Når gir man opp?

[Gjest Mannen i huset.]

Jeg skal prøve å gjøre dette kort.

Meg og samboeren min har vært sammen i 9 år nå og har to barn sammen. Vi er stikk motsatt av hverandre og har ingen felles interesser. Dette har jo fungert greit nok, men nå merker jeg at forholdet går dårligere og dårligere. Vi har planlagt å gifte oss neste høst, men jeg må ærlig innrømme at jeg har mest lyst til å avlyse.

Vi er som sagt helt forskjellige og har forskjellige syn på veldig mye. Dette sliter vi en del med i hverdagen og vi er vel venner ca én uke før det oppstår en krangel. Det skal sies at vi kan krangle så busta fyker på morgenen og være venner igjen på kvelden, men jeg syntes det hjelper lite når det er såpass ofte som nå. 95% av våre krangler er om småting og bagateller som egentlig ikke betyr så veldig mye, men det er altså dette vi krangler om.

Et eksempel er i kveld da jeg formaterte pc`en hennes. Den kræsjet totalt her om dagen og eneste løsning var å legge inn Windows på nytt. Da mister man jo programmer, snarveier osv, men dette er det jo lite å gjøre med. Da hun satt seg for å bruke den, ble hun irritert og "slang" den fra seg fordi den ikke "var som før" og jeg kjenner at dette provoserer meg ganske mye. Der har jeg nettopp fikset den for henne (har ikke hatt tid til å legge inn programmer, snarveier osv ennå) også er dette måten hun reagerer på. Jeg tar pcen (tydelig oppgitt) og sier jeg skal fikse det med en gang, men da blir hun enda surere, blir plutselig som et barn og sier at "drit i det, jeg fikser det selv jeg, det får bare være sånn, jeg driter i det".

Det var på dette tidspunktet høy temperatur hjemme og jeg tok bilen og fikk luftet meg litt etter å ha smelt håndflaten i bordet og brølet til henne. Klarer bare ikke å ta i mot sånt.

Det skal sies at dette kun er ETT eksempel og tro meg, disse er det maaange av. Jeg jobber 100%, hun jobber 65%, vi deler husarbeid, matlaging, rydding, klesvask osv osv ganske 50/50, men jeg føler alltid at ting jeg gjør aldri blir bra nok. Som f.eks med denne pcen. Det var ikke godt nok at jeg hadde fått den til å fungere igjen, jeg måtte jo også få den 100% identisk som den var før den krasjet.

Hun sier hun syntes jeg er veldig flink med husarbeidet og skryter av meg til andre (noe jeg også tror hun gjør), men det er ikke slik jeg føler det. Når vi flyttet sammen gjorde jeg ingenting husarbeid, fordi jeg var bortskjemt hjemme hos mor. Dette funket dårlig og jeg har gradvis gjort mer og mer og er nå like renslig/ryddig som henne.

Hun jobber en del mindre enn meg, tjener halvparten av det jeg gjør (helt greit, men det betyr jo at hun bruker visa-kortet mitt like mye som meg), jeg får henne til å le, hun får sex når hun måtte ville det (desverre altfor sjelden), hun har har det helt fritt når det gjelder å dra på besøk til veninner f.eks, jeg sier alltid ja til slikt med mindre det er en god grunn for at jeg vil ha henne hjemme og som sagt deler vi altså husarbeidet veldig likt. Skal ikke skryte for mye for jeg har da mine sider jeg også, men jeg tror hun har det ganske greit. Jeg vet ihvertfall ikke om noen andre i vår vennekrets som har en mannlig samboer som gjør 50% av husarbeidet, lager mat, gir samboeren 100% fire tøyler og lar henne ha visa-kortet når hun vil det. Uansett føler jeg at jeg aldri blir bra nok og dette sårer meg noe helt vanvittig.

Ukentlig tenker jeg på hvor nydelig det hadde vært å flyttet fra henne og sluppet unna all klagingen og gnålingen, for dette drar meg virkelig nedover, men jeg vil jo gjerne holde ut pga ungene, men merker at jeg nærmer meg bristepunktet.

Når merker man at nok er nok?

Skal ringe familierådgivning til uka, men hun har tidligere nektet dette (er stolt og sier hun skal fikse i problemene hennes selv), og er heller overbevist nå heller. Jeg sier ikke at det er garantert at forholdet reddes pga dette, men vi trenger sårt noen som kan se ting fra utsiden.

