Har det trist

[40kvinnen]

Jeg skjønner ikke at jeg er lei meg, jeg er gift med en som er utro, narkoman, slem mot barna mine, oppfører seg som en idiot og truer og holder på.

Jeg er 41 , tro det eller ei, en respektert kvinne i samfunnet, har en god jobb, er snill og skulle ønske kardemommeloven gjaldt.

Jeg har hvert sammen med denne mannen i 20 år. Han røyker hasj og er ustabil, vi har nydelig sex og han er mange ganger veldig snill, men ofte så oppfører han seg som en idiot, skriker til meg, krangler og jeg prøver å roe han ned med å være rolig som skjæra på taket. Vi har to barn sammen, en har flyttet ut og en bor her, Hun som bor her hun har gått til barnevernet fordi hun orker ikke bo her fordi han røyker hasj. Uansett, vi skal flytte ut, jeg har fått nok, han har hvert utro i flere mnd, men innrømmer ingen ting, jeg har funnet ut alt via pc og sms på hans mobil, Jeg føler at det driver meg til vannvidd at han ikke innrømmer noen ting, er det lov, burde ikke han være ydmyk i en sånn situasjon. Mine venner sier at jeg vil få det så mye bedre bare jeg kommer meg bort fra han, fornuften min sier at de har rett, men jeg er redd, sjalu og føler meg knust. Jeg blir så deppa av at jeg reagerer som jeg gjør, Det er vel ingen som vil være sammen med en mann som er slik han er mot meg, men som sagt, alikevel, føler jeg meg så utafor. Jeg har tatt kontakt med den andre kvinnen og jeg føler det er så nederlag. Hvorfor gjør jeg slike handlinger, hvorfor ydmyker jeg meg så inderlig... Jeg er så sjalu at det driver meg til slike rare handlinger, jeg vil ha det godt, men klarer ikke tenke klart. har noen noen gode råd ?? Jeg tenker at han har psykopatiske trekk også, jeg er avhengig av han på en måte. Trenger gode råd for å takle sorgen, uansett hvordan han er så er jeg glad i han, jeg håper det er fordi jeg tror jeg er glad i han , og at jeg får dette til bra, men trenger gode råd Takk

Fra frustrert frue

[Gjest Nickløsheletiden]

''vi skal flytte ut, jeg har fått nok, han har hvert utro i flere mnd, men innrømmer ingen ting, jeg har funnet ut alt via pc og sms på hans mobil''

Så det er utroskapen som til slutt får deg til å flytte?

Alt det andre en MYE verre for ungene dine enn utroskapen, men jeg må jo nesten si det var en lykke oppi det hele at han var utro, slik at du endelig tar til fornuft.

[mariaflyfly]

Er det viktig om han er psykopat eller "bare" drittsekk?

Gratulerer med å ha tatt avgjørelsen om å forlate ham. Det er antagelig den beste du har tatt på lenge. At du har holdt ut i 20 år, er jo fullstendig galskap.

Det er naturlig å sørge over at ting ikke ble som man hadde tenkt eller at en drøm om et perfekt harmonisk familieliv gikk fløyten. Denne mannen i seg selv er ikke verd å sørge over,

synes

[40kvinnen]

''vi skal flytte ut, jeg har fått nok, han har hvert utro i flere mnd, men innrømmer ingen ting, jeg har funnet ut alt via pc og sms på hans mobil''

Så det er utroskapen som til slutt får deg til å flytte?

Alt det andre en MYE verre for ungene dine enn utroskapen, men jeg må jo nesten si det var en lykke oppi det hele at han var utro, slik at du endelig tar til fornuft.

Ja, du har nok rett, men hvorfor er jeg så lei meg, er det helt normalt egentlig ??

[Gjest Nickløsheletiden]

Ja, du har nok rett, men hvorfor er jeg så lei meg, er det helt normalt egentlig ??

Det er ikke alltid fornuften kan styre følelsene, så ja det er naturlig at du er lei deg etter at et 20 år langt samliv har tatt slutt. Men sånn sett utenifra bør du være glad og du burde har forlatt han for lenge siden.

