Drømmer vs virkelighet

[Gjest Hjelp, noen?]

Hei. Skilt for 10 år siden fra til tider brutal og voldelig ektemann. Holdt sammen lenge, fordi han var min store kjærlighet, og prøvde derfor i det aller lengste. Vel. Saken er. Jeg har hatt to relativt lange forhold etter dette, er nå singel, og egentlig fornøyd med den tilværelsen. Men. Også da jeg var i disse forholdene, drømte jeg om min tidligere ektemann om nettene. Hver natt. Det gjør jeg fremdeles!

Ja, jeg vet så inderlig godt at dette strider mot all fornuft. Og har ikke planer om å bli sammen med han igjen, selv om han i alle år har gitt uttrykk for at han ønsker nettopp det. Prøver så godt jeg kan å godta at han er en jeg er inderlig glad i, men ikke kan leve sammen med. Dette går tålig greit. Har blitt glad i andre menn, men aldri kunnet elsket slik jeg gjorde, og heller aldri glemt han. 10 år, og fremdeles er han i drømmene mine hver eneste natt. Dagligdagse drømmer, som om vi fremdeles er en familie. Svært virkelige drømmer. Alltid rart når jeg våkner. Og selvsagt spesielt da jeg våknet med en annen mann ved min side. I forrige drøm drømte jeg akkurat slik det har vært. Et turbulent ekteskap, mange års følelsesmessig kaos, både før og etter skilsmisse, og så en ubeskrivelig god forsoning.

Har gått til psykiater i lang tid for å både bearbeide vonde hendelser, og kjærlighetssorgen det at forholdet ikke fungerte pga hans aggresjon medførte. Uten at det hjalp på mine følelser og urealistiske, nesten hemmelige tanker om forsoning. Vi har barn sammen, så vi sees jo i blant, og har selvsagt samarbeid. Han er mere avbalansert, og klarer seg godt. Han har hatt noen korte forhold, men har aldri lagt skjul på at han ikke klarer å elske andre. Selv har jeg aldri fortalt han at jeg føler det på samme måten.

Dette krever mye energi. Jeg takler det forsåvidt godt, men underbevisstheten min gir ikke slipp på han, og det er forvirrende. Noen ganger er jeg fristet til å gjenoppta forholdet, da i samråd med en eller annen form for ekstern hjelp. For å se om det kan fungere. Om det er mulig, eller umulig. Samtidig stritter alt i mot. Jeg vil aldri kunne stole 100 % på han igjen. Muligens selv ikke under kontinuerlig støtte fra fagfolk. Tenker da samlivsterapeut el.l. Men jeg stoler heller ikke 100 % på andre menn. Og hva i alle dager vil familie og venner si?

Dette vil nok ikke bli forsøkt engang. Men jeg er ambivalent, for jeg kjenner jo at det er det jeg så inderlig vil, og samtidig vet jeg at alt for mye fra fortiden taler i mot.

[nitty-gritty]

Dette er en klassiker.

Nøyaktig hvilken mekanisme som gjør at enkelte mennesker trekkes mot den partneren som gjør de mest vondt, er usikkert. Men for enkelte fungerer det av en eller annen grunn slik.

Kanskje handler det om søken etter en oppreisning som kun den som har såret deg og fornedret deg kan gi deg? Kanskje tror du ikke at du fortjener bedre? Kanskje du savner det ene og alene fordi det er hva du kjenner best? Kanskje du har en misforstått oppfattelse av at menn som han er alfa-menn, ledere av flokken? Eller kanskje det handler om å "temme uhyret" - være den som forandrer beistet til en likandes fyr?

Still deg selv noen tøffe spørsmål.

Hvorfor vil jeg ha en av samfunnets tapere?

Har jeg så dårlig selvtillit at jeg tror jeg må akseptere en som gjør meg vondt?

Forstår jeg ikke at alle skjønne stunder i mellom eksplosjonene kun var spill for galleriet fra hans side? Hvorfor i all verden vil jeg være sammen med noen som later som om de er snille mot meg?

Det er på tide å forandre sannhetene du forteller deg selv.

''...fordi han var min store kjærlighet...''

Du definerer hvem som er din store kjærlighet. Spenningen, ubalansen og usikkerheten gjorde kanskje at det kilte mest i magen med denne taperen. Men er det slik du definerer kjærlighet? Skaff deg andre standarer! Han var voldelig, han brydde seg ikke nok om deg til å behandle deg med den respekten og omsorgen du fortjener, han er et umodent menneske som ikke klarte å ta tak i de store feilene han gjorde.

''...men har aldri lagt skjul på at han ikke klarer å elske andre.''

Det handler nok heller om at ingen andre klarer å elske han. Han er jo en idiot av dimensjoner. Klart han vil ha tilbake kvinnen som fant seg i idiotien hans i ti år.

