må ha en rettsinstans til å avgjøre saken?

''Er det bedre for barna å vokse opp hos en forelder som har dem som hevn, enn å oppleve at mor og far må ha en rettsinstans til å avgjøre saken?''

Selvfølgelig ikke. Men det er ikke helt det som er saken her: Skal retten da gå hen og idømme 50/50 slik at barnet blir sendt annenhver uke mellom den bitre og den som ville ut av ekteskapet når samarbeidsklimaet etter alt å dømme ikke vil være bra?

[PieLill]

Et eksempel:

Den ene forelderen vil ut av ekteskapet fordi det er en ny kjærlighet i bildet, den andre må godta dette.

Den andre føler seg sveket og blir sint og bitter, og setter alt inn på å få hovedomsorgen for barna. Selv om den bitre parten ikke har vært noen omsorgsperson i barnas liv så langt, selv om det har vært denne parten som har valgt karriere og som strengt tatt ikke har tid til å ha hovedomsorgen. Dette gjøres for å ramme den som ville ut.

Skal den som vil ut, av hensyn til barna, la xen få viljen sin? Selv om man vet at dette er av ren hevn, selv om man vet at xen ikke vil gi ungene et stabilt og godt hjem? Er det bedre for barna å vokse opp hos en forelder som har dem som hevn, enn å oppleve at mor og far må ha en rettsinstans til å avgjøre saken?

''Den ene forelderen vil ut av ekteskapet fordi det er en ny kjærlighet i bildet, den andre må godta dette. ''

Elendig framgangsmåte av forelder nummer 1.

''Den andre føler seg sveket og blir sint og bitter, og setter alt inn på å få hovedomsorgen for barna. Selv om den bitre parten ikke har vært noen omsorgsperson i barnas liv så langt, selv om det har vært denne parten som har valgt karriere og som strengt tatt ikke har tid til å ha hovedomsorgen. Dette gjøres for å ramme den som ville ut.''

Egoistisk og selvsentrert av forelder 2.

''Skal den som vil ut, av hensyn til barna, la xen få viljen sin? Selv om man vet at dette er av ren hevn, selv om man vet at xen ikke vil gi ungene et stabilt og godt hjem? Er det bedre for barna å vokse opp hos en forelder som har dem som hevn, enn å oppleve at mor og far må ha en rettsinstans til å avgjøre saken?''

Her må det kunne sies at forelder 2 er den "kranglevorne" eller årsaken til at saken havner i retten. Jeg synes ikke man skal godta hva som helst av frykt for rettssak.

Men det som er hevet over en hver tvil er at samarbeidsklimaet mellom foreldrene, uavhengig av hvem av foreldrene som er mest skyld i det, er så dårlig at en 50/50 løsning ikke vil være det beste for barnet.

mvh

[Mammantil3]

''Er det bedre for barna å vokse opp hos en forelder som har dem som hevn, enn å oppleve at mor og far må ha en rettsinstans til å avgjøre saken?''

Selvfølgelig ikke. Men det er ikke helt det som er saken her: Skal retten da gå hen og idømme 50/50 slik at barnet blir sendt annenhver uke mellom den bitre og den som ville ut av ekteskapet når samarbeidsklimaet etter alt å dømme ikke vil være bra?

Hvis jeg var den utflytta, så ville jeg mye heller ha godtatt det enn at retten skulle dømme til fordel for xen. For man vet jo ikke om man vinner en slik sak, selv om det burde være helt opplagt. For jeg tror ikke at man i slike tilfeller skal la xen få viljen, det mener jeg er et svik overfor ungene også.

Jeg vet at det ikke helt var saken her, men jeg er faktisk litt enig med Sør i at det kan være lurt at det er mulig for retten å gjøre det.

[Sør]

''Den ene forelderen vil ut av ekteskapet fordi det er en ny kjærlighet i bildet, den andre må godta dette. ''

Elendig framgangsmåte av forelder nummer 1.