På sikt kan du se frem til et bedre liv :-)

[40kvinnen]

Er det viktig om han er psykopat eller "bare" drittsekk?

Gratulerer med å ha tatt avgjørelsen om å forlate ham. Det er antagelig den beste du har tatt på lenge. At du har holdt ut i 20 år, er jo fullstendig galskap.

Det er naturlig å sørge over at ting ikke ble som man hadde tenkt eller at en drøm om et perfekt harmonisk familieliv gikk fløyten. Denne mannen i seg selv er ikke verd å sørge over,

synes

Ja, jeg er nok helt blind i forhold til han, dessverre. Jeg ville så gjerne lykkes, men herlighet, det går jo ikke ann med en slik mann... Jeg har jo delt alt med han i hele mitt voksne liv og jeg vet bare ikke bedre, tenker jeg. Det er en sak til og det er at jeg går ut av dette uten å få med meg en eneste krone, det er trist, han har arvet penger fra sine foreldre som gjør at alt er hans, av verdi på bolig. Jeg skal ta vare på dattern hans, men han er ikke int i å gi meg noe, det føles som et nederlag...

[40kvinnen]

Det er ikke alltid fornuften kan styre følelsene, så ja det er naturlig at du er lei deg etter at et 20 år langt samliv har tatt slutt. Men sånn sett utenifra bør du være glad og du burde har forlatt han for lenge siden.

På sikt kan du se frem til et bedre liv :-)

Du har rett, jeg både gleder og gruer meg, men jeg fortjener å ha det godt, å det får jeg vel etterhvert nå... Men er redd for at jeg prøver å finne ut av hva eller hvem han holder på med etter jeg har flyttet ut, jeg vet jeg ikke må gjøre det, men kjenner meg desperat..

[mariaflyfly]

Ja, jeg er nok helt blind i forhold til han, dessverre. Jeg ville så gjerne lykkes, men herlighet, det går jo ikke ann med en slik mann... Jeg har jo delt alt med han i hele mitt voksne liv og jeg vet bare ikke bedre, tenker jeg. Det er en sak til og det er at jeg går ut av dette uten å få med meg en eneste krone, det er trist, han har arvet penger fra sine foreldre som gjør at alt er hans, av verdi på bolig. Jeg skal ta vare på dattern hans, men han er ikke int i å gi meg noe, det føles som et nederlag...

Snu nederlaget til noe positivt. Du har kommet helskinna ut av dette, og du og barnet ditt får en ny start. Dere kommer til å få et bedre liv.

[Gjest Nickløsheletiden]

Du har rett, jeg både gleder og gruer meg, men jeg fortjener å ha det godt, å det får jeg vel etterhvert nå... Men er redd for at jeg prøver å finne ut av hva eller hvem han holder på med etter jeg har flyttet ut, jeg vet jeg ikke må gjøre det, men kjenner meg desperat..

Jeg synes ikke det er så rart at du føler en viss sjalusi etter at du har vært hans kvinne i 20 år. Dere har helt sikkert hatt fine stunder også og nå er det en annen kvinne som tar over "din plass"

Men hun tar over alt det andre også. All dritten. Prøv og behold verdigheten. Jeg tror du vil få det mye bedre med deg selv om du greier å behandle han som luft fremover og legge han fullstendig bak deg.

[Gjest pocket72]

Heisann, det høres neste ut som mitt liv. Jeg var sammen med en som røyka hasj hver eneste dag, og hadde de samme trekken som du bestriver. Særlig når han ikke hadde noe å røyke på, og neida han var ikke avhengi, påsto han...Røyka også selvom han skulle kjøre ect. ..Når vi ikke hadde barn, tenkte jeg at det var hans helse, og jeg brydde meg ikke noe særlig. Etter at "gullet" ble født, gikk det 4 år, og da hadde jeg fått nok, jeg gråt og var fryktlig lei meg, vi hadde tross alt vært sammen i 10 år. Så jeg forstår din sorg, men det går over. Man kan ikke og bør ikke være sammen med noen som har ett misbruk. Du har ansvaret for ditt liv og dine barn, og det at en av bana din har gått til barnevernet, sier jo alt.

