Har dere tenkt på....

[label]

Har dere egentlig tenkt på hvor mye av våre liv som går med til å prøve å skaffe seg en partner, til å ha sex, til å tenke på sex? Hvor mye av våre liv som dreier seg om å leve sammen eller ikke? Hvor mye tid som går med til å krangle med partnere? Hvor mye tid som går med til å bygge rede, innrede rede, skaffe alle de tingene som er *nødvendige* for å få et lykkelig samliv? Hvor mye tid som brukes til å være trist og deprimert fordi vi ikke har funnet den rette partneren? Hvor mye tid som brukes til å legge all skyld på partneren, projisere alle sine frustrasjoner over på partneren?

Hvorfor kunne vi ikke ha det som blomstene - bare spre våre frø i vinden? Eller som fiskene - hun legger sine egg et sted og han sprøyter sin *melke* over?

Er det en feil i evolusjonen eller i skaperverket - ettersom?

Bare lurer

mvh

[Gjest Gro Isachsen, Sexpert]

Du har i grunnen rett i at mesteparten av vår energi går med til paringsritualer i en eller annen fasong. Men mener du i hovedsak har en negativ vinkling på hva vi får tilbake for våre investerte energi, tid, følelser osv. i et forhold. Vi får da tross alt masse positivt tilbake – når våre partnerskap fungerer på sitt beste. Vi opplever aksept av oss selv - får nærhet – kjærlighet – og kanskje viktigst -god sex. Vi får prøvd ut våre standpunkter, noe som gir oss en plattform til å gå videre ut i verden med en smule selvtillitt og selvhevdelse. Har et par felles barn, gir et godt forhold, slik samfunnet fungerer, bedre økonomisk og praktisk armslag.

Selvsagt kan vi få noe av det samme tilbake ved å investere den samme energien i vennekretsen eller på jobb. Men ovenfor venner er det stort sett bare mulig å vise fliker av deg selv. Det skal mye til å tørre å blottlegge hele sjela og vise seg selv fram hele seg selv til venner. Vi har tross alt et annet følelsesfellesskap overfor en partner, når parforholdet fungerer positivt, enn overfor venner. I jobb er det nå ofte et element av konkurranse overfor kollegaer.

Det finnes samfunn som fungerer mer etter blomsten og bien-prinsippet. Hippi-bevegelsen på 60-tallet er vel mest nærliggende for oss, selv om hippi-fellesskapet av resten av verden ble oppfattet som en uforpliktende subkultur. Mange barn som vokste opp i hippimiljøer har i etterkant fortalt om rotløst liv, uten nødvendig grensesetting og sverger i voksenlivet til besteforeldregenerasjonens holdninger.

Så min løsning er å lete til man finner en partner som passer, som aksepterer, som gir uten å kreve, som er kjærlig og vil mitt beste. Leteaksjonen tar ofte år, men er verd innsatsen…