Når en ikke liker et nabobarn

[Gjest noahss]

Men insulinresisten er det da "eldre" mennesker som får - det er en diabetes type2. Barn får (vanligvis) kun type 1, og da hjelper overhodet ikke diett - da må de ha insulin.

Karbohydrater har heller ikke noe innflytelse på hypotyreose, så jeg får ikke det du skriver til å stemme...

Med vennlig hilsen

Det står litt om det her.

http://www.nfhm.org/artikler/insulin.html

Det sies også at nå får også barn diabetes type 2, i tillegg er det sterk økning av diabetes type 1. Så da er det vel ikke urelistisk at en del barn har forstadier til disse sykdommene.

I det tilfellet jeg kjenner til var det dårlige blodprøver, som ble meget bedre på lavkarbo. Uten at jeg vet så mye mer enn det.

Jeg ser ingen grunn til å betvile at noen barn sliter med overvekt grunnet insulinresistens eller stoffskifte.

[Gjest noahss]

Jeg skrev at barn "vanligvis" kun får type 1. Jeg er selvsagt godt klar over at en del barn kan få type 2, og at det antallet er stigende, men kommentaren min gikk egentlig mest på at diettendringer (nevnt over) neppe er en slags "mirakelkur" for oppførsel, bortsett fra i helt spesielle tilfeller.

Med vennlig hilsen

Jeg har aldri ment at diett skulle være bra for oppførsel. Men om prust irriterte seg over overvekten, ville jeg påpeke at det kan være medisinske grunner til at barn er overvektige.

[Sør]

Jeg har aldri ment at diett skulle være bra for oppførsel. Men om prust irriterte seg over overvekten, ville jeg påpeke at det kan være medisinske grunner til at barn er overvektige.

Hei,

Det jeg reagerte på var dette:

''Barnet tålte sannsynligvis ikke karbohydrater slik som andre barn. Slik at frukt og brød og mager kost ble helt feil. Det vistes tydelig på blodprøver.''

Med "tålte" fikk du det til å høres ut som en slags oversensitivitet/allergi eller lignende.

Frukt og brød blir ikke "feil" da, men mangelen på medisin/insulin (hvis diabetes er problemet) er feil.

I tillegg - etter det jeg har forstått skal man ikke gi barn lavkarbo, fordi man aner ikke hva som skjer med barn som får slik mat over mange år.

Med vennlig hilsen

[Gjest prust]

Å erkjenne problemet er en utmerket start på en god løsning. De aller fleste er fra tid til annen i slike situasjoner. Men slett ikke alle vedstår seg det.

Jeg går ut fra at du allerede har forsøkt de ordinære ta-seg-sammen-metodene uten å komme i land. Klarer man å distansere seg fra fordømmelsen man kjenner, og som faktisk kan bidra til å forsterke misshaget overfor den andre, blir man friere til å anvende en rasjonell og praktisk framgangsmåte.

Holdninger skaper tanker, tanker skaper følelser og alle tre virker inn på hverandre. Ofte er det beste angrepspunktet tankene. De er lettest å argumentere med, arrestere og forandre.

Når man ikke liker noen ligger det stort sett alltid et element av dom over det andre mennesket i det. Vi mener det er noe galt med personen, og vi mener vi har rett til å "kreve" at vedkommende endrer seg. Gjelder det f.eks. truende og voldelig adferd, manipulasjon og intrigemakeri, løgn og bedrag, er det ikke særlig vanskelig å forsvare sin holdning og ikke særlig lett og endre den. Om man i det hele tatt bør endre på det.

Med mer uskyldige ting handler det mer om personlige preferanser, assosiasjoner, ubehag, uorden, prinsipper, uttrygghet, status,... listen kan sikkert fordobles. Jeg mener selvsagt ikke at det behøver å handle om alle disse tingene på en gang.

Først bør man ta en ærlig analyse av hva man mener er galt med vedkommende. Hva er det som irriterer og frustrerer. Så bør man vurdere om det egentlige problemet sitter i ens eget hode eller hos den andre.