Så vær sterk, og stå på dine krav. Arven er selvfølig hans, men om du har lagt inn midler som gjør at bolig har fått en verdiøking, kan du har krav på noe. Sjekk med en advokat (frirettshjelp) og krev barnebidrag ect..

[løvinne71]

Ja, du har nok rett, men hvorfor er jeg så lei meg, er det helt normalt egentlig ??

Selvfølgelig er det helt normalt å være lei seg!

Det føles jo alltid som et nederlag å innse at forholdet ikke fungerer, og når det er utroskap med i bildet, så føler man seg i tillegg ydmyket og verdiløs.

Men i dette tilfelle vil jeg nok tro at det har kostet, og evt ville fortsatt å koste deg, adskillig mere hjertesorg å leve med denne mannen i årene som har vært og evt. årene som kommer.

Så det å være "lei seg" er vel ikke akkurat noen ny følelse for deg?

Det høres absolutt ut som du er /har vært fanget i et slags avhengighets forhold til ham. Og at du har blitt litt "blind" for å se hvor galt det egentlig står til hos dere.

Mennesker har et utrolig sterkt "overlevelsesinstinkt" Noe som gjør at vi (dessverre) ofte strekker oss altfor langt for å tilpasse oss selv de mest uholdbare situasjoner.

Og ettersom grensene gradvis tøyes, begynner man etterhvert å oppfatte det "gale" som det "normale" rett og slett fordi det er dette som er realiteten for dem som befinner seg midt oppe i det...

Typiske eksempler på dette er jo dem som holder ut år etter år med partnere som f.eks er voldelige, psykisk syke, eller rus/alkoholmisbrukere.

For utenforstående er det ufattelig at noen kan "finne seg i det"

Mens den det gjelder til en viss grad har tilpasset seg situasjonen, og har funnet en måte å takle den.

I tillegg er ofte selvfølelsen og selvrespekten til vedkommende såpass ødelagt, at de faktisk ofte tror de ikke fortjener bedre, og at det til og med er deres egen skyld.

Ofte er det jo slik at det er først i ettertid, etter et brudd, at man innser hva man har levd med, og hvor ille det egentlig var.

Og etter et såpass ustabilt liv/samliv som dere hadde, så tror jeg nok at sorgen du føler dreier seg mere om "skuffelse over alt som aldri ble", enn om "tapet av hva dere hadde"?

"Å overleve med denne mannen", har jo egentlig vært ditt "livsprosjekt" i 20 år.

Og du har sikkert brukt enorme ressurser på å kjempe, sørge, håpe, og på å takle nederlag og skuffelser. Kanskje med et

(u)bevisst ønske om at du en dag skulle få lønn for innsatsen ved at din tålmodighet skulle gi positive resultater?

Når det istedet ender med brudd, så føles kanskje all denne innsatsen bortkastet, og du føler den kanskje litt "tom" ovenfor tanken på at all "plassen" han har tatt hos deg, nå må fylles med noe annet.?

Men jeg kan si med 100% sikkerhet, at den fremtiden du går i møte UTEN ham, vil bli en gedigen opptur for deg både personlig og i praksis!

Når du har kommet over første kneika, vil du prise deg lykkelig for hver nye dag uten at han gir deg sorger og problemer. Du vil fryde deg over løsrivelsen fra ham, og oppdage at du kan bruke energien din til noe som er positivt og oppbyggende for deg selv, istedet for å "takle" livet med ham.

Du er fortsatt en "ung" kvinne på bare 41 år. Og har fremtiden foran deg og alle muligheter for å skape deg et "anstendig" liv og evt finne en "ordentlig" mann.

Ønsker deg lykke til!