[spiky]

Kanskje du rett og slett er for grei, og da lett blir en hakkekylling for henne. Det er mulig hun ønsker seg mer «motstand» fra deg. Husker en venninne sa til meg en gang at det er lett å bli slem mot en kjæreste som er altfor snill… Jeg mener nå ikke at du skal gi blaffen i din del av husarbeid e.l. Nå vet jeg jo ikke hvordan dere oppfører dere mot hverandre. Men hvis det er slik at du spretter opp for det minste for henne, leverer visakortet når hun ber om det osv. så kan det hende hun rett og slett mister litt respekt for deg, og fakstisk ender opp med å forakte deg litt for din manglende autoritet.

[Mallan1365381102]

Når man gir opp....

Vel, det kommer jo mye ann på hva du føler for henne.

Elsker du henne? Er gnisten for henne der?

Har den vært der, forsvunnet og kommer tilbake i perioder?

Jeg har en mann som ikke er noe flink til husarbeid, Han tjener mindre enn meg. Han har psykisk sliten \ deprimert.

Men han har enormt gode sider, han er trofast, han er snill, han prøver alltid så godt han kan, han gidder ikke krangle om små ting og har jeg en dårlig dag så lar han meg krangle litt uten at vi blir uvenner forde, han er åpen og ærlig hele tiden, Og det med at han prater og er ærlig hele tiden tror jeg er en god nøkkel å ha i lomma.

Jeg driter i om han er sliten, står opp sent og ikke hjelper til. Han støtter meg psykisk og hjelper til på helt andre måter.

Og jeg får så mye sex jeg vil, noe som også er viktig for begge parter.

Har du forsølt å snakke med henne??

Vært helt ærlig å sakt: Nei hør nå her. Nå skal jeg snakke litt uten at du avbryter meg....(så kommer historien slik du opplever den)

Og vær ærlig om hvor du tror forholdet er på vei, vær ærlig om hva du vil (både i hverdagen og sexlivet). Og hva du vil skal forandres og si at du også er villig til å forandre deg bare hun er helt ærlig om hvorfor hun vil at du skal forandre deg.

For meg høres du perfekt ut, kvinner som har menn som deg har en tendens til å utnytte og jeg tror det er på tide og snevre inn på godheten så hun skjønner at du ikke er å ta forgjeves og at det gode liv kan brått ta slutt!

Og som du sier har du jo dine sider du også, men det er mere hva man orker å leve med. Man skal jo ikke elske alt ved en person.

Og at dere er forskjellige kan fort endres på, motsettninger tiltrekker hverandre. Prøv noe nytt sammen.

At hun snakker om "for stolt til å dra i fam.terapi", vel, det er vel kanskje hennes måte å si at hun er fornøyd med hvordan dere har det??? Ingen er for stolt til å redde familien sin!!

Da får hun velge, redde familien sammen med deg eller stå uten.

Jeg og min samboer har vært sammen i snart 10 år og har en sønn, 3 katter og en hund. Nesten det samme som deg bortsett fra at du har et barn mer og vi 4 dyr fler

Og jeg tror det lønner seg, IKKE sleng neven i bordet.

Ta en dypt drag og si heller: Du, jeg fikset faktisk pc'en for deg og det går ann for deg og si i fra på en skikkelig måte. DU kan jo bare spørre meg om jeg kan fikse den litt mer og si hva du ønsker enn å rase ut med negativitet og gå ut etter å lage kvalm. DU kan ikke annta at jeg skal fikse alt, da må du spørre om det. Og blir du sur så får du faktisk fikse det selv.

Takler hun ikke det så får hun heller bare bli sint og skrike. Men hold deg rolig. Snakk stille og lavt. Be henne roe seg litt og sette seg hun også. Uansett hva hun prøver på av dritt slenging og sinne syntes jeg du bare skal holde deg rolig. Du får så mye ut av det senere, og kanskje hun etter hvert roer seg. For det virker jo som om hun får noe ut av disse krangele. Kanskje det ikke blir så fint å krangle med deg når du er helt rolig????

Masse lykke til!!!!!!

[Gjest ullsokker]

Vi har alle mye å lære om positiv tenking, og det har helt klart dere.

Kritisering, klaging, hakking fører sjelden til noe positivt, og det er ikke rart om følelsene daler.

