Til Emmakristin

[Vinterdugg]

Takk for svaret du ga i tråden til JogT!

Tårene triller når jeg leste det.. har egentlig grått mye i det siste.

Det er så håpløst når man går inn i noe, med begge ben og armer.. -og så fungerer det ikke..

Hvorfor kan dere ikke bo sammen? Er det trøbbel deg/hans barn eller motsatt eller er det ungene?

I vårt tilfelle blir det for "trangt". Jeg blir sliten og tåler hans barn dårlig, når de får sine nykker, i tillegg til at tålegrensen for mine egne også er mye mindre..

Jeg er veldig glad i kjæresten min, men nå skal han gjøre hjemme hos seg, alt han ikke har gjort fra jul og til nå, så det blir vel til at jeg aldri ser ham..

DET virker for meg håpløst.

[Gjest Emmakristin]

Det har aldri vært aktuelt for meg å bli samboer så lenge barnet mitt bor hjemme. Jeg tror ikke det hadde fungert. Barna hans og mine er såpass forskjellig i alder.

Dessuten er det en stor omveltning for alle. Jeg synes folk har blitt mye flinkere til å tenke barnas beste nå, kontra tidligere. Når vi var barn var det aldri snakk om annet enn at barna fulgte med uansett.

Jeg tror jeg har blitt skeptisk siden jeg selv som barn bare måtte godta det min mor valgte uansett konsekvenser for meg.

Jeg ble tatt ut av skolen vekk fra vennene mine og plassert i en nye skole jeg virkelig vantrivdes i.

Jeg ble rett og slett syk under forholdene, men som sagt den gangen hadde barn lite de skulle ha sagt.

Jeg føler at min første prioritet må være barna, selv når de blir større så lenge de bor hjemme.

Det er deres hjem like mye som mitt, og alle forandringer må være noe de er helt konfortable med. Det er med stor glede jeg leser her inne hvor mange som faktisk velger å vente med å flytte p.g.a ungene.

Forstår at du er lei deg, alt er jo nytt og skremmende for deg nå. Men kanskje er dette det beste for deg og barna når det har gått en tid, kanskje er det best for kjæresten din og barna hans også. Og det kan til og med hende, noe som det egentlig er stor sannsynlighet for, at dere vil finne en nye måte å være sammen på, en bedre måte. Nå får dere begge tid til å savne hverandre, og tenke gjennom forholdet. Det er jo ikke slutte, kanskje bare en begynnelse på noe mye bedre.

For meg og kjæresten fungerer det veldig fint, vi føler begge vi får bedre tid og mulighet til å ta vare på både forholdet vårt og barna. Slik har det vært noen år, og vi er like forelsket. Tror kanskje ikke vi hadde vært det hvis vi hadde blitt samboere for tidlig.

Igjen, ønsker deg så mye lykke til. Ta vare på deg selv og barna.