Kunstterapi

[Gjest kunstterapi]

Noen som har prøvd kunstterapi - individuelt eller i gruppe?

Da mener jeg et skikkelig opplegg med en utdannet kunstterapeut, ikke bare tilfeldig kunstnerisk aktivitet.

[tonie]

Jeg har jobbet sammen med en kunstterapeut, og da var det kunstterapi for gruppe. Jeg har ikke utdanning som terapeut, så jeg var kun med for å bistå med det kunstneriske. Hvis det var jeg som sleit ville jeg aldri i verden meldt meg på noe sånt! Voksne mennesker som skulle kravle rundt på alle fire, og spille tromme etter tur, og føle og bli ett med lerretet, og en terapeut som fløy rundt og snakket til dem som de var små barn. Hva føler du nå, Jenny? Du har kanskje mye sinne inni deg du som velger rødt så ofte? Er det mammas trygge favn dette skal representere? Blæ.

Utagering og føleri sammen med mange andre er virkelig ikke min greie, og det så ut som flere av deltakerne også fant det både pinlig og ubehagelig. Jeg synes det var noe stort tull for å si det rett ut, og jeg syntes synd på stakkarene som var desperate etter hjelp og som havnet oppi det surret der. Jeg angrer som en hund på at jeg ble med på det kurset. Pføy, for noe tull! Aldri mer. Jeg håper jeg ikke har vært med på å skade noen.

Jeg tror nok sikkert at kunstterapi kan fungere, men jeg strever med å se at slike grupper kan ha stort for seg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har jobbet sammen med en kunstterapeut, og da var det kunstterapi for gruppe. Jeg har ikke utdanning som terapeut, så jeg var kun med for å bistå med det kunstneriske. Hvis det var jeg som sleit ville jeg aldri i verden meldt meg på noe sånt! Voksne mennesker som skulle kravle rundt på alle fire, og spille tromme etter tur, og føle og bli ett med lerretet, og en terapeut som fløy rundt og snakket til dem som de var små barn. Hva føler du nå, Jenny? Du har kanskje mye sinne inni deg du som velger rødt så ofte? Er det mammas trygge favn dette skal representere? Blæ.

Utagering og føleri sammen med mange andre er virkelig ikke min greie, og det så ut som flere av deltakerne også fant det både pinlig og ubehagelig. Jeg synes det var noe stort tull for å si det rett ut, og jeg syntes synd på stakkarene som var desperate etter hjelp og som havnet oppi det surret der. Jeg angrer som en hund på at jeg ble med på det kurset. Pføy, for noe tull! Aldri mer. Jeg håper jeg ikke har vært med på å skade noen.

Jeg tror nok sikkert at kunstterapi kan fungere, men jeg strever med å se at slike grupper kan ha stort for seg.

Jeg slutter meg i hovedsak til dette.

[Angustia]

Har ikke prøvd det sjøl, men har snakka med 4-5 personer som har prøvd kunstterapi i gruppe. Mitt inntrykk utfra dette er at det er enten - eller. Et par stykker lovpriste det, et par stykker syntes det var totalt meiningsløst (omtrent samme opplevelse som tonie beskriver nedenfor) og en av dem fikk skikkelig prestasjonsangst og droppa ut etter første time.

Understreker at disse gikk i terapi på samme sted, men ikke i samme gruppe.

[Gjest kunstterapi]

Jeg slutter meg i hovedsak til dette.

Leser følgende på nettsidene til kunstterapiforeningen.

''Kunstterapi er en form for psykoterapi hvor en benytter det kreative uttrykk som det primære redskap for kommunikasjon. I det kunstterapeutiske arbeid vil det alltid være et fokus på den skapende aktivitet og det terapeutiske forhold. Den verbale/nonverbale kommunikasjon skjer via det skapte produkt; en treveis prosess mellom klient, terapeut og det kreative uttrykk. Hovedmålet er å legge til rette for vekst og forandring hos klienten på et personlig nivå gjennom bruk av ulikt kunstnerisk materiale i trygge og tilrettelagte omgivelser.''

Jeg synes dette høres fornuftig ut, men er altså ikke det...?

