Får jeg aldri oppleve ekte kjærlighet....?

[Gjest Lengtende og ensom]

Jeg føler at jeg sitter fullstendig fastlåst i et iskaldt ekteskap. Jeg er i 30-årene, har vært gift i 12 år og vi har tre barn.

Nedturen for kjæresteforholdet begynte for lenge siden, men jeg har gått i mange år og tenkt at bare vi kommer over den mest hektiske småbarnsfasen, så ordner det seg gradvis. I løpet av det siste året, har jeg gradvis mistet motivasjonen. Jeg finner ikke lenger mannen min attraktiv, hverken fysisk eller som person. Hvis jeg hadde møtt ham for første gang nå, ville vi aldri blitt kjærester. Det er skremmende og trist å tenke på.

Vi har utviklet oss i ulike retninger. Han har fått mindre og mindre sexlyst og har heller ikke noe særlig kosebehov. Han har aldri vist begjær, tvert i mot har han gitt inntrykk av at sex nærmest var et "nødvendig onde" for å lage barn. Jeg har fått mer og mer sexlyst og har alltid vært kosete. Lenge gikk jeg og hadde mye mer lyst på ham enn han åpenbart hadde på meg. Men nå er gløden min for ham borte. Han tenner meg overhodet ikke. Han er tynn og bleik og går med den samme slitne fleecegenseren dag ut og dag inn. Det er sikkert slemt sagt, og kall meg gjerne overfladisk, men jeg finner det ikke sexy. Han har sagt seg villig til å "stille opp" litt oftere, men nå har jeg ikke lyst på ham lenger.

I forhold til interesser, er vi også i utakt. De tingene jeg er mest opptatt av bryr han seg ikke noe om, og omvendt. Det er nesten så jeg ikke husker hvordan vi kunne føle at vi passet så bra sammen den gangen for mange år siden. Men jeg var veldig ung og uerfaren, og syntes det var stas å få kjæreste. Han var min første kjæreste og er min hittil eneste sexpartner. Jeg var også hans første kjæreste, selv om han nærmet seg 30 år da vi ble sammen. Det burde kanskje ringt noen varselbjeller da, men jeg syntes det bare var romantisk.

Nå lever vi altså i et kaldt og tomt forhold. Han jobber mye, jeg ordner hus og barn og jobber deltid. Hverdagen går rundt, men det er lite prat og overhodet ingen fysisk kontakt. Jeg er snart desperat etter fysisk og psykisk nærhet!

Hvorfor skilles vi ikke? Han ser ingen grunn til det, og synes vi har det greit. For min del, føler jeg at jeg sitter i en økonomisk felle. Vi bor i et strøk av landet som er veldig dyrt. Her går barna på skole og i barnehage og har sitt nettverk. Jeg har luftet tanken om skilsmisse, og da sa han klart i fra at han ikke akter å flytte ut av kommunen. Han tjener godt og har råd til å kjøpe seg et greit rekkehus, hvis vi selger huset. Jeg er derimot helt hjelpeløs økonomisk. Med mine midler har jeg maks råd til en toroms leilighet i dette strøket. Der har jeg jo ikke plass til tre barn! I tillegg er jeg slik skrudd sammen at jeg ikke takler å bo i leilighet lenge av gangen. Jeg føler meg som et dyr i bur. Da vi kjøpte enebolig for noen år siden, var det en enorm lykke og lettelse for meg. Det handler ikke om materialisme, men om en slags frihetsfølelse og stort behov for privatliv. Hvis jeg skiller meg fra mannen og flytter i en bitteliten leilighet, er det stor fare for at jeg blir deprimert og angrer på hele prosjektet. Dessuten har jeg ingen garanti for at jeg vil finne meg en mann som kan gi meg den nærheten jeg søker! Jeg risikerer dermed å miste alt.

Men hvis jeg blir i ekteskapet slik det er nå, risikerer jeg å føle at jeg kaster bort en viktig del av livet. Jeg har nylig blitt forelsket i en bekjent, men selv om vi har en svært flørtende og god tone, kan det ikke bli til noe, for han har kone og barn. Men med ham har jeg oppdaget hva det vil si å bli fysisk tent på en attraktiv mann. Jeg fantaserer masse om ham og kjenner en enorm fysisk lengsel etter ham som jeg aldri har kjent med min egen mann.

Det er ikke mulig å gjøre om på fortiden, men hva skal jeg gjøre med fremtiden?

[Gjest oppsi]

Your choice, helt og holdent.