Befinner knuten seg mellom egne ører, får man jobbe med å løse den opp. Etter hvert vil holdninger og følelser følge etter.

Kommer man fram til at feilen helt eller delvis er hos den andre, får man gå videre til å spørre seg selv hvilken rett man har til å kreve at den andre forbedrer seg. Dette må sees ut fra en så objektiv vurdering som mulig av hvor ille dette egentlig er målt mot andre skavanker. Hvilke muligheter vedkommende har til å endre seg. Og ens egen reelle evne til å vise overbærenhet og raushet. Evne er ikke nødvendigvis lik vilje. ;-) Sagt på en annen måte: Er manglende overbærenhet en større skavank enn selve unoten?

En annen viktig innfallsvinkel er forståelse. Hva er vedkommendes grunnmotivasjon og "verdensbilde"? Hva skaper positive følelser og assosiasjoner? Hva oppleves negativt? Og ikke minst når det gjelder barn, hva ber barnet meg om, hva lengter barnet etter fra meg? Er det ting ved en selv og egen adferd som forsterker det man opplever som negativt hos den andre - onde sirkler?

Sist, men ikke minst. Finn fram til tingene som fortjener ros og verdsettelse hos vedkommende og pass på at de ikke nullifiseres.

Oppsummert. Hva er det jeg dømmer/missliker og hvorfor? Med hvilken rett gjør jeg det? Kan vedkommende med sine positive og negative sider sees fra en annen vinkel og forstås på en annen måte?

Har man et klart bilde av hvilken omprogrammering som må til, hender det faktisk man lykkes.

mvh

Takk for at du tok deg tid til å skrive dette til meg. Du skriver mye klokt. Jeg snakket med mannen min om dette i kveld, og han sa litt av det samme som deg...

Jeg skal tenke videre på det du sa. Trolig ligger det meste av dette mellom ørene mine, og jeg har ingen rett til å oppføre meg dårlig overfor denne jenta.

[Gjest noahss]

Hei,

Det jeg reagerte på var dette:

''Barnet tålte sannsynligvis ikke karbohydrater slik som andre barn. Slik at frukt og brød og mager kost ble helt feil. Det vistes tydelig på blodprøver.''

Med "tålte" fikk du det til å høres ut som en slags oversensitivitet/allergi eller lignende.

Frukt og brød blir ikke "feil" da, men mangelen på medisin/insulin (hvis diabetes er problemet) er feil.

I tillegg - etter det jeg har forstått skal man ikke gi barn lavkarbo, fordi man aner ikke hva som skjer med barn som får slik mat over mange år.

Med vennlig hilsen

Dersom mye frukt og brød gjør at man må starte på medisin, og du klarer deg uten medisin når du unngår frukt og brød, så burde frukt og brød være feil i slik situasjon.

Det er sikkert grader av lavkarbo også. De starter sikkert ikke med den tøffeste på et barn, men det vet jeg ikke. Det handler sikkert mer om å unngå raske karbohydrater vil jeg tro. Og det burde vi sikkert alle gjort.....

[Sør]

Dersom mye frukt og brød gjør at man må starte på medisin, og du klarer deg uten medisin når du unngår frukt og brød, så burde frukt og brød være feil i slik situasjon.

Det er sikkert grader av lavkarbo også. De starter sikkert ikke med den tøffeste på et barn, men det vet jeg ikke. Det handler sikkert mer om å unngå raske karbohydrater vil jeg tro. Og det burde vi sikkert alle gjort.....

Ja, det er noe *helt* annet å unngå raske karbohydrater, enn å spise lavkarbo.

Det er ikke sikkert at det er best å unngå karbohydrater, selv om man trenger insulin, rett og slett fordi ingen er sikre hva det gjør med kroppen å leve på en slik diett i 20-30 år.

Med vennlig hilsen

[Gjest prust]

Jeg har ikke lest hva som har skjedd i tråden siden i går, men ble gående å reflektere over svaret ditt.

For min egen del, så er det sånn at jeg alltid har likt barn jeg har kontakt med. Enten helt spontant, eller fordi jeg bestemmer meg for å legge merke til det ved barnet som er likandes.

