Tenker litt nå, men det går seg vel til

[JogT]

For 1 år siden ble det slutt mellom min samboer og meg. vi hadde bodd sammen i 22 år på godt og vondt.

Mest vondt de siste årene, så når jeg fikk beskjed i nov. i fjor at det var slutt og trengte tid for seg selv, visste jeg at det var pga en ny dame.

De er fortsatt sammen, og det er jo fint da, at det holder ennå...

Jeg fikk ny kjæreste i januar i år, en god og snill mann jeg har kjent i mange år.

Han får nå i desember arven sin, et lite koselig småbruk, og vil at vi skal flytte sammen.

Det vil jeg også!!!! Men, min datter på 16 vil ikke dette.

Jeg forstår henne godt, at hun synes det er fint at vi bor sammen for oss selv.

Men det hadde vært så godt å bo sammen med kjæresten min også, på et så fint småbruk.

Hun ville fått et stort fog fint rom og disponere en loftstue for seg selv, men hun vil heller at vi skal fortsette å leie den lille dyre slitte leiligheten for oss selv.

Hun sier hun ikke har noe i mot han, eller at vi er sammen. Men hun vil ikke bo med oss, og vil heller flytte sammen med en venninne i en liten leilighet hvis jeg flytter.

Det skal sies at tvillingsøstreren hennes er samboer med sin kjæreste, noe jeg var i mot fordi jentene bare er 16.

Men hun forandret seg helt fra å være uinteresert i skole til å gå på skole og i tillegg har hun fått seg helge jobb. Samboeren hennes har bare gjort henne godt.

Ikke lett å vite hva man skal gjøre, men jeg drøyer flyttingen til jenta mi har det bedre i allefall.

Vil bare alle mine kjære godt.

[Gjest Emmakristin]

Forstår godt at det høres fristende ut å flytte sammen med kjæresten. Men det får konsekvenser for andre enn deg selv, og da må du jo ta hensyn til det.

Jeg er selv i samme situasjon, og mange med oss. De fleste i dag venter heldigvis til barna har flyttet ut av redet før de gjør de helt store forandringene. Vi må jo høre på barna. Å tvinge en 16 åring til å flytte blir aldri bra.

Alternativet er jo at du flytter alene og hun sammen med en venninne. Det hadde iallfall aldri jeg tillatt.

Jeg har det som deg, bor alene med barnet mitt som er i tenårene, om må vente noen år på samboerskap.

Sånn er det bare, hensynet til barnet bør gå først synes jeg.

Gled deg over at datteren din godtar kjæresten din og synes det er fint at dere er sammen, mange sliter jo med å få barna til å godta den nye kjæresten.

Dessuten et småbruk høres veldig landlig ut, lang vei til byen og vennene kanskje.

[Gjest Elextra]

Jeg skjønner godt at datteren din ikke ønsker å flytte nå, antakelig betyr bosted langt mer for henne enn størrelse på rom etc.

Du sier ikke noe om hvordan bostedene ligger i forhold til hverandre. Om flyttingen blir til et nytt sted synes jeg faktisk du sterkt bør vurdere å vente til din datter er ferdig på skolen. Et år eller to er en stund for deg og "en evighet" for din datter.

[Gjest håpløsheita]

Forstår godt at det høres fristende ut å flytte sammen med kjæresten. Men det får konsekvenser for andre enn deg selv, og da må du jo ta hensyn til det.

Jeg er selv i samme situasjon, og mange med oss. De fleste i dag venter heldigvis til barna har flyttet ut av redet før de gjør de helt store forandringene. Vi må jo høre på barna. Å tvinge en 16 åring til å flytte blir aldri bra.

Alternativet er jo at du flytter alene og hun sammen med en venninne. Det hadde iallfall aldri jeg tillatt.

Jeg har det som deg, bor alene med barnet mitt som er i tenårene, om må vente noen år på samboerskap.

Sånn er det bare, hensynet til barnet bør gå først synes jeg.

Gled deg over at datteren din godtar kjæresten din og synes det er fint at dere er sammen, mange sliter jo med å få barna til å godta den nye kjæresten.

Dessuten et småbruk høres veldig landlig ut, lang vei til byen og vennene kanskje.

Jeg "misunner" virkelig dere som har tenåringsbarn. Min yngste er 7 år, og jeg og kjæresten har nå tatt et valg på at han og hans barn flytter UT, fordi det blir for vanskelig for oss alle, når vi er sammen alle.

For meg er dette vondt og frustrerende.. Jeg får usikkerhet kastet i ansiktet, og vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre videre. -Når jeg ikke klarer å bo sammen med han og hans barn, og ikke klarer å være foruten ham.. Ikke et veldig sunt forhold...

-Men veldig fint å se at andre får det til

[Gjest Emmakristin]

Jeg "misunner" virkelig dere som har tenåringsbarn. Min yngste er 7 år, og jeg og kjæresten har nå tatt et valg på at han og hans barn flytter UT, fordi det blir for vanskelig for oss alle, når vi er sammen alle.

For meg er dette vondt og frustrerende.. Jeg får usikkerhet kastet i ansiktet, og vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre videre. -Når jeg ikke klarer å bo sammen med han og hans barn, og ikke klarer å være foruten ham.. Ikke et veldig sunt forhold...

-Men veldig fint å se at andre får det til

Føler med deg, vet med meg selv at jeg ikke hadde taklet mine og dine unger under samme tak og alt det medfører for alle sammen. Så jeg synes ikke du skal klandre deg selv fordi du ikke klarer det. Det er litt av en utfordring å få det til.

Det er dessuten ikke aktuelt for barnet mitt å flytte inn i en slik storfamilie og det må jeg bare respektere.

Personlig synes jeg det er fint slik som det er nå også. Vi er kjærester og tilbringer mye tid sammen alene og med ungene, men vi er ikke samboere. Jeg synes det fungerer best.

Kanskje litt tøffere å få det til når dere allerede har vært samboere, men er kjærligheten der så går det seg nok til. Lykke til.