Veldig i tvil om jeg skal prøve denne typen individualterapi...

http://www.kunstterapi.org

[Gjest liker å være anonym]

Jeg har jobbet sammen med en kunstterapeut, og da var det kunstterapi for gruppe. Jeg har ikke utdanning som terapeut, så jeg var kun med for å bistå med det kunstneriske. Hvis det var jeg som sleit ville jeg aldri i verden meldt meg på noe sånt! Voksne mennesker som skulle kravle rundt på alle fire, og spille tromme etter tur, og føle og bli ett med lerretet, og en terapeut som fløy rundt og snakket til dem som de var små barn. Hva føler du nå, Jenny? Du har kanskje mye sinne inni deg du som velger rødt så ofte? Er det mammas trygge favn dette skal representere? Blæ.

Utagering og føleri sammen med mange andre er virkelig ikke min greie, og det så ut som flere av deltakerne også fant det både pinlig og ubehagelig. Jeg synes det var noe stort tull for å si det rett ut, og jeg syntes synd på stakkarene som var desperate etter hjelp og som havnet oppi det surret der. Jeg angrer som en hund på at jeg ble med på det kurset. Pføy, for noe tull! Aldri mer. Jeg håper jeg ikke har vært med på å skade noen.

Jeg tror nok sikkert at kunstterapi kan fungere, men jeg strever med å se at slike grupper kan ha stort for seg.

Fyttikatta hadde jeg blitt utsatt for noe sånt når jeg var syk hadde jeg mistet all tillitt til psykiatrien! At det går an. Lurer på hva helbredningsprosenten er med dette opplegget her. Den bør jo være veldig god for å lure noen med...

[Gjest smil til livet :o)]

Jeg har vært med i flere kunstterapigrupper og de har vært meget forskjellige. Første var en katastrofe - "hvilken farge føler du nå". jeg føler ingen farger....

Var da veldig skeptisk til å prøve på nytt, men den gruppen jeg da begynte i var helt annerledes. Ikke utsvevende og tolkning av farger. Det ble ledet av to psykolgspesialister, den ene hadde videreutdannelse i kunst- og utrykksterapi.

Jeg tenker derfor at det ikke er et helt enten-eller i fht om kunst- og utrykksterapi er bra. Før man blir med i en gruppe er det vanlig med vurderingssamtaler. Da kan man spørre om tilnærmingsmetode/hvordan de jobber, hva lederne har av utdannelse osv. Og så tenker jeg at man merker om det er mye utsvevende og alternativt i en slik samtale. Passer dette for meg?

Man skal som fagperson være veldig forsiktig med å tolke noe som helst uten at det er i samtale med pasienten. Spørre pasienten hva h#n har ment/tenkt da h#n laget det.

Å tolke fargevalg uten å spørre er heller ikke bra. I fht barn er det gjort undersøkelser/forskning knyttet til fargevalg. I mange bøker er feks sort knyttet til at barnet er skadet/har det vanskelig. I den forskningen jeg har lest er det gjennomgående at barna ofte velger fargen(e) utifra plassering. Man tar det som er nærmest.

Et eksempel på virkelig feiltolkning er et barn som hadde tenget en tegning. Både lærer og foreldre tolket den som erigert penis, tenkte da overgrep og var på vei til å kontakte instanser. Heldigvis var det en som sa at de kanskje burde spørre barnet hva h#n hadde tegnet, og det var veldig lurt. Barnet hadde nemlig forsøkt å tegne alladins lampe, og var bare fryktelig dårlig til å tegne.

Nå har jeg skrevet mest i fht barn, men tenker at det er ganske overførbart til voksne.

Tror ikke kunsterapeut er en beskyttet tittel. Det var det ihvertfall ikke før, men mulig det har endret seg.

[Gjest kunstterapi]

[quote name=smil til livet )' timestamp='1288841321' post='4465442]

Jeg har vært med i flere kunstterapigrupper og de har vært meget forskjellige. Første var en katastrofe - "hvilken farge føler du nå". jeg føler ingen farger....

Var da veldig skeptisk til å prøve på nytt, men den gruppen jeg da begynte i var helt annerledes. Ikke utsvevende og tolkning av farger. Det ble ledet av to psykolgspesialister, den ene hadde videreutdannelse i kunst- og utrykksterapi.