Måten du beskriver barnet på gjør det vanskelig å se hva det er du reagerer negativt på. At hun er klumsete og overvektig er jo ikke noe som trenger å stå i veien for at man liker et menneske?

Jeg tror fortsatt at løsningen ligger i å gå noen runder med deg selv og finne ut av hva de negative følelsene handler om .

''For min egen del, så er det sånn at jeg alltid har likt barn jeg har kontakt med. Enten helt spontant, eller fordi jeg bestemmer meg for å legge merke til det ved barnet som er likandes. ''

Jeg pleier også å like barn. Pleier alltid å fokusere på det positive ved mennesker, fremfor det negative. Veldig sjelden jeg misliker noen mennesker i det hele tatt. Hadde jeg møtt denne jenta sjelden, hadde hun trolig vært som ei hvilken som helst jente for meg, og jeg hadde ikke tenkt så mye på det. Når hun er en av de 5-6 barna som er her mest, har jeg jo selvsagt lagt mer merke til hvordan hun er.

''Måten du beskriver barnet på gjør det vanskelig å se hva det er du reagerer negativt på. At hun er klumsete og overvektig er jo ikke noe som trenger å stå i veien for at man liker et menneske?''

Nei, en skulle ikke tro det, men jeg irriterer meg nok over det. Det er sikkert noen av mine bekjente som irriterer seg over at jeg er rotete eller ofte kommer i seineste laget til avtaler.

[Gjest prust]

''Og jeg merker på meg selv at jeg ikke klarer å være så avslappet og hyggelig mot henne som jeg er mot andre barn som er her.''

Etter aa ha lest nedover her sitter jeg igjen med det inntrykket at det dreier seg om en engstelig jente, saa jeg faar litt vondt av henne med tanke paa at du ikke greier aa vaere hyggelig med henne.

Selv har jeg stoerre problemer med aa like frekke barn uten hemninger.

Jeg er trolig bortskjemt med veldig greie unger rundt her, så frekke barn er det få av her omkring :-)

Ja, hun er et engstelig barn, som er redd for hunder, redd fro katter, redd for lyder, redd for å klatre, redd for å rutsje, redd for å sove borte...osv....

Synes vel at ei jente på 9 år ikke bør være redd for dette. Men jeg høres sikkert helt kynisk ut nå :-(

[Gjest prust]

[quote name=Shira )' timestamp='1286532287' post='4449143]

''Men da vi hadde henne med i Dyreparken i sommer, turde hun ingenting - ingenting var gøy, og hun hadde unnskyldninger for alt. Mine hoppet og spratt overalt, hun gikk pent og pyntelig ved siden av meg, mine balanserte og klatret, hun satt og så på...''

Kan det ligge noe i at du ikke vet hvordan du skal takle at hun er usikker?

Gutten min har vært og er til tider forsiktig. Han kan vegre seg for å prøve ting, spesielt dersom han er med andre mennesker enn dem han er helt trygg på.

Flere har vært usikker på hvordan de skulle takle det. Jeg har blitt fortalt at jeg har ett giddalaust barn, som kommer med unnskyldninger for det ene og andre han ikke vil.

Og det er helt i orden at andre ikke helt hvordan de skal takle han. ) Når de da har pratet med meg, så har ting løst seg mye bedre. Jeg har forklart dem at han kan vegre seg for noe og dermed heller bare gå pent og pyntelig ved siden av en voksen. Det er noe vi jobber med og er kommet langt med.

Jeg derimot kan bli usikker når jeg har med meg barn som klatrer høyest, løper avgårde, he he for det er jo ikke jeg vant med ;o)

Jeg beundrer evnen din til å sette ord på vanskelige følelser! Det krever mot. )

Bår jeg leser det du skriver om gutten din, så ser jeg at litt av dette har 9-åringen min også, når hun er sammen med mennesker hun ikke kjenner. Kjenner hun dem derimot, så er hun veldig aktiv og tøff. Så jeg forstår jo at et barn kan være usikker og litt redd hvis han/hun ikke kjnner de rundt.