For oss var det positivt å se filmen "The secret" i lag, og ellers lese bøker om personlig utvikling. Jeg er nok den som har stått for hakkingen her i huset, men har nå lært å fokusere på det positive. Og nå har vi har en rolig og harmonisk stemning i huset, og forholdet oss i mellom er mye bedre :-)

[Gjest Kvinnen i huset.]

Oj, dette ble visst et veldig langt innlegg!

Hvis dere skal holde ut sammen må dere i det minste lære dere til å krangle på en måte som ikke er så konfronterende og "voldsom". Ikke kaste ting, ikke heve stemmen (i særlig grad), ikke kalle hverandre, og ikke slå handa i bordet eller liknende. Har du snakket med henne om hvordan dere krangler, og hvordan det føles? Det må selvsagt gjøres når dere er venner igjen, ikke midt i en krangel.. ;-) Hvis dere ikke snakker om ting i etterkant er det lett at man aldri blir ferdig med tidligere krangler, og at gamle konflikter eller negative følelser trekkes inn i nye krangler.

For så vidt, hvis min mann hadde ment at dette

''Jeg vet ihvertfall ikke om noen andre i vår vennekrets som har en mannlig samboer som gjør 50% av husarbeidet, lager mat, gir samboeren 100% fire tøyler og lar henne ha visa-kortet når hun vil det.''

gjorde ham fantastisk og unik så hadde jeg blitt en smule forundret altså. Det du beskriver her er en selvfølge for meg (og mange andre?) - husarbeid deles 50/50, men til en viss grad tilpasset hvem av oss som misliker/foretrekker å gjøre noen spesifikke ting, eller har rigide regler for hvordan noe skal gjøres.

Du sier du føler at du aldri blir bra nok, og at det sårer deg, det synes jeg dere må snakke med hverandre om. Også det med pc'n hennes - hvis hun forventer å få pc'n tilbake akkurat slik som den var, så må hun si det til deg før du starter, og hvis du ikke kan innfri hennes forventninger er det lettere hvis dette er avklart på forhånd, så slipper dere konflikten. Ikke misforstå, i vårt forhold har vi brukt lang tid på å "forstå" hva den andre "egentlig" sier, men når man først har innarbeidet en rutine med å spørre hva den andre mener og forventer for å være sikker på at man snakker om det samme, så får man betydelig færre konflikter i forholdet. Og ikke minst, får større klarhet i hvorfor man misforstod hverandre i de tilfellene hvor man visst ikke var enige likevel. Du kan da ikke gjøre alt feil, hver eneste gang du gjør noe i hjemmet? Hvis det er noen ting som _må_ være sånn og sånn, så får det være hennes oppgave å gjøre det da, men noen ting må da være mindre viktig hvordan de gjøres..? Litt sånn ”pick your fights”…

Jeg f.eks setter aldri ting "korrekt" inn i oppvaskmaskinen etter hans standard, så da får han sette inn i oppvaskmaskinen selv, mens jeg misliker "rotete" bretting av klær, håndklær og sånt (jeg vil ha tellekant og sortert etter farge), derfor bretter ikke han de rene klærne. Hvem som støvsuger, rydder, vasker badet eller tørker støv er hipp som happ, der har ingen av oss særlig sterke preferanser, men han vasker aldri gulv. Jeg vasker gulv fordi jeg ikke synes han ”gjør det rett”, og det er vi begge inneforstått med. (dette er bare eksempler).

Du sier hun skryter av deg til andre, men setter dere pris på hva den andre gjør i hverdagen? Det er veldig mye lettere å støvsuge gulvet selv om man egentlig kunne tenke seg å gjøre noe annet, hvis man vet at partneren legger merke til at det er gjort og gir uttrykk for at det er noe h*n setter pris på, og at dette faktisk sies hver gang. Det høres sikkert ganske barnslig ut, men her sier vi faktisk ting ála ”Åh, har du støvsuget, så bra!” eller ”så flink du er som har ryddet!” når noe husarbeid er gjort mens den andre ikke har vært hjemme…

Når det gjelder matlaging har vi hver våre ting. Han tilbereder alt som har med rødt eller hvitt kjøtt å gjøre, mens jeg tilbereder fisk og grønnsaker, og er den som baker. Vi er altså en del på kjøkkenet sammen, men ikke alltid. Det er da en selvfølge at begge bidrar til matlagingen, begge skal vel spise maten..? Og gir samboeren din 100% frie tøyler?! Hvilke andre alternativer har man i et "vanlig" forhold..? Og at du "lar" henne ha visakortet ditt, er det unormalt? Her går mesteparten av pengene uansett i løpet av en måned, så det er helt irrelevant hvem som betaler hva med hvem sitt visakort. Har inntrykk av at det er en ganske vanlig ordning..?