Jeg tenker derfor at det ikke er et helt enten-eller i fht om kunst- og utrykksterapi er bra. Før man blir med i en gruppe er det vanlig med vurderingssamtaler. Da kan man spørre om tilnærmingsmetode/hvordan de jobber, hva lederne har av utdannelse osv. Og så tenker jeg at man merker om det er mye utsvevende og alternativt i en slik samtale. Passer dette for meg?

Man skal som fagperson være veldig forsiktig med å tolke noe som helst uten at det er i samtale med pasienten. Spørre pasienten hva h#n har ment/tenkt da h#n laget det.

Å tolke fargevalg uten å spørre er heller ikke bra. I fht barn er det gjort undersøkelser/forskning knyttet til fargevalg. I mange bøker er feks sort knyttet til at barnet er skadet/har det vanskelig. I den forskningen jeg har lest er det gjennomgående at barna ofte velger fargen(e) utifra plassering. Man tar det som er nærmest.

Et eksempel på virkelig feiltolkning er et barn som hadde tenget en tegning. Både lærer og foreldre tolket den som erigert penis, tenkte da overgrep og var på vei til å kontakte instanser. Heldigvis var det en som sa at de kanskje burde spørre barnet hva h#n hadde tegnet, og det var veldig lurt. Barnet hadde nemlig forsøkt å tegne alladins lampe, og var bare fryktelig dårlig til å tegne.

Nå har jeg skrevet mest i fht barn, men tenker at det er ganske overførbart til voksne.

Tror ikke kunsterapeut er en beskyttet tittel. Det var det ihvertfall ikke før, men mulig det har endret seg.

Hei

Det er jo akkurat det som er det skumle: det er sikkert mange som kaller seg for kunstterapeuter, som ikke vet hva de holder på med og driver med "liksom-terapi".

Jeg tror ikke at "kunstterapeut" er en beskyttet tittel. På kunstterapeutforeningens side står det at medlemmene er i hovedsak utdannet ved to bestemte skoler. Men hva dette betyr med tanke på kvalitet og fagkunnskap, vet jeg jo ikke.

Har likevel funnet fram til en erfaren kunstterapeut som står på denne listen. Da blir det evt. snakk om individualterapi, men først skal jeg ha en samtale med vedkommende.

Takk for at du tok deg tid til å gi et skikkelig svar. Jeg vet jo at det finnes seriøse utøvere av faget og at kunstterapeuter er engasjert både innenfor psykiatrien og blant kronisk syke. Så noe må jo dette ha for seg

[Gjest smil til livet :o)]

Hei

Det er jo akkurat det som er det skumle: det er sikkert mange som kaller seg for kunstterapeuter, som ikke vet hva de holder på med og driver med "liksom-terapi".

Jeg tror ikke at "kunstterapeut" er en beskyttet tittel. På kunstterapeutforeningens side står det at medlemmene er i hovedsak utdannet ved to bestemte skoler. Men hva dette betyr med tanke på kvalitet og fagkunnskap, vet jeg jo ikke.

Har likevel funnet fram til en erfaren kunstterapeut som står på denne listen. Da blir det evt. snakk om individualterapi, men først skal jeg ha en samtale med vedkommende.

Takk for at du tok deg tid til å gi et skikkelig svar. Jeg vet jo at det finnes seriøse utøvere av faget og at kunstterapeuter er engasjert både innenfor psykiatrien og blant kronisk syke. Så noe må jo dette ha for seg

Hvis du finner en kunst- og utrykksterapeut med ordentlig utdannelse, og kjemien stemmer tror jeg det kan bli veldig bra. Men det er veldig skummelt med ubeskyttede titler.

Bra du har funnet en du tenker kan være aktuell. At du er skeptisk og vil ha ordentlige svar på utdannelse, tilnærmingsmodell, holdning i fht din lidelse osv bør en ordentlig terapeut se som positivt. Du ønsker hjelp, men vil ikke gå inn i noe før du vet hva du sier ja til. Det er konstruktivt og viser at du er motivert for behandling og selv har tanker om hva som er riktig for deg.

På den bra gruppen følte jeg faktisk at jeg fikk "satt ord" på ting jeg ikke klarte i samtaleterapien. Der fikk jeg frem følelser jeg ikke klarte å snakke om enda, men de kom likevel til uttrykk og det hjalp meg å komme videre i samtaleterapien. Det var et tett samarbeid.