[Gjest Lengtende og ensom]

Your choice, helt og holdent.

Ja, selvfølgelig

Men jeg skulle gjerne fått noen innspill og tanker fra andre, derfor skriver jeg her.

[Mandolaika]

Jeg vet virkelig ikke. Det er vondt å lese hvordan du beskriver at du har det. Skulle ønske jeg hadde oppskriften til deg, men jeg er selv skilt, 2 barn. Jeg tror mange forventer for mye av ekteskapet og krever for mye av hverandre. Kan dere forsøke familierådgivning?

[Gjest Lengtende og ensom]

Jeg vet virkelig ikke. Det er vondt å lese hvordan du beskriver at du har det. Skulle ønske jeg hadde oppskriften til deg, men jeg er selv skilt, 2 barn. Jeg tror mange forventer for mye av ekteskapet og krever for mye av hverandre. Kan dere forsøke familierådgivning?

Takk for svar Jeg har prøvd å overtale ham til å bli med til samlivsterapeut, men det kommer ikke på tale for ham å "utlevere seg" til en tredjeperson.....

[Mandolaika]

Takk for svar Jeg har prøvd å overtale ham til å bli med til samlivsterapeut, men det kommer ikke på tale for ham å "utlevere seg" til en tredjeperson.....

Går det virkelig an å se slik på det? Utlevere seg til en tredjeperson... Jeg har aldri tenkt sånn på det, men ok. Du kan evt. gå alene da, kanskje du får noen gode innspill?

[Gjest Lengtende og ensom]

Går det virkelig an å se slik på det? Utlevere seg til en tredjeperson... Jeg har aldri tenkt sånn på det, men ok. Du kan evt. gå alene da, kanskje du får noen gode innspill?

Ja, han skal liksom fikse alt selv, trenger ikke hjelp fra noen.... Og i dette tilfellet er han heller ikke motivert til å fikse, for han har det jo greit...

Men å gå alene er en god ide. Hadde vært deilig bare å ha noen å snakke med

[Gjest MayLynn]

Det høres ikke greit ut men prøv nå iallefall familieterapi. Jeg syns det skal sitte VELDIG langt inne å skille seg når man har barn. Man snur jo opp ned på hele livet deres. Men det er sikkert lett å si når man ikke er i en tilsvarende situasjon... Jeg har vært sint/lei nok til å skilles jeg også men så plutselig er man i en kjemperomantisk tid - så det går opp og ned.

Kjenner jo mange barn av skilte foreldre og må bare ærlig talt si at jeg syns synd på mange av dem. De ser triste ut - lenge (alltid). Dette provoserer sikkert - men det er faktisk slik. Og ja - jeg hadde vært villig til å ofre veldig mye bare barna mine hadde det bra. (Dårlig sexliv hadde ihvertfall ikke vært nok til å skille meg). Men klart i et forhold med utroskap/vold - det blir noe annet. Men det er det jo ikke her?

Forhold går opp og ned for alle - og hvis man blir forelsket i andre så virker ihvertfall ikke det man har hjemme særlig fristende.

[Mandolaika]

Ja, han skal liksom fikse alt selv, trenger ikke hjelp fra noen.... Og i dette tilfellet er han heller ikke motivert til å fikse, for han har det jo greit...

Men å gå alene er en god ide. Hadde vært deilig bare å ha noen å snakke med

Selv om han har det greit, så hadde det jo vært kjekt om han innså at dere som ektepar ikke har det greit da. Det er noe galt når den ene har det greit og den andre har det jævlig....

Det kan nok være godt for deg å ha noen å tømme deg til, og kanskje du får noen gode innspill også. Det kan være godt å tømme seg til noen som overhodet ikke er part i saken og som ikke er "farget", hvis du skjønner.

[Gjest Lengtende og ensom]

Det høres ikke greit ut men prøv nå iallefall familieterapi. Jeg syns det skal sitte VELDIG langt inne å skille seg når man har barn. Man snur jo opp ned på hele livet deres. Men det er sikkert lett å si når man ikke er i en tilsvarende situasjon... Jeg har vært sint/lei nok til å skilles jeg også men så plutselig er man i en kjemperomantisk tid - så det går opp og ned.

Kjenner jo mange barn av skilte foreldre og må bare ærlig talt si at jeg syns synd på mange av dem. De ser triste ut - lenge (alltid). Dette provoserer sikkert - men det er faktisk slik. Og ja - jeg hadde vært villig til å ofre veldig mye bare barna mine hadde det bra. (Dårlig sexliv hadde ihvertfall ikke vært nok til å skille meg). Men klart i et forhold med utroskap/vold - det blir noe annet. Men det er det jo ikke her?

