Hva gjør jeg?

[Gjest huff.. usikker]

Hei,

Håper dere kan hjelpe meg, og komme med noen synspunkt.. Jeg er gidt oghar ett barn. Vi har lenge planlagt å få ett barn til, men det har latt vente p¨å seg. Jeg jobber i samme by som vi bor- på sykehus. Mannen min jobber i en annen by ca 5 mil unna. Jeg kjlører og henter gutten vår hver dag i SFO. Det er jeg som handler, vasker hus, lager mat, deltar på guttens fritidsaktiviteter (han har vært med en gang på 2 år), gjør lekser sammen med han (mannen har aldri gjort det) og har asnvaret for at klær er vasket og grei til å brukes neste dag. I det siste har jeg slitt med følelsene mine. Er på et vis sliten og føler meg helt tom. Er hele tiden misfornøy med at mannen ikke bidrar noe. Når jeg tar dette opp med han, er han delvis enig om sier at han skal skjerpe seg, men ingenting skjer. Han jobber hele tiden, når han er hjemme sitter han på kontret med nesa i PC`n. Han gjør nesten aldri noe sammen med gutten vår. Begynner å kjenne at nok er nok, men er utrolig usikker på hva jeg skal gjøre. Har prøvd å snakke med han, men til nesten ingen nytte. Han snakker også mye om en kollega på jobben. De sender mange meldinger og mailer til hverandre, tøyser når de snakker på telefonene osv. Med meg tøyser og tuller han aldri lenger.

Kjære lesere; Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Zizzy]

Han tar deg for gitt, så det sier seg selv hva du bør gjøre.

[fænsi]

Han tar deg for gitt, så det sier seg selv hva du bør gjøre.

Hva da? Går fra han, eller spiller mer kostbar (og i tilfelle, hvordan gjør jeg det?)

[Gjest Zizzy]

Hva da? Går fra han, eller spiller mer kostbar (og i tilfelle, hvordan gjør jeg det?)

Det tror jeg at du må finne ut selv. Jeg kjenner ikke mannen eller deg.

[Gjest Zizzy]

Det tror jeg at du må finne ut selv. Jeg kjenner ikke mannen eller deg.

Han trenger et ultimatium, men hvordan du gir han det må du bestemme selv :-)

[Mammantil3]

Dere må sette dere ned og ta en alvorsprat. Slik dere har det nå kan dere jo ikke ha det, og jeg skjønner ikke hvordan dere har orket å leve slik.

Hvis han faktisk ikke har lyst til å leve livet _sammen_ med deg og deres felles barn, så er det jo ikke noe å gjøre med det. Slik dere lever nå viser han jo med all tydelighet at han kun er ute etter ei avlsku, tømmeplass og hushjelp.

[juks]

Jeg kan svare på hva jeg gjorde ( hadde det slik som du) Jeg måtte begynne å fokuser på meg selv, besøkte venninner, trente, hadde venner på besøk, planla turer uten han, Sa bare at nå skulle jeg ut og han måtte passe på lille. ( den Lille hadde ikke vondt av å være fra meg noen timer). Dette førte til at han kom ut fra sitt kontor og begynte å interessere seg i hva jeg drev på med. Vi tok husvasken sammen og jeg var ennå den som gjorde mest i huset men han begynte å bidra. Vet ikke om det hjelper deg- men prøv å være litt egoistisk ...?