Sett ned foten i forhold til deg selv.

[EnolaGay]

Jeg tror at du som mange hundsede kvinner mistolker rusen i hjernen som oppstår av ren skrekk, når han slår eller mishandler. For å være forelskelse/kjærlighet.

[Gjest Hjelp, noen?]

Jeg tror at du som mange hundsede kvinner mistolker rusen i hjernen som oppstår av ren skrekk, når han slår eller mishandler. For å være forelskelse/kjærlighet.

Takk så mye for svar. Men for å gjøre det klart ville jeg ikke tenkt tanken på å søke ekstern hjelp dersom jeg ville blitt slått!! Jeg er livredd for slag, livredd for å havne i en underdanig situasjon. Det finnes ingen rus i hjernen av å bli slått, jeg skjønner ikke hvor du har det i fra? Jeg er et oppegående menneske, selv om det ikke er spesielt "oppegående" å savne han fremdeles, 10 år etter vi ble skilt. Det er slik han stort sett var jeg savner. Ikke slagene. Selvsagt! Kan fremdeles ikke forstå om du mener det du skrev?

[Gjest Hjelp, noen?]

Dette er en klassiker.

Nøyaktig hvilken mekanisme som gjør at enkelte mennesker trekkes mot den partneren som gjør de mest vondt, er usikkert. Men for enkelte fungerer det av en eller annen grunn slik.

Kanskje handler det om søken etter en oppreisning som kun den som har såret deg og fornedret deg kan gi deg? Kanskje tror du ikke at du fortjener bedre? Kanskje du savner det ene og alene fordi det er hva du kjenner best? Kanskje du har en misforstått oppfattelse av at menn som han er alfa-menn, ledere av flokken? Eller kanskje det handler om å "temme uhyret" - være den som forandrer beistet til en likandes fyr?

Still deg selv noen tøffe spørsmål.

Hvorfor vil jeg ha en av samfunnets tapere?

Har jeg så dårlig selvtillit at jeg tror jeg må akseptere en som gjør meg vondt?

Forstår jeg ikke at alle skjønne stunder i mellom eksplosjonene kun var spill for galleriet fra hans side? Hvorfor i all verden vil jeg være sammen med noen som later som om de er snille mot meg?

Det er på tide å forandre sannhetene du forteller deg selv.

''...fordi han var min store kjærlighet...''

Du definerer hvem som er din store kjærlighet. Spenningen, ubalansen og usikkerheten gjorde kanskje at det kilte mest i magen med denne taperen. Men er det slik du definerer kjærlighet? Skaff deg andre standarer! Han var voldelig, han brydde seg ikke nok om deg til å behandle deg med den respekten og omsorgen du fortjener, han er et umodent menneske som ikke klarte å ta tak i de store feilene han gjorde.

''...men har aldri lagt skjul på at han ikke klarer å elske andre.''

Det handler nok heller om at ingen andre klarer å elske han. Han er jo en idiot av dimensjoner. Klart han vil ha tilbake kvinnen som fant seg i idiotien hans i ti år.

Sett ned foten i forhold til deg selv.

"Kanskje handler det om søken etter en oppreisning som kun den som har såret deg og fornedret deg kan gi deg?"

Du er definitivt inne på noe her.

"Kanskje tror du ikke at du fortjener bedre? Kanskje du savner det ene og alene fordi det er hva du kjenner best? Kanskje du har en misforstått oppfattelse av at menn som han er alfa-menn, ledere av flokken? Eller kanskje det handler om å "temme uhyret" - være den som forandrer beistet til en likandes fyr?"

Nei. Jeg vet jeg fortjener å ha det kjempegodt. Er glad i meg selv og i livet, liker å ha kotroll på mitt eget liv (leder av flokken-menn byr meg imot), er sterk og selvstendig. Jeg savner ikke "det", men han. Den gode siden av han, selvsagt.

"Still deg selv noen tøffe spørsmål.

Hvorfor vil jeg ha en av samfunnets tapere?"

Aner ikke.

"Har jeg så dårlig selvtillit at jeg tror jeg må akseptere en som gjør meg vondt?"

Nei. Jeg har god selvtillit, har faktisk mange flotte og staute "friere". Som jeg ikke vil ha. (som annet en bekjente). Har hatt to relativt langvarige forhold med tvers igjennom snille menn. Neida, det var ikke kjedelig/for lite spenning el.l. Det var trygt og godt, og helt andre aspekter som gjorde at forholdene tok slutt. Akseperer ikke at eller om noen vil meg vondt. Den tiden er forbi for 10 år siden.

"Forstår jeg ikke at alle skjønne stunder i mellom eksplosjonene kun var spill for galleriet fra hans side? Hvorfor i all verden vil jeg være sammen med noen som later som om de er snille mot meg?"