Forhold går opp og ned for alle - og hvis man blir forelsket i andre så virker ihvertfall ikke det man har hjemme særlig fristende.

Takk for svar! Jeg vil gjerne til familierådgivning, men det vil ikke han. Men jeg skal prøve å gå alene, kan jo hende jeg får noen gode råd.

Jeg er helt enig i at man skal strekke seg langt for barna. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok gått for lengst. Mitt dårlige sexliv er et ikke-eksisterende sexliv, og jeg synes det er trist at jeg kanskje skal leve som "nonne" fra en alder av noen-og-tretti. Han er helt komfortabel med at vi ikke har hatt sex siden 2009....

Det at jeg nå har blitt forelsket i en annen, setter på en måte bare ting i perspektiv. Ekteskapet var allerede iskaldt før det skjedde, nå har jeg blitt minnet på hvilke varme følelser det går an å ha for en annen. Det gjør det enda vanskeligere å holde ut dessverre.

[Gjest MayLynn]

Takk for svar! Jeg vil gjerne til familierådgivning, men det vil ikke han. Men jeg skal prøve å gå alene, kan jo hende jeg får noen gode råd.

Jeg er helt enig i at man skal strekke seg langt for barna. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok gått for lengst. Mitt dårlige sexliv er et ikke-eksisterende sexliv, og jeg synes det er trist at jeg kanskje skal leve som "nonne" fra en alder av noen-og-tretti. Han er helt komfortabel med at vi ikke har hatt sex siden 2009....

Det at jeg nå har blitt forelsket i en annen, setter på en måte bare ting i perspektiv. Ekteskapet var allerede iskaldt før det skjedde, nå har jeg blitt minnet på hvilke varme følelser det går an å ha for en annen. Det gjør det enda vanskeligere å holde ut dessverre.

Men vil HAN ha det slik? Hadde det vært greit om du fant deg en elsker? Kanskje han trenger en slags oppvåkning!

[Gjest Lengtende og ensom]

Men vil HAN ha det slik? Hadde det vært greit om du fant deg en elsker? Kanskje han trenger en slags oppvåkning!

Jeg har definitivt lekt med tanken på en elsker!

Men det er selvfølgelig noen problemer ved det... For det første et moralsk spørsmål, åpenbart. Jeg har jo ikke egentlig lyst til å synke så dypt.

For det andre vanskelig å finne en passende kandidat. Jeg kan ikke bare stikke på byen for å sjekke....

For det tredje føler jeg at jeg fortsatt befinner meg på 19-årsstadiet i seksuell modenhet. Jeg var klar for å utforske, lære og etterhvert prøve nye ting da vi ble sammen, men han var ikke så veldig ivrig. Siden jeg selv på den tiden hadde lavere sexlyst (tror nå det blant annet skyldtes p-pillene), så var det egentlig greit for meg at våre hyrdestunder stort sett ble fem minutter i misjonærstilling. Plutselig hadde årene gått....

[Gjest Melis35]

Dette hørtes trist ut ( men enig i det de andre sier,bestill deg en time til familievernkontoret og snakk med noen,dere skal jo ikke ha det slik....viktig å få ting på plass når man har barn.

Jeg ønsker deg lykke til.

[Gjest MayLynn]

Jeg har definitivt lekt med tanken på en elsker!

Men det er selvfølgelig noen problemer ved det... For det første et moralsk spørsmål, åpenbart. Jeg har jo ikke egentlig lyst til å synke så dypt.

For det andre vanskelig å finne en passende kandidat. Jeg kan ikke bare stikke på byen for å sjekke....

For det tredje føler jeg at jeg fortsatt befinner meg på 19-årsstadiet i seksuell modenhet. Jeg var klar for å utforske, lære og etterhvert prøve nye ting da vi ble sammen, men han var ikke så veldig ivrig. Siden jeg selv på den tiden hadde lavere sexlyst (tror nå det blant annet skyldtes p-pillene), så var det egentlig greit for meg at våre hyrdestunder stort sett ble fem minutter i misjonærstilling. Plutselig hadde årene gått....

Jeg mener ikke at du skal være utro da men snakke med mannen din om hans lave lyst og om han er interressert i å gjøre noe med forholdet deres. Alternativt spørre hvordan han ville stillt seg til at du hadde en elsker. Noen har jo åpne forhold - det var mer et sånt jeg tenkte på.