Familiekontor høres lurt og fornuftig ut synes jeg, det er viktig at dere tar tak i dette før du begynner å bli så mentalt ferdig med forholdet at det ikke er mulig å redde det! Og hun kan da umulig være strålende fornøyd hun heller, når du har det slik som du beskriver i innlegget ditt? Du må forklare at hvis det ikke er aktuelt med hjelp av noe slag eller at noe endres radikalt i hvordan dere omgås hverandre, så er det kanskje ingen vei utenom et brudd. Ulykkelige foreldre som er sammen for barnas skyld tror jeg ikke er veien til å få lykkelige barn.

[Gjest Elextra]

Når man gir opp....

Vel, det kommer jo mye ann på hva du føler for henne.

Elsker du henne? Er gnisten for henne der?

Har den vært der, forsvunnet og kommer tilbake i perioder?

Jeg har en mann som ikke er noe flink til husarbeid, Han tjener mindre enn meg. Han har psykisk sliten \ deprimert.

Men han har enormt gode sider, han er trofast, han er snill, han prøver alltid så godt han kan, han gidder ikke krangle om små ting og har jeg en dårlig dag så lar han meg krangle litt uten at vi blir uvenner forde, han er åpen og ærlig hele tiden, Og det med at han prater og er ærlig hele tiden tror jeg er en god nøkkel å ha i lomma.

Jeg driter i om han er sliten, står opp sent og ikke hjelper til. Han støtter meg psykisk og hjelper til på helt andre måter.

Og jeg får så mye sex jeg vil, noe som også er viktig for begge parter.

Har du forsølt å snakke med henne??

Vært helt ærlig å sakt: Nei hør nå her. Nå skal jeg snakke litt uten at du avbryter meg....(så kommer historien slik du opplever den)

Og vær ærlig om hvor du tror forholdet er på vei, vær ærlig om hva du vil (både i hverdagen og sexlivet). Og hva du vil skal forandres og si at du også er villig til å forandre deg bare hun er helt ærlig om hvorfor hun vil at du skal forandre deg.

For meg høres du perfekt ut, kvinner som har menn som deg har en tendens til å utnytte og jeg tror det er på tide og snevre inn på godheten så hun skjønner at du ikke er å ta forgjeves og at det gode liv kan brått ta slutt!

Og som du sier har du jo dine sider du også, men det er mere hva man orker å leve med. Man skal jo ikke elske alt ved en person.

Og at dere er forskjellige kan fort endres på, motsettninger tiltrekker hverandre. Prøv noe nytt sammen.

At hun snakker om "for stolt til å dra i fam.terapi", vel, det er vel kanskje hennes måte å si at hun er fornøyd med hvordan dere har det??? Ingen er for stolt til å redde familien sin!!

Da får hun velge, redde familien sammen med deg eller stå uten.

Jeg og min samboer har vært sammen i snart 10 år og har en sønn, 3 katter og en hund. Nesten det samme som deg bortsett fra at du har et barn mer og vi 4 dyr fler

Og jeg tror det lønner seg, IKKE sleng neven i bordet.

Ta en dypt drag og si heller: Du, jeg fikset faktisk pc'en for deg og det går ann for deg og si i fra på en skikkelig måte. DU kan jo bare spørre meg om jeg kan fikse den litt mer og si hva du ønsker enn å rase ut med negativitet og gå ut etter å lage kvalm. DU kan ikke annta at jeg skal fikse alt, da må du spørre om det. Og blir du sur så får du faktisk fikse det selv.

Takler hun ikke det så får hun heller bare bli sint og skrike. Men hold deg rolig. Snakk stille og lavt. Be henne roe seg litt og sette seg hun også. Uansett hva hun prøver på av dritt slenging og sinne syntes jeg du bare skal holde deg rolig. Du får så mye ut av det senere, og kanskje hun etter hvert roer seg. For det virker jo som om hun får noe ut av disse krangele. Kanskje det ikke blir så fint å krangle med deg når du er helt rolig????

Masse lykke til!!!!!!