Men når denne jenta er med oss, som er blant de familiene hun kjenner best, hvorfor er hun sånn da? Og er hun sånn med foreldrene også tro? Det vet jeg ikke, har ikke turd å spørre, har jo egentlig ikke noe med det...

[Gjest Shira :o)]

Bår jeg leser det du skriver om gutten din, så ser jeg at litt av dette har 9-åringen min også, når hun er sammen med mennesker hun ikke kjenner. Kjenner hun dem derimot, så er hun veldig aktiv og tøff. Så jeg forstår jo at et barn kan være usikker og litt redd hvis han/hun ikke kjnner de rundt.

Men når denne jenta er med oss, som er blant de familiene hun kjenner best, hvorfor er hun sånn da? Og er hun sånn med foreldrene også tro? Det vet jeg ikke, har ikke turd å spørre, har jo egentlig ikke noe med det...

Gutten min kan kjenne folk godt, men allikevel vegre seg for å prøve ting. Han merker dessuten svært fort dersom en av de voksne er litt usikker i forhold til at han er forsiktig av seg. Takker nei til tilbud om å gjøre ditt eller datt, selv om det er folk han har hatt rundt seg fra han var liten.

Arenaer der han er trygg, som f.eks i svømmebassenget, har han ikke preg av dette i det hele tatt.

Kanskje jenta er forsiktig med foreldrene rundt seg også? Vi har jobbet med akkurat dette ganske mye, at han skal være tryggere på seg selv, men det er sikkert ikke alle som ser eller tenker slik.

Du kan jo benytte anledningen som ved etter besøk i dyreparken og si på en pen måte at hun ikke ville prøve noe. Kanskje får du respons, kanskje ikke. Må såklart sies på en hyggelig og fin måte, men det trenger jeg ikke fortelle deg. )

Jeg er så vant til denne problematikken, da jeg har hatt tett kontakt med andre barn som slet med å prøve ting pga usikkerhet, så for meg er det naturlig å jobbe med at gutten vår blir tryggere på seg selv. Samt at det har vært uttrykt "misnøye" over gutten sin oppførsel og istedenfor for å gå i angrepsposisjon har jeg heller sagt det som det er (i tillegg er guttungen er svaksynt, så han har enda etterslep av at han ikke så noe de fire første årene).

Samtidig slår det som nevnt ut andre veien når jeg er med barn som plutselig er høyest oppi treet. Da blir jeg usikker og kan kjenne på følelsen av at dette likte jeg jo ikke. Jeg har innsett at det går på meg og hva jeg er vant med.

Men noen ganger har mennesker bare ikke kjemi og kommuniserer dårlig.

[Gjest prust]

[quote name=Shira )' timestamp='1286575654' post='4449671]

Gutten min kan kjenne folk godt, men allikevel vegre seg for å prøve ting. Han merker dessuten svært fort dersom en av de voksne er litt usikker i forhold til at han er forsiktig av seg. Takker nei til tilbud om å gjøre ditt eller datt, selv om det er folk han har hatt rundt seg fra han var liten.

Arenaer der han er trygg, som f.eks i svømmebassenget, har han ikke preg av dette i det hele tatt.

Kanskje jenta er forsiktig med foreldrene rundt seg også? Vi har jobbet med akkurat dette ganske mye, at han skal være tryggere på seg selv, men det er sikkert ikke alle som ser eller tenker slik.

Du kan jo benytte anledningen som ved etter besøk i dyreparken og si på en pen måte at hun ikke ville prøve noe. Kanskje får du respons, kanskje ikke. Må såklart sies på en hyggelig og fin måte, men det trenger jeg ikke fortelle deg. )

Jeg er så vant til denne problematikken, da jeg har hatt tett kontakt med andre barn som slet med å prøve ting pga usikkerhet, så for meg er det naturlig å jobbe med at gutten vår blir tryggere på seg selv. Samt at det har vært uttrykt "misnøye" over gutten sin oppførsel og istedenfor for å gå i angrepsposisjon har jeg heller sagt det som det er (i tillegg er guttungen er svaksynt, så han har enda etterslep av at han ikke så noe de fire første årene).