[40kvinnen]

Heisann, det høres neste ut som mitt liv. Jeg var sammen med en som røyka hasj hver eneste dag, og hadde de samme trekken som du bestriver. Særlig når han ikke hadde noe å røyke på, og neida han var ikke avhengi, påsto han...Røyka også selvom han skulle kjøre ect. ..Når vi ikke hadde barn, tenkte jeg at det var hans helse, og jeg brydde meg ikke noe særlig. Etter at "gullet" ble født, gikk det 4 år, og da hadde jeg fått nok, jeg gråt og var fryktlig lei meg, vi hadde tross alt vært sammen i 10 år. Så jeg forstår din sorg, men det går over. Man kan ikke og bør ikke være sammen med noen som har ett misbruk. Du har ansvaret for ditt liv og dine barn, og det at en av bana din har gått til barnevernet, sier jo alt.

Så vær sterk, og stå på dine krav. Arven er selvfølig hans, men om du har lagt inn midler som gjør at bolig har fått en verdiøking, kan du har krav på noe. Sjekk med en advokat (frirettshjelp) og krev barnebidrag ect..

Utrolig hvordan menn er altså, men på en måte godt å høre at andre også har hatt det slik jeg har det. Han rakker ned på meg hele tiden, om at jeg er dårlig mor, ikke gir konsekvenser osv, jeg blir helt sprø. Og ennå så tenker jeg tanken ... at kanskje en dag så finner vi hverandre igjen, hva er det med meg som kan tenke slike tanker når han er så stygg i munnen mot meg, og i tillegg sier at han gleder seg til vi flytter og at det blir godt for han å slippe dattern sin, for hun er jo som en drittunge, hvordan kan han si slik om sitt eget barn og hvordan kan jeg da tenke at jeg vil ha en slik mann.... Lurer på hva jeg er redd for... ???

[40kvinnen]

Jeg synes ikke det er så rart at du føler en viss sjalusi etter at du har vært hans kvinne i 20 år. Dere har helt sikkert hatt fine stunder også og nå er det en annen kvinne som tar over "din plass"

Men hun tar over alt det andre også. All dritten. Prøv og behold verdigheten. Jeg tror du vil få det mye bedre med deg selv om du greier å behandle han som luft fremover og legge han fullstendig bak deg.

Takk for fine svar, jeg håper du har rett Jeg både gruer og gleder meg. Han truer og behandler meg dårlig så oddsene for at jeg får det mye bedre er helt klart tilstede

Selv om noe i meg sier, kanskje vi kan få det til igjen, jeg blir skremt av meg selv, er det andre som oppfatter ting slik....

[40kvinnen]

Snu nederlaget til noe positivt. Du har kommet helskinna ut av dette, og du og barnet ditt får en ny start. Dere kommer til å få et bedre liv.

Du har rett, jeg må se det slik

Jeg gruer meg og føler meg usikker på alle valg jeg tar, det er en ekkel følelse, men det blir nok bra tilslutt

[40kvinnen]

Selvfølgelig er det helt normalt å være lei seg!

Det føles jo alltid som et nederlag å innse at forholdet ikke fungerer, og når det er utroskap med i bildet, så føler man seg i tillegg ydmyket og verdiløs.

Men i dette tilfelle vil jeg nok tro at det har kostet, og evt ville fortsatt å koste deg, adskillig mere hjertesorg å leve med denne mannen i årene som har vært og evt. årene som kommer.

Så det å være "lei seg" er vel ikke akkurat noen ny følelse for deg?

Det høres absolutt ut som du er /har vært fanget i et slags avhengighets forhold til ham. Og at du har blitt litt "blind" for å se hvor galt det egentlig står til hos dere.

Mennesker har et utrolig sterkt "overlevelsesinstinkt" Noe som gjør at vi (dessverre) ofte strekker oss altfor langt for å tilpasse oss selv de mest uholdbare situasjoner.

Og ettersom grensene gradvis tøyes, begynner man etterhvert å oppfatte det "gale" som det "normale" rett og slett fordi det er dette som er realiteten for dem som befinner seg midt oppe i det...

Typiske eksempler på dette er jo dem som holder ut år etter år med partnere som f.eks er voldelige, psykisk syke, eller rus/alkoholmisbrukere.

For utenforstående er det ufattelig at noen kan "finne seg i det"

Mens den det gjelder til en viss grad har tilpasset seg situasjonen, og har funnet en måte å takle den.