Jeg er ikke godt kjent innen gode kunst- og uttrykksterapeuter, så tror ikke jeg kan anbefale noen. Men det virker som du klarer researchen helt utmerket )

Lykke til!

Si gjerne hvordan det går hvis det føles greit for deg.

[cathlin]

[quote name=smil til livet )' timestamp='1288841321' post='4465442]

Jeg har vært med i flere kunstterapigrupper og de har vært meget forskjellige. Første var en katastrofe - "hvilken farge føler du nå". jeg føler ingen farger....

Var da veldig skeptisk til å prøve på nytt, men den gruppen jeg da begynte i var helt annerledes. Ikke utsvevende og tolkning av farger. Det ble ledet av to psykolgspesialister, den ene hadde videreutdannelse i kunst- og utrykksterapi.

Jeg tenker derfor at det ikke er et helt enten-eller i fht om kunst- og utrykksterapi er bra. Før man blir med i en gruppe er det vanlig med vurderingssamtaler. Da kan man spørre om tilnærmingsmetode/hvordan de jobber, hva lederne har av utdannelse osv. Og så tenker jeg at man merker om det er mye utsvevende og alternativt i en slik samtale. Passer dette for meg?

Man skal som fagperson være veldig forsiktig med å tolke noe som helst uten at det er i samtale med pasienten. Spørre pasienten hva h#n har ment/tenkt da h#n laget det.

Å tolke fargevalg uten å spørre er heller ikke bra. I fht barn er det gjort undersøkelser/forskning knyttet til fargevalg. I mange bøker er feks sort knyttet til at barnet er skadet/har det vanskelig. I den forskningen jeg har lest er det gjennomgående at barna ofte velger fargen(e) utifra plassering. Man tar det som er nærmest.

Et eksempel på virkelig feiltolkning er et barn som hadde tenget en tegning. Både lærer og foreldre tolket den som erigert penis, tenkte da overgrep og var på vei til å kontakte instanser. Heldigvis var det en som sa at de kanskje burde spørre barnet hva h#n hadde tegnet, og det var veldig lurt. Barnet hadde nemlig forsøkt å tegne alladins lampe, og var bare fryktelig dårlig til å tegne.

Nå har jeg skrevet mest i fht barn, men tenker at det er ganske overførbart til voksne.

Tror ikke kunsterapeut er en beskyttet tittel. Det var det ihvertfall ikke før, men mulig det har endret seg.

''"hvilken farge føler du nå"''

Det kunne gjerne jeg tenkt meg til å bli spurt om hver dag:-)

Hadde en ide om at kunstterapi var tingen for meg, men problemet er at det er så mange dotthoder som leder disse gruppene, så det ble bare fiasko.

[Gjest kunstterapi]

[quote name=smil til livet )' timestamp='1288904675' post='4466018]

Hvis du finner en kunst- og utrykksterapeut med ordentlig utdannelse, og kjemien stemmer tror jeg det kan bli veldig bra. Men det er veldig skummelt med ubeskyttede titler.

Bra du har funnet en du tenker kan være aktuell. At du er skeptisk og vil ha ordentlige svar på utdannelse, tilnærmingsmodell, holdning i fht din lidelse osv bør en ordentlig terapeut se som positivt. Du ønsker hjelp, men vil ikke gå inn i noe før du vet hva du sier ja til. Det er konstruktivt og viser at du er motivert for behandling og selv har tanker om hva som er riktig for deg.

På den bra gruppen følte jeg faktisk at jeg fikk "satt ord" på ting jeg ikke klarte i samtaleterapien. Der fikk jeg frem følelser jeg ikke klarte å snakke om enda, men de kom likevel til uttrykk og det hjalp meg å komme videre i samtaleterapien. Det var et tett samarbeid.

Jeg er ikke godt kjent innen gode kunst- og uttrykksterapeuter, så tror ikke jeg kan anbefale noen. Men det virker som du klarer researchen helt utmerket )

Lykke til!

Si gjerne hvordan det går hvis det føles greit for deg.

Hei

Takk -igjen- for hyggelig svar.

Har akkurat lånt en bok om emnet: "Kunst- og uttrykksterapi. Fra kaos til form" av Annette Juell Ødegaard. Boken gir et veldig seriøst bilde av faget.

Neste uke skal jeg møte terapeuten - så får jeg se om det blir noe videre eller ei...