Samtidig slår det som nevnt ut andre veien når jeg er med barn som plutselig er høyest oppi treet. Da blir jeg usikker og kan kjenne på følelsen av at dette likte jeg jo ikke. Jeg har innsett at det går på meg og hva jeg er vant med.

Men noen ganger har mennesker bare ikke kjemi og kommuniserer dårlig.

Takk for det du skrev "fra den andre siden". Skal tenke på det.

Tror det var viktig for meg å sette ned tankene og følelsene "på papiret" her, og erkjenne dem, for at jeg kan jobbe videre med dette ift meg selv og henne.

[Gjest Shira :o)]

Takk for det du skrev "fra den andre siden". Skal tenke på det.

Tror det var viktig for meg å sette ned tankene og følelsene "på papiret" her, og erkjenne dem, for at jeg kan jobbe videre med dette ift meg selv og henne.

Jeg har ofte stor nytte av å sette ord på føelser, få innspill, kjenne på dem. Følelser er en del av oss.

[AneM1365380603]

Liker barna dine henne? Hvis de ønsker å ha henne på besøk kan du trene deg på å si hyggelige ting til henne. Hvis andre voksne også har denne "motstanden" mot henne kan hun ha havnet i et mønster der hun ikke helt vet hva som forventes av henne.

Gi i allefall bekreftelse de gangene hun fortjener det

Mannen sliter litt med 7-åringens ene venninne, men jeg synes i grunnen ikke hun er verre enn vår datter. Venninna er like freidig som en datter kan være, så hun er nå trygg på oss i allefall. Jeg setter grenser for henne, så hun får ikke holde på som hun vil.

[Gjest oppsi]

Jeg tror at denne jenta bringer frem i deg noe som får deg til å føle på din egen "svakhet". Og denne "svakheten" avskyr du. Du jobber veldig hardt for at sidene du ser hos denne jenta ikke skal være synlig hos deg selv.

Du måler andres vellykkethet i inntekt, karrierevalg/utdanning og hva de har av materielle verdier. Du har utviklet det jeg kaller et "trangt" hjerte. Trist....

[tzatziki1365380058]

Hun er veldig klossete når hun beveger seg og leker ute - mye av dette skyldes nok at hun er veldig overvektig. Hun feiler ingenting og fungerer godt på skolen. Foreldene er opptatt av hva som er sunt og de er aktive og sykler og går turer, også sammen med barna.

Mine barn er veldig aktive og løper og klatrer og herjer masse - så forskjellen mellom dem er veldig tydelig. Hun er litt "sart" ift at hun lett begynner å grine og løpe hjem, men dette var nok verre før. Hun er litt lite selvstending ift å gå til og fra skolen alene, mens de fleste barna her gjør dette helt fra første klasse, selv om de selvsagt også tar følge med hverandre....

Ble det tydeligere nå?

Ut i fra det du beskriver her, så virker det absolutt som om problemet ligger hos deg, ikke hos barnet. Overvekt kan ikke barnet noe for, det er ikke forbudt å være mer klossete enn dine barn, og det å være mer pysete og/eller sårbar er heller ikke spesielt underlig, og noe du må ha møtt på tidligere, dersom du har et normalt sosialt liv.

Du møter fordommene dine i døra når dette barnet er på besøk, og det er ikke barnets feil.

Jeg er mest fristet til å si "skjerp deg"!! Du er voksen, oppfør deg sånn!

[PieLill]

Takk for at du tok deg tid til å skrive dette til meg. Du skriver mye klokt. Jeg snakket med mannen min om dette i kveld, og han sa litt av det samme som deg...

Jeg skal tenke videre på det du sa. Trolig ligger det meste av dette mellom ørene mine, og jeg har ingen rett til å oppføre meg dårlig overfor denne jenta.

Jeg er veldig imponert over hvor ærlig du er.