''Og jeg tror det lønner seg, IKKE sleng neven i bordet. Ta en dypt drag og si heller: Du, jeg fikset faktisk pc'en for deg og det går ann for deg og si i fra på en skikkelig måte. DU kan jo bare spørre meg om jeg kan fikse den litt mer og si hva du ønsker enn å rase ut med negativitet og gå ut etter å lage kvalm. DU kan ikke annta at jeg skal fikse alt, da må du spørre om det. Og blir du sur så får du faktisk fikse det selv.''

Veldig enig i akkurat denne.

Forøvrig skulle jeg gjerne hørt samboerens versjon her. Noe sier meg at hun ikke har samme følelse av at ting deles 50/50, hverken når det gjelder husarbeid eller økonomi.

Men - som du er inne på - viktigste er å kommunisere godt.

[filiokus81]

Jeg skal ikke mene noe om det du skriver, jeg må bare kommentere en ting: Mannen min lever (også?) i en villfarelse vedrørende dette med husarbeid. Han tror han gjør halvparten, mens det i realiteten er en meget mer beskjeden brøk enn som så... Nå har han andre gode sider da )

[Mammantil3]

Oj, dette ble visst et veldig langt innlegg!

Hvis dere skal holde ut sammen må dere i det minste lære dere til å krangle på en måte som ikke er så konfronterende og "voldsom". Ikke kaste ting, ikke heve stemmen (i særlig grad), ikke kalle hverandre, og ikke slå handa i bordet eller liknende. Har du snakket med henne om hvordan dere krangler, og hvordan det føles? Det må selvsagt gjøres når dere er venner igjen, ikke midt i en krangel.. ;-) Hvis dere ikke snakker om ting i etterkant er det lett at man aldri blir ferdig med tidligere krangler, og at gamle konflikter eller negative følelser trekkes inn i nye krangler.

For så vidt, hvis min mann hadde ment at dette

''Jeg vet ihvertfall ikke om noen andre i vår vennekrets som har en mannlig samboer som gjør 50% av husarbeidet, lager mat, gir samboeren 100% fire tøyler og lar henne ha visa-kortet når hun vil det.''

gjorde ham fantastisk og unik så hadde jeg blitt en smule forundret altså. Det du beskriver her er en selvfølge for meg (og mange andre?) - husarbeid deles 50/50, men til en viss grad tilpasset hvem av oss som misliker/foretrekker å gjøre noen spesifikke ting, eller har rigide regler for hvordan noe skal gjøres.

Du sier du føler at du aldri blir bra nok, og at det sårer deg, det synes jeg dere må snakke med hverandre om. Også det med pc'n hennes - hvis hun forventer å få pc'n tilbake akkurat slik som den var, så må hun si det til deg før du starter, og hvis du ikke kan innfri hennes forventninger er det lettere hvis dette er avklart på forhånd, så slipper dere konflikten. Ikke misforstå, i vårt forhold har vi brukt lang tid på å "forstå" hva den andre "egentlig" sier, men når man først har innarbeidet en rutine med å spørre hva den andre mener og forventer for å være sikker på at man snakker om det samme, så får man betydelig færre konflikter i forholdet. Og ikke minst, får større klarhet i hvorfor man misforstod hverandre i de tilfellene hvor man visst ikke var enige likevel. Du kan da ikke gjøre alt feil, hver eneste gang du gjør noe i hjemmet? Hvis det er noen ting som _må_ være sånn og sånn, så får det være hennes oppgave å gjøre det da, men noen ting må da være mindre viktig hvordan de gjøres..? Litt sånn ”pick your fights”…

Jeg f.eks setter aldri ting "korrekt" inn i oppvaskmaskinen etter hans standard, så da får han sette inn i oppvaskmaskinen selv, mens jeg misliker "rotete" bretting av klær, håndklær og sånt (jeg vil ha tellekant og sortert etter farge), derfor bretter ikke han de rene klærne. Hvem som støvsuger, rydder, vasker badet eller tørker støv er hipp som happ, der har ingen av oss særlig sterke preferanser, men han vasker aldri gulv. Jeg vasker gulv fordi jeg ikke synes han ”gjør det rett”, og det er vi begge inneforstått med. (dette er bare eksempler).

