hva i all verden skal jeg gjøre?

[Gjest fortvilet]

For ca 9 mnd siden fortalte jeg min mann om et sidesprang (engangstilfelle) jeg hadde for mange år siden, i en periode hvor vi var skikkelig uvenner. Han var forøvrig i denne perioden flere ganger ute med andre kvinner, selv om han sier at ingen ting skjedde. Vel, nok om det.

I alle fall... min mann har tatt dette veldig tungt. Og jeg har prøvd å støtte ham så godt jeg kan. Han sier at han elsker meg, og at han ikke har noe liv uten meg etc. Problemet er bare at han er "ufordragelig" og spydig mot meg omtrent daglig. Jeg venter nå vårt 4 barn ( tragisk, jeg vet det) og er veldig sliten både fysisk og psykisk. Jeg er så sliten av denne "mobbinga" hans, at det begynner å gå på helsa løs både for meg og babyen (7 mnd. på vei)

Jeg vet aldri hvor jeg har han, må nesten gå på tåhev her føler jeg og ta imot spydighetene hans. Ikke hjelper han til hjemme heller.

Jeg klarer snart ikke mer og jeg har truet han med skilsmisse. Han sier han er glad i meg og bla, bla, og at han angrer.

Helt til neste dag, eller time for den del, så er det på´n igjen.

Jeg klarer snart ikke mer.

Hva i all verden skal jeg gjøre?

[label]

Kjære fortvilet,

Klarer du å si at nok er nok? Klarer du å si at han motarbeider seg selv ved å mobbe deg? Klarer du å si til ham at du tviler på om han elsker deg når han driver på på den måten? Klarer du å si at han ødelegger for hele familien ved at han driver på som han gjør? Klarer du å si at hans kone ikke kan straffes for all tid for noe som er skjedd for lenge siden?

Spør ham om han heller ønsker å leve alene, fordi du ikke er i stand til å ta i

mot kjøret fra ham. Spør han om han er din venn også, og om han synes en skal behandle en venn som han gjør.

Sjalusi er forferdelig vanskelig å få ut over seg. Har du spurt han om hans sjalusi? Hvorfor han gjør som han gjør? Spør om han er villig til å gå til et familierådskontor sammen med deg for å snakke om sine problemer.

Det er han som eier dette problemet - og fortsetter han slik gjør han kål på sin egen familie. Spør om det er det han egentlig vil.

mvh

[Gjest OliviaDepasse]

Du har vært utro og ingen mann kan tolerere det.

Takk deg selv og ta ungene og dra din kos....

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Denne "stille" krigføringen mellom dere må det bli slutt på.

Hvorfor tror du mannen din stikker (mobber) deg? Er det for å straffe deg for ditt sidesprang? Eller er det behovet for å bli mer elsket av deg? Kan det bero på uoppklarte misforståelser? Har dere ikke snakket nok om historien slik at den ikke er død?

Ta tyren ved hornene og inviter mannen din til en felles-samtale - før forholdet ryker enda mer.

Begynn med deg selv og hva du knekkes av. Be om hans reaksjoner på dette, osv.

Skjerm dere før samtalen mot barn og evt. forstyrrelser.

Dette må dere prioritere. Jeg håper du tar initiativet snarest.

[red]

Tja, at det skjedde 'for lenge siden' er vel knapt noen unnskyldning til at han ikke kan reagere, men tvert om være skuffet for at det tok så lang tid ? Fortalte du dette for å lette egen samvittighet, eller hva ?

To ting mener jeg om utroskap som:

1)Den bedratte må komme til en forsoning hvis forholdet skal fortsette. Dette KAN ta tid, men man kan ikke gnåle i 20 år fremover.

2) Den bedratte har LOV til å mase, komme med masse spørsmål vedkommende 'egentlig ikke har godt av' (hvem, hva, hvor, hvordan) omigjen og omigjen. Dette er en slack jeg mener den utro må gi partneren sin hvis den utro er interesert i å fortsette.

Jeg tipper at for de aller fleste er det et skikkelig slag i trynet å få høre at partneren har vært med andre, og det kan fort gå på selvfølelsen løs. Å si i en setning 'foresten, jeg var utro i fjor sommer' og regne med at saken er ute av verden er ikke alltid korrekt.

Et lite tips: jeg vil tippe at mannen din blir mere fortvilet hvis du ber han holde kjeft, dytter ansvaret på din utroskap på deres dårlige tid (alle forhold har dårlige tider) og komme med ting som 'men det betydde ingenting' På en annen side er små kommentarer i ny og ne destruktivt og.

Gi mannen litt slack. Klarer han ikke forsone seg med tanken, vil det å holde kjeft bare øke til hans innvendinge fustrasjon og sansynligheten er stor for at det sprekker før eller siden.

Eller, hvis du ikke syns han er verdt det, eller syns han er en dust som reagerer negativt på ditt sidesprang, er det kanskje på tide å gå videre ??

[På tur]

Det er forståelig at mannen din reagerer, og du må forvente en del svært ubehagelige samtaler i etterkant av en slik tilståelse.

Samtidig må han ta hensyn til at du er gravid, og at dere har flere barn. Både barna og fosteret må skjermes - det har dere _begge_ et ansvar for! Dere må få/skaffe dere tid og mulighet til å snakke ordentlig gjennom dette, eventuelt få hjelp hos en familierådgiver. "Krigen" mellom dere to er noe du, som har vært utro, må kunne tåle, men her det i tillegg fire uskyldige offer.

[Ziirine]

Det er forståelig at mannen din reagerer, og du må forvente en del svært ubehagelige samtaler i etterkant av en slik tilståelse.

Samtidig må han ta hensyn til at du er gravid, og at dere har flere barn. Både barna og fosteret må skjermes - det har dere _begge_ et ansvar for! Dere må få/skaffe dere tid og mulighet til å snakke ordentlig gjennom dette, eventuelt få hjelp hos en familierådgiver. "Krigen" mellom dere to er noe du, som har vært utro, må kunne tåle, men her det i tillegg fire uskyldige offer.

Det er ikke noe hun skal tåle etter min mening.

Man straffer ikke folk med psykisk terror for feiltagelser som ble begått for årevis siden.

Fikser han ikke tabben hun gjorde og som hun har angret på, så har han to valg. Enten skjerpe seg betraktelig og begynne å behandle henne bra eller så får han gå ifra henne.

Det får da svarten meg være måte på.