Ikke at jeg ville greid det selv altså... men hvis alternativet er skilsmisse så skulle jeg gjort mye for å bli i forholdet. For barnas skyld.

[Mandolaika]

Jeg mener ikke at du skal være utro da men snakke med mannen din om hans lave lyst og om han er interressert i å gjøre noe med forholdet deres. Alternativt spørre hvordan han ville stillt seg til at du hadde en elsker. Noen har jo åpne forhold - det var mer et sånt jeg tenkte på.

Ikke at jeg ville greid det selv altså... men hvis alternativet er skilsmisse så skulle jeg gjort mye for å bli i forholdet. For barnas skyld.

"For barnas skyld" er noe av det dummeste jeg hører. Det kommer an på hvordan forholdet er om det er for barnas skyld eller ikke!

[Gjest MayLynn]

"For barnas skyld" er noe av det dummeste jeg hører. Det kommer an på hvordan forholdet er om det er for barnas skyld eller ikke!

Her får vi vel være uenige - jeg mener at har man først fått barn så får man gjøre hva man kan for å holde sammen. Men jeg mener ikke at man skal tåle vold/utroskap el. Men at forholdet kan være litt dødt i perioder bør ikke være grunn nok til skilsmisse. Begge parter bør selvfølgelig jobbe - ikke bare den ene parten.

Har som sagt sett og kjenner mange skilsmissebarn og jeg syns det av og til ser for lett ut å skille seg - ser ut som om mange gir opp altfor lett. Med tanke på at man tross alt snur opp/ned på barnas liv...

[Sør]

Her får vi vel være uenige - jeg mener at har man først fått barn så får man gjøre hva man kan for å holde sammen. Men jeg mener ikke at man skal tåle vold/utroskap el. Men at forholdet kan være litt dødt i perioder bør ikke være grunn nok til skilsmisse. Begge parter bør selvfølgelig jobbe - ikke bare den ene parten.

Har som sagt sett og kjenner mange skilsmissebarn og jeg syns det av og til ser for lett ut å skille seg - ser ut som om mange gir opp altfor lett. Med tanke på at man tross alt snur opp/ned på barnas liv...

''Begge parter bør selvfølgelig jobbe - ikke bare den ene parten.''

Poenget er jo gjerne at begge parter ikke gjør det. Hvis begge parter bare gjorde X og Y ville det ikke vært noen skillsmisser. Men sånn er altså ikke livet.

[Mandolaika]

Her får vi vel være uenige - jeg mener at har man først fått barn så får man gjøre hva man kan for å holde sammen. Men jeg mener ikke at man skal tåle vold/utroskap el. Men at forholdet kan være litt dødt i perioder bør ikke være grunn nok til skilsmisse. Begge parter bør selvfølgelig jobbe - ikke bare den ene parten.

Har som sagt sett og kjenner mange skilsmissebarn og jeg syns det av og til ser for lett ut å skille seg - ser ut som om mange gir opp altfor lett. Med tanke på at man tross alt snur opp/ned på barnas liv...

Enig med deg ang. vold/utroskap, men vet du hvordan det er å vokse opp med foreldre som stadig krangler, vokse opp i et konfliktfylt hjem? Det er ikke vold eller utroskap, men tror du det er sunt? Jeg vet at det ikke er det. Barn som vokser opp i et slikt hjem mangler trygghet, stabilitet og ro, selv om foreldrene holder sammen aldri så mye, "for barnas skyld". Barn værer mer enn man tror.

[Mandolaika]

''Begge parter bør selvfølgelig jobbe - ikke bare den ene parten.''

Poenget er jo gjerne at begge parter ikke gjør det. Hvis begge parter bare gjorde X og Y ville det ikke vært noen skillsmisser. Men sånn er altså ikke livet.

Veldig enig, og når alt kommer til alt så har man faktisk bare ett liv.

[Mandolaika]

Jeg mener ikke at du skal være utro da men snakke med mannen din om hans lave lyst og om han er interressert i å gjøre noe med forholdet deres. Alternativt spørre hvordan han ville stillt seg til at du hadde en elsker. Noen har jo åpne forhold - det var mer et sånt jeg tenkte på.

Ikke at jeg ville greid det selv altså... men hvis alternativet er skilsmisse så skulle jeg gjort mye for å bli i forholdet. For barnas skyld.

For meg så ville skilsmisse vært mer realt og ryddig for begge parter og for barna, enn at de voksne lever i åpne forhold og fortsatt skal holde seg kunstig sammen.