Få ny gnist i sexlivet

[Gjest mannen som vil]

Jeg er mann som nærmer meg 50 år. Og jeg skriver ikke her for å klage på kona .-) Jeg vil ha noen gode råd!

Vi har noen utfordringer med å finne fram til den gode intimiteten som inkluderer et aktivt og godt sexliv. Det har stoppet litt opp for meg, og jeg vet det også er et problem for henne.

Normalt skulle det vært en god oppblomstring for oss begge, men det har vært noen skjær i sjøen.

Jeg innrømmer at jeg har blitt frustrert av det jeg opplever som laber lyst fra hennes side. Men aller mest av hennes manglende interesse for å være interessert i hvordan jeg tenker og føler.

Det fører ofte til at jeg føler at hun vil ha sex når det passer henne, og at interessen for min seksualitet er lav.

Jeg har begynt å innse at jeg kanskje er mer sårbar enn jeg skulle ønske jeg var, og det har bakgrunn i at hun for noen år siden var utro i en lengre periode.

Jeg vet jeg har tilgitt, vi har det flott sammen og det finnes ikke behov for å vite eller snakke mer om det som skjedde.

Men jeg innser at det har en effekt for hvor sårbar jeg blir ved avvisninger eller det jeg opplever som manglende innlevelse overfor meg som elsker og partner.

Er dette unormalt?

Hva mener jeg med innlevelse?

Det har jeg forsøkt å tenke på selv også, og det er vanskelig å sette ord på uten å såre den andre. Det har kanskje noe med det å "gjøre hverandre gode" å gjøre.

Er det andre som har tilsvarende erfaringer og utfordringer?

Noen ganger kan man jo ønske seg at partneren er aktivt med for å holde oppe tenning og reisning. Kanskje enda viktigere i vår alder. Man vil jo bli tatt på, ertet, aktivt opphisset, vist interesse for å gjøre ting for å forlenge sexen osv..

For noen er det vktigere å nyte partnerens utløsning eller orgasme, enn det å unngå søl på seg selv eller senga. Mens for andre er det motsatt. Er det unormalt å være såret på slike områder, jeg føler meg dum rett og slett og frykter at tilbakemeldinger oppfattes som at jeg straffer henne for fortiden.

En annen utfordring er nok at hun mente jeg trengte hjelp av rådgiver, og det er jo egentlig bra. Men rådgiveren viste forståelse for reaksjonene jeg hadde på avvisninger og relaterte det til utroskapen.

Det var ikke like lett å akseptere, og det gjør at jeg blir skeptisk til å overse problemet.

Jeg skjønner at det nesten er umulig for meg å få til noe aktivt sexliv uten at det ordnes opp i dette. Hun ville ha meg til rådgiver fordi jeg av og til ble sint på avvisninger, og mente jeg straffet henne for å ha vært utro.

Jeg opplever at jeg ikke er sint på selve handlingene lenger, men at hun ikke forstår at jeg ikke kan akseptere hennes fremstilling av årsaken til at hun valgte å være utro.

Går man tilbake til partneren og vil bli tilgitt, så må man godta at en må ta oppgjør med hele historien. Jeg ble mer bevisst på dette ved rådgivningen enn tidligere, men vet ikke helt hvordan jeg skal takle det.

Og så forstår jeg at dette blir så vanskelig at hun helst vil bare legge saken død. Det er ikke akkurat noen oppkvikker for potensen selv om jeg har verdens deiligste kone.

Hva gjør man for å rydde opp slikt?

Reagerer jeg helt toskete fordi jeg er lei meg for dette?

Aller helst vil jeg ha noen skikkelig gode råd til meg!

[Gjest moden dame]

Det er ikke alle som er like, og det er bare bra. Ikke ville det vært like spennende heller dersom alle reagerte likt.

Jeg kan forstå dere begge to, for det er sikkert ikke lett for henne å føle seg straffet. Men hun burde jo forstå dine reaksjoner bedre synes jeg.

Nå mener ikke jeg at du har unormale reaksjoner men kanskje du er litt for redd for hennes?

Jeg og mannen min har kranglet oss gjennom problemer med utroskap og svik og han har bedd og grått for min tilgivelse. Det er nesten en banal ting å si, men for oss har alt det vonde gjort oss til et bedre og friere par.

Friere fordi han var ærlig - til slutt. Redelig i forhold til hva han hadde gjort og ærlig i forhold til å påta seg ansvaret for egne handlinger.

Bedre har parforholdet blitt i forhold til å løse problemer og konflikter straks de oppstår. Og problemer oppstår jo.

Det jeg mener med å være redd for hennes reaksjoner er at vi kanskje har for stor angst i forhold til å rippe opp i fortiden. Der kan det kanskje være litt forskjell på oss kvinner og dere menn. Det har ligsom vært mer ”vanlig” at det er mannen som er utro, og at vi kvinner lettere ”får lov” til å vise sjalusi i etterkant.

Jeg har vært sjalu, gud så sjalu, etter at jeg ble bedratt.

Hvis dere menn blir sjalu så skal det ikke vises, for da mister dere ansikt. Og så skal dere skåne

Kvinnen. Det tror jeg er helt feil.

Det er også en mangel på god kommunikasjon, og jeg tror det hindrer dere i å uttrykke andre følelser og savn også. Presset på å ha kontroll over seg selv, sjalusi og mistenksomhet legger en tung demper på alt som har med åpenhet å gjøre.