''Den andre føler seg sveket og blir sint og bitter, og setter alt inn på å få hovedomsorgen for barna. Selv om den bitre parten ikke har vært noen omsorgsperson i barnas liv så langt, selv om det har vært denne parten som har valgt karriere og som strengt tatt ikke har tid til å ha hovedomsorgen. Dette gjøres for å ramme den som ville ut.''

Egoistisk og selvsentrert av forelder 2.

''Skal den som vil ut, av hensyn til barna, la xen få viljen sin? Selv om man vet at dette er av ren hevn, selv om man vet at xen ikke vil gi ungene et stabilt og godt hjem? Er det bedre for barna å vokse opp hos en forelder som har dem som hevn, enn å oppleve at mor og far må ha en rettsinstans til å avgjøre saken?''

Her må det kunne sies at forelder 2 er den "kranglevorne" eller årsaken til at saken havner i retten. Jeg synes ikke man skal godta hva som helst av frykt for rettssak.

Men det som er hevet over en hver tvil er at samarbeidsklimaet mellom foreldrene, uavhengig av hvem av foreldrene som er mest skyld i det, er så dårlig at en 50/50 løsning ikke vil være det beste for barnet.

mvh

''Men det som er hevet over en hver tvil er at samarbeidsklimaet mellom foreldrene, uavhengig av hvem av foreldrene som er mest skyld i det, er så dårlig at en 50/50 løsning ikke vil være det beste for barnet.

''

Det er, på generelt grunnlag, ikke "hevet over en hver tvil". Det er noe man ikke kan uttale seg om, for det avhenger av ungene, av de to foreldrene, og mange andre faktorer (som hvor de bor, andre barn, osv.)

Med vennlig hilsen

[Mammantil3]

''Den ene forelderen vil ut av ekteskapet fordi det er en ny kjærlighet i bildet, den andre må godta dette. ''

Elendig framgangsmåte av forelder nummer 1.

''Den andre føler seg sveket og blir sint og bitter, og setter alt inn på å få hovedomsorgen for barna. Selv om den bitre parten ikke har vært noen omsorgsperson i barnas liv så langt, selv om det har vært denne parten som har valgt karriere og som strengt tatt ikke har tid til å ha hovedomsorgen. Dette gjøres for å ramme den som ville ut.''

Egoistisk og selvsentrert av forelder 2.

''Skal den som vil ut, av hensyn til barna, la xen få viljen sin? Selv om man vet at dette er av ren hevn, selv om man vet at xen ikke vil gi ungene et stabilt og godt hjem? Er det bedre for barna å vokse opp hos en forelder som har dem som hevn, enn å oppleve at mor og far må ha en rettsinstans til å avgjøre saken?''

Her må det kunne sies at forelder 2 er den "kranglevorne" eller årsaken til at saken havner i retten. Jeg synes ikke man skal godta hva som helst av frykt for rettssak.

Men det som er hevet over en hver tvil er at samarbeidsklimaet mellom foreldrene, uavhengig av hvem av foreldrene som er mest skyld i det, er så dårlig at en 50/50 løsning ikke vil være det beste for barnet.

mvh

I RL er det ofte slik at ekteskap havarer fordi den ene parten finner ny partner, og selv om det er dårlig fremgangsmåte som du sier, så er det slik det er. Det er ikke ulovlig, og i noen tilfeller er det lett å forstå. Men det er forsåvidt ikke saken.

Poenget mitt var, ut fra det dere sier at det er helt forferdelig for barn at de må dras inn i en rettssak, at det kanskje er en fordel, da, at retten kan gi barna halvparten av tiden hos den som faktisk bryr seg mest - og ikke bare gi hovedomsorgen til feil part? Og at det kanskje av og til ikke er best for barna å unnvike rettssaker.

Jeg priser min skaper for at jeg aldri har vært i denne situasjonen, og jeg håper virkelig at jeg ikke kommer dit heller.