Du sier hun skryter av deg til andre, men setter dere pris på hva den andre gjør i hverdagen? Det er veldig mye lettere å støvsuge gulvet selv om man egentlig kunne tenke seg å gjøre noe annet, hvis man vet at partneren legger merke til at det er gjort og gir uttrykk for at det er noe h*n setter pris på, og at dette faktisk sies hver gang. Det høres sikkert ganske barnslig ut, men her sier vi faktisk ting ála ”Åh, har du støvsuget, så bra!” eller ”så flink du er som har ryddet!” når noe husarbeid er gjort mens den andre ikke har vært hjemme…

Når det gjelder matlaging har vi hver våre ting. Han tilbereder alt som har med rødt eller hvitt kjøtt å gjøre, mens jeg tilbereder fisk og grønnsaker, og er den som baker. Vi er altså en del på kjøkkenet sammen, men ikke alltid. Det er da en selvfølge at begge bidrar til matlagingen, begge skal vel spise maten..? Og gir samboeren din 100% frie tøyler?! Hvilke andre alternativer har man i et "vanlig" forhold..? Og at du "lar" henne ha visakortet ditt, er det unormalt? Her går mesteparten av pengene uansett i løpet av en måned, så det er helt irrelevant hvem som betaler hva med hvem sitt visakort. Har inntrykk av at det er en ganske vanlig ordning..?

Familiekontor høres lurt og fornuftig ut synes jeg, det er viktig at dere tar tak i dette før du begynner å bli så mentalt ferdig med forholdet at det ikke er mulig å redde det! Og hun kan da umulig være strålende fornøyd hun heller, når du har det slik som du beskriver i innlegget ditt? Du må forklare at hvis det ikke er aktuelt med hjelp av noe slag eller at noe endres radikalt i hvordan dere omgås hverandre, så er det kanskje ingen vei utenom et brudd. Ulykkelige foreldre som er sammen for barnas skyld tror jeg ikke er veien til å få lykkelige barn.

Fra mitt ståtsted er jeg enig i veldig mye av det du skriver, men jeg synes ikke det er riktig med en 50/50-løsning på husarbeidet når den ene jobber 100 % og den andre 65 %.

Forøvrig er det overhode ikke vanlig at mannen gjør like mye som kvinnen i de fleste forhold, noe som til stadighet overrasker meg. Særlig i den yngre generasjonen. Utrolig mange som lever meget kjønnstradisjonelt.

[helmann]

Kanskje du rett og slett er for grei, og da lett blir en hakkekylling for henne. Det er mulig hun ønsker seg mer «motstand» fra deg. Husker en venninne sa til meg en gang at det er lett å bli slem mot en kjæreste som er altfor snill… Jeg mener nå ikke at du skal gi blaffen i din del av husarbeid e.l. Nå vet jeg jo ikke hvordan dere oppfører dere mot hverandre. Men hvis det er slik at du spretter opp for det minste for henne, leverer visakortet når hun ber om det osv. så kan det hende hun rett og slett mister litt respekt for deg, og fakstisk ender opp med å forakte deg litt for din manglende autoritet.

Enig med spiky her.

Du er "mannen i huset" og da må du vise det ved å ta styringen på områder som er viktige for deg.

Du trenger ikke bruke makt eller harde ord, men du må kommunisere og handle tydelig og konsekvent slik at hun forstår at du mener det.

Dette krever at du jobber mye meg deg selv, først og fremst. Å få andre til å forandre seg er mye lettere når du kan gå foran som et godt eksempel.

Fint at du foreslår fam.rådgivning. Stå ved din mening og fortell henne at dette er viktig for deg. At hun nekter er nok ikke pga stolthet, men pga frykt for at hun må endre på holdninger og oppførsel som hun kanskje har innarbeidet over lang tid.

Lykke til!

[Gjest Elextra]

Jeg skal ikke mene noe om det du skriver, jeg må bare kommentere en ting: Mannen min lever (også?) i en villfarelse vedrørende dette med husarbeid. Han tror han gjør halvparten, mens det i realiteten er en meget mer beskjeden brøk enn som så... Nå har han andre gode sider da )

''Mannen min lever (også?) i en villfarelse vedrørende dette med husarbeid. Han tror han gjør halvparten, mens det i realiteten er en meget mer beskjeden brøk enn som så... ''

Akkurat det gjelder svært mange menn! Mange har rett og slett ikke forutsetninger for å vite hvor mye som egentlig daglig gjøres i et hus.

Heldigvis er min mann et hederlig unntak! :-)

[hulkert]

Har du også 100% frie tøyler?

Gå til samtaler, jo før jo heller. Ingenting flaut i det. Par som ikke har alvorlige problemer, hadde også hatt godt av det, og det er i hvert fall INGENTING å tape på det.