I tillegg er ofte selvfølelsen og selvrespekten til vedkommende såpass ødelagt, at de faktisk ofte tror de ikke fortjener bedre, og at det til og med er deres egen skyld.

Ofte er det jo slik at det er først i ettertid, etter et brudd, at man innser hva man har levd med, og hvor ille det egentlig var.

Og etter et såpass ustabilt liv/samliv som dere hadde, så tror jeg nok at sorgen du føler dreier seg mere om "skuffelse over alt som aldri ble", enn om "tapet av hva dere hadde"?

"Å overleve med denne mannen", har jo egentlig vært ditt "livsprosjekt" i 20 år.

Og du har sikkert brukt enorme ressurser på å kjempe, sørge, håpe, og på å takle nederlag og skuffelser. Kanskje med et

(u)bevisst ønske om at du en dag skulle få lønn for innsatsen ved at din tålmodighet skulle gi positive resultater?

Når det istedet ender med brudd, så føles kanskje all denne innsatsen bortkastet, og du føler den kanskje litt "tom" ovenfor tanken på at all "plassen" han har tatt hos deg, nå må fylles med noe annet.?

Men jeg kan si med 100% sikkerhet, at den fremtiden du går i møte UTEN ham, vil bli en gedigen opptur for deg både personlig og i praksis!

Når du har kommet over første kneika, vil du prise deg lykkelig for hver nye dag uten at han gir deg sorger og problemer. Du vil fryde deg over løsrivelsen fra ham, og oppdage at du kan bruke energien din til noe som er positivt og oppbyggende for deg selv, istedet for å "takle" livet med ham.

Du er fortsatt en "ung" kvinne på bare 41 år. Og har fremtiden foran deg og alle muligheter for å skape deg et "anstendig" liv og evt finne en "ordentlig" mann.

Ønsker deg lykke til!

Tusen takk for langt og innholdsrikt svar, jeg har lest det flere ganger og fant ut at det var slik jeg ville svart til noen også... Mens jeg selv står i denne situasjonen.

Flytter ut snart nå, og gleder meg til det faktisk.

Jeg regner med at alle dere her og mine venner og familie som sier at ting blir mye bedre har rett også hopper jeg i det snart

Grugleder meg:)

Og ja, han har hvert mitt livsprosjekt, det var et bra ord, det føles som ett nederlag og gi premien til den andre kvinnen, men premien er jo ett liv i helvete, det hadde jeg nok glemt

[rose23]

Du er glad i de gode sidene hans, men husk at han er like fullt ut en drittsekk med stor D!

[løvinne71]

Tusen takk for langt og innholdsrikt svar, jeg har lest det flere ganger og fant ut at det var slik jeg ville svart til noen også... Mens jeg selv står i denne situasjonen.

Flytter ut snart nå, og gleder meg til det faktisk.

Jeg regner med at alle dere her og mine venner og familie som sier at ting blir mye bedre har rett også hopper jeg i det snart

Grugleder meg:)

Og ja, han har hvert mitt livsprosjekt, det var et bra ord, det føles som ett nederlag og gi premien til den andre kvinnen, men premien er jo ett liv i helvete, det hadde jeg nok glemt

Hvis du bytter ut ordet "premien" med "problemet" så blir det nok mere riktig...

Jeg håper virkelig du klarer å etablere styrke til å komme deg bort fra ham. Ikke minst av hensyn til datteren deres!

Som foreldre har vi plikt til å gjøre vårt beste for at barna våre skal ha det godt og føle seg trygge i sitt eget hjem. Og hvis den ene foreldren svikter, så er det faktisk opp til den andre å gjøre det riktige og beste for barnet!

Det finnes jo mange eksempler på at barn som har vokst opp med en psykisk ustabil / rusmisbruker til forelder, faktisk ender med å bebreide den "normale" av foreldrene for at han/hun "lot dette skje" fremfor å ta affære og få barnet bort fra situasjonen.

Det ville jo være synd om denne mannen også skulle få ødelegge ditt forhold til dine barn. Noe som faktisk kan skje hvis du blir værende hos en mann / far de ikke ønsker å forholde seg til..