Du har delvis rett, men det er nok ikke så svart/hvitt som dette. DA ville alt ha vært enklere.

"Det er på tide å forandre sannhetene du forteller deg selv.

...fordi han var min store kjærlighet...

Du definerer hvem som er din store kjærlighet. Spenningen, ubalansen og usikkerheten gjorde kanskje at det kilte mest i magen med denne taperen. Men er det slik du definerer kjærlighet? Skaff deg andre standarer! Han var voldelig, han brydde seg ikke nok om deg til å behandle deg med den respekten og omsorgen du fortjener, han er et umodent menneske som ikke klarte å ta tak i de store feilene han gjorde."

Han var (og forsåvidt er) min store kjærlighet. Det hadde ingenting med spenningen å gjøre. "Spenningen" var svært ødleggende. Jeg definerer IKKE kjærlighet slik. Har helt andre standarder. Jeg definerte heller ikke kjærlighet slik da vi var sammen. Det var en stor tragedie for meg at min store kjærlighet (person), viste slike sider. Ellers har du rett i det du skriver.

"...men har aldri lagt skjul på at han ikke klarer å elske andre.

Det handler nok heller om at ingen andre klarer å elske han. Han er jo en idiot av dimensjoner. Klart han vil ha tilbake kvinnen som fant seg i idiotien hans i ti år."

Fint å kunne se ting fra andre perspektiv. har aldri tenkt på det på denne måten, siden damene faller lett for han. (Jeg er ikke sjalu, så det er heller ikke dét som driver meg).

"Sett ned foten i forhold til deg selv."

Takk for omtanken. Jeg føler faktisk at jeg gjør det. Det har faktisk nesten gått "for langt", neida, men jeg aksepterer knapt et stygt blikk fra noen. Jeg har hatt nok vondt i mitt liv, om du skjønner. Så at jeg savner han så inderlig gjør vondt. Jeg klarer ikke styre hva jeg drømmer om nettene. Tenker "i det skjulte" på om dagene.

[nitty-gritty]

"Kanskje handler det om søken etter en oppreisning som kun den som har såret deg og fornedret deg kan gi deg?"

Du er definitivt inne på noe her.

"Kanskje tror du ikke at du fortjener bedre? Kanskje du savner det ene og alene fordi det er hva du kjenner best? Kanskje du har en misforstått oppfattelse av at menn som han er alfa-menn, ledere av flokken? Eller kanskje det handler om å "temme uhyret" - være den som forandrer beistet til en likandes fyr?"

Nei. Jeg vet jeg fortjener å ha det kjempegodt. Er glad i meg selv og i livet, liker å ha kotroll på mitt eget liv (leder av flokken-menn byr meg imot), er sterk og selvstendig. Jeg savner ikke "det", men han. Den gode siden av han, selvsagt.

"Still deg selv noen tøffe spørsmål.

Hvorfor vil jeg ha en av samfunnets tapere?"

Aner ikke.

"Har jeg så dårlig selvtillit at jeg tror jeg må akseptere en som gjør meg vondt?"

Nei. Jeg har god selvtillit, har faktisk mange flotte og staute "friere". Som jeg ikke vil ha. (som annet en bekjente). Har hatt to relativt langvarige forhold med tvers igjennom snille menn. Neida, det var ikke kjedelig/for lite spenning el.l. Det var trygt og godt, og helt andre aspekter som gjorde at forholdene tok slutt. Akseperer ikke at eller om noen vil meg vondt. Den tiden er forbi for 10 år siden.

"Forstår jeg ikke at alle skjønne stunder i mellom eksplosjonene kun var spill for galleriet fra hans side? Hvorfor i all verden vil jeg være sammen med noen som later som om de er snille mot meg?"

Du har delvis rett, men det er nok ikke så svart/hvitt som dette. DA ville alt ha vært enklere.

"Det er på tide å forandre sannhetene du forteller deg selv.

...fordi han var min store kjærlighet...

Du definerer hvem som er din store kjærlighet. Spenningen, ubalansen og usikkerheten gjorde kanskje at det kilte mest i magen med denne taperen. Men er det slik du definerer kjærlighet? Skaff deg andre standarer! Han var voldelig, han brydde seg ikke nok om deg til å behandle deg med den respekten og omsorgen du fortjener, han er et umodent menneske som ikke klarte å ta tak i de store feilene han gjorde."

Han var (og forsåvidt er) min store kjærlighet. Det hadde ingenting med spenningen å gjøre. "Spenningen" var svært ødleggende. Jeg definerer IKKE kjærlighet slik. Har helt andre standarder. Jeg definerte heller ikke kjærlighet slik da vi var sammen. Det var en stor tragedie for meg at min store kjærlighet (person), viste slike sider. Ellers har du rett i det du skriver.