Dette er troll som jeg tørr påstå at vi 'alle' har i en eller annen utgave. Men slett ikke alle er villige til å sette på lyskasteren så trollet sprekker.

Stå på!

;-)

mvh

[PieLill]

[quote name=Shira )' timestamp='1286532287' post='4449143]

''Men da vi hadde henne med i Dyreparken i sommer, turde hun ingenting - ingenting var gøy, og hun hadde unnskyldninger for alt. Mine hoppet og spratt overalt, hun gikk pent og pyntelig ved siden av meg, mine balanserte og klatret, hun satt og så på...''

Kan det ligge noe i at du ikke vet hvordan du skal takle at hun er usikker?

Gutten min har vært og er til tider forsiktig. Han kan vegre seg for å prøve ting, spesielt dersom han er med andre mennesker enn dem han er helt trygg på.

Flere har vært usikker på hvordan de skulle takle det. Jeg har blitt fortalt at jeg har ett giddalaust barn, som kommer med unnskyldninger for det ene og andre han ikke vil.

Og det er helt i orden at andre ikke helt hvordan de skal takle han. ) Når de da har pratet med meg, så har ting løst seg mye bedre. Jeg har forklart dem at han kan vegre seg for noe og dermed heller bare gå pent og pyntelig ved siden av en voksen. Det er noe vi jobber med og er kommet langt med.

Jeg derimot kan bli usikker når jeg har med meg barn som klatrer høyest, løper avgårde, he he for det er jo ikke jeg vant med ;o)

Jeg beundrer evnen din til å sette ord på vanskelige følelser! Det krever mot. )

''Jeg derimot kan bli usikker når jeg har med meg barn som klatrer høyest, løper avgårde, he he for det er jo ikke jeg vant med ;o) ''

Jeg må ofte be om bruksanvisning og telefon bakvakt når jeg har med forsiktige og beskjedne barn å gjøre. Får fort vekk hetta fordi jeg har lite peiling på hva som er for mye og for lite - og hvor jeg har barnet. Heldigvis har alltid foreldrene hatt tålmodighet med min uvitenhet.

;-)

mvh

[Gjest prust]

Jeg er veldig imponert over hvor ærlig du er.

Dette er troll som jeg tørr påstå at vi 'alle' har i en eller annen utgave. Men slett ikke alle er villige til å sette på lyskasteren så trollet sprekker.

Stå på!

;-)

mvh

Takk

[Gjest to grunner]

Det kan være to ulike grunner til at du ikke liker dette barnet:

Den ene grunne kan være at hun er uhøflig og ikke har dannelse

Den andre grunnen er at du ser negative sider hos henne som du har selv. Om du f.eks synes hun virker egositisk og uempatisk så kan dette være sider ved deg selv som du må jobbe med. Husk, dette var bare et eksempe. Veldig ofte er andre en ikke liker lik oss selv.

Når du har funnet ut årsaken kan du begynne å jobbe der. Om det er hun som mangler oppdragelse så lær henne opppdragelse.

Om du ser det negative som du selv har så begynn først og jobb med deg selv.

[Gjest Shira :o)]

''Jeg derimot kan bli usikker når jeg har med meg barn som klatrer høyest, løper avgårde, he he for det er jo ikke jeg vant med ;o) ''

Jeg må ofte be om bruksanvisning og telefon bakvakt når jeg har med forsiktige og beskjedne barn å gjøre. Får fort vekk hetta fordi jeg har lite peiling på hva som er for mye og for lite - og hvor jeg har barnet. Heldigvis har alltid foreldrene hatt tålmodighet med min uvitenhet.

;-)

mvh

Det er jo nettopp der det ligger, vi har uvitenhet på ett område. Selv ønsker jeg da å få vite, lære hvordan jeg skal takle det, forholde meg osv. Dialog rett og slett. )

For heldigvis er barn forskjellige! Og jeg trives jo med å ha forskjellige barn rundt meg. )

Nå har jeg lært mye de siste årene, for jeg fikk ett herlig tantebarn som både er utbryterkonge, lynkjapp og smart, he he.