Mannen min forventer sjalusi fra meg i enkelte settinger, han forstår hvorfor og derfor takler han det ordentlig. Han viser meg tydelig at han ser og anerkjenner min reaksjon, og så blir den mindre farlig for begge to.

Er det urimelig at jeg føler sjalusi noen ganger?

Han vet veldig godt at det er en av mine måter å fortelle at jeg er glad i han til tross for alt som har skjedd, og det gir jo han en mulighet til å bekrefte og gjengjelde.

Jeg tror det er feil å være redd for seksuelle konflikter, selv om det er rådet mange gir. I vår kultur er det tabu å klage på sex eller si til mannen sin at innsatsen hans ikke er bra nok for meg. Jeg har venner som er fra Italia, og de er mye flinkere til å akseptere små vulkanutbrudd og utblåsninger.

Min mann og jeg har lært litt av dem bare ved å være sammen med de, og vi trives med at en krangel kan ende i senga i stedet for taushet. Men det krever at vi forstår at sex og nærhet er noe som er bra for kommunikasjonen mellom oss.

Jeg lurer på hvorfor vi ofte er så opptatt av at det skal være motsatt i vår kultur. Vi har venner som ikke kan ha sex fordi de må kommunisere bedre først om sexen, mens vi har lært oss at det er veldig fint å kaste klærne på tross av en utblåsing. Det kan faktisk være ganske så forløsende når vi trenger å komme nærmere hverandre.

Kanskje du kunne løse litt opp og vise din egen lyst mer i stedet for å vente på hennes lyst?

Men ikke vær redd for å vise at du er skuffet, for jeg mener det er hun som må forstå hvordan du reagerer og hva du reagerer på. Det er da normalt og forståelig å bli minnet om vanskelige opplevelser, og jeg synes ikke det er å straffe for fortida.

[Gjest longerie]

Det er ikke alle som er like, og det er bare bra. Ikke ville det vært like spennende heller dersom alle reagerte likt.

Jeg kan forstå dere begge to, for det er sikkert ikke lett for henne å føle seg straffet. Men hun burde jo forstå dine reaksjoner bedre synes jeg.

Nå mener ikke jeg at du har unormale reaksjoner men kanskje du er litt for redd for hennes?

Jeg og mannen min har kranglet oss gjennom problemer med utroskap og svik og han har bedd og grått for min tilgivelse. Det er nesten en banal ting å si, men for oss har alt det vonde gjort oss til et bedre og friere par.

Friere fordi han var ærlig - til slutt. Redelig i forhold til hva han hadde gjort og ærlig i forhold til å påta seg ansvaret for egne handlinger.

Bedre har parforholdet blitt i forhold til å løse problemer og konflikter straks de oppstår. Og problemer oppstår jo.

Det jeg mener med å være redd for hennes reaksjoner er at vi kanskje har for stor angst i forhold til å rippe opp i fortiden. Der kan det kanskje være litt forskjell på oss kvinner og dere menn. Det har ligsom vært mer ”vanlig” at det er mannen som er utro, og at vi kvinner lettere ”får lov” til å vise sjalusi i etterkant.

Jeg har vært sjalu, gud så sjalu, etter at jeg ble bedratt.

Hvis dere menn blir sjalu så skal det ikke vises, for da mister dere ansikt. Og så skal dere skåne

Kvinnen. Det tror jeg er helt feil.

Det er også en mangel på god kommunikasjon, og jeg tror det hindrer dere i å uttrykke andre følelser og savn også. Presset på å ha kontroll over seg selv, sjalusi og mistenksomhet legger en tung demper på alt som har med åpenhet å gjøre.

Mannen min forventer sjalusi fra meg i enkelte settinger, han forstår hvorfor og derfor takler han det ordentlig. Han viser meg tydelig at han ser og anerkjenner min reaksjon, og så blir den mindre farlig for begge to.

Er det urimelig at jeg føler sjalusi noen ganger?

Han vet veldig godt at det er en av mine måter å fortelle at jeg er glad i han til tross for alt som har skjedd, og det gir jo han en mulighet til å bekrefte og gjengjelde.

Jeg tror det er feil å være redd for seksuelle konflikter, selv om det er rådet mange gir. I vår kultur er det tabu å klage på sex eller si til mannen sin at innsatsen hans ikke er bra nok for meg. Jeg har venner som er fra Italia, og de er mye flinkere til å akseptere små vulkanutbrudd og utblåsninger.

Min mann og jeg har lært litt av dem bare ved å være sammen med de, og vi trives med at en krangel kan ende i senga i stedet for taushet. Men det krever at vi forstår at sex og nærhet er noe som er bra for kommunikasjonen mellom oss.

Jeg lurer på hvorfor vi ofte er så opptatt av at det skal være motsatt i vår kultur. Vi har venner som ikke kan ha sex fordi de må kommunisere bedre først om sexen, mens vi har lært oss at det er veldig fint å kaste klærne på tross av en utblåsing. Det kan faktisk være ganske så forløsende når vi trenger å komme nærmere hverandre.

Kanskje du kunne løse litt opp og vise din egen lyst mer i stedet for å vente på hennes lyst?

Men ikke vær redd for å vise at du er skuffet, for jeg mener det er hun som må forstå hvordan du reagerer og hva du reagerer på. Det er da normalt og forståelig å bli minnet om vanskelige opplevelser, og jeg synes ikke det er å straffe for fortida.

Hvordan klarer dere å stole på hverandre etter utroskap? Jeg ble bedratt to ganger og that's it. Den sjansen ville ikke jeg ta så jeg tok med ungene og ga han fritt fram med spillet sitt.

En gang osv.