"...men har aldri lagt skjul på at han ikke klarer å elske andre.

Det handler nok heller om at ingen andre klarer å elske han. Han er jo en idiot av dimensjoner. Klart han vil ha tilbake kvinnen som fant seg i idiotien hans i ti år."

Fint å kunne se ting fra andre perspektiv. har aldri tenkt på det på denne måten, siden damene faller lett for han. (Jeg er ikke sjalu, så det er heller ikke dét som driver meg).

"Sett ned foten i forhold til deg selv."

Takk for omtanken. Jeg føler faktisk at jeg gjør det. Det har faktisk nesten gått "for langt", neida, men jeg aksepterer knapt et stygt blikk fra noen. Jeg har hatt nok vondt i mitt liv, om du skjønner. Så at jeg savner han så inderlig gjør vondt. Jeg klarer ikke styre hva jeg drømmer om nettene. Tenker "i det skjulte" på om dagene.

''Du har delvis rett, men det er nok ikke så svart/hvitt som dette. DA ville alt ha vært enklere.''

Menn som han er en type. Den typen har stygge tanker tilnærmet hele tiden, til det til slutt sprekker. Det er faktisk så enkelt som at han er en voldelig drittsekk hele tiden, ikke bare når han slår.

''Han var (og forsåvidt er) min store kjærlighet. Det hadde ingenting med spenningen å gjøre.''

Igjen; du kan VELGE hvordan du definerer din store kjærlighet. Det burde være selvsagt for etthvert oppegående, voksent menneske at rollen som din store kjærlighet blir tildelt noen som er voldelig mot deg.

''Fint å kunne se ting fra andre perspektiv. har aldri tenkt på det på denne måten, siden damene faller lett for han.''

Ja, fordi de tror på hans sjarmerende, elskverdige, romantiske front - akkurat slik som du gjør. De lever ikke i uvitenhet om hans stygge, stygge sider svært lenge.

Når jeg sa at du skal sette ned foten i forhold til deg selv, så mente jeg ikke sette ned foten til omverdenen. Jeg mente bokstavelig talt deg selv. Du kan ta kontroll over disse tankene. Ord har makt. Ikke fortell deg selv at han er din store kjærlighet. Joda, du elsket han sikkert, men han er et forkrøplet individ. Drømmefyren innehar fantastiske kvaliteter OG kan gi deg forholdet du ønsker. Din store kjærlighet har ikke dukket opp ennå

Drømmene kan du ikke gjøre noe med, men du kan slutte å tilegge de betydning. Det er bare drømmer.

Jeg tror du fremdeles sørger over forholdet du ønsker dere hadde. Det forholdet eksisterer ikke. Gi slipp på drømmen om det, for det vil aldri fungere slik. Denne mannen har, så vidt jeg forstår, ikke gjort noen ting for å kvitte seg med sine psykiske problemer. Han banket deg i ti år, uten å bry seg katta om hva det gjorde med deg. Han vil aldri bli den sjarmerende, romantiske mannen permanent.

[EnolaGay]

Takk så mye for svar. Men for å gjøre det klart ville jeg ikke tenkt tanken på å søke ekstern hjelp dersom jeg ville blitt slått!! Jeg er livredd for slag, livredd for å havne i en underdanig situasjon. Det finnes ingen rus i hjernen av å bli slått, jeg skjønner ikke hvor du har det i fra? Jeg er et oppegående menneske, selv om det ikke er spesielt "oppegående" å savne han fremdeles, 10 år etter vi ble skilt. Det er slik han stort sett var jeg savner. Ikke slagene. Selvsagt! Kan fremdeles ikke forstå om du mener det du skrev?

"Det finnes ingen rus i hjernen av å bli slått"

The onset of a stress response is associated with specific physiological actions in the sympathetic nervous system, primarily caused by release of adrenaline and norepinephrine from the medulla of the adrenal glands. The release is triggered by acetylcholine released from preganglionic sympathetic nerves. These catecholamine hormones facilitate immediate physical reactions by triggering increases in heart rate and breathing, constricting blood vessels and tightening muscles. An abundance of catecholamines at neuroreceptor sites facilitates reliance on spontaneous or intuitive behaviors often related to combat or escape.

http://www.psychologistworld.com/stress/fightflight.php

Jo det finnes rus i hjernen av å bli slått. Og svært mange kvinner som lever under slike forhold lenge har lært at for å oppleve å bli satt pris på, elsket, ettertraktet, bekreftet. Så man først oppleve dødsangsten når han slår. Følgelig kobler de sammen disse tingene i en ond spiral og innbilder seg at det hun får når han angrer, er ekte kjærlighet. Derfor går hun tilbake gang på gang.

Vilje har ingenting